Er jeg den eneste i hele verden som hater, hater og bare hater Final Fantasy X, de udugelige random encounterene, det dårlige stemmeskuespillet, den kjedelige og ennerverende musikken og ikke minst: Det kjedelige, intetsigende plottet som bare har deg gående på en strak linje, hvor hvert eneste steg er så forutsigbart at det er en skam? Mange mener at Final Fantasy-spillene er ulineære og fulle av muligheter.
Hva er det som ikke er lineært med FFX? Jeg har spilt spillet i 20 timer, og mesteparten av den tiden har jeg løpt rett framover i skjermen, med random encounters her og der, og med en dialogsekvens i hver ende av veien.
FFX (og mesteparten av de andre FF-spillene) lager kun action og spenning ved hjelp av tilfeldige encounters med tilfeldige monstre. Det er ingen egentlig dyktighet involvert, og dersom du er heldig og ikke bli angrepet så mye, er du fucked fordi du da er for svak når du kommer til neste område. Dersom du er uheldig møter du bare monstre som er for kraftige for deg, og du blir knust istedet, eventuelt ender opp uten supplies foran neste del av spillet. Dette er ubalansert og unyansert, og kunne vært reddet av et mer fleksibelt magisystem (slik som det i FF8, der du faktisk ikke trenger bry deg med ethers, men bare drainer), men istedet blir du nødt til å cashe ut altfor mye penger på potions og andre support items, slik at du ikke føler noen stor progression ellers. Level-systemet er basert på progress. Du kan ikke power-levelle på noen måte, fordi du er avhengig av å finne key-spheres for å kunne fylle opp hele griden. I begynnelsen av spillet finner du simpelthen ikke de nødvendige spherene, og du er fucked.
Når du ikke fighter i random encounters, løper du rundt uten noe egentlig gameplay og bare soser omkring med kun vage instrukser å gå på. Spillet krever at du skal gå rundt og snakke med alt som har to ben, og av og til noen på fire, for at du skal kunne komme videre. Spillet baserer seg ikke på intuitiet, og dermed heller ikke på dyktighet. Tålmodighetsprøven er den eneste utfordringen spillet egentlig presenterer. Dermed føler du aldri at det er din egen dyktighet som driver deg videre, og egentlig bare flaksen.
"Wai! Jeg møtte et monster jeg kan converte til en key sphere dersom jeg bare rekker å ... nei, satan. Aeonen er visst disablet, gitt!"
I FFXs tilfelle er det enda flere feil enn de som er vanlige i FF-spill. Karakterene, som skal være spillets styrke, er triste. Tidus er barnslig og ignorant; han virker som en virkelig grunn fyr. Han "lærer om livet" på veien, og lærdommen er stort sett floksler som hvilken som helst annen tulling hadde funnet ut lenge før de ble fanget i fremtiden. Wakka er strengt tatt Zell med enda teitere frisyre og uten den nihil-ariske sjarmen hans. Yuna er faktisk bare et stussselig menneske; alt hun gjør er å sutre og være genki-søt, noe som kunne gått greit hadde ikke voice-actingen vært så horribly miscasted. Nevnte jeg at alle i hele spillet høres rimelig udugelig ut? Min norske dubbing av Ranma 1/2 fra sommeren to år siden, der jeg spilte alle rollene, hadde mer sjel og innlevelse. Selv om voice actingen er dårlig, ville mye vært reddet om dialogene var gode. Men nei ... de er faktisk ikke det heller. Også de er meget underutviklede og de fungerer vel egentlig ikke på noe plan. Der spillet forsøker å være alvorlig blir det cheesy, mens de morsomme partiene bare blir tvungne og pinlige, dels på grunn av den broddløse humoren og dels fordi fremføringen er så trist.
Det er mulig historien engasjerer når man har spilt i 30 timer, men jeg har allerede lagt 20 timer i det, og jeg synes overhodet ikke det jeg har spilt til nå er verdt enda 10 timer. Det er mange som sier man må gi spill litt tid, og litt tid i mine øyne er én til to timer. Over 20 timer er rett og slett for mye.
Uansett ... dette ble veldig Final Fantasy X-fokusert. Saken er den at de samme skikkelsene, de samme konvensjonene, de samme problemene som preger Final Fantasy X går igjen i alle Final Fantasy-spillene. Hva er det som gjør at de er verdt å bruke tid på? Hva er det som er så unikt og spennende med serien? Er det bare at dette er anime, og derfor kult, eller er det noen som alvorlig kan si at de lar seg rive med av de døve plottene og de endimensjonale pepperkakemennene du blir tvunget til å se løse dem?
TIL ANGREP!
Hva er det som ikke er lineært med FFX? Jeg har spilt spillet i 20 timer, og mesteparten av den tiden har jeg løpt rett framover i skjermen, med random encounters her og der, og med en dialogsekvens i hver ende av veien.
FFX (og mesteparten av de andre FF-spillene) lager kun action og spenning ved hjelp av tilfeldige encounters med tilfeldige monstre. Det er ingen egentlig dyktighet involvert, og dersom du er heldig og ikke bli angrepet så mye, er du fucked fordi du da er for svak når du kommer til neste område. Dersom du er uheldig møter du bare monstre som er for kraftige for deg, og du blir knust istedet, eventuelt ender opp uten supplies foran neste del av spillet. Dette er ubalansert og unyansert, og kunne vært reddet av et mer fleksibelt magisystem (slik som det i FF8, der du faktisk ikke trenger bry deg med ethers, men bare drainer), men istedet blir du nødt til å cashe ut altfor mye penger på potions og andre support items, slik at du ikke føler noen stor progression ellers. Level-systemet er basert på progress. Du kan ikke power-levelle på noen måte, fordi du er avhengig av å finne key-spheres for å kunne fylle opp hele griden. I begynnelsen av spillet finner du simpelthen ikke de nødvendige spherene, og du er fucked.
Når du ikke fighter i random encounters, løper du rundt uten noe egentlig gameplay og bare soser omkring med kun vage instrukser å gå på. Spillet krever at du skal gå rundt og snakke med alt som har to ben, og av og til noen på fire, for at du skal kunne komme videre. Spillet baserer seg ikke på intuitiet, og dermed heller ikke på dyktighet. Tålmodighetsprøven er den eneste utfordringen spillet egentlig presenterer. Dermed føler du aldri at det er din egen dyktighet som driver deg videre, og egentlig bare flaksen.
"Wai! Jeg møtte et monster jeg kan converte til en key sphere dersom jeg bare rekker å ... nei, satan. Aeonen er visst disablet, gitt!"
I FFXs tilfelle er det enda flere feil enn de som er vanlige i FF-spill. Karakterene, som skal være spillets styrke, er triste. Tidus er barnslig og ignorant; han virker som en virkelig grunn fyr. Han "lærer om livet" på veien, og lærdommen er stort sett floksler som hvilken som helst annen tulling hadde funnet ut lenge før de ble fanget i fremtiden. Wakka er strengt tatt Zell med enda teitere frisyre og uten den nihil-ariske sjarmen hans. Yuna er faktisk bare et stussselig menneske; alt hun gjør er å sutre og være genki-søt, noe som kunne gått greit hadde ikke voice-actingen vært så horribly miscasted. Nevnte jeg at alle i hele spillet høres rimelig udugelig ut? Min norske dubbing av Ranma 1/2 fra sommeren to år siden, der jeg spilte alle rollene, hadde mer sjel og innlevelse. Selv om voice actingen er dårlig, ville mye vært reddet om dialogene var gode. Men nei ... de er faktisk ikke det heller. Også de er meget underutviklede og de fungerer vel egentlig ikke på noe plan. Der spillet forsøker å være alvorlig blir det cheesy, mens de morsomme partiene bare blir tvungne og pinlige, dels på grunn av den broddløse humoren og dels fordi fremføringen er så trist.
Det er mulig historien engasjerer når man har spilt i 30 timer, men jeg har allerede lagt 20 timer i det, og jeg synes overhodet ikke det jeg har spilt til nå er verdt enda 10 timer. Det er mange som sier man må gi spill litt tid, og litt tid i mine øyne er én til to timer. Over 20 timer er rett og slett for mye.
Uansett ... dette ble veldig Final Fantasy X-fokusert. Saken er den at de samme skikkelsene, de samme konvensjonene, de samme problemene som preger Final Fantasy X går igjen i alle Final Fantasy-spillene. Hva er det som gjør at de er verdt å bruke tid på? Hva er det som er så unikt og spennende med serien? Er det bare at dette er anime, og derfor kult, eller er det noen som alvorlig kan si at de lar seg rive med av de døve plottene og de endimensjonale pepperkakemennene du blir tvunget til å se løse dem?
TIL ANGREP!
