Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Som jeg har skrevet tidligere, så spiller jeg gjennom Mass Effect-serien. Er straks ferdig med nummer 2, men lurer på om det er vits å dra ned Lair of the Shadow Broker og Overlord DLCet? Er det verdt penga? Har gjort alt annet, inkludert DLC.
Spillet er forøvrig helt fantastisk. Jeg har faktisk ingenting å klage på til nå.
Spillet er forøvrig helt fantastisk. Jeg har faktisk ingenting å klage på til nå.
Mass2 er the shiz og jeg klør meg litt i huet på all raegen den får. Jeg vil si at de fiksa på mer eller mindre alt som plaga meg i enern (måten du nå velger ammotype via skills er en aldri så liten genistrek sammenlignet med mass1, synes nå jeg) og får inntrykk av at all "njøø erke rpg lengre bare casual nå" er folk som mener desto mer kryptisk ting er desto bedre, og desto mannligere er man for å spille det.
Ellers har jeg fått testa litt TL2 beta nå og kan med all sikkerhet si at det står trygt på egne ben. Det har en helt annen innfallsvinkel på sjangeren så det å velge mellom D3 og TL2 blir litt som å velge mellom Starcraft og Total War.
Hver klasse har en egen "charge" greie som fylles opp når du denger folk, og har i stor grad en innvirkning på hvordan klassen spilles. Engineer kan bruke charges på spesifikke skills enten delvis eller full-vis, mens trollmannen kan fyre av magi uten å bruke mana - pluss diverse attripupp-boosts osv.
Grunnen til at jeg synes dette funker bra er at det er lite som forteller deg hva slags våpen du skal bruke, så du får en slags mixe/matche greie hvor du får en opplevelse av å velge hvordan du vil spille.
Vanskeligere enn TL1 er det også, og jeg dævva på høyeste vanskelighetsgrad etter ca. 10 minutter.
En annen ting jeg ikke hadde hørt om før og synes er nevneverdig er at store våpen treffer alt foran deg uansett klasse og skills. Rimelig tilfredsstillene å løpe inn i en gjeng med rottemenn og fyre av en crit som eksploderer 5 stykker, uten å måtte bruke en spesifikk klasse med et spesifikt oppsett.
Så, ja.
Ellers har jeg fått testa litt TL2 beta nå og kan med all sikkerhet si at det står trygt på egne ben. Det har en helt annen innfallsvinkel på sjangeren så det å velge mellom D3 og TL2 blir litt som å velge mellom Starcraft og Total War.
Hver klasse har en egen "charge" greie som fylles opp når du denger folk, og har i stor grad en innvirkning på hvordan klassen spilles. Engineer kan bruke charges på spesifikke skills enten delvis eller full-vis, mens trollmannen kan fyre av magi uten å bruke mana - pluss diverse attripupp-boosts osv.
Grunnen til at jeg synes dette funker bra er at det er lite som forteller deg hva slags våpen du skal bruke, så du får en slags mixe/matche greie hvor du får en opplevelse av å velge hvordan du vil spille.
Vanskeligere enn TL1 er det også, og jeg dævva på høyeste vanskelighetsgrad etter ca. 10 minutter.
En annen ting jeg ikke hadde hørt om før og synes er nevneverdig er at store våpen treffer alt foran deg uansett klasse og skills. Rimelig tilfredsstillene å løpe inn i en gjeng med rottemenn og fyre av en crit som eksploderer 5 stykker, uten å måtte bruke en spesifikk klasse med et spesifikt oppsett.
Så, ja.
Så, i dag har jeg kost meg med Street Fighter X Tekken, siden det først kom ut på mesterrasen nå. Hvis du lurer på hva det er for noe, så er det Street Fighter IV med noen figurer øksa, noen lagt til, og en hel haug med Tekken-figurer plunka inn for sikkerhets skyld (det er totalt 38 figurer, ganske sinnssykt egentlig hvis du spør meg!). Det går litt raskere enn SFIV, alle kampene er tag battles (to figurer, det er bare å plukke og mikse mellom franchisene), ooog du har ikke lenger noe Focus Attack. Det du derimot har, er Cross Attacks, som da består i komboer hvor du tagger inn partneren din i løpet av kampens hete. Du kan kjøre noe enkelt som en Cross Launch (som kan brukes via en knappekombo, eller ved at du chainer angrep i en bestemt rekkefølge og initierer den på slutten), hvor du launcher motstanderen og tagger inn partneren så han eller hun kan juggle. Du kan dra Cross Arts, hvor du kjører begge Super Arts (dette spillets utgave av Ultras) på laget ditt etter hverandre, eller et Cross Assault hvor begge figurene dine angriper samtidig. Du har også Pandora Mode, hvor du ofrer en figur, booster den andre kolossalt, og taper hvis du ikke vinner innen ti sekunder.
I tillegg til alt dette, har du så klart de vanlige angrepene og spesialangrepene fra Street Fighter, og tilsvarende fra Tekken tilpasset den nye spillmotoren. De Tekken-figurene jeg spilte med var ikke helt uvante å spille med, men jeg måtte lære meg dem omtrent på nytt siden det er så stor forskjell på SF- og Tekken-måten å gjøre ting på. Noen av figurene har også fått nye prosjektilbaserte angrep siden det er greia i SF, så Jin har for eksempel en slags svevende energimine som dukker opp på forskjellige steder basert på hvilken slagknapp du avslutter med. Det er uansett digg å ha så mange slåssere å prøve, og hvis det er vanskelig (noe det ikke nødvendigvis er; jeg er rimelig grønn på fightere og jeg merka at det var større åpninger for å chaine komboer enn i SFIV), kan du plugge inn Gems. Gems er da en påstått kontroversiell greie som enten booster figurene dine eller forenkler spillsystemene. I praksis? Vel, alle Assist Gems har bieffekter; enten gjør du mindre skade, får mindre Cross Gauge (altså, dette spillets utgave av EX Gauge), beveger deg saktere osv. Boost Gems derimot har ulike kriterier for å slå inn, og noen av dem er rimelig spesifikke. Uansett dreier det seg mer om å skreddersy figurene dine til spillestilen din, det er ikke snakk om autowin på noen måte.
Så, ja. Jeg koser meg stort. Har så klart pløyd gjennom Arcade Mode et par ganger, prøvd meg litt på Challenges (kjent fra SFIV), Mission Mode (vinn uten spesialangrep, vinn med bare spesialangrep osv.), og til og med slåss litt på Live. Ble så klart grisejult en del men vant faktisk et par runder også. Litt skuffings at et par av kampene som var markert med maks forhold lagga noe så inn i helvete, dog.
Og, vel, det ser helt jævla fantastisk ut. Ikke bare er modellene like uttrykksfulle og sjarmerende som i SFIV, men det er små intro-klipp i Arcade Mode hvor tagteamet du møter prater litt piss, ofte med morsomme resultater. Som når Heihachi og Kuma skal teame opp.
Paul Phoenix er fortsatt en dust.
Men han slår bra fra seg når han blir atal.
Zangief og Rufus opptrer som The Iron Bodies.
Og så har vi Poison. Poison er fortsatt den beste post-op transseksuelle spillfiguren noensinne.
Som sagt.
I tillegg til alt dette, har du så klart de vanlige angrepene og spesialangrepene fra Street Fighter, og tilsvarende fra Tekken tilpasset den nye spillmotoren. De Tekken-figurene jeg spilte med var ikke helt uvante å spille med, men jeg måtte lære meg dem omtrent på nytt siden det er så stor forskjell på SF- og Tekken-måten å gjøre ting på. Noen av figurene har også fått nye prosjektilbaserte angrep siden det er greia i SF, så Jin har for eksempel en slags svevende energimine som dukker opp på forskjellige steder basert på hvilken slagknapp du avslutter med. Det er uansett digg å ha så mange slåssere å prøve, og hvis det er vanskelig (noe det ikke nødvendigvis er; jeg er rimelig grønn på fightere og jeg merka at det var større åpninger for å chaine komboer enn i SFIV), kan du plugge inn Gems. Gems er da en påstått kontroversiell greie som enten booster figurene dine eller forenkler spillsystemene. I praksis? Vel, alle Assist Gems har bieffekter; enten gjør du mindre skade, får mindre Cross Gauge (altså, dette spillets utgave av EX Gauge), beveger deg saktere osv. Boost Gems derimot har ulike kriterier for å slå inn, og noen av dem er rimelig spesifikke. Uansett dreier det seg mer om å skreddersy figurene dine til spillestilen din, det er ikke snakk om autowin på noen måte.
Så, ja. Jeg koser meg stort. Har så klart pløyd gjennom Arcade Mode et par ganger, prøvd meg litt på Challenges (kjent fra SFIV), Mission Mode (vinn uten spesialangrep, vinn med bare spesialangrep osv.), og til og med slåss litt på Live. Ble så klart grisejult en del men vant faktisk et par runder også. Litt skuffings at et par av kampene som var markert med maks forhold lagga noe så inn i helvete, dog.
Og, vel, det ser helt jævla fantastisk ut. Ikke bare er modellene like uttrykksfulle og sjarmerende som i SFIV, men det er små intro-klipp i Arcade Mode hvor tagteamet du møter prater litt piss, ofte med morsomme resultater. Som når Heihachi og Kuma skal teame opp.
Paul Phoenix er fortsatt en dust.
Men han slår bra fra seg når han blir atal.
Zangief og Rufus opptrer som The Iron Bodies.
Og så har vi Poison. Poison er fortsatt den beste post-op transseksuelle spillfiguren noensinne.
Som sagt.
Så, litt mer enn uskarpe bilder om Yakuza: Dead Souls
Må først og fremst sies at jeg liker Yakuza-serien. Synes den har sjarm og mekanikken er bra for det det er; en brawler med noko attåt.
Yakuza: Dead Souls er da en tanke som følger; hva om Yakuza-universet opplevde en Zombie Holocaust. Rett og slett. Istedet for å kjøre en feit brawler, har man nå en 3.persons survival horror. På papiret, iallefall.
Spillet ser bedre ut enn Yakuza 4, men overgangen fra feit brawler til 3.persons pang-pang blir litt vanskelig. Spillmekanikken (les: skytinga) føles ofte litt feil, mest sansynlig pga noen rare design valg; man styrer siktet VELDIG sakte, og ikke minst; med venstre stikka. Ender som regel opp i forbannelse og panikk, da man blir overrumpla av 17 zombies som slår deg etter tur, sånn at dodging blir vanskelig og frustrerende.
Det er heller ikke mye horror eller survival; ganske logisk når zombiene kommer, ikke fokus på at ting er skummelt. Man må heller ikke leite mye etter ammo eller helse; Helsa holder lenge og man finner det overalt, og våpnene har evig ammo. Dvs: finnes maskingevær, etc med ammo man kjøper, men pistolene (som holder i massevis!) har evig ammo.
Litt lav framrate her og der når det er en drøss med levende daue, samt mini-bosser (mutanter. Oh, yes)
Hovedproblemet er at det ikke er en fin overgang fra brawler-rpg til pang-pang-rpg; mekanikken er halvhjerta og kameraføringa er irriterende (er jo Yakuza det her...)
MEN; spillet er så gjennomført badass og alt fra drapsdreping til å sjekke opp hostesses og synge karaoke ( igjen; er jo Yakuza det her! Zombie Holocaust be damned, I want to get some poonany and get my groove on!). Det funker såpass fittefett at det er verdt å sjekke ut. Liker man Yakuza OG Dead Rising, så er detta oppi gata di; bare tenk japansk splatter-gore-film, ikke horror
Må først og fremst sies at jeg liker Yakuza-serien. Synes den har sjarm og mekanikken er bra for det det er; en brawler med noko attåt.
Yakuza: Dead Souls er da en tanke som følger; hva om Yakuza-universet opplevde en Zombie Holocaust. Rett og slett. Istedet for å kjøre en feit brawler, har man nå en 3.persons survival horror. På papiret, iallefall.
Spillet ser bedre ut enn Yakuza 4, men overgangen fra feit brawler til 3.persons pang-pang blir litt vanskelig. Spillmekanikken (les: skytinga) føles ofte litt feil, mest sansynlig pga noen rare design valg; man styrer siktet VELDIG sakte, og ikke minst; med venstre stikka. Ender som regel opp i forbannelse og panikk, da man blir overrumpla av 17 zombies som slår deg etter tur, sånn at dodging blir vanskelig og frustrerende.
Det er heller ikke mye horror eller survival; ganske logisk når zombiene kommer, ikke fokus på at ting er skummelt. Man må heller ikke leite mye etter ammo eller helse; Helsa holder lenge og man finner det overalt, og våpnene har evig ammo. Dvs: finnes maskingevær, etc med ammo man kjøper, men pistolene (som holder i massevis!) har evig ammo.
Litt lav framrate her og der når det er en drøss med levende daue, samt mini-bosser (mutanter. Oh, yes)
Hovedproblemet er at det ikke er en fin overgang fra brawler-rpg til pang-pang-rpg; mekanikken er halvhjerta og kameraføringa er irriterende (er jo Yakuza det her...)
MEN; spillet er så gjennomført badass og alt fra drapsdreping til å sjekke opp hostesses og synge karaoke ( igjen; er jo Yakuza det her! Zombie Holocaust be damned, I want to get some poonany and get my groove on!). Det funker såpass fittefett at det er verdt å sjekke ut. Liker man Yakuza OG Dead Rising, så er detta oppi gata di; bare tenk japansk splatter-gore-film, ikke horror
Ferdig med Discworld. Perfekt eksempel på hvordan du IKKE skal designe et point'n'click. Får Sierra spillene til å føles rettferdige, til tross for at du ikke kan dø i Discworld. Logikken funker i bøkene til Pratchett, da er de morsomme og underholdende å lese - men som løsninger på problemer funker de absolutt ikke. Ja, jeg brukte walkthrough til 30+ prosent av spillet (har også spillt det en del tidligere men kom aldri lenger enn til akt 2), men det er mer frustrerende enn artig å spille gjennom hvis man ikke vet hva man skal gjøre. Totalt sett er det fullstendig skivebom som spill, men resten er glimrende. Grafikken, stemningen, sarkasmen, Eric Idle, vitsene, alt dette er fabelaktig. Spillet er også så proppfullt av oppgaver at det er vanskelig å cruise gjennom.
Her er en eldre retrospective fra Eurogamer: http://www.eurogamer.net/articles/retrospective-discworld-article
...og det er en artikkel jeg ikke kan gjøre annet enn å si meg fullstendig enig.
Her er en eldre retrospective fra Eurogamer: http://www.eurogamer.net/articles/retrospective-discworld-article
...og det er en artikkel jeg ikke kan gjøre annet enn å si meg fullstendig enig.
Point the first: Den Auto-Block-gemmen følger med spillet. Alle kan bruke den. Point the second er ganske enkelt at du mister en hel blokk med Cross Gauge hvis du bruker den, noe de fleste nok ser på som en rimelig stor ulempe. Point the third blir da at hvis du seriøst taper fordi motstanderen blokkerer hele tida, så er det nok på tide å slutte å være dårlig i spillen.
Forskjellen er egentlig bare at MT Framework tydeligvis ikke kjører noe filter på shadow maps før de rendres. Alle 3D-spill med sånne smoothe, flotte skygger kamuflerer jukseriet bak ett eller annet filter; du ser det som regel hvis du står og ser på ett punkt og strafer litt fram og tilbake (i Skyrim, f.eks.). Skulle tatt opp en liten video fra Binary Domain, som holder foreløpig verdensrekord i ghetto skyggefilter, for å demonstrere.
De lavoppløste skyggene 
Forskjellen er egentlig bare at MT Framework tydeligvis ikke kjører noe filter på shadow maps før de rendres. Alle 3D-spill med sånne smoothe, flotte skygger kamuflerer jukseriet bak ett eller annet filter; du ser det som regel hvis du står og ser på ett punkt og strafer litt fram og tilbake (i Skyrim, f.eks.). Skulle tatt opp en liten video fra Binary Domain, som holder foreløpig verdensrekord i ghetto skyggefilter, for å demonstrere.
Dear Esther er et spill jeg kjøpte for lenge siden men aldri gadd å spille - helt til nå altså.
Her har vi et spill som virkelig har kvist all saften ut av Source-motoren vil jeg tro. Ikke teknisk sett da, siden man ikke gjør annet i spillet enn på tusle rundt, men visuelt sett ser spillet grisepent ut. Trykte flere ganger på F5 og jeg tror jeg har funnet meg en ny wallpaper. Også musikken da, masse deilige låter her ja.
Ellers da, historien spillet prøver å fortelle gikk litt over hodet mitt med litt mye greier som ikke helt blir forklart, men i bunn og grunn handler det vel om en kar med dårlig samvittighet. Øya eksisterer sikkert egentlig ikke, men er en metafor for noe ting jeg ikke helt har dreid hodet rundt ennå. Tipper jeg må spille gjennom dette en gang til i fremtiden hvis jeg skal virkelig forstå dette spillet her.
Dette var ikke noe moro spill. Jeg fikk sikkert akkurat like mye ut av å spille dette som det jeg får av å gå en tur i Marumskogen her borte. Og akkurat det er litt fantastisk. En skikkelig visuell opplevelse som lar tankene surre seg fritt rundt. Ingenting som skriker etter oppmerksomheten din. Så nettopp dette imponerte meg litt. Samme følelsen fikk jeg av å spille Flower, bare at der er det litt aktivitet fra din side.
Vil spille mer INTERACTIVE PAINTINGS av disse folka som lagde dette.
Fin tur i skogen/10
Her har vi et spill som virkelig har kvist all saften ut av Source-motoren vil jeg tro. Ikke teknisk sett da, siden man ikke gjør annet i spillet enn på tusle rundt, men visuelt sett ser spillet grisepent ut. Trykte flere ganger på F5 og jeg tror jeg har funnet meg en ny wallpaper. Også musikken da, masse deilige låter her ja.
Ellers da, historien spillet prøver å fortelle gikk litt over hodet mitt med litt mye greier som ikke helt blir forklart, men i bunn og grunn handler det vel om en kar med dårlig samvittighet. Øya eksisterer sikkert egentlig ikke, men er en metafor for noe ting jeg ikke helt har dreid hodet rundt ennå. Tipper jeg må spille gjennom dette en gang til i fremtiden hvis jeg skal virkelig forstå dette spillet her.
Dette var ikke noe moro spill. Jeg fikk sikkert akkurat like mye ut av å spille dette som det jeg får av å gå en tur i Marumskogen her borte. Og akkurat det er litt fantastisk. En skikkelig visuell opplevelse som lar tankene surre seg fritt rundt. Ingenting som skriker etter oppmerksomheten din. Så nettopp dette imponerte meg litt. Samme følelsen fikk jeg av å spille Flower, bare at der er det litt aktivitet fra din side.
Vil spille mer INTERACTIVE PAINTINGS av disse folka som lagde dette.
Fin tur i skogen/10
Nigga please. Sjekka listene her, det kommer DLC etter hvert hvor du får mer effektive gems (variasjoner på de som følger med spillet). Fortsatt ingen som fjerner kostnaden på Assist Gems and furthermore Susan hvis du spiller mot en god spiller blir du blokkert jævlig mye uansett. Throw Escape-gems beskytter ikke mot Command Throws osv. Point the sixth er at noen finner ut at de skal syte over noe som uansett er tilgjengelig for alle og som ikke har noen gedigen effekt på spillet.
