Jeg liker Assassin's Creed-spillene veldig godt selv, mer det andre enn det første, men om man ikke liker det andre, tror jeg ikke resten er så interessant heller. Dess lengre man kommer inn i serien, dess mindre handler det om å planlegge snikmord, og mer om å fylle en fremgangsmåler mens man tar inn stemning. For meg er høydepunktet hittil Brotherhood. Med én stor by istedenfor flere små med masse øde mellom, har man god oversikt over sin egen fremgang, mens det aldri er for langt til det neste man vil gjøre. Jeg elsker også den superrare sci-fi-rammehistorien med romengler, og i Brotherhood var den på sitt beste.
Revelations er fryktelig. Det skulle opprinnelig være et 3DS-spill og ble med andre ord utviklet av de annerledes begavede utviklerne til de uinteressante, håndholdte Assassin's Creed-spillene. Lite skiller Istanbul fra Roma, og alle forbedringene fra Brotherhood er til det verre. Gripekloen ødelegger flyten i klatringen, det finnes ingen grunn til å lage sine egne bomber selv om alt man gjør blir belønnet med ingredienser, og det at deler av ens fremgang med sideoppdragene må forsvares ved å spille et veldig klønete og langtekkelig RTS-minispill med jevne mellomrom, er utelukkende et bevis på at utviklerne ikke skjønner hvorfor Brotherhood er gøy. Historiemessig skjer det eneste interessante i en DLC, og alle Desmond-delene er hoppeutfordringer i førsteperson mens han analfabetisk solilokviserer.
Assassin's Creed 3 har jeg snart spilt i ti timer nå. Stemningen er tykk, og emnet godt håndtert. Det er utrolig gøy å utenfor Animus-en kunne høre på Shaun sette ifra hverandre idéen om den amerikanske uavhengighetskrigen som rettferdig mens man like gjerne som Connor kan stoppe rødkledde skatteinnkrevere i arbeid med sta patrioter for belønning. Alt fra Revelations er heldigvis borte vekk, men dette er likevel virkelig, virkelig annerledes fra Brotherhood og 2, og det setter jeg veldig pris på, samtidig som jeg nå litt bedre skjønner at de ville holde på Ezio en stund til. Om resultatet ikke er perfekt, har de ikke tatt noen snarveier, men tilpasset seg motivet. Det kanskje beste bildet på spillets endring i form er at man nå har en oppdragslogg heller enn at man må fullføre oppdraget man tar før man blir sluppet videre. Det er bare et inntrykk, jeg har ikke utforsket noe særlig ennå, men spillet er også utrolig mye større enn de tidligere, og veldig lite av det er hustak. Nedsiden, bortsett fra at det ikke alltid ser bedre ut enn sine forgjengere, og at det har en del teknologiske problemer, er at jeg bortsett fra når jeg gjør hovedhistorien føler jeg har veldig dårlig oversikt, og tviler litt på om jeg vil nå 100% denne gangen.
Det kan godt hende det ordner seg, spillet har akkurat åpnet seg, og nå er jeg typen som ikke klarer et spill om det blir for fritt også, har alltid vært dårlig med Elders Scrolls altså, men dette er ikke det eneste jeg ikke vet helt hva jeg synes om. Fortellingen har en utrolig sær gang. De fem første timene, mer eller mindre, spiller man hverken som Connor eller Desmond, uten å si for mye mer. Mens dette varer, og enda litt til, har man ikke så mye annet å gjøre enn å ta neste oppdrag så fort det siste er ferdig, og dette er ingen omstendelig introduksjon til spillets bestanddeler. Det ene øyeblikket deltar man i militære operasjoner, det neste lærer man å jakte. Verre med snikmordingen. Tror jeg i alt foreløpig er enig med kritikerne. Dette later til å være det største og mest ambisiøse Assassin's Creed-spillet til nå, men dette er ikke serien på sitt beste.
