Her går det i Sleeping Dogs om dagen.
Det har i grunn ikke vært noe særlig på radaren min, men da jeg skulle kvitte meg med Max Payne og var på utkikk etter noe nytt, så endte jeg opp med dette etter å ha sett kvikktitten til giantbomb. Angrer jeg? Ikke litt engang.
Som de fleste sikkert har fått med seg, så er Sleeping Dogs nok en "GTA-klone", som alle sandbox-spill så fint blir stemplet som nå, men istedet for å ha fokusen på eviglange kjøreturer fylt til randen med eksposisjon, skyting og en mobiltelefon som ringer i ett sett, så er tempoet her en del raskere, fokuset er på problemløsing via knyttnever og mobiltelefonen holder for det meste kjeft.
Har spilt i bortimot femten timer nå, og på den tiden har jeg i følge statsa fullført femti prosent av alt. Har gjort masse sideoppdrag og dritt, samlet en haug collectibles og jeg har brukket så mange ben og armer at Steven Seagal ville vært stolt. Regner med at jeg har omtrent tilsvarende spilletid tilgode, spesielt om jeg roter like mye rundt som jeg har gjort til nå. Og ja, jeg har storkost meg hele veien.
Kampsystemet er av typen "Fetthest hater dette", da man sikkert i teorien kan stå stille og countre angrep til man blir blå i trynet, men jeg har ikke forsøkt den strategien ennå. Det jeg derimot
har forsøkt er å slå og sparke dritten ut av alle de sinte gulingene som aldri ser ut til å lære at det å gå opp mot meg, ja, det ender stort sett med armer og ben i stillinger de ikke var kjent med fra før, eller trynen plantet fint i en vegg... eller en vifte... eller kokende vann ... eller ... noe annet. Pangpangen-har jeg ikke gjort så fryktelig mye av ennå, men den virker streit nok. Ganske standard "gå i cover, sprett opp, påpp non bitches i hodet"-deal. Man kan også hive seg over cover og drapsdrepe i
bull tequi slow motion. Ev. kan man rett og slett løpe inn uten våpen, avvæpne noen fools og håpe på det beste (ikke alltid den beste strategien det der).
Kjøringa er muligens noe man må venne seg til. Spesielt syklene er noen helvetes villstyringer, og krever stålkonsentrasjon (og en god porsjon flaks i races) for at man ikke skal sprette av alt som heter hindringer. På den lyse siden så faller man så å si aldri
av, og om man først gjør det, så bruker Wei alltid hjelm for sikkerhetens skyld. Han har den i baklomma. Forøvrig kan man bytte kjøretøy i fart (skamløst stjålet fra den evige klassikeren Wheelman), og om man skulle befinne seg i en situasjon hvor det å lene seg ut vinduet for å skyte på ting mens man kjører i hundreogørten km/t virker fornuftig, så sakker spillet ned tiden for deg slik at man ikke trenger å tenke på noe særlig annet enn å sikte på det man vil treffe. Farten holdes automatisk, og man kan styre unna de verste hindringene med venstre stikke. Dette er også rappet fra Wheelman, såklart. Tar dette over den knotet måten det gjøres på i de fleste andre slike spill any day.
Ellers er det temmelig standard sandbox. Du har en (relativt) stor, åpen by du peiser rundt i, og om du vil kan du ta en pause fra å tulle med folks rettigheter for å hjelpe noen kriminelle personligheter med diverse kriminialitet. Siden du egentlig er en snut under teppet, så kan du i tillegg hjelpe HKPD, men de politirelaterte oppdragene er i klart mindretall. Det er selvsagt også en hel haug med ting å samle, deriblant helse-shrines (for å øke den maksimale helsen din), lockboxes (for å forbedre økonomien din) og jade-statuer (som du casher inn for å lære flere køngfu-moves). Såklart finner du i tillegg til dette en haug med sideoppdrag (her: "favors". les: du gjør små tjenester for en rekke ubrukelige mennesker som ikke klarer å ordne opp i sin egen dritt), motorsykkel- og billøp, hacking av kameraer, oppjuling av thugs, stjeling av biler (fin måte å tjene spenn), innsamling av gjeld ... osv. Du kan, hvis du føler for det, spille gamble bort alt du har av penger på f.eks. hanekamper eller mahjong, men jeg har kun forsøkt meg på førstnevnte og endte opp seks tusen dollaz fattigere enn jeg var da jeg startet, så jeg tror nok kanskje at jeg heller stjeler biler i framtiden.
Historien er det den er, fortalt på en okay måte, med et manus som ikke er helt ræva og stemmeskuespill som for det meste er mer enn tålbart. Ikke noe som vil sette verden i fyr og flamme, men absolutt godkjent.
Og jo, du kan gjøre dette:
pluss karaoke da.