Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Hei, jeg heter Jodie, og jeg er ei frustrert jente med et usunt forhold til et spøkelse. Om du ikke har noe særlig kjennskap til meg, så burde du kanskje ikke lese dette, da jeg forteller litt om livet mitt. Anse deg selv som advart.
Så ja. Jeg jobber som hemmelig agent når jeg ikke tusler rundt i sirkler i leiligheten min fordi jeg ikke finner det søppelet som på magisk vis gjør meg i stand til å rydde vekk resten. Det ser nok litt rart ut, for jeg er litt stiv i kroppen, men det er ikke så farlig… det er ingen som ser meg uansett, bortsett fra Aiden da, spøkelseskompisen min. Han har alltid vært der. For meg. Mot meg. Går litt opp og ned. Noen ganger er han skikkelig kul og hjelper meg ut av kriser, mens andre ganger gjør han alt han kan for å ødelegge livet mitt. Noen ganger… noen ganger gidder han ikke gjøre noe som helst.
For litt siden hadde han nettopp hjulpet meg med å ta livet av en gjeng med sinte negere, men da alle negerkompisene deres kom for å gi meg en smak av egen medisin etterpå … da hadde han tydeligvis funnet noe annet å gjøre, for jeg ble overlatt helt til meg selv. Vanligvis kan jeg rope på han, rope etter hjelp, men denne gangen bare ville han ikke. Så jeg ble skutt. Det sugde. Gjorde skikkelig vondt, faktisk. Søkte tilflukt i et hus, hvor jeg satt meg motløs ned i et hjørne. Jeg hulket og gråt. Forbannet verden. Mens jeg satt der og gjorde ingenting forsøkte rundt femti sinte negere å komme seg inn til meg, men hverken rå makt eller automatvåpen så ut til å ha noen særlig effekt på treverket i vegger eller dører. Så jeg satt der da, ventet på en sikker død… og så plutselig fant Aiden ut at han kunne gi meg en hjelpende hånd igjen. Tidligere har han gitt meg et magisk spøkelsesskjold som gjorde meg usårbar for farer, han har besatt mennesker og skutt de som stod i veien for meg… han har regelrett tatt livet av dem, kvalt dem. Men denne gangen nøyde han seg med å legge litt spøkelsesis på det ødelagte beinet mitt, og så dro han ned en stige. Kom meg opp på taket, og vit at dette var i aller siste liten, for akkurat i det jeg klatret opp og ut gjennom takluka, brøt alle de sinte negerene seg inn, ville i blikket, ute etter blod. Enda godt de ikke fikk til dette tidligere, for da hadde jeg nok vært negermat nå. Dessverre ble jeg fort omringet der oppe. Aiden forsvant igjen. Hadde det ikke vært for en ufattelig godt timet redningsaksjon i regi av CIA, så… uff… vil ikke tenke på det engang.
Nei, Aiden er ikke alltid til å stole på. Om han i det minste kunne vært litt mer konsekvent, så hadde jeg i alle fall kunnet forstå hvilke situasjoner han kan være til hjelp i, og i hvilke han gir totalt faen. Vet du, når jeg tenker meg om, så er han i grunn litt stusselig. Som nevnt hender det at han kan gå inn i kroppene til folk, men det er bare noen veldig få. Har ikke fått noen forklaring på hvorfor det bare er disse få utvalgte, kanskje han er flau, men jeg kan vel bare anta at de er mer mottagelig for spøkelsesproblemer enn andre. Samme gjelder hvem han kan eller ikke kan spøkelseskvele til døde også. Hva faen er vitsen med å ha en spøkelesvenn når han åpenbart er av typen som ble holdt tilbake et år på spøkelsesskolen? Jeez.
Men ja, som jeg nevnte da, så er jeg agent for CIA. Jeg ble sendt dit for å ta del i en treningsmontasje da jeg var bare jenteungen. Jeg lærte å løpe, jeg lærte å klatre. Jeg lærte å slå, jeg lærte å skyte. Jeg var et naturtalent. Aldri før har noen blitt et så velslipt drapsinstrument på så få kutt. Og godt er det, for hadde jeg ikke hatt reflekser som en katt og enormt utviklede evner innen kampsport, så ville jeg vært kake for lenge siden.
Som den gangen jeg var hjemløs i en periode. Det er egentlig en lang historie, men jeg skal gjøre den litt kortere. Etter å ha rømt fra CIA, fordi det viste seg at de negerene jeg tok livet av ikke nødvendigvis var så slemme som jeg hadde blitt fortalt at de var, endte jeg opp uten håp og uten penger… midt på vinteren, såklart. Typisk! Uansett da, så døde jeg nesten, men Aiden fikk fingeren ut av ræva og kastet rundt på noen ting for å få oppmerksomheten til en boms som stod i nærheten og spiste en god middag ut av en søppelkasse. Han reddet livet mitt. Takk skarru faen meg ha. På den tiden der ville jeg egentlig bare dø, men det gikk aldri min vei.
Ble nå godt kjent med denne bomsen da. Han var egentlig ganske ålreit, noe som er litt hyggelig, siden alle andre jeg møter er rasshøl eller voldteksmenn. Vi fant tonen, på et vis. Fikk bo i "kåken" hans, og fikk møte crewet hans. La meg tenke… hm… du hadde alkisen, junkien og berta Tuesday, som selvsagt var gravid og nær sprekkeferdig. Jeg vet, jeg vet… Tuesday er et tåpelig navn, men det var visst navnet hun tok da hun rømte fra samfunnet og startet på nytt. På en tirsdag. Hah.
For å komme til poenget, så ble bomsevennen min angrepet av en gjeng med drittunger etter at vi hadde rundstjålet en butikk, og jeg reddet selvsagt dagen med mine CIA-skills. Jeg slo både mot høyre og venstre. Sparket gjorde jeg også. Mot høyre og venstre. Etter dette ble jeg populær i bumsville gitt, så da Tuesday skulle føde var det såklart jeg som måtte redde dagen igjen. Jeg tok i mot barnet og reddet alle ut av et flammeinferno etterpå. Tuesday drev og skrek "MY BABY" hele tiden mens jeg forsøkte å manøvrere meg gjennom kaoset. Fikk mest lyst til å gi en henne på trynet for klisjéen, men jeg holdt meg. Jeg kom meg såvidt ut, og endte på sykehus.
Aiden gadd ikke gjøre en dritt denne gangen heller.
Men søren, nå rabler jeg her. La meg nøye meg med å si at jeg er og gjør mye rart. Jeg er agent, jeg er en frustrert tenåring, jeg er en helt, jeg er en taper, jeg er sterk, jeg er redd. Jeg er alt det der. Hele tiden. Og jeg redder folk, og banker dem opp, jeg dreper dem. Jeg opphever forbannelser, får folk til å snakke etter tredve års stillhet. Bikkjer? Jeg banker opp de og. Og jo, jeg temmer ville hester.
Ellers så har jeg en liksom-pappa, som egentlig er en dude som studerer meg pga. spøkelsesproblemene mine. Men jeg er jo glad i han da, selvom han helt klart er jævla creepy og ser på meg som en erstatning for sin egen bortkomne datter. Jeg husker det som om det skulle vært i går, den dagen da han fikk beskjeden. Det var skikkelig kleint. Har en type og. Sort of. Vi er litt sånn av og på, men jeg tror kanskje det er over nå. Vi hadde en skikkelig realtalk etter å ha svømt til overflaten fra en synkende ubåt. Kanskje litt slemt å fortelle noen at du ikke elsker dem mens de sitter og fryser i isødet iført kun en tanktop, men hei, det var et av to mulig valg jeg hadde, så hvorfor ikke.
Har uansett vært på en lang reise, full av følelser. Plenty av dem. Følelser overalt. Er ikke ved veis ende ennå, men jeg tror jeg nærmer meg. Håper det ikke er for langt igjen, for jeg begynner å bli ganske sliten og lei, og vil egentlig bare at det hele skal være over. Vi får se. Kanskje ting ser lysere ut i morgen tidlig? La meg bare holde X og vri meg et par ganger, så skal jeg sove på det.
tl;dr fuck det spillet her.
Så ja. Jeg jobber som hemmelig agent når jeg ikke tusler rundt i sirkler i leiligheten min fordi jeg ikke finner det søppelet som på magisk vis gjør meg i stand til å rydde vekk resten. Det ser nok litt rart ut, for jeg er litt stiv i kroppen, men det er ikke så farlig… det er ingen som ser meg uansett, bortsett fra Aiden da, spøkelseskompisen min. Han har alltid vært der. For meg. Mot meg. Går litt opp og ned. Noen ganger er han skikkelig kul og hjelper meg ut av kriser, mens andre ganger gjør han alt han kan for å ødelegge livet mitt. Noen ganger… noen ganger gidder han ikke gjøre noe som helst.
For litt siden hadde han nettopp hjulpet meg med å ta livet av en gjeng med sinte negere, men da alle negerkompisene deres kom for å gi meg en smak av egen medisin etterpå … da hadde han tydeligvis funnet noe annet å gjøre, for jeg ble overlatt helt til meg selv. Vanligvis kan jeg rope på han, rope etter hjelp, men denne gangen bare ville han ikke. Så jeg ble skutt. Det sugde. Gjorde skikkelig vondt, faktisk. Søkte tilflukt i et hus, hvor jeg satt meg motløs ned i et hjørne. Jeg hulket og gråt. Forbannet verden. Mens jeg satt der og gjorde ingenting forsøkte rundt femti sinte negere å komme seg inn til meg, men hverken rå makt eller automatvåpen så ut til å ha noen særlig effekt på treverket i vegger eller dører. Så jeg satt der da, ventet på en sikker død… og så plutselig fant Aiden ut at han kunne gi meg en hjelpende hånd igjen. Tidligere har han gitt meg et magisk spøkelsesskjold som gjorde meg usårbar for farer, han har besatt mennesker og skutt de som stod i veien for meg… han har regelrett tatt livet av dem, kvalt dem. Men denne gangen nøyde han seg med å legge litt spøkelsesis på det ødelagte beinet mitt, og så dro han ned en stige. Kom meg opp på taket, og vit at dette var i aller siste liten, for akkurat i det jeg klatret opp og ut gjennom takluka, brøt alle de sinte negerene seg inn, ville i blikket, ute etter blod. Enda godt de ikke fikk til dette tidligere, for da hadde jeg nok vært negermat nå. Dessverre ble jeg fort omringet der oppe. Aiden forsvant igjen. Hadde det ikke vært for en ufattelig godt timet redningsaksjon i regi av CIA, så… uff… vil ikke tenke på det engang.
Nei, Aiden er ikke alltid til å stole på. Om han i det minste kunne vært litt mer konsekvent, så hadde jeg i alle fall kunnet forstå hvilke situasjoner han kan være til hjelp i, og i hvilke han gir totalt faen. Vet du, når jeg tenker meg om, så er han i grunn litt stusselig. Som nevnt hender det at han kan gå inn i kroppene til folk, men det er bare noen veldig få. Har ikke fått noen forklaring på hvorfor det bare er disse få utvalgte, kanskje han er flau, men jeg kan vel bare anta at de er mer mottagelig for spøkelsesproblemer enn andre. Samme gjelder hvem han kan eller ikke kan spøkelseskvele til døde også. Hva faen er vitsen med å ha en spøkelesvenn når han åpenbart er av typen som ble holdt tilbake et år på spøkelsesskolen? Jeez.
Men ja, som jeg nevnte da, så er jeg agent for CIA. Jeg ble sendt dit for å ta del i en treningsmontasje da jeg var bare jenteungen. Jeg lærte å løpe, jeg lærte å klatre. Jeg lærte å slå, jeg lærte å skyte. Jeg var et naturtalent. Aldri før har noen blitt et så velslipt drapsinstrument på så få kutt. Og godt er det, for hadde jeg ikke hatt reflekser som en katt og enormt utviklede evner innen kampsport, så ville jeg vært kake for lenge siden.
Som den gangen jeg var hjemløs i en periode. Det er egentlig en lang historie, men jeg skal gjøre den litt kortere. Etter å ha rømt fra CIA, fordi det viste seg at de negerene jeg tok livet av ikke nødvendigvis var så slemme som jeg hadde blitt fortalt at de var, endte jeg opp uten håp og uten penger… midt på vinteren, såklart. Typisk! Uansett da, så døde jeg nesten, men Aiden fikk fingeren ut av ræva og kastet rundt på noen ting for å få oppmerksomheten til en boms som stod i nærheten og spiste en god middag ut av en søppelkasse. Han reddet livet mitt. Takk skarru faen meg ha. På den tiden der ville jeg egentlig bare dø, men det gikk aldri min vei.
Ble nå godt kjent med denne bomsen da. Han var egentlig ganske ålreit, noe som er litt hyggelig, siden alle andre jeg møter er rasshøl eller voldteksmenn. Vi fant tonen, på et vis. Fikk bo i "kåken" hans, og fikk møte crewet hans. La meg tenke… hm… du hadde alkisen, junkien og berta Tuesday, som selvsagt var gravid og nær sprekkeferdig. Jeg vet, jeg vet… Tuesday er et tåpelig navn, men det var visst navnet hun tok da hun rømte fra samfunnet og startet på nytt. På en tirsdag. Hah.
For å komme til poenget, så ble bomsevennen min angrepet av en gjeng med drittunger etter at vi hadde rundstjålet en butikk, og jeg reddet selvsagt dagen med mine CIA-skills. Jeg slo både mot høyre og venstre. Sparket gjorde jeg også. Mot høyre og venstre. Etter dette ble jeg populær i bumsville gitt, så da Tuesday skulle føde var det såklart jeg som måtte redde dagen igjen. Jeg tok i mot barnet og reddet alle ut av et flammeinferno etterpå. Tuesday drev og skrek "MY BABY" hele tiden mens jeg forsøkte å manøvrere meg gjennom kaoset. Fikk mest lyst til å gi en henne på trynet for klisjéen, men jeg holdt meg. Jeg kom meg såvidt ut, og endte på sykehus.
Aiden gadd ikke gjøre en dritt denne gangen heller.
Men søren, nå rabler jeg her. La meg nøye meg med å si at jeg er og gjør mye rart. Jeg er agent, jeg er en frustrert tenåring, jeg er en helt, jeg er en taper, jeg er sterk, jeg er redd. Jeg er alt det der. Hele tiden. Og jeg redder folk, og banker dem opp, jeg dreper dem. Jeg opphever forbannelser, får folk til å snakke etter tredve års stillhet. Bikkjer? Jeg banker opp de og. Og jo, jeg temmer ville hester.
Ellers så har jeg en liksom-pappa, som egentlig er en dude som studerer meg pga. spøkelsesproblemene mine. Men jeg er jo glad i han da, selvom han helt klart er jævla creepy og ser på meg som en erstatning for sin egen bortkomne datter. Jeg husker det som om det skulle vært i går, den dagen da han fikk beskjeden. Det var skikkelig kleint. Har en type og. Sort of. Vi er litt sånn av og på, men jeg tror kanskje det er over nå. Vi hadde en skikkelig realtalk etter å ha svømt til overflaten fra en synkende ubåt. Kanskje litt slemt å fortelle noen at du ikke elsker dem mens de sitter og fryser i isødet iført kun en tanktop, men hei, det var et av to mulig valg jeg hadde, så hvorfor ikke.
Har uansett vært på en lang reise, full av følelser. Plenty av dem. Følelser overalt. Er ikke ved veis ende ennå, men jeg tror jeg nærmer meg. Håper det ikke er for langt igjen, for jeg begynner å bli ganske sliten og lei, og vil egentlig bare at det hele skal være over. Vi får se. Kanskje ting ser lysere ut i morgen tidlig? La meg bare holde X og vri meg et par ganger, så skal jeg sove på det.
tl;dr fuck det spillet her.
Pokèmon,Pokèmon,Pokèmon. Det har stort sett tatt over all min spilletid. Så jeg prøver å sette meg mål hver gang jeg fyrer det opp nå. Som foreksempel: I dag skal jeg skaffe meg et Charmander egg, i kveld skal jeg utforske den hula, osv osv.
Har leika litt med det derre Steam big picture og en Hdmi kabel rett i hofta på Alienwaren min og en kabla xbox kontroller. Det funker fett, og det føles ut som den ultimate spillopplevelsen til tider, med sosialt shizz, og alt det andre dillet man får av Steam.
Tross det, sliter jeg fælt med å finne noe på Steam som faktisk engasjerer meg nok til å holde meg interessert. Jeg føler meg littegrann utbrent på en måte.
Det er et spill som jeg har ment å skulle komme meg i gang med skikkelig, men det har aldri blitt noe av, nemlig Dark Souls. Og jeg veit ikke, jeg har kommet meg til første boss tror jeg, en sånn minotaur oppe på brua igjennom den første tingen med skjeletter og sånn. Også kom jeg meg litt etter det, til den derre dragen oppå brua, så dødde jeg 4 ganger og gadd ikke mer, fordi jeg syntes ikke det var morsomt frem til det punktet.
Men det kan godt hende jeg tar skammelig feil altså, jeg bare vurderer hva som skal spilles.
Har leika litt med det derre Steam big picture og en Hdmi kabel rett i hofta på Alienwaren min og en kabla xbox kontroller. Det funker fett, og det føles ut som den ultimate spillopplevelsen til tider, med sosialt shizz, og alt det andre dillet man får av Steam.
Tross det, sliter jeg fælt med å finne noe på Steam som faktisk engasjerer meg nok til å holde meg interessert. Jeg føler meg littegrann utbrent på en måte.
Det er et spill som jeg har ment å skulle komme meg i gang med skikkelig, men det har aldri blitt noe av, nemlig Dark Souls. Og jeg veit ikke, jeg har kommet meg til første boss tror jeg, en sånn minotaur oppe på brua igjennom den første tingen med skjeletter og sånn. Også kom jeg meg litt etter det, til den derre dragen oppå brua, så dødde jeg 4 ganger og gadd ikke mer, fordi jeg syntes ikke det var morsomt frem til det punktet.
Men det kan godt hende jeg tar skammelig feil altså, jeg bare vurderer hva som skal spilles.
Coppa Eldritch samtidig som Batman og det var jaggu ikke helt el drit.Det er da en roguelike FPS hvor man lusker rundt i eldgamle ruiner mekka i veldig Minecraftete grafikk. Settingen er da at man er en bibliotekar som er satt til å vokte tre bøker som kan åpne portaler for diverse guder fra Cthulhumytoset. Det gjør man såklart ved å gå gjennom portalen i boka, luske seg ned noen etasjer og stjele sjela til den respektive guden. På første brett går man fek.s etter Dagon så her er det masse fiskemenn og kultister.
Som randomgenerert shizz funker dette veldig bra siden det er masse dritt å finne og bretta er overaskende bra satt sammen uten å bli for repetetive. Negativet er dog at dette ikke er så fryktelig skummelt til Lovecraft å være. Kultistene ser ut som folka man spiller i Magicka og fiskefolka er ganske søte til fiskefolk å være. Heldigvis bedra det seg litt når jeg fant et låst bur med en shogoth eller no og den gikk berserk på jakt etter meg gjennom hele brettet. Akkurat det var jævla skummelt. På brettet etter det traff jeg en diger mark jeg sneik meg innpå, men den snudde seg og skreik som en unge så der døde jeg og litt på meg. Litt stemning greier det altså å skape.
Fordelen med at det kjører samme brettoppbygging som MC er at verden kan ødelegges. Aner du ikke hvordan du skal komme deg ned eller gjennom en vegg ligger det dynamitt strødd omkring.
Selve kontrollen er veldig bra. I praksis det samme som MC, men den føles noen hakk hvassere. Treffer med kniver og revolver hver gang og føles litt som Doom. Et rudimentært stealth system har det og så om man vil snike seg innpå folk og stæbbe dem kan man det. Bare ikke snik deg innpå marken. Den vet at du er der.
Hvis man kan leve med den litt utspilte estetikken er dette klart verdt noen timer og ti Euro.
E: YESSS, musikken i denne traileren eier og passer ikke i det hele tatt.
E: NOO~PE! Det har de der statuene fra
Som randomgenerert shizz funker dette veldig bra siden det er masse dritt å finne og bretta er overaskende bra satt sammen uten å bli for repetetive. Negativet er dog at dette ikke er så fryktelig skummelt til Lovecraft å være. Kultistene ser ut som folka man spiller i Magicka og fiskefolka er ganske søte til fiskefolk å være. Heldigvis bedra det seg litt når jeg fant et låst bur med en shogoth eller no og den gikk berserk på jakt etter meg gjennom hele brettet. Akkurat det var jævla skummelt. På brettet etter det traff jeg en diger mark jeg sneik meg innpå, men den snudde seg og skreik som en unge så der døde jeg og litt på meg. Litt stemning greier det altså å skape.
Fordelen med at det kjører samme brettoppbygging som MC er at verden kan ødelegges. Aner du ikke hvordan du skal komme deg ned eller gjennom en vegg ligger det dynamitt strødd omkring.
Selve kontrollen er veldig bra. I praksis det samme som MC, men den føles noen hakk hvassere. Treffer med kniver og revolver hver gang og føles litt som Doom. Et rudimentært stealth system har det og så om man vil snike seg innpå folk og stæbbe dem kan man det. Bare ikke snik deg innpå marken. Den vet at du er der.
Hvis man kan leve med den litt utspilte estetikken er dette klart verdt noen timer og ti Euro.
E: YESSS, musikken i denne traileren eier og passer ikke i det hele tatt.
E: NOO~PE! Det har de der statuene fra
SCP og Doctor Who som kun beveger seg og angriper når du ikke ser på dem.
Så Enter the Dominatrix til Sainty Row IV er ute og det eier. Det foregår da før selve spillet og bossen ble president og er framstilt som no piss Saintene selv har finni på. I mange spesialutgaver av DVDer har du intervjuer med skuespillere og shizzle og det er hva dette er. EtD skulle egentlig være en stand alone utvikling av SR3, men THQ gikk jo i dass osv. så istedet får vi en kortversjon.
I praksis betyr det seks fylldige missions som er en mix av ting fra 3 og 4, men det er selve formen som gjør det. Siden dette er behind the scenes er de fleste kuttescener bare gamle storyboards de har gravd fram. Enten det eller det er en av utviklerne som leker seg med hjemmelaga figurer på film. Det er med andre ord skikkelig ræva og det eier. Minner litt om Deadpool. Mellom oppdraga er det intervjuer med Saintene.
Selve oppdraga er ikke så mye, men storyen er som så at Zin innvaderer jorda, man killer Ziniac og AIen til flåten tar over. Den manifesterer seg såklart som ei S&M-lurve.
Så kommer man til slutten og det er gloriøst. Om du vurderer dette så ikke se traileren for ting spoiles ikke direkte, men noe vises og du vil ikke vite hva. Om du trodde slutten på IV gjorde en oppfølger umulig har du enda ikke sett no. Og finalen har den beste synginga sålangt i serien.
Om du uansett har spillet lagt inn ennå er det liten grunn til å ikke spandere 7 Euro på dette rasket som tar en time eller så. DLCet til 3 var relativt røv, men her viser de hvor skapet skal stå.
Om lekka info forøvrig går som planlagt kommer neste pakke ved juletider og den heter såklart The Saints Save Xmas. Så ja.
I praksis betyr det seks fylldige missions som er en mix av ting fra 3 og 4, men det er selve formen som gjør det. Siden dette er behind the scenes er de fleste kuttescener bare gamle storyboards de har gravd fram. Enten det eller det er en av utviklerne som leker seg med hjemmelaga figurer på film. Det er med andre ord skikkelig ræva og det eier. Minner litt om Deadpool. Mellom oppdraga er det intervjuer med Saintene.
Selve oppdraga er ikke så mye, men storyen er som så at Zin innvaderer jorda, man killer Ziniac og AIen til flåten tar over. Den manifesterer seg såklart som ei S&M-lurve.
Så kommer man til slutten og det er gloriøst. Om du vurderer dette så ikke se traileren for ting spoiles ikke direkte, men noe vises og du vil ikke vite hva. Om du trodde slutten på IV gjorde en oppfølger umulig har du enda ikke sett no. Og finalen har den beste synginga sålangt i serien.
Om du uansett har spillet lagt inn ennå er det liten grunn til å ikke spandere 7 Euro på dette rasket som tar en time eller så. DLCet til 3 var relativt røv, men her viser de hvor skapet skal stå.
Om lekka info forøvrig går som planlagt kommer neste pakke ved juletider og den heter såklart The Saints Save Xmas. Så ja.
Spilte gjennom dette i går og idag og er temmelig skuffa. For meg er dette blant de svakeste oppdragene i hele firern og treern (som jeg runda på ny umiddelbart etter jeg var ferdig med firern i høst). DLC'ene til treern kjenner jeg bare av omdømme (les: temmelig bedritent), og dette virker å være i samme gate. Det er noe som skurrer når noe så useriøst som Saints Row prøver å være selvironisk på denne metamåten. Humoren ble altfor platt. Og hvis du laster inn figuren din fra endgamet til SR4, er hele opplevelsen ødelagt da du er så ekstremt overpowered. Spar de 7 euroene og kjøp noe anna.
Du får "kjøre" raptoren i fem sekunder bare. Og "haha, vi rippa off Star Wars"-slutten, nei den var bare teit.
Punga ut for Dausex humanetisk revvulsjon: Direktørens kjøtt (bare noen minutter før de satte ned prisen ytterligere 10% 
) og så at hele dritten bare hakket og klarte nesten ikke holde stødig 25-30 fps på min kapable kinaputt west coast custom'a med GTX680. Og jeg bare," you fo'real, niggah??" Et tre år gammelt spill presterer dårligere enn Crysis 3.
Så jeg googla litt, og fant fram til ei løsning som gav meg, heh, 200 fps med full pupp settings:
Funka for meg. Føkk Squeenix. ass.
) og så at hele dritten bare hakket og klarte nesten ikke holde stødig 25-30 fps på min kapable kinaputt west coast custom'a med GTX680. Og jeg bare," you fo'real, niggah??" Et tre år gammelt spill presterer dårligere enn Crysis 3.Så jeg googla litt, og fant fram til ei løsning som gav meg, heh, 200 fps med full pupp settings:
Funka for meg. Føkk Squeenix. ass.
Dragon Age: Origins er et bra spill, men kan se for meg at det har blitt utdatert veldig fort. Dragon Age 2 er vel ikke direkte rævva, men en gedigen skuffelse i forhold til forgjengeren. Det er veldig preget av at det (åpenbart?) ikke ble ferdig i tide og at det derfor er mye hastverksjobb i det. Hele storyen og konseptet rundt det er ganske på trynet også.
Ble ferdig med New Super Mario Bros. U i går, og med "ferdig" mener jeg så klart at jeg har fem stjerner på savefila mi (denge Bowser, alle utgangene, alle stjernemyntene, alle banene i Superstar Road, alle Nabbit-banene). Var litt stressa for den siste Superstar Road-banen siden det er tradisjon at den siste, "hemmelige" banen i SMB-spill av nyere dato er den vanskeligste i spillet med god margin, meeen... næh, null stress. Så: En koselig avslutning på et koselig spill. NSMBU er, med komfortabel margin, det beste spillet i New-serien så langt og gir meg faktisk håp om at serien har noe for seg tross alt. Vel verdt å merke seg at det spillet som har færrest gimmicks i New-serien også er det beste, rart det der. Ja, og det treffer midt i blinken hva vanskelighetsgrad angår. New-spillene til DS/3DS er akkurat litt for lette, men serien til Wii/Wii U drar nytte av større spillområder sånn at utfordringene sitter tettere. Elsker'e.
Så var det bare å spille gjennom New Super Luigi U.
Så var det bare å spille gjennom New Super Luigi U.
