Fikk Rayman Origins i posten i dag (150 flis på Zavvi om manda'n), og det er ikke så vanskelig å se hvorfor dette har høsta rimelig grei kritikk. Grafikken er tydeligvis laget av noen som virkelig har hatt det moro på jobb, og fiendene har nok sjarm til å fylle en saccosekk. Og... vel, det er veldesignede plattformpuzzles man får. Planter kan daskes med neven til Strålegubben, og de fungerer som brytere som aktiverer eller deaktiverer ting i nærheten slik at man denger fiender som står lagleg til for hogg, åpner hemmeligheter eller finner bonusgreier. Målet er bare å komme seg gjennom hvert brett, men underveis er det nok av hemmelige saker som må leites opp hvis man skal få medalj.
Og her har vi ett problem: I motsetning til virkelig gode plattformspill, er det meninga at du skal se hvordan noe fungerer, og hvis du ikke tar situasjonen med en gang, misser du sjansen din og må spille brettet på nytt (eller dø; det er ingen liv i spillet, og checkpoints i hvert rom du går inn i). Jeg er ikke så fan av sånne ting, siden det legger til to ekstra trinn i prøv-feil-prøv igjen-løkka.
Et annet, og egentlig mye større problem, er at spillet er veldig... floaty, for å bruke et godt norsk ord. Rayman (eller en av kompisene hans) kan løpe, gå, hoppe, hoppe på vegger, angripe oppover og nedover i lufta, daske slemminger med neven og kaste seg rundt i husker og sånt, men ting går litt for fort til at du rekker å få full oversikt, og det hender ofte at man deiser inn i en fiende hvis man prøver å henge med i svingene. Det er en kortslutning mellom kontrollen du har over figuren din og interaksjonene dens med spillverdenen, kort fortalt; Rayman har veldig liten kontrollmessig tyngde, og dermed blir mye av jobben å lirke ham rundt litt mer forsiktig enn man egentlig har lyst, rett og slett fordi alternativet er å miste oversikten og dø hele tida.
Ikke dermed sagt at ikke Ubi har gjort seg flid med å designe områder hvor det er en tydelig ideell bane gjennom hele treskeverket, så all den tid du følger den er du stort sett fin i farta. Dermed er det alle de ekstra oppgavene du får (hemmelige mynter, avsides plattformer og små feller du må finne ut av) som blir hovedankepunktet; når du går vekk fra den oppsatte stien for å utforske litt, blir flyten borte.
Men ja: Origins flyter lett på sjarmen og utsøkt grafikk, og det veier litt opp. Likevel tviler jeg på at jeg får samme stålkontroll på Rayman som jeg har på Mario; der hvor Mario alltid føles som en vektig aktør i en fysisk håndterlig verden, blir Rayman mer som en påklistret figur.
A for effort altså, men de grunnleggende svakhetene irriterer for mye til at dette blir noe essensielt kjøp for andre enn spesielt interesserte eller de med unger i hus som lettere tilgir sånt.