Øyh, gi det en sjanse. 
Men ja. Har handla meg en sånn derre peesstre og fikk fin bursdagsgave av dama, nemlig Uncharted: Drake's Fortune. Jeg ble skikkelig overraska over hvor levende figurene i spillet er; animasjon, manus og skuespill står ikke tilbake for det Valve har prestert gjennom tidene, og grafikken skaper en herlig tegneseriefølelse som virkelig engasjerer. Plottet går ut på at man spiller som Nathan Drake - som påstår at han er en etterkommer av den legendariske admiral Francis Drake - og begir seg ut på jakt etter den sagnomsuste skatten El Dorado med hjelp fra Frankerns hemmelige dagbok. Litt Tomb Raider uten så mye mongogreier, litt Gears of War (kampsystemet er omtrent identisk med Epics machoepos), og litt Indiana Jones røres sammen i gryta så får du noe som med litt godvilje minner om Uncharted. Masse plusspoeng for at Naughty Dog har snekra figurer med litt mer dybde enn et papirark, men en god del trekk skal de også ha for et par småting. De småtingene er blant annet at jungelomgivelsene (som det er jævla mye av i spillet) ikke klarer å overbevise helt. Fargebruken - som framhever figurene ypperlig - fører til at alt av grønne vekster virker veldig plastikk, og det sitter ikke helt. Dessuten har jeg så langt (to-tre timers spilling) støtt på sju-åtte tilfeller av dårlig konstruerte clipmasks (over all geometri i et 3D-spill legger utviklerne en clipmask som bestemmer hvor det er noe håndfast og hvor det bare er luft; denne clipmasken er mye mindre detaljert enn omgivelsene sånn at spillet ikke skal jobbe seg i hjel), sånn at Nate enten har satt seg fast midt i tomme lufta, svevd i flere sekunder uten å lande og sånne ting. Det skjer sjelden, men det trekker veldig ned når det forekommer og sammen med plastjungelen er det med på å trekke forhenget til side og avsløre illusjonen. Det går dog fint å tilgi det, når våpenspillet (som har hovedfokus) er så tilfredsstillende og problemløsningen (som er sekundær) evner å knytte deg sterkere til omgivelsene til tross for at samtlige oppgaver så langt har vært like originale som peanøttsmør og syltetøy. Lite trekk også for at spillet ofte ikke greier å opprettholde framerate (iallfall når jeg kjører 1080i) sånn at det blir tearing. Så langt sitter jeg dog med et positivt inntrykk, og grafikken går det nesten ikke an å klage på (bortsett fra plastikken som sagt). Artig spill, artig historie, fin måte å vise fram hvor barsk PS3-en er på.
Men ja. Har handla meg en sånn derre peesstre og fikk fin bursdagsgave av dama, nemlig Uncharted: Drake's Fortune. Jeg ble skikkelig overraska over hvor levende figurene i spillet er; animasjon, manus og skuespill står ikke tilbake for det Valve har prestert gjennom tidene, og grafikken skaper en herlig tegneseriefølelse som virkelig engasjerer. Plottet går ut på at man spiller som Nathan Drake - som påstår at han er en etterkommer av den legendariske admiral Francis Drake - og begir seg ut på jakt etter den sagnomsuste skatten El Dorado med hjelp fra Frankerns hemmelige dagbok. Litt Tomb Raider uten så mye mongogreier, litt Gears of War (kampsystemet er omtrent identisk med Epics machoepos), og litt Indiana Jones røres sammen i gryta så får du noe som med litt godvilje minner om Uncharted. Masse plusspoeng for at Naughty Dog har snekra figurer med litt mer dybde enn et papirark, men en god del trekk skal de også ha for et par småting. De småtingene er blant annet at jungelomgivelsene (som det er jævla mye av i spillet) ikke klarer å overbevise helt. Fargebruken - som framhever figurene ypperlig - fører til at alt av grønne vekster virker veldig plastikk, og det sitter ikke helt. Dessuten har jeg så langt (to-tre timers spilling) støtt på sju-åtte tilfeller av dårlig konstruerte clipmasks (over all geometri i et 3D-spill legger utviklerne en clipmask som bestemmer hvor det er noe håndfast og hvor det bare er luft; denne clipmasken er mye mindre detaljert enn omgivelsene sånn at spillet ikke skal jobbe seg i hjel), sånn at Nate enten har satt seg fast midt i tomme lufta, svevd i flere sekunder uten å lande og sånne ting. Det skjer sjelden, men det trekker veldig ned når det forekommer og sammen med plastjungelen er det med på å trekke forhenget til side og avsløre illusjonen. Det går dog fint å tilgi det, når våpenspillet (som har hovedfokus) er så tilfredsstillende og problemløsningen (som er sekundær) evner å knytte deg sterkere til omgivelsene til tross for at samtlige oppgaver så langt har vært like originale som peanøttsmør og syltetøy. Lite trekk også for at spillet ofte ikke greier å opprettholde framerate (iallfall når jeg kjører 1080i) sånn at det blir tearing. Så langt sitter jeg dog med et positivt inntrykk, og grafikken går det nesten ikke an å klage på (bortsett fra plastikken som sagt). Artig spill, artig historie, fin måte å vise fram hvor barsk PS3-en er på.
Uansett har nå startet på World in Conflict som handler om at USA ble tatt på sengen og invandert av selveste USSR, mens USA har de allerfleste styrkene sine utplassert i Europa siden tredjeverdenskrig har brutt ut.
