Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Dette skjer med jevne mellomrom. Man har kollektiv dårlig samvittighet for at man skryter for mye av det meste, så da veier man opp for det ved å spytte på en felles syndebukk.
Jeg for min del spiller (endelig) Zelda: Skyward Sword. Det tok spillet fire timer å kutte ut JRPG-vrøvlet og komme til saken – at det sendte tankene mine til AssAssShits Creed 2 er et svært dårlig tegn – men når det endelig gjorde det ble det morsomt. Jeg ser ikke helt hvor 10-erne kom fra enda (de første fem timene gjennomsnitter vel noe sånt som 5-6/10), spesielt med tanke på hvor uengasjerende historien er, men selve det å køle rundt i templer er stadig artig. Jeg likte ideen om å åpne opp området før du kommer til tempelet siden det føles mer som Minish Cap og Link's Awakening og sånt, men synes gjennomføringen halter vel så ofte som den treffer blink. Det er også synd at bevegelseskontrollene byr på litt herk hist og pist, og det å be meg om å resette siktet er en oppsiktsvekkende klønete løsning med tanke på at avsenderen er Nintendo.
Så, ja. Det er ganske OK. Grafikken er fin, figurutforminga er jevnt over habil, og det første tempelet var moro. Resten ... jeg vet ikke. Foreløpig synes jeg ikke dette kan måle seg med Wind Waker og Twilight Princess, men jeg skal vel spille det videre. TP brukte jo også alt for lang tid på å komme ordentlig i gang.
Spiller også Okamiden, og det er temmelig skrøpelig. Det overforklarer det meste, og har (foreløpig, etter tre timer) null forståelse for verdien av frihet til å utforske på egen hånd. Dette var jo også tilfelle med Okami, så man kan jo håpe at det løsner etter hvert. Spillets andre store problem er at grunnmekanikkene stort sett er uinteressante. På den positive siden ser det helt fantastisk ut – det minner litt om Viewtiful Joe DS, men det er mer stødig og det gjør ting med shaderne (eller hva det nå heter på DS) jeg aldri har sett andre steder. Animasjonen er også knallbra, veldig Wind Waker og veldig søt.
Jeg for min del spiller (endelig) Zelda: Skyward Sword. Det tok spillet fire timer å kutte ut JRPG-vrøvlet og komme til saken – at det sendte tankene mine til AssAssShits Creed 2 er et svært dårlig tegn – men når det endelig gjorde det ble det morsomt. Jeg ser ikke helt hvor 10-erne kom fra enda (de første fem timene gjennomsnitter vel noe sånt som 5-6/10), spesielt med tanke på hvor uengasjerende historien er, men selve det å køle rundt i templer er stadig artig. Jeg likte ideen om å åpne opp området før du kommer til tempelet siden det føles mer som Minish Cap og Link's Awakening og sånt, men synes gjennomføringen halter vel så ofte som den treffer blink. Det er også synd at bevegelseskontrollene byr på litt herk hist og pist, og det å be meg om å resette siktet er en oppsiktsvekkende klønete løsning med tanke på at avsenderen er Nintendo.
Så, ja. Det er ganske OK. Grafikken er fin, figurutforminga er jevnt over habil, og det første tempelet var moro. Resten ... jeg vet ikke. Foreløpig synes jeg ikke dette kan måle seg med Wind Waker og Twilight Princess, men jeg skal vel spille det videre. TP brukte jo også alt for lang tid på å komme ordentlig i gang.
Spiller også Okamiden, og det er temmelig skrøpelig. Det overforklarer det meste, og har (foreløpig, etter tre timer) null forståelse for verdien av frihet til å utforske på egen hånd. Dette var jo også tilfelle med Okami, så man kan jo håpe at det løsner etter hvert. Spillets andre store problem er at grunnmekanikkene stort sett er uinteressante. På den positive siden ser det helt fantastisk ut – det minner litt om Viewtiful Joe DS, men det er mer stødig og det gjør ting med shaderne (eller hva det nå heter på DS) jeg aldri har sett andre steder. Animasjonen er også knallbra, veldig Wind Waker og veldig søt.
I går kom det to spiller på Live Arcade og siden januar tydligvis er den nye oktober er begge "skumle".
Scary Girl er en 2D platformer som oprinnelig var til flash. Jeg digga det visuelle, men kontrollen var mig og jeg droppa det ganske fort. Her har de gått over til 3D, men platforminga er ganske lik. De har heldigvis fiksa på gameplayet så det er mer variert og kontrollen sitter hakket bedre. Hoppinga var litt gnærkh, men jeg tror jeg kan leve med det om jeg copper.
Ihvertfall spiller man den titulære Scary Girl som er en slags blekksprut med en krok på ene tentakkelen. Hun har drømmer om en skummel kineser og en dag møter hun en diger kanin som forteller henne at hun må dra inn til storbyen for å finne ut hvem det er. Både den grafiske stilen og historien er ganske Psychonautsete så det engasjerer meg automatisk. Får bare håpe plattforminga holder mål. Det var ikke no galt med den, men det var ikke no mer enn å gå til høyre, denge fiender med et uorginalt kombosystem og å slenge seg rundt med kroken. Vi får se.
Haunt er da det nyeste spillet fra folka som ga oss Parappa the Rapper så det har pedigree'en i orden. Enda mer lovende er det når man finner ut at Tim fåkkings Schafer har rollen som forteller. Hvordan kan ikke dette være fantastisk? Vel, det er til Kinect.
Når det er sagt fungerte det veldig bra. Det er førsteperson og man ser seg rundt med en lommelykt og for å gå så... går man. Det foregår akkurat som Amnesia i et skummelt hus og man aner sef. ikke hvem man er eller hva man gjør der. Heldigvis dukker Schafern opp som et spøkelse med vagt irsk akksent for å guide en gjennom kåken. Det gjør han ved å manifestere seg i diverse bilder som man skal søke ut.
Dette er såklart ment for unger så ingenting er utfordrende, men kontrollen fungerer. Når man møter spøkelser må man ofte battle dem og det fungerer som Punch Out. Dukk unna et angrep, slå tilbake og lys på ham med lommelykta så han tar skade. Annet enn det utforsker man huset ved å løfte kistelokk og dra i dører. Det er faktisk litt kult på samme måte som Amnesia og de spilla siden det føles som man fysisk gjør tingen. Å drive å traske rundt er dog jævla slitsomt. Copper nok dette neste gang unger kommer på besøk.
Scary Girl er en 2D platformer som oprinnelig var til flash. Jeg digga det visuelle, men kontrollen var mig og jeg droppa det ganske fort. Her har de gått over til 3D, men platforminga er ganske lik. De har heldigvis fiksa på gameplayet så det er mer variert og kontrollen sitter hakket bedre. Hoppinga var litt gnærkh, men jeg tror jeg kan leve med det om jeg copper.
Ihvertfall spiller man den titulære Scary Girl som er en slags blekksprut med en krok på ene tentakkelen. Hun har drømmer om en skummel kineser og en dag møter hun en diger kanin som forteller henne at hun må dra inn til storbyen for å finne ut hvem det er. Både den grafiske stilen og historien er ganske Psychonautsete så det engasjerer meg automatisk. Får bare håpe plattforminga holder mål. Det var ikke no galt med den, men det var ikke no mer enn å gå til høyre, denge fiender med et uorginalt kombosystem og å slenge seg rundt med kroken. Vi får se.
Haunt er da det nyeste spillet fra folka som ga oss Parappa the Rapper så det har pedigree'en i orden. Enda mer lovende er det når man finner ut at Tim fåkkings Schafer har rollen som forteller. Hvordan kan ikke dette være fantastisk? Vel, det er til Kinect.
Når det er sagt fungerte det veldig bra. Det er førsteperson og man ser seg rundt med en lommelykt og for å gå så... går man. Det foregår akkurat som Amnesia i et skummelt hus og man aner sef. ikke hvem man er eller hva man gjør der. Heldigvis dukker Schafern opp som et spøkelse med vagt irsk akksent for å guide en gjennom kåken. Det gjør han ved å manifestere seg i diverse bilder som man skal søke ut.
Dette er såklart ment for unger så ingenting er utfordrende, men kontrollen fungerer. Når man møter spøkelser må man ofte battle dem og det fungerer som Punch Out. Dukk unna et angrep, slå tilbake og lys på ham med lommelykta så han tar skade. Annet enn det utforsker man huset ved å løfte kistelokk og dra i dører. Det er faktisk litt kult på samme måte som Amnesia og de spilla siden det føles som man fysisk gjør tingen. Å drive å traske rundt er dog jævla slitsomt. Copper nok dette neste gang unger kommer på besøk.
Storkoser meg med et gjensyn med Beyond Good and Evil HD. Er så mye bra med det spillet at jeg ikke veit hvor jeg skal begynne. Elsker hele den fantasiverdenen, kombinasjonen mellom utforsk og platforming, gåteløsning og såklart humoren. Elsker også det grafiske, selve overhalingen spillet har fått på HD-versjonen kler det veldig, veldig godt.
Utenom det spiller jeg litt Armageddon Riders når jeg har kamerater på besøk, noe som alltid er en slager, - iallefall mens man venter på nytt Carmageddon.
Testa også ut The Darkness 2 demoen, og Mike Patton gjør jobben sin godt denne gangen også (stemmen til The Darkness). Likte godt cellshadingen spillet hadde fått, tok seg godt ut med den tegneserieaktige stilen. moro, moro
Utenom det spiller jeg litt Armageddon Riders når jeg har kamerater på besøk, noe som alltid er en slager, - iallefall mens man venter på nytt Carmageddon.
Testa også ut The Darkness 2 demoen, og Mike Patton gjør jobben sin godt denne gangen også (stemmen til The Darkness). Likte godt cellshadingen spillet hadde fått, tok seg godt ut med den tegneserieaktige stilen. moro, moro
Hovedproblemet mitt med settingen er at den er så forbanna generisk fantasy og så prøver de å gjøre det nytt og orginalt med fancy schmancy navn på alle ting. Gi nå faen i å kalle dem Dokkalfar og Ljosalfar når det er opplagt at de er High og Dark Elves. Gnomes er Gnomes så hvorfor ikke? Det er på nivå med dårlig Sci-Fi hvor man skriver space forran alle ting så de skal virke futuristiske.
Forsåvidt grunnen til at jeg aldri fulgte mye med på settingen til Dragon Age heller.
Forsåvidt grunnen til at jeg aldri fulgte mye med på settingen til Dragon Age heller.
testa ut Lemurens Kongerike: Rekeringen nå. Hittil er alt rimelig generisk, men det er noe med det som a) får meg til å tro at det kan bli stort mainstream, og b) noe jeg likte selvom jeg har hatt flere "å, herregud, hva faen var DET?!?"-opplevelser allerede. Lurer på om jeg vil la tvilen komme tilgode, bare pga jeg synes det så rimelig pent ut. Det å få med Todd McSpawn på designsiden er, i mine øyne, en ganske god ting.
Selvom det ikke er en typisk Todd McFarlane-stil over designet, så synes jeg ting virket mer organisk og levende enn i mange andre wrpg'er. Synes fargepaletten var overraskende variert, selv nede i hula på starten. Som sagt; tror det kan bli et rollespill for massene, da det er mye som kan trekke folk
selvom det blir for mye da de første 20minuttene består av en skikkelig "kom, Peder! Før hånda di ned i lomma mi nå!"-aktig håndholding sånn at man lærer seg å equippe både i hue og ræva
Blåste nettopp gjennom kapittel 12 i Final Fantasy 13 uten noe problem og gjør meg klar til å gjøre ferdig spillet. Men før det skal jeg kjøre litt grinding og begynne å oppgradere våpen og tilbehør. Solgte unna alt jeg ikke trenger og sitter her nå med 1,826,611 GIL
Satser på at det holder til å få gjort en del oppgraderinger, hvis ikke blir det i hvert fall mer kraft til folka som gjør grindinga mindre tidkrevende. Good times.
Satser på at det holder til å få gjort en del oppgraderinger, hvis ikke blir det i hvert fall mer kraft til folka som gjør grindinga mindre tidkrevende. Good times.
Ja, det var hva man faktisk spiller ja.
Jeg har prøvd meg på Six Gun Saga som er det nyeste spillet fra folka som ga oss Solium Infernum. Det er da single player, satt i det ville vesten og om mulig enda mer abstrakt enn tidligere spill.
Det er da hele spillebrettet.
Korta øverst til høyre er de fire spillerne mens de nederst er hånda hans over kort han kan spille. Kort kan være gubber man kan sette i en gjeng, forskjellige overfall eller eiendommer. De i midten er to oppdrag man kan sende gjengene sine for å gjøre.
Dette er da en skytekamp mellom to gjenger og den spilles som no sinnsyk versjon av Holdem. Jeg kom til en sånn istad og ble om til smileyen jeg posta tidligere.
Målet i spillet er da victory points og de scorer man av å fullføre missions og drepe folka til andre spillere. Jeg har prøvd å starte det tre ganger nå og skrudd av hver gang. Anbefales såklart til alle.
Jeg har prøvd meg på Six Gun Saga som er det nyeste spillet fra folka som ga oss Solium Infernum. Det er da single player, satt i det ville vesten og om mulig enda mer abstrakt enn tidligere spill.
Det er da hele spillebrettet.
Korta øverst til høyre er de fire spillerne mens de nederst er hånda hans over kort han kan spille. Kort kan være gubber man kan sette i en gjeng, forskjellige overfall eller eiendommer. De i midten er to oppdrag man kan sende gjengene sine for å gjøre.
Dette er da en skytekamp mellom to gjenger og den spilles som no sinnsyk versjon av Holdem. Jeg kom til en sånn istad og ble om til smileyen jeg posta tidligere.
Målet i spillet er da victory points og de scorer man av å fullføre missions og drepe folka til andre spillere. Jeg har prøvd å starte det tre ganger nå og skrudd av hver gang. Anbefales såklart til alle.
Fikk Rayman Origins i posten i dag (150 flis på Zavvi om manda'n), og det er ikke så vanskelig å se hvorfor dette har høsta rimelig grei kritikk. Grafikken er tydeligvis laget av noen som virkelig har hatt det moro på jobb, og fiendene har nok sjarm til å fylle en saccosekk. Og... vel, det er veldesignede plattformpuzzles man får. Planter kan daskes med neven til Strålegubben, og de fungerer som brytere som aktiverer eller deaktiverer ting i nærheten slik at man denger fiender som står lagleg til for hogg, åpner hemmeligheter eller finner bonusgreier. Målet er bare å komme seg gjennom hvert brett, men underveis er det nok av hemmelige saker som må leites opp hvis man skal få medalj.
Og her har vi ett problem: I motsetning til virkelig gode plattformspill, er det meninga at du skal se hvordan noe fungerer, og hvis du ikke tar situasjonen med en gang, misser du sjansen din og må spille brettet på nytt (eller dø; det er ingen liv i spillet, og checkpoints i hvert rom du går inn i). Jeg er ikke så fan av sånne ting, siden det legger til to ekstra trinn i prøv-feil-prøv igjen-løkka.
Et annet, og egentlig mye større problem, er at spillet er veldig... floaty, for å bruke et godt norsk ord. Rayman (eller en av kompisene hans) kan løpe, gå, hoppe, hoppe på vegger, angripe oppover og nedover i lufta, daske slemminger med neven og kaste seg rundt i husker og sånt, men ting går litt for fort til at du rekker å få full oversikt, og det hender ofte at man deiser inn i en fiende hvis man prøver å henge med i svingene. Det er en kortslutning mellom kontrollen du har over figuren din og interaksjonene dens med spillverdenen, kort fortalt; Rayman har veldig liten kontrollmessig tyngde, og dermed blir mye av jobben å lirke ham rundt litt mer forsiktig enn man egentlig har lyst, rett og slett fordi alternativet er å miste oversikten og dø hele tida.
Ikke dermed sagt at ikke Ubi har gjort seg flid med å designe områder hvor det er en tydelig ideell bane gjennom hele treskeverket, så all den tid du følger den er du stort sett fin i farta. Dermed er det alle de ekstra oppgavene du får (hemmelige mynter, avsides plattformer og små feller du må finne ut av) som blir hovedankepunktet; når du går vekk fra den oppsatte stien for å utforske litt, blir flyten borte.
Men ja: Origins flyter lett på sjarmen og utsøkt grafikk, og det veier litt opp. Likevel tviler jeg på at jeg får samme stålkontroll på Rayman som jeg har på Mario; der hvor Mario alltid føles som en vektig aktør i en fysisk håndterlig verden, blir Rayman mer som en påklistret figur.
A for effort altså, men de grunnleggende svakhetene irriterer for mye til at dette blir noe essensielt kjøp for andre enn spesielt interesserte eller de med unger i hus som lettere tilgir sånt.
Og her har vi ett problem: I motsetning til virkelig gode plattformspill, er det meninga at du skal se hvordan noe fungerer, og hvis du ikke tar situasjonen med en gang, misser du sjansen din og må spille brettet på nytt (eller dø; det er ingen liv i spillet, og checkpoints i hvert rom du går inn i). Jeg er ikke så fan av sånne ting, siden det legger til to ekstra trinn i prøv-feil-prøv igjen-løkka.
Et annet, og egentlig mye større problem, er at spillet er veldig... floaty, for å bruke et godt norsk ord. Rayman (eller en av kompisene hans) kan løpe, gå, hoppe, hoppe på vegger, angripe oppover og nedover i lufta, daske slemminger med neven og kaste seg rundt i husker og sånt, men ting går litt for fort til at du rekker å få full oversikt, og det hender ofte at man deiser inn i en fiende hvis man prøver å henge med i svingene. Det er en kortslutning mellom kontrollen du har over figuren din og interaksjonene dens med spillverdenen, kort fortalt; Rayman har veldig liten kontrollmessig tyngde, og dermed blir mye av jobben å lirke ham rundt litt mer forsiktig enn man egentlig har lyst, rett og slett fordi alternativet er å miste oversikten og dø hele tida.
Ikke dermed sagt at ikke Ubi har gjort seg flid med å designe områder hvor det er en tydelig ideell bane gjennom hele treskeverket, så all den tid du følger den er du stort sett fin i farta. Dermed er det alle de ekstra oppgavene du får (hemmelige mynter, avsides plattformer og små feller du må finne ut av) som blir hovedankepunktet; når du går vekk fra den oppsatte stien for å utforske litt, blir flyten borte.
Men ja: Origins flyter lett på sjarmen og utsøkt grafikk, og det veier litt opp. Likevel tviler jeg på at jeg får samme stålkontroll på Rayman som jeg har på Mario; der hvor Mario alltid føles som en vektig aktør i en fysisk håndterlig verden, blir Rayman mer som en påklistret figur.
A for effort altså, men de grunnleggende svakhetene irriterer for mye til at dette blir noe essensielt kjøp for andre enn spesielt interesserte eller de med unger i hus som lettere tilgir sånt.