Final Fantasy XII-tråden
- Trådstarter Yetipants
- Startdato
Jeg har tygd og tygd på den 10/10-kommentaren din helt siden i går kveld, SHDR, men jeg får den fortsatt ikke til å gi videre mening før du kjører på med litt mer argumentasjon.
Jeg antar at du liker kampsystemet mye bedre enn meg, og at du ikke synes SNES-strukturen er for arkaisk?
For øvrig: Ja, selvfølgelig er spillet verdt et kjøp. Var derfor jeg gav det 7/10.
Jeg antar at du liker kampsystemet mye bedre enn meg, og at du ikke synes SNES-strukturen er for arkaisk?
For øvrig: Ja, selvfølgelig er spillet verdt et kjøp. Var derfor jeg gav det 7/10.
I
SITAT(NiloPilo @ 24.02.07, 19.11) 53695
Nei, det foreløpige høydepunktet i norsk spilljournalistikk klarer seg definitivt ikke uten NiloPilos kvalm og faenskap.
oerhört:
Gratulerer med å ha produsert et interessant stykke spilljournalistikk, og den første norske anmeldelsen noensinne som har gitt meg lyst til å prøve et spill. Nå skal det sies at jeg aldri har rørt et FF-spill, og at jeg inntil nylig ikke hadde planlagt å gjøre det. Jeg kan ikke si at jeg liker stilen din spesielt godt, det har jeg aldri gjort, men du har prestert et interessant innspill på flere nivåer, og da får det bare være at store deler spillnorge ler av deg. Det sier mer om dem enn om deg.
Har satt igang SG agrepet mot Gamer.no 
[/b]
[/b]
oerhört:
Gratulerer med å ha produsert et interessant stykke spilljournalistikk, og den første norske anmeldelsen noensinne som har gitt meg lyst til å prøve et spill. Nå skal det sies at jeg aldri har rørt et FF-spill, og at jeg inntil nylig ikke hadde planlagt å gjøre det. Jeg kan ikke si at jeg liker stilen din spesielt godt, det har jeg aldri gjort, men du har prestert et interessant innspill på flere nivåer, og da får det bare være at store deler spillnorge ler av deg. Det sier mer om dem enn om deg.
Off topic:
Impy, syntes bare at de ikke skal leve i sin egen drømmeverden hver dag. Har bare lyst å se/lese hvordan de reagerer til kritikk. Hvis jeg skal være seriøs, så syntes jeg faktisk mye av det gamer.no skriver er bra, men jeg er så dritt lei den samme gamle rutinen av å skrive omtaler på. Hvorfor gidder de aldri å prøve noe nytt? Skrive på en annen måte? Hvorfor ikke prøve å kjøre på med video-reviews, det er faktisk ikke så vanskelig. Det er jo egentlig ikke akkurat morsomt å lese omtalene deres.
Jeg vil gjerne lage en omtale selv i sammarbeid med SHDR, sånn uten videre..
Impy, syntes bare at de ikke skal leve i sin egen drømmeverden hver dag. Har bare lyst å se/lese hvordan de reagerer til kritikk. Hvis jeg skal være seriøs, så syntes jeg faktisk mye av det gamer.no skriver er bra, men jeg er så dritt lei den samme gamle rutinen av å skrive omtaler på. Hvorfor gidder de aldri å prøve noe nytt? Skrive på en annen måte? Hvorfor ikke prøve å kjøre på med video-reviews, det er faktisk ikke så vanskelig. Det er jo egentlig ikke akkurat morsomt å lese omtalene deres.
Jeg vil gjerne lage en omtale selv i sammarbeid med SHDR, sånn uten videre..
I
Du har selvfølgelig et poeng, men slik jeg ser det har oerhört overgått seg selv og produsert et godt stykke journalistikk, uansett format. Det er definitivt mange ting du kan angripe gamer for, også de tingene du nevner ovenfor, men denne anmeldelsen er ikke en av dem.
Edit:
Jeg ser isåfall frem til det. Etter at gamer publiserte det horrible "Spill er kultur"-intervjuet har jeg ønsket å se et fornuftig gigantenes møte, da det blir mer og mer tydelig at Erlend Grefsrud og Kent-William Innholt for øyeblikket er de to innenfor sitt respektere medium som har mest fornuftig å si. Du virker forøvrig også med en som har "noe" å bidra med, selv om du nok må være astrofysiker for å forstå akkurat hva det er.
Edit:
Jeg ser isåfall frem til det. Etter at gamer publiserte det horrible "Spill er kultur"-intervjuet har jeg ønsket å se et fornuftig gigantenes møte, da det blir mer og mer tydelig at Erlend Grefsrud og Kent-William Innholt for øyeblikket er de to innenfor sitt respektere medium som har mest fornuftig å si. Du virker forøvrig også med en som har "noe" å bidra med, selv om du nok må være astrofysiker for å forstå akkurat hva det er.
Personling syntes jeg anmdelsen var kjedlig, men igjen, min mening, sikkert mange som er uening. Akkurat som mange er uenige med karakteren FF fikk. Når noen har produsert et godt stykke journalistikk, blir det i mine øyne noe nytt, noe morsomt, noen som er orgianlt, noen som gir deg følelsen av å lese videre, desverre gir ikke denne anmeldelsen meg den følelsen. Slik er livet, alle blir aldri fornøyd
I
SITAT(NiloPilo @ 24.02.07, 20.07) 53709
Slik jeg ser det bidrar den med mange av disse tingene, innovasjon kan være så mangt, og noen ganger mer subtil enn andre ganger. Som tidligere nevnt har jeg aldri vært noen fan av oerhörts skrivesett, men grunntanken her er såpass bra at jeg er villig til å sette tekniske disputter til side, og heller applaudere en dyktig utført analyse. Selv om jeg ikke liker et tonefall, betyr ikke det nødvendigvis at jeg ikke aksepterer at det har noe fornuftig å si.
I
SITAT(oerhört @ 24.02.07, 20.37) 53718
Som vanlig er det enklere å slenge med leppa, enn å kunne forklare hvorfor. 
Men la meg forsøke:
På meg virker det som at du sliter med å kombinere ferdighetene dine på best mulig måte, til en fullendt enhet. Mitt originale inntrykk var at du var den gamer-journalisten med minst språklig følelse, og at du forsøkte å gjøre opp for det med språklige pretensjoner, men etter at jeg begynte å lese deg mer grundig har jeg innsett at jeg sannsynligvis tok feil. Gamer.no-skribentene skriver jevnt over godt, og du er på ingen måte noe sort får, men fordi du virker å ha et høyere ambisjonsnivå enn resten av røkla, er det også enklere å avskrive deg, spesielt fordi du virker å vektlegge språklig og ideologisk nøyaktighet over plumpe morsomheter. Du klarer likevel i stor grad å opprettholde flyt i språket, og jeg sitter sjeldent med følelsen av at jeg leser setninger og ikke en tekst, som jeg alt for ofte ellers gjør.
Likevel tror jeg du hadde tjent på å være litt mer folkelig i stilen. Jeg har som tidligere sagt ingen problemer med å respektere det du skriver som gode tekster, men det som på meg virker som en noe distansert, kanskje også elevert, holdning til sitt publikum lett kan bli irriterende på dette nivået. En viss avstand er kanskje nødvendig for å kunne produsere gode analyser (i den grad dine lesere er interessert i det), men er det avanserte vokabularet, eller den usymmetriske tekstoppbyggelsen virkelig en nødvendighet? Jeg har ikke problemer med å se at du har en intern logikk i det du holder på med, i langt større grad enn de fleste andre som skriver på dette nivået. En tosiders anmeldelse er fra mitt ståsted noe som er reservert for de beste i faget, da den krever mye mer (spesielt på det strukturelle plan) for å holde seg interessant til siste slutt, og i dette tilfellet klarte du oppgaven bra. Det som spesielt imponerer meg er hvordan du konsekvent vurderer spillet som et underholdningsprodukt, samtidig som du ikke glemmer det spillmekaniske som ligger til grunne for opplevelsen.
Og resultatet er på mange måter glimrende: Anmeldelsen din er veldig klar på at dette ikke er siste kapittel i FF-serien, at det ikke er toppen av rpg-isberget, men at dette derimot først og fremst er underholdning. Du lager ingen arbitrære regler for å unnskylde eventuelle svakheter, men jobber deg sakte fremover i din gjennomgang av hvordan elementene til sammen bidrar, ja nettopp, i underholdningsøyemed. Og for første gang sitter jeg med følelsen at dine språklige pretensjoner underbygger en identitet som kan hjelpe deg til å produsere jevnt på dette nivået. For som skribent er du avhengig av dette, fordi du spillfilosofisk markant skiller deg fra resten av gamer-skribentene; jeg tror ikke sannheten er at du bruker skalaen deres mer riktig enn dine medsynsere, men at du ganske enkelt ser spill mer seriøst enn dem. Og på det området er det du og Erlend Grefsrud virker å skille dere ut fra de fleste andre i spillnorge. Dere behandler spill som en kulturell yttring, i langt større grad enn VG eller Dagbladet evner å gjøre det, fordi dere tar utgangspunkt i deres eget erfaringsgrunnlag når dere analyserer, ikke i en spillkultur som knapt eksisterer og som langt mindre vet hva toveis kommunikasjon er. Jeg savner sårt et akademisk begrepskart som kan hjelpe spillskribenter til mer enn en løs forståelse av hva de snakker om, men inntil et slikt blir utviklet, tror jeg måten du løser det på er veien å gå.
Selv om jeg noen ganger sitter med følelsen av at det du skriver gjør seg bedre som tanker enn som ord, at du litt for ofte faller til en akademisk kjedsommelighet eller at du ikke fullt ut mestrer dine språklige virkemidler, er det likevel vanskelig å komme bort fra at håndtverket som ligger til grunne er av høy standard. At du (for meg) ikke alltid presterer skrivekunst på et slikt nivå man skulle ønske, tror jeg kommer like mye av den umodenheten vi finner i mediet som av mangel på ferdigheter fra din side. Det kan godt være at det øyeblikket klarsyn som radierer fra FFXII-anmeldelsen er et resultat av en manglende kjennskap til sjangeren, for når man ser på anmeldelsene dine av tidligere stortitler fremstår de som mye snevrere. Men her traff du virkelig den bevegelige spikeren på hodet ved å framstille FFXII både som underholdning og som spill, samtidig som du presenterer et godt argument på hvorfor det ikke er et førsteklasses eksemplar av førstnevnte. Dermed fremstår det du har skrevet som et interessant innspill på flere nivåer, uten at jeg orker å komme nærmere inn på det akkurat nå.
Takker for støtte, Impy. Må dog si jeg ble veldig, veldig nysgjerrig på hva det er ved stilen min du ikke liker.
[/b]
[/b]
Men la meg forsøke: På meg virker det som at du sliter med å kombinere ferdighetene dine på best mulig måte, til en fullendt enhet. Mitt originale inntrykk var at du var den gamer-journalisten med minst språklig følelse, og at du forsøkte å gjøre opp for det med språklige pretensjoner, men etter at jeg begynte å lese deg mer grundig har jeg innsett at jeg sannsynligvis tok feil. Gamer.no-skribentene skriver jevnt over godt, og du er på ingen måte noe sort får, men fordi du virker å ha et høyere ambisjonsnivå enn resten av røkla, er det også enklere å avskrive deg, spesielt fordi du virker å vektlegge språklig og ideologisk nøyaktighet over plumpe morsomheter. Du klarer likevel i stor grad å opprettholde flyt i språket, og jeg sitter sjeldent med følelsen av at jeg leser setninger og ikke en tekst, som jeg alt for ofte ellers gjør.
Likevel tror jeg du hadde tjent på å være litt mer folkelig i stilen. Jeg har som tidligere sagt ingen problemer med å respektere det du skriver som gode tekster, men det som på meg virker som en noe distansert, kanskje også elevert, holdning til sitt publikum lett kan bli irriterende på dette nivået. En viss avstand er kanskje nødvendig for å kunne produsere gode analyser (i den grad dine lesere er interessert i det), men er det avanserte vokabularet, eller den usymmetriske tekstoppbyggelsen virkelig en nødvendighet? Jeg har ikke problemer med å se at du har en intern logikk i det du holder på med, i langt større grad enn de fleste andre som skriver på dette nivået. En tosiders anmeldelse er fra mitt ståsted noe som er reservert for de beste i faget, da den krever mye mer (spesielt på det strukturelle plan) for å holde seg interessant til siste slutt, og i dette tilfellet klarte du oppgaven bra. Det som spesielt imponerer meg er hvordan du konsekvent vurderer spillet som et underholdningsprodukt, samtidig som du ikke glemmer det spillmekaniske som ligger til grunne for opplevelsen.
Og resultatet er på mange måter glimrende: Anmeldelsen din er veldig klar på at dette ikke er siste kapittel i FF-serien, at det ikke er toppen av rpg-isberget, men at dette derimot først og fremst er underholdning. Du lager ingen arbitrære regler for å unnskylde eventuelle svakheter, men jobber deg sakte fremover i din gjennomgang av hvordan elementene til sammen bidrar, ja nettopp, i underholdningsøyemed. Og for første gang sitter jeg med følelsen at dine språklige pretensjoner underbygger en identitet som kan hjelpe deg til å produsere jevnt på dette nivået. For som skribent er du avhengig av dette, fordi du spillfilosofisk markant skiller deg fra resten av gamer-skribentene; jeg tror ikke sannheten er at du bruker skalaen deres mer riktig enn dine medsynsere, men at du ganske enkelt ser spill mer seriøst enn dem. Og på det området er det du og Erlend Grefsrud virker å skille dere ut fra de fleste andre i spillnorge. Dere behandler spill som en kulturell yttring, i langt større grad enn VG eller Dagbladet evner å gjøre det, fordi dere tar utgangspunkt i deres eget erfaringsgrunnlag når dere analyserer, ikke i en spillkultur som knapt eksisterer og som langt mindre vet hva toveis kommunikasjon er. Jeg savner sårt et akademisk begrepskart som kan hjelpe spillskribenter til mer enn en løs forståelse av hva de snakker om, men inntil et slikt blir utviklet, tror jeg måten du løser det på er veien å gå.
Selv om jeg noen ganger sitter med følelsen av at det du skriver gjør seg bedre som tanker enn som ord, at du litt for ofte faller til en akademisk kjedsommelighet eller at du ikke fullt ut mestrer dine språklige virkemidler, er det likevel vanskelig å komme bort fra at håndtverket som ligger til grunne er av høy standard. At du (for meg) ikke alltid presterer skrivekunst på et slikt nivå man skulle ønske, tror jeg kommer like mye av den umodenheten vi finner i mediet som av mangel på ferdigheter fra din side. Det kan godt være at det øyeblikket klarsyn som radierer fra FFXII-anmeldelsen er et resultat av en manglende kjennskap til sjangeren, for når man ser på anmeldelsene dine av tidligere stortitler fremstår de som mye snevrere. Men her traff du virkelig den bevegelige spikeren på hodet ved å framstille FFXII både som underholdning og som spill, samtidig som du presenterer et godt argument på hvorfor det ikke er et førsteklasses eksemplar av førstnevnte. Dermed fremstår det du har skrevet som et interessant innspill på flere nivåer, uten at jeg orker å komme nærmere inn på det akkurat nå.
SITAT(Aetas @ 24.02.07, 14.30) 53671
Har ikke kommet så langt enda, grunnet lite spilletid, men grindet litt første stedet man kunne, der hvor man skal drepe den kjempe tomat tingen. Er det egetnlig for tidlig til at det er noe vits? Eller bør jeg komme meg til det Henne Mines stedet f.eks?
Hittil virker spillet glimrende, bortsett fra at jeg virkelig intenst hater hvordan man styrer kameraet... Jeg spiller mest med inverted, så det er skikkelig dritt, men regner med at det blir naturlig når jeg får spilt litt mer
Kan være lurt å grinde, men vent til du får -a spells. (fira f.eks.) Vil gjøre grindingen mye lettere. Hadde det faktisk ganske morsomt når jeg grindet i FFXII. Hvis du er kommet til Henne mines kan du si ifra så skal jeg gi deg et bra tips
[/b]
[/b]
Har ikke kommet så langt enda, grunnet lite spilletid, men grindet litt første stedet man kunne, der hvor man skal drepe den kjempe tomat tingen. Er det egetnlig for tidlig til at det er noe vits? Eller bør jeg komme meg til det Henne Mines stedet f.eks?
Hittil virker spillet glimrende, bortsett fra at jeg virkelig intenst hater hvordan man styrer kameraet... Jeg spiller mest med inverted, så det er skikkelig dritt, men regner med at det blir naturlig når jeg får spilt litt mer
Okay ... på tide med min mening. Jeg driver og leser Kent William sin omtale innimellom, og kommer til å kommentere den etter at jeg er ferdig med å ejakulere min mening utover verdensveven.
Kremt.
Det er noen som har gått inn i seg selv og kommet ut som et klokere menneske under utviklingen av FFXII. Denne "noen" har forstått at direkte kontroll i videospill er underordnet konsekvensene av valgene spilleren foretar, og designet hele grunnmekanikken som driver opplevelsen rundt dette. Istedet for å belønne tommelakrobatikk og reflekser med intensitet og spenning, belønnes små justeringer og taktisk tilrettelegging av spillestil med midlene til å utvide og raffinere din allerede velfungerende taktikk. Slow-burn. Det er ikke dritspennende, men det er utrolig behagelig og imøtekommende.
Jeg synes Final Fantasy XII er det første JRPG-et som egentlig klarer det genren stort sett prøver å oppnå. Det er en tilbakelent og behagelig opplevelse, som gir deg bittesmå belønninger for ikke å gjøre noen ting. Tilfredsstillelsen i opplevelsen kommer først og fremst av å se at du har tolket kravene en situasjon stiller riktig og besvart dem på effektivt vis. Dét er gambit-systemets store seier: Heller enn å gjøre spillet repetetivt, blir gjentatt suksess noe positivt siden det bare understreker at du mestrer systemet. Og så er det bare å utvide din tilpasning av situasjonen fortløpende via license point-systemet. Og det er alt du gjør. Egentlig. Spillet kan egentlig spilles via det lille todimensjonale kartet oppe i høyre hjørne.
Det andre denne "noen" har fått med seg, er at konvensjonene som tradisjonelt driver JRPG-er og anime er gått langt over holdbarhetsdatoen sin. De er ikke blitt støvete, de *er* støv. Greit, det hintes til litt kjærlighetstriangler og det hele er en rimelig åpenbar hero's journey, men det er underordnet selve fokuset i fortellingen: Et imperiums fall. Virkelig.
Dette er ikke en tradisjonell tøysefortelling der helten introduseres for den store, slemme fienden som kommer og nesten dreper ham og deretter drar han ut til læremesteren som viser ham hvordan han kan slå fienden og så samler han sammen en bunt med hjelpere og slår til slutt fienden i et endelig slag uten tilløp. Dette er virkelig fortellingen om et imperiums første feiltrinn og konsekvensene av det. Interne konflikter, maktbaser med svært forskjellige dagsordener, et nesten realistisk politisk renkespill presentert som en serie personlige konflikter. Fortellingen dreier seg ikke om *at* imperiet faller, men *hvorfor*. Helten er dessuten ekstern til konflikten, han er bare med på turen.
Vaan observerer maktspillet (iallfall så langt jeg har kommet) og gir spilleren en trygg liten konflikt å holde seg fast i dersom den store fortellingen ikke klarer å engasjere, men nesten alle de andre figurene er mer interessante enn ham og øver langt mer innflytelse over fortellingens utspill. Slik sett har man brukt noe av den samme fortellerteknikken som brukes så effektivt i Ico og Shadow of the Colossus: Helten som deler samme motivasjon og mål som spilleren, å se hvordan handlingen utspiller seg. Vaan er riktignok litt mer fyldig enn Wander og Ico, men stadig et uskrevet ark som representerer spillerens deltakelse uten å drive fortellingen.
Det er også en langt mer velfortalt fortelling enn det som er vanlig i spillmediet. Filmsekvensene begynner endelig å få litt driv og moment og dialogen sitter stort sett som et skudd. Til og med stemmeskuespillet er dyktig gjort, med en sjelden flyt og følelse. Ingen Oscar-kandidat, som vanlig, men milevis foran alle konkurrentene. Det er enda en ting som skiller Final Fantasy XII fra praktisk talt alle andre spill som er laget: Profesjonaliteten, den voldsomme selvsikkerheten spillet utviser. Verdenen er forholdsvis original og spennende, musikken er ikke den vanlige Hollywood-runkingen, konflikten er ikke en enkel to-timers Hollywood-fortelling transplantert inn i et førtitimers spill. Selv om det ikke er så mye spill i Final Fantasy XII (eller hva vi tradisjonelt anser som spill, nemlig direkte interaksjon mellom spiller og medium for å overvinne utfordringer), er det en av de beste ambassadørene for spillmediet noensinne.
Det snakker et språk hvem som helst kan forstå, siden det ikke krever noen fingerferdighet eller noen dedikasjon utover det man ønsker å legge i det. Du er aldri ute på noe sidespor med mindre du selv vil det, spillet føles aldri (iallfall ikke etter tyve timer) kunstig forlenget eller langdrygt. Presentasjonen er fantastisk profesjonell og gjennomført, den visuelle utformingen er imøtekommende og utpreget vellykket. Du føler deg hjemme i spillet nesten uansett hva du er ute etter, så lenge du tar det for hva det er. Slik sett er det en ludologs verste mareritt: Et spill som spiller seg selv for å presentere en lang, lang fortelling spillerens handlinger ikke har noen innvirkning på. Det er ekstremt regressivt slik sett.
Men det er et av de viktigste spillene noensinne fordi det viser hva som gjør spillmediet så interessant uten å overvelde brukeren med den potensielle kompleksiteten i det. Det er designet slik at du belønnes uansett hva du gjør, slik at du alltid føler at du oppnår noe (via gambit- og license point-systemene). Og det er forholdsvis substansielle belønninger, sammenlignet med metoden for eksempel EA bruker: "Nice!" uansett hvor dårlig du kjører bil eller "Groovy" uansett hvor mange ganger du tryner nedover fjellsida. Spillet er ikke nedlatende, det forteller deg ikke at du er flink bortsett fra når du har knust en diger, diger boss som du alltid tror du kommer til å tape mot før den plutselig knekker sammen foran deg. Det lar belønningene tale for seg selv, forteller deg ikke hvordan du skal tolke dem. Det er modent og ikke minst uvanlig.
Jeg kunne sikkert hatt det mye mer spennende med Final Fantasy XII, det kunne vært intenst og drivende spennende, gitt deg mindre håndgripelige og mer substansielle belønninger via en mer direkte spillmekanikk, men da kritiserer man appelsinen for at det ikke er et eple. Som opplevelse er spillet nesten uovertruffent, og de få gangene jeg ikke er helt engasjert av opplevelsen, sitter jeg og smiler til meg selv mens jeg plukker fra hverandre spilldesignen og gleder meg over hvor mye de har gjort riktig, hvor bra dette er for hele spillmediet.
Det er ... egentlig litt rart. Jeg synes ikke dette er en tier-kandidat fordi jeg selv har hatt en orgiastisk opplevelse. Jeg ser at de kvisete Oblivion-fansene rynker på nesen over dette og synes det er såååå tåpelig at man ikke kan krysse de usynlige linjene som er trukket gjennom hele spillet. Men så er Oblivion igjen ett av de verste spillene jeg kan forestille meg. Det er oppblåst og utrunka og kjedelig der hvor Final Fantasy XII er elegant og velgjort. Det forteller en kjip, uinteressant fortelling i alt for brede strøk mens Final Fantasy tar seg all den tiden det trenger uten å overvelde spilleren. Dette er en tier-kandidat fordi alle kan spille det. Det er en fantastisk inkluderende opplevelse som er like magisk som den er selvsagt. Den trenger egentlig ingen forklaring for å nytes. Hvem som helst kan parkere seg foran dette spillet og elske det. En familie kan benke seg foran fjernsynet og være like engasjert i fortellingen som de er uenige om hvordan gambitene skal settes opp og license-point-ene fordeles. Siden spillopplevelsen er så automatisert og enkel, blir alle i rommet inkludert i den. Alle spiller selv om de bare snakker sammen om det som skjer.
Slikt imponerer meg grenseløst. Dette er ikke perfekt, det er bare usannsynlig vellyket. Det er ikke den beste boken du har lest blandet med den beste filmen du har sett plantet midt oppi det beste spillet du har spilt. Det er bare at det oppfører seg slik. Og det får deg til å nikke med. Selv om historien er veldig Star Wars, er det Star Wars på en god måte. Det er ikke voldsomt med karakterutvikling, men de er så sympatiske at det ikke er så viktig, du setter mer pris på tiden du får sammen med dem enn å se dem vokse. Spillmekanikken er egentlig bare en serie automatiserte rutiner, men du blir belønnet hver eneste gang systemet ditt fungerer slik du planla.
Final Fantasy XII gjør alt det prøver på helt riktig. Jeg synes det fortjener litt applaus.
(Faen. Nå ble det seint her, og kjære Sancti virker ekstremt utålmodig der hun klorer på døren. Jeg kommenterer omtalen din i morgen, KW.)
Kremt.
Det er noen som har gått inn i seg selv og kommet ut som et klokere menneske under utviklingen av FFXII. Denne "noen" har forstått at direkte kontroll i videospill er underordnet konsekvensene av valgene spilleren foretar, og designet hele grunnmekanikken som driver opplevelsen rundt dette. Istedet for å belønne tommelakrobatikk og reflekser med intensitet og spenning, belønnes små justeringer og taktisk tilrettelegging av spillestil med midlene til å utvide og raffinere din allerede velfungerende taktikk. Slow-burn. Det er ikke dritspennende, men det er utrolig behagelig og imøtekommende.
Jeg synes Final Fantasy XII er det første JRPG-et som egentlig klarer det genren stort sett prøver å oppnå. Det er en tilbakelent og behagelig opplevelse, som gir deg bittesmå belønninger for ikke å gjøre noen ting. Tilfredsstillelsen i opplevelsen kommer først og fremst av å se at du har tolket kravene en situasjon stiller riktig og besvart dem på effektivt vis. Dét er gambit-systemets store seier: Heller enn å gjøre spillet repetetivt, blir gjentatt suksess noe positivt siden det bare understreker at du mestrer systemet. Og så er det bare å utvide din tilpasning av situasjonen fortløpende via license point-systemet. Og det er alt du gjør. Egentlig. Spillet kan egentlig spilles via det lille todimensjonale kartet oppe i høyre hjørne.
Det andre denne "noen" har fått med seg, er at konvensjonene som tradisjonelt driver JRPG-er og anime er gått langt over holdbarhetsdatoen sin. De er ikke blitt støvete, de *er* støv. Greit, det hintes til litt kjærlighetstriangler og det hele er en rimelig åpenbar hero's journey, men det er underordnet selve fokuset i fortellingen: Et imperiums fall. Virkelig.
Dette er ikke en tradisjonell tøysefortelling der helten introduseres for den store, slemme fienden som kommer og nesten dreper ham og deretter drar han ut til læremesteren som viser ham hvordan han kan slå fienden og så samler han sammen en bunt med hjelpere og slår til slutt fienden i et endelig slag uten tilløp. Dette er virkelig fortellingen om et imperiums første feiltrinn og konsekvensene av det. Interne konflikter, maktbaser med svært forskjellige dagsordener, et nesten realistisk politisk renkespill presentert som en serie personlige konflikter. Fortellingen dreier seg ikke om *at* imperiet faller, men *hvorfor*. Helten er dessuten ekstern til konflikten, han er bare med på turen.
Vaan observerer maktspillet (iallfall så langt jeg har kommet) og gir spilleren en trygg liten konflikt å holde seg fast i dersom den store fortellingen ikke klarer å engasjere, men nesten alle de andre figurene er mer interessante enn ham og øver langt mer innflytelse over fortellingens utspill. Slik sett har man brukt noe av den samme fortellerteknikken som brukes så effektivt i Ico og Shadow of the Colossus: Helten som deler samme motivasjon og mål som spilleren, å se hvordan handlingen utspiller seg. Vaan er riktignok litt mer fyldig enn Wander og Ico, men stadig et uskrevet ark som representerer spillerens deltakelse uten å drive fortellingen.
Det er også en langt mer velfortalt fortelling enn det som er vanlig i spillmediet. Filmsekvensene begynner endelig å få litt driv og moment og dialogen sitter stort sett som et skudd. Til og med stemmeskuespillet er dyktig gjort, med en sjelden flyt og følelse. Ingen Oscar-kandidat, som vanlig, men milevis foran alle konkurrentene. Det er enda en ting som skiller Final Fantasy XII fra praktisk talt alle andre spill som er laget: Profesjonaliteten, den voldsomme selvsikkerheten spillet utviser. Verdenen er forholdsvis original og spennende, musikken er ikke den vanlige Hollywood-runkingen, konflikten er ikke en enkel to-timers Hollywood-fortelling transplantert inn i et førtitimers spill. Selv om det ikke er så mye spill i Final Fantasy XII (eller hva vi tradisjonelt anser som spill, nemlig direkte interaksjon mellom spiller og medium for å overvinne utfordringer), er det en av de beste ambassadørene for spillmediet noensinne.
Det snakker et språk hvem som helst kan forstå, siden det ikke krever noen fingerferdighet eller noen dedikasjon utover det man ønsker å legge i det. Du er aldri ute på noe sidespor med mindre du selv vil det, spillet føles aldri (iallfall ikke etter tyve timer) kunstig forlenget eller langdrygt. Presentasjonen er fantastisk profesjonell og gjennomført, den visuelle utformingen er imøtekommende og utpreget vellykket. Du føler deg hjemme i spillet nesten uansett hva du er ute etter, så lenge du tar det for hva det er. Slik sett er det en ludologs verste mareritt: Et spill som spiller seg selv for å presentere en lang, lang fortelling spillerens handlinger ikke har noen innvirkning på. Det er ekstremt regressivt slik sett.
Men det er et av de viktigste spillene noensinne fordi det viser hva som gjør spillmediet så interessant uten å overvelde brukeren med den potensielle kompleksiteten i det. Det er designet slik at du belønnes uansett hva du gjør, slik at du alltid føler at du oppnår noe (via gambit- og license point-systemene). Og det er forholdsvis substansielle belønninger, sammenlignet med metoden for eksempel EA bruker: "Nice!" uansett hvor dårlig du kjører bil eller "Groovy" uansett hvor mange ganger du tryner nedover fjellsida. Spillet er ikke nedlatende, det forteller deg ikke at du er flink bortsett fra når du har knust en diger, diger boss som du alltid tror du kommer til å tape mot før den plutselig knekker sammen foran deg. Det lar belønningene tale for seg selv, forteller deg ikke hvordan du skal tolke dem. Det er modent og ikke minst uvanlig.
Jeg kunne sikkert hatt det mye mer spennende med Final Fantasy XII, det kunne vært intenst og drivende spennende, gitt deg mindre håndgripelige og mer substansielle belønninger via en mer direkte spillmekanikk, men da kritiserer man appelsinen for at det ikke er et eple. Som opplevelse er spillet nesten uovertruffent, og de få gangene jeg ikke er helt engasjert av opplevelsen, sitter jeg og smiler til meg selv mens jeg plukker fra hverandre spilldesignen og gleder meg over hvor mye de har gjort riktig, hvor bra dette er for hele spillmediet.
Det er ... egentlig litt rart. Jeg synes ikke dette er en tier-kandidat fordi jeg selv har hatt en orgiastisk opplevelse. Jeg ser at de kvisete Oblivion-fansene rynker på nesen over dette og synes det er såååå tåpelig at man ikke kan krysse de usynlige linjene som er trukket gjennom hele spillet. Men så er Oblivion igjen ett av de verste spillene jeg kan forestille meg. Det er oppblåst og utrunka og kjedelig der hvor Final Fantasy XII er elegant og velgjort. Det forteller en kjip, uinteressant fortelling i alt for brede strøk mens Final Fantasy tar seg all den tiden det trenger uten å overvelde spilleren. Dette er en tier-kandidat fordi alle kan spille det. Det er en fantastisk inkluderende opplevelse som er like magisk som den er selvsagt. Den trenger egentlig ingen forklaring for å nytes. Hvem som helst kan parkere seg foran dette spillet og elske det. En familie kan benke seg foran fjernsynet og være like engasjert i fortellingen som de er uenige om hvordan gambitene skal settes opp og license-point-ene fordeles. Siden spillopplevelsen er så automatisert og enkel, blir alle i rommet inkludert i den. Alle spiller selv om de bare snakker sammen om det som skjer.
Slikt imponerer meg grenseløst. Dette er ikke perfekt, det er bare usannsynlig vellyket. Det er ikke den beste boken du har lest blandet med den beste filmen du har sett plantet midt oppi det beste spillet du har spilt. Det er bare at det oppfører seg slik. Og det får deg til å nikke med. Selv om historien er veldig Star Wars, er det Star Wars på en god måte. Det er ikke voldsomt med karakterutvikling, men de er så sympatiske at det ikke er så viktig, du setter mer pris på tiden du får sammen med dem enn å se dem vokse. Spillmekanikken er egentlig bare en serie automatiserte rutiner, men du blir belønnet hver eneste gang systemet ditt fungerer slik du planla.
Final Fantasy XII gjør alt det prøver på helt riktig. Jeg synes det fortjener litt applaus.
(Faen. Nå ble det seint her, og kjære Sancti virker ekstremt utålmodig der hun klorer på døren. Jeg kommenterer omtalen din i morgen, KW.)
Hvem vil liksom ikke sove med Shadar en natt, det har vært drømmen min leeeenge..
Nei, men jeg skulle seriøst spørre om noe her, selv om dette er FFXII-tråden, så tar vi det bare raskt her. FF på Xbox 360, FF Online/Live eller hva det heter, jeg har lest litt omtaler og sett reviews, videoer og sånt, fordi jeg var litt interessert i en periode. Men nå må dere som har peiling fortelle meg noe jeg vil ha bekrefta eller avkrefta.. er FF til 360 et jævla møl eller er det like bra som det til Playstation opp gjennom årene? Eller er det rett og slett bare laget for å komme seg ut på et til format?
Seriøst, jeg lurer skikkelig her, ikke noe frekk kommentar nå Impy. Bare svar.
Nei, men jeg skulle seriøst spørre om noe her, selv om dette er FFXII-tråden, så tar vi det bare raskt her. FF på Xbox 360, FF Online/Live eller hva det heter, jeg har lest litt omtaler og sett reviews, videoer og sånt, fordi jeg var litt interessert i en periode. Men nå må dere som har peiling fortelle meg noe jeg vil ha bekrefta eller avkrefta.. er FF til 360 et jævla møl eller er det like bra som det til Playstation opp gjennom årene? Eller er det rett og slett bare laget for å komme seg ut på et til format?
Seriøst, jeg lurer skikkelig her, ikke noe frekk kommentar nå Impy. Bare svar.
