Harde spill for harde menn

D

Deleted member 91

Gjest
#1
I anledning av at både Trials HD og Splosion Man nå får assburgere til å slenge håndkontrollere i veggene verden over i frustrasjon tenkte jeg det var på tide med en megatråd hvor vi hyller helt fittejævlig vanskelige spill. Så kan Yeti poste litt om Demon's Souls i en tråd noen faktisk leser også!

Sitter nå her etter gode 300 forsøk hver på tre av Extreme-bretta i Trials HD som traff XBLA i dag (1200 MSP forøvrig, must buy om du er en av de som liker bra spill), det er helt kriminelt negervrient men faen så gøy det er. Også har det kjennetegn nummer en for utfordrende spill av høy kvalitet, nemlig at det ikke føles som spillets feil når du mislykkes igjen og igjen og igjen. For de uinvidde er Trials HD altså et sånt motorsykkelspill *litt* i samme gate som Elastomania og den slags, bare med enda hardere fokus på vektlegging og presis bruk av gassen. I starten går det ganske greit, og både Beginner- og Easy-bretta er plankekjøring å gullmedalje (det stemmer, jeg verbet det), men så snart du treffer Hard (og gud forby Extreme) vanskelighetsgrad blir det litt som forgjengerne hvor du blir dritfornøyd bare du kommer i mål. Typiske hindere er bratte bakker av tønner og planker hvor sykkelen din stusser på kanter som titter frem og fjæringen din spretter deg på huet og ræva ned. Heldigvis er fysikkmotoren såpass konsekvent og nøyaktig at du bygger opp litt rutiner rundt hvordan du skal gynge fyren din for å komme deg forbi diverse hindere, men ikke uten masse masse masse feiling først (om du suger (og det gjør du jo)).

Så ja, la oss runke over ballevanskelige men tilfredstillende spill av alle typer i denna tråden. Også kan vi poste youtuber av nerder som ikke .
 
#2
Min claim to fame her er at jeg har rundet Ridge Racer 6. Har ikke tatt alle enspillerløpene enda, men kampanjen er i boks. Og akkurat dét virker, for de uinvidde, som en komplett fullstendig umulig oppgave en god stund.
 
#3
Når det kommer til uattelig kjipe og ondskapsfullt vanskelige spill så er I Wanna Be The Guy: The Movie: The Game en obligatorisk kandidat. Som siden sier selv s[ er IWBTG "a sardonic loveletter to the halcyon days of early American videogaming, packaged as a nail-rippingly difficult platform adventure. Players fill the role of The Kid, a youthful, vaguely Megaman-esque protagonist on a quest to become The Guy. This inscrutable plot, however, is just a vehicle for a wide variety of inventive, well-designed and frustrating jump-and-shoot challenges that pay homage to many of the games you loved as a child. The ever-fragile Kid explodes in a shower of red pixels at the slightest brush from the game's many obstacles, from traditional spikes and bottomless pits to more unconventional killers, such as plantlife and puzzle pieces."

Kort sagt er det et amalgam av alle de sadistiske mekanikkene og designvalgene som gjorde gamledagers spill så forpult vanskelige.


Og når det kommer til mektig nerdrage så er dette en av mine absolutte favoritter:
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#4
Min claim to fame her er at jeg har rundet Ridge Racer 6.
Okay, du har min respekt. Men har du klart No Crash-Achievement? Jeg leste om en som hadde klart det, han brukte ett år.

Så, vanskelige spill... hmm. Det er ett som rinner meg i hu (og nei, ikke Demon's Souls). Det er et spill noen av dere kanskje har hørt om, og det heter...



...Descent, ja. Kort fortalt så ble spillet hypa opp i skyene da det kom fordi dette var like etter Doom og Doom 2 rocka kåken, så et spill hvor du kunne fly et romskip rundt i trange gruver - i full 3D - fikk naturlig nok mye oppmerksomhet. Som mange andre kjøpte jeg dette spillet etter å ha blitt hardrocka av den grisefete shareware-versjonen, og som mange andre sletta jeg faenskapen i frustrasjon kort tid etterpå. Spillet er faens fitte umulig. Jeg kan ta et eksempel, og det er ett av de beste eksemplene noensinne.

Først, litt bakgrunnsinfo. Du flyr et lite romskip rundt i en serie med gruver og skal sprenge de onde robotene som har hacka Gibsonen og overtatt kåken. Dette blir kjapt ekstremt vanskelig, siden den første bossen du møter har varmesøkende raketter og kan teleportere seg rundt. Bare for moro slo jeg på juksekoder og hoppa fram til sistebossen, bare for å sjekke. Det er her jeg nevner at det feteste våpenet i spillet er en liten atomrakett som fullstendig pulveriserer alt den treffer og har enorm splash damage, men til gjengjeld er den skittreig og du kan bare avfyre en i slengen. Når du har lest dette regner jeg med du skjønner hva det innebærer når jeg skriver at sistebossen slåss du mot i en helt åpen arena uten gjemmesteder, og han har det våpenet. Men ikke helt! For rakettene hans er målsøkende, og han skyter ut seks i slengen (hvis jeg husker riktig). Herlig! Nevnte jeg at bossen tåler å få cirka tjue-tredve slike i retur? Ikke det? Vel, han gjør det. Det tar en halvtime å drepe ham. Og det er ikke alt! Han kan også teleportere rundt når som helst, OG han har mulighet til å gjøre seg selv usynlig og usårbar i korte perioder. Selv da jeg brukte usårbarhetskode hadde jeg problemer med å treffe ham i det hele tatt.

Dette her er vel nesten det beste eksempelet jeg har på totalt mongo idiotdesign i et spill, kanskje bortsett fra Ghosts'n'Goblins som vi alle kjenner til.
 
#5
Tenkte jeg skulle lage en post om Ghost'n'Goblins men jeg følte raseriet tok såpass overhånd at jeg ikke klarte skrive noe fornuftig.
 

ganon

The Boshy
#6
tok meg 9 år, men jeg har tatt dritten (ghost n goblins) to ganger etter hverandre for å få den mytiske slutten. Buggz har bilder fra det tror jeg :) Har en NES fra launch så den frøys et par ganger på andre run....... kjenner tårene bygge seg opp bare av å nevne dette helvetet som hjemsøkte meg hele barndommen. Har også kommet til siste boss på super ghouls n ghosts, men har ikke klart han ennå :( Over til noe langt verre har jeg som sagt Dragons lair som jeg fortsatt drar opp fra tid til annen og bare måper over negerheten. Har kommet ca halvveis som er mer enn de fleste, men har det som et punkt i bucketlisten min at det skal erobres og så gis videre til femtidig sønn :D
 

Lodin

Der Waaaah
#7
God Hand er det hardeste spillet jeg har funnet meg i de siste åra. Vanligvis har jeg ikke mye til overs for svinvanskelige spill (førnevnte Splosion Man er og et unntak), men God Hand gir en så awesome frihetsfølelse at jeg ikke kan annet enn å elske det.
På overflaten virker det som en ekstremt simpel beat em up, men slossinga er egentlig utrolig dyp. Iløpet av spillet finner man og kjøper nye moves slik at man selv kan sette opp Gene sine komboer og specials. I praksis blir det mer som et fighting spill hvor man utfordrer en og en fiende siden det ofte er selvmord å håndtere flere folk på en gang. Hver fiende har omtrent like mye liv som en selv og når det er ekstremt lite frukt (som såklart gir tilbake energi) på hver bane ender man opp med å spille feigt. Ved å rushe folk, overumple dem med våpen og taunte kan man greie å isolere dem. Hvis man feiler har man fire feite gubber som dytter en omkring med magan sin. Så dør man og må sansynligvis starte hele brettet på nytt. Med få unntak er det ikke andre checkpoints enn rett før bosser. Man har diverse sinnsyke moves som å slå folk ut i verdensrommet med balltre og å knipse på dem så de eksploderer samt den titulære gudehånda som gjør en usårbar, men disse må spares til bossene. Eller de fiendene som tilfeldigvis blir om til grisevanskelige demoner etter at de dør. Nevnte jeg at Gene ikke kan blokke? Den nye armen hans tilhører riktignok en gud, men han selv er fortsatt ei pyse. Det første man lærer i dette spillet er å konstant dodge med høyre stikke eller blø.
Selv har jeg runna dette på normal og hatet\elsket hvert sekund. Den crazy humoren gjør at man ikke har annet valg enn å finne ut hva faen utviklerne har tenkt å finne på etter dette. Blir det en gorilla med wrestlermaske, crackhead power rangers-dverger eller ei gæren sadokjerring som gjør en om til en chihuahua?

Ikke lat som dere ikke liker balleknusern. :p
 
#8
Tsk... spill gjennom Shadow of the Beast II på Amiga, uten å jukse. Nei, jeg har aldri klart det, men det skal være et av de vanskeligste spillene som finnes. Se gjennom en long-play, så ser dere antakelig hvorfor.

Fra de samme folkene fikk vi jo Driver serien, og enkelte oppdrag på disse er kjent for å være rimelig utfordrende (spesielt siste oppdrag i det første spillet). Disse spillene har jeg derimot spillt gjennom uten juks eller hjelp. Vanskelighestgraden er fortsatt langt lavere enn SOTBII.
 

Agradula

Ridder Jonatann
Medlem av ledelsen
#9
Probotector, uten konamikode, uten å miste liv. Jeg var 9år på dette tidspunktet.

Når jeg prøver nå klarer jeg noen ganger å komme til "snøverdenen" uten å bruke continues, men så dør jeg totalt der. Hvorfor er det sånn at man var så jævlig god på sånne spill når man var liten, men når jeg prøver nå så føler jeg meg skikkelig dårlig?
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#10
Fordi du hadde mindre dill å tenke på da du var liten, så det var mer plass til å pugge Probotector.
 

Agradula

Ridder Jonatann
Medlem av ledelsen
#11
Faen.. Du har nok rett. Det er altfor mye å tenke på om dagen. Jobb, dama, ungen, dsen. faen
 
#12
Ikke bare skal man FÅ den ungen, man skal TENKE på'n og!
 
#13
Heroes of Newert, man ender opp som munnpuster og lager hull i veggene. Verste spillet noensinne, er man ute etter nerdrage, er det gullgruva.
 

Finkelroy

(┛o‿‿o)┛彡┻━┻
#14
Navnet på spillet er i allcaps, hvis jeg husker rett. :eng:

Og ja, dette er det mest karismatiske og morsomme spillet jeg har opplevd av typen ballevanskelig. Kontrollen sitter som et skudd, det er mestring hele veien og spillet kjennes aldri urettferdig, selv ikke etter dødsfall nummer femti siden du begynte nivået. Når spillet skinner skinner det på best mulig måte: Klarer du å briljere i slåsskamp? Føles det ikke herlig? Vel, nå må du bruke dette til å banke opp robotdamer, folk med kanoner på ryggen og en feit demon med hawaiiskjorte og sigar i kjeften som heter Elvis.



/Edit: Og Gene er ikke feig, han bare velger dodging framfor blokkering siden det er det kulere valget.
 

Lodin

Der Waaaah
#15
Det er ikke det at han er feig, men som det går fram av i flashbacket når han får armen kappa av har han aldri vært noen kløpper til å sloss. Han kan ikke blokke fordi resten av kroppen ikke tåler det så han må dodge og backflippe unna istedet.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#16
God Hand har en egen kommando som gjør at Gene faller på kne og ber fiendene om å være litt mindre slemme med han, for pokker. Han er en feiging. :p
 
#17
Jeg nevner det samme som noen få andre her, God Hand. Jeg er sånn middels fan av vanskelige spill, spesielt da få faktisk er rettferdig vanskelige. God Hand er dette. Når spillet blir sykt vanskelig, vet man at det er spilleren som ikke er god nok, og ikke at spillet er urettferdig. Også har spillet en tendens til å få deg til å få deg til å puste lettet ut etter en sinnsyk boss, for så å gjøre alle banene etter det ti ganger så vanskelig, helt plutselig uten noen kurve. Det er bare moro!


God Hand har en egen kommando som gjør at Gene faller på kne og ber fiendene om å være litt mindre slemme med han, for pokker. Han er en feiging. :p
Faen, jeg hater når jeg bruker den rulletten der ved en feil!
 

Kleevah

Livsfarlig amatør
#18
 
#19
Det første Commandos spillet til PC var beinhardt rett og slett. Tok meg en stund å fullføre det spillet, mye prøv og feil opplegg.
Ellers kan jeg nevne at Trials HD er også helt for jævlig vanskelig til tider. Har fått gullmedaljer helt fram til de siste på medium vanskelighetsgrad. Hvordan jeg skal klare gull på Hard og Extreme, det lurer jeg enda på.
 

CyberK

Finner ikke på noe.
#20
Ahhhh, Commandos. Tror det er det eneste beinharde spillet jeg noengang har likt nok til å kjempe meg helt igjennom, oppfølgeren også. Men hva var dealen med å lage FPS av commandos? Hadde de bare fortsatt å mekke i gammel stil og gitt dem ut litt billigere (ismetrisk view kan da ikke kreve så store budsjetter?), så hadde jeg fortsatt å kjøpe dem.