Vi tar en liten round-up, tenker jeg.
Steam-salget er jo over for denne gang, og jeg - i likhet med sikkert mange andre - har for vane å legge spill som ser interessante ut i ønskelista sånn at jeg kan vurdere hvilke jeg vil bruke penger på når de er latterlig billige et par ganger i året. I det siste har jeg spilt noen av dem, og tenkt over det grunnleggende urettferdige spørsmålet: Fikk jeg smell for hjorten bare i løpet av disse få minuttene, basert på hvor mye jeg ga for spillet?
Vi kjører på.
Hive Jump (70,-)
Et sideskrullende plattformspill hvor du løper, hopper og durer rundt med venstrestikka og skyter med høyre. Overraskende nok var det også et taktisk verdenskart, hvor du må bestemme deg for hvor du invaderer neste gang i kampen mot romvesnene (dere skjønner hva bakgrunnshistorien er), noe som var litt overraskende men hyggelig absolutt.
Greia er at spillet er bra, men det er åpenbart konstruert for at du skal spille flere sammen (inntil fire) og dermed er det gørandes vanskelig. Fiendene respawner hele tida; jeg trodde det bare var monster-reder som spawna nye grevlinger og at det stoppa da jeg knuste dem, men det viste seg å ikke stemme. Det ble for overveldende etter hvert, og irriterende nok kombinerer spillet et Souls-system hvor du kan gjenvinne tapte ressurser når du dør hvis du finner igjen ryggsekken din før den blir spist av monstrene med et livsystem hvor du bare taper alt hvis du suger (og det gjør jeg). Fant ikke helt gleden før jeg ble spist.
Verdt det? Sammen med andre, sikkert. Krever dog mye tid. Ble ingen høydare umiddelbart. Så nei, altså.
Little Nightmares (150,-)
Stemningsfullt og styggpent plattformspill av samme type som Limbo og INSIDE. Jeg likte INSIDE enormt mye bedre enn Limbo, ooog Little Nightmares havner nok nærmere INSIDE sånn sett, selv om det ikke når helt opp. Kommer til å spille det mer, koste meg.
Verdt det? Jepp!
GIGA WRECKER (70,-)
Dette er faktisk produsert av Game Freak; de som lager den originale Pokemon-serien for Nintendo. Dette har dog overhodet ingenting til felles med Pokemon, siden du styrer ei cyborg-jente i en postapokalypse (romvesenangrep). Gimmicken er at berta har en magnetisk arm som lar deg drasse med deg vrakrester og søppel som blir liggende etter at du knuser fiender og hindringer, og lage klosser og gjenstander som hjelper deg videre eller i kamp. Litt som et mer action-fokusert Trine (ikke Hattestad).
Det er ikke dårlig, men det føles litt... halvveis, hvis det gir mening. Grafikken er uelegant 2D og fysikkmotoren føles for fiklete til at jeg klarte å få godfølelsen. Litt usikker på dette.
Verdt det? Njæææ.
HackyZack (25,-)
2D-plattformer som går i hondreåhælvett som det heter der jeg kommer fra (det betyr "veldig fort"). Du er Zack og skal sparke en ball inn i et lite mål på baner som svever i lufta og har visse hindringer som kompliserer sparkinga di. Du har en helt fenomenalt presis og klart definert kontroll på sparkinga, og musikken er helt fantastisk. Når det er sagt så er det også såpass slitsomt å spille - du må være helt dønn presis hele tida for å fullføre hver bane perfekt - at jeg ikke orka mer etter første verden.
Verdt det? Høres kanskje ikke så bra ut, men det kosta 25 spenn lzm. Lett verdt det.
Resident Evil 7 (300,-)
Det eneste fullprisspillet jeg hadde på lista. Denne gang er det et førstepersonsspill (noe jeg faktisk ikke var klar over før jeg kjøpte det), og selv om grafikken umiddelbart avslører at det er snakk om en konsollport ser det slett ikke gæærnt ut selv om noen av shaderne var rimelig - heh - shady og ansiktsanimasjonen i introen gikk Mass Effect Andromeda en høy gang. Stemningen legger seg så tett opp til tidligere RE-spill at dette like gjerne kunne foregått på samme sted som RE4 uten at man hadde trengt å endre noe særlig, men etter hvert ble det ganske klart at Capcom har bestemt seg for å gå for en ganske annen tone. Uten å spoile noe særlig kan jeg jo si at det ble en del lemlestelser etter kort tid, og det har jeg egentlig blitt veldig lite glad i med åra. Men! - igjen! - det blir så overdrevent at effekten blir mer komisk enn noe annet. Sleng på ikke bare en, men to sekvenser hvor du må løpe fra en dødelig angriper i et lite område rett etter hverandre, og du har et spill som ikke har noe mer å by på enn ymse skrekk- og bad taste-klisjeer, iallfall innledningsvis. Får vel gi det en sjanse til siden det var så dyrt, men eh.
Verdt det? Næh.
OneShot (42,-)
Visste lite om dette, fordi det er et sånt "ikke si noe om spillet fordi alt er spoilere"-spill. Så. Grafikken er pen nok, og opplegget virker interessant; dette er et narrativ- og gåteløsningsfokusert spill uten kamp (iallfall så langt jeg spilte), og... da er det synd at det tekniske stikker en del kjepper i hjula. Dette er laget med RPG Maker, og uvisst av hvilken grunn har utviklerne sørget for at du spiller i et knøttlite vindu og fraråder å bruke fullskjermfunksjonen. Jeg får iallfall inntrykk av at RPG Maker har lagt en del føringer som ødelegger opplevelsen litt; RPG Maker er ikke laget for denne spilltypen, og selv om førsteinntrykket er bra, er det en del småtteri som forpurrer opplevelsen. Men jeg liker spill som utfordrer fortellerteknikker i spillmediet, så...
Verdt det? Til den prisen, jada. Skal spille det mer.
Project Highrise (49,-)
Bygg din egen skyskraper! Akkurat som i Sim Tower, bare ikke ræva (som i Sim Tower). Dette spillet ser veldig pent ut, iallfall til du legger merke til hvor få bilder alle animasjonene har. Sikkert litt for at det skulle være menneskelig gjennomførbart å la hundrevis av folk sose rundt i skyskraperen din. Uansett: Jeg elsker management-spill, men jeg er virkelig spektakulært dårlig i dem. Så også i Project Highrise, hvor jeg - med de beste hensikter - klarte å bygge meg selv til komplett bankerott etter bare noen uker (i spillet). Det er riktignok bare min egen feil, og det eneste egentlige ankepunktet jeg har er at når du skal etablere utleieenheter i tårnet ditt for forretninger så er det fort gjort at du skriver under avtalen og så bare flytter de umiddelbart ut fordi du glemte å bygge inn en ting de krevde for å slå seg ned. En liten varsel hadde vært fint, spesielt siden disse kravene bare er synlige hvis du går inn på leieavtalen. Men likevel, moro å bygge tårn, og strukturen på oppdragsmodusen er helt super. Kommer til å finne det fram når det begynner å klø etter noe managementings igjen.
Verdt det? Absolutt.
The Final Station (40,-)
Postapokalypse igjen! Jeg trodde jeg hadde det ganske klart for meg hva dette kom til å være, men dæggærn snute der tok jeg feil, gitt. Du spiller som en lokfører som må utføre oppdrag mens Ting Foregår, og her er det jaggu mye vekt på verdensbygging og narrativ. Du har kontroller for å skyte og angripe også, men - liten spoiler - det klarte jeg meg uten i løpet av hele første kapittel. Jeg liker veldig godt både den grafiske stilen og hele strukturen på narrativet og hvordan det er flettet sammen med spillmekanikkene - og derfor er det så skuffende at spillet veldig åpenbart er laget av folk med engelsk som andre- eller tredjespråk. Det er hårreisende dårlig skrevet til tider, skrivefeil eller dårlig grammatikk er mer regelen enn unntaket, og det synes jeg er vanskelig å godta. Når det er sagt så er spillet bra nok til at jeg kommer til å spille videre.
Verdt det? Ja, bare hold ut den dårlige skrivinga.
The Technomancer (75,-)
Rakk bare å spille såvidt forbi introen, men dette er litt sånn... eh. Altså, det jeg har lest er at det er til tider helt ubehjelpelig skrudd sammen og ufrivillig morsomt mye av tida (noe som kan bekreftes etter introen), men - men! - jeg synes verdenen spillet presenterer er skikkelig interessant. Dette er da et action-RPG litt i samme stil som Bioware sine spill, men med en brøkdel av budsjettet (i det minste håper jeg det). Veldig B-film-stemning da, men det har hjartet på rette staden og er absolutt ikke plagsomt å spille.
Verdt det? Til denne prisen? You betcha.
Rosinen i pølsa til sist da:
Desync (50,-)
Endelig. Endelig har noen videreutviklet konseptet i Bulletstorm. Dette er et superraskt FPS som minner om... ja, Bulletstorm, men også Devil Daggers og Painkiller. Altså et oldschool FPS som - etter en obligatorisk kryptisk intro - ikke har noe bruk for historie eller narrativ, men som har et stålfokus på mekanikker og den gode skytefølelsen. Estetikken er muligens ikke noe for enhver; dette er hardcore neon-punk, det tyter av chromatic aberration, hacker-lingo og abstrakte former, men jeg synes det er helt utsøkt. Kjernen er at du skal slåss gjennom rom med fastlagte fiendetrefninger (ikke en roguelike på noe vis), og skyte dem med laserkuler til de dør. Helst ved å bruke Attack Sequences, altså forhåndsdefinerte sekvenser av handlinger som du rett og slett må finne ut av selv. For eksempel er det en attack sequence å drepe noen på kloss hold mens de er staggered, å sidesteppe et prosjektil samtidig som du skyter noen i huet osv. Teknisk komplisert, utfordrende, men også bånnsolid og givende. Skulle bare teste det litt, ble sittende i to timer.
Verdt det? Kjøp det selv om du må betale fullpris.
Har også kjøpt litt indierask på Switch. Først ut var Tumbleseed, rett og slett fordi en av utviklerne skrev en postmortem om hvor dårlig salget hadde vært og hvor synd det var siden det var så bra, de hadde bare helt feilbedømt hvor vanskelig folk kom til å synes det var. Syntes synd på dem og ble interessert, så jeg kjøpte det. Burde latt vær. Det er - jepp - horevanskelig, og selv om jeg ser at det går an å mestre det etter hvert (du styrer en pinne som det balanserer et frø oppå, og må unngå fiender og å ramle ned i høl mens du gjør ymse komplekse ting for å få greier som lar deg... gjøre ulike ting. Det er jævla abstrakt er hva jeg sier), så ser jeg virkelig ikke at det blir spesielt interessant selv om jeg havner der en gang i tida. Skuff.
Da er det koseligere å snakke om GoNNER, som er en roguelite-plattformer hvor du soser rundt i en labyrint og moser slemminger mens du prøver å finne den perfekte gaven til hvalvennen din. Estetikken er komplett kokos bananas og ulikt noe annet jeg har sett før, og det er helt desperat hektisk til tider med fiender tettpakka rundt deg og et absolutt krav om komplett tilstedeværelse og oppmerksomhet mens du vegghopper og skyter deg gjennom hælvete. Jeg elsker det. Verdt å nevne at spillet aldri forklarer noen av mekanikkene direkte, og selv om du fersker det grunnleggende fort nok er det mange ting som ikke er like åpenbare og som rett og slett må utforskes. Har ikke tenkt å si noe mer enn det, annet enn at her er det ganske stort rom for mestring og systemforståelse. Skjøp den spillen ok.
Det er forøvrig mye igjen på lista over spill jeg kjøpte på salg. Får se om jeg gidder en sånn runde til, hvis noen bryr seg.
