Hva spiller du for tiden?

demake

Seksuelt godteri
Fullførte Undertale nettopp, sikkert tusen år etter alle andre, men ja, hva skal man si? Verdt spenna. Jeg koste meg hele veien.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Tid for pacifist run altså!
 

demake

Seksuelt godteri
Allerede på saken!
 

demake

Seksuelt godteri
Pasifistløp unnagjort. Elsker den spillen.

Starta på The Messenger da. Har aldri spilt Ninja Gaiden, men har hørt rykter om at det er et sånn derre knus-kontrollen-spill. Budbringeren, derimot, virker som om det har perfekt vanskelighetsgrad for meg. Knuste nettopp en Golem. Han derre kjøpmannen kunne derimot spart oss for all den fjerde-vegg-knusinga si. Det var morsomt første gangen, ikke hver gang. Ellers er det ikke så mye å utsette.
 

demake

Seksuelt godteri
Fucking redeemed. Jeg tilgir kjøpmannen alt. Dette er en god kandidat for GOTY i min bok.
 
Siden jeg måtte ha no å drive med i senga siden jeg ikke orka stå opp kjøpte jeg Wasteland 2 til Switch. Var såklart forberedt på nedgradert grafikk og det var ok. Desverre er også ytelse og ladetider helt begredelige. Det som gjorde det uspillbart for meg var å bruke gamepad. De har forsøkt, men alt er jævlig knotete i forhold til å bruke mus, særlig inventoryet som man jo alltid må innom. At man heller ikke kan ta bilde av karakteren sin og bruke det som protrett og istedet må bruke ett av de 20 schtøgge ferdigbildene var dealbreaker.
Det er synd at dette ikke funker for meg og jeg skjønner jo at å porte tradisjonelle CRPGer til konsoll må være et helvete. Fikk i det minste penga tilbake etter noen mailer til Nintendo. :sukk:

Istedet valgte jeg Beat'emup Bundle fra Capcom. Dette er såklart sidescrollende arkadespill hvor man biffer og buffer. Med følger:
Final Fight
Captain Commando
Knights of the Round
Battle Circuit
Warriors of Fate
Armored Warriors.
The King of Dragons

Dette er jo til dels klassikere og jeg kjøpte det spesifikt for å spille Captain Commando igjen. Mack The Knife er en mumie med shorts og caps også slåss han med kniver. Uten tvil den stiligste karakteren fra no sånt spill.


Så prøvde jeg Battle Circuit som jeg aldri har hørt om. Her kan man spille Alien Green som er en menneskeetende plante ala. Audry II og det er den stiligste karakteren noensinne!


Nei vent, man kan og være Pinky som er ei lita jente som rir rundt på struts. Strutsen har bling rundt halsen og øyelapp. Der har vi nok vinnern.


BC var forøvrig jævlig tøft. Da jeg så at de ikke hadde med lisenserte greier som Cadillacs & Dinosaurs og Alien vs. Predator ble jeg skuffa, men denne bisarre praodien på superhelter eier ræva deres. Om ikke annet syns jeg folk bør fyre det opp på MAME bare for å oppleve.

Sånn ellers er det helt grei emulering. Følger ikke med noen stygge vaselin-filtere eller sånt, men de bruker man ikke. Har forøvrig masse valg for vansklighetsgrad og kontroll. Dog litt merkelig at man ikke kan skru av free play, men men.
Følger heller ikke med så masse bonusmatriale som i andre samlinger fra Capcom, men det er nå skisser og reklame om man vil titte.
Onlinen har vistnok fått klager, men den kan jeg ikke teste siden jeg ikke gidder betale ennå bare for å leie NES-spill.
Veldig ålreit pakke til en grei pris
 

Shinra85

Spillegals effort emo
Spiller detta selv, og online er helt krise. Sånn virkelig helt grisejævlig med framerate på rundt 3 eller - 20. Helt katastrofe
 
Bryr meg ikke mye for jeg skal bare prompe gjennom dissa aleine og så tvinge nevøene til å spille.
Men Crapcom sier de skal fikse det da. :v
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Ble litt frista til å se hvordan Destiny 2 hadde endra seg siden jeg gikk lei (som innrømmelsesvis er litt under ett år siden (spillet er ca. ett år gammalt)). Var jo så oppegående at jeg punga ut for digital deluxe da jeg kjøpte, dvs. inklusive season pass; dette har da ligget urørt inntil forrige uke da jeg blæsta gjennom Curse of Osiris og Warmind. Ga det mersmak? Vel, for å indikere litt så kan jeg jo si at jeg nå også eier den nyeste tilleggspakka, Forsaken.

Destiny er som alltid et merkelig beist, jeg gikk all-in på oppfølgeren siden jeg tok det for gitt at alt det som skar seg med det første spillet men som ble fiksa underveis nå var spikra fra start. Ikke veit jeg hvor mye dere har hengt med på D2-sagaen, men... Bungie klarte det mesterstykket det er å begå akkurat de samme feilene igjen. Lite endgame content (spillet har i skrivende stund totalt ett raid du kan spille når du er maks level og shippa med null), supergrindy meta og faens shadere som nå brukes opp hver gang du klistrer på en. Og Eververse, hvor du får lov til å betale mer ekte penger for å kjøpe pønt til spillet du allerede har betalt minimum seks hundre kroner for. Men... det er fortsatt et Bungie-skytespill, med alt det innebærer. Mekanisk sett er det bånnsolid, og jeg synes faktisk MMO-greiene funker helt fint. Det er fortsatt artig å bare dasse rundt, slenge seg med på public events og utforske etter dill jeg enda ikke har funnet, og det renner alltid inn litt belønninger.

Ja, gear-metaen er laget sånn at det å bry seg om hva slags utstyr du har med mindre du har maksa ut alt annet er 100% bortkasta, men det er ikke så innmari farlig. Eneste ulempa er at jeg sverger til Auto Rifles, Scout Rifles og innimellom SMG eller bue, så hvis det renner inn ei pølserifle eller en håndkanon med enormt mye bedre stats så trasker jeg heller videre med erteskyteren til jeg finner noe av riktig type. Før gikk det jo an å kjøre en frekk Infuse, men etter Forsaken må du bruke masse sjeldne ressurser på akkurat det så jeg har enda ikke infusa en pøkk siden jeg begynte å spille igjen.

Men altså, Bungie på godt og vondt, da dere. Da er det virkelig verdt å sette søkelyset på det fantastiske manusarbeidet de har gjort her. Gråt i strie strømmer da Cayde - en figur du forventes å bry deg om etter Destiny 1 fordi han er skikkelig happy-go-lucky og har masse dårlige vitser og er stemmelagt av Nathan Fillion - ble drapsdrept (spoiler alert). Og under begravelsen skinner manus virkelig da Ikora harmdirrende sier at vi må ta han som gjorde det (hvis navn ikke rinner meg i hu i skrivende stund), og utdyper: "He thinks this is the end. It's not. This is the beginning." #gåsehud

(Tror Bungie selv skjønte hvor ubegripelig kleint det der var, for rett etterpå - som for å ta brodden av den flaue stemningen - kommer MEGASJOKK ULTRA REVEAL 2K18 som er at guardianen din faktisk sier noe, for første gang noensinne. Holdt ikke å nesten bli drept ørten ganger eller se alle du kjenner og bryr deg om sveve i livsfare fordi en romvesen-megadick er en romvesen-megadick, først når Cayde legger på røret blir man tilstrekkelig berørt til at man gidder å si ett eneste jævla kløyva ord. Hadde vært bedre om de bare videreførte Gordon Freeman-greia.)

Men igjen, på godt: Spillet er fortsatt ett av de peneste jeg noen gang har sett. Alle områder i spillet er som tatt rett ut av et søttitalls-scifi-bokcover og det er så pent atte hjælp. Ja, det er meningsløs pynt, men følelsen jeg får når jeg druser gjennom The Infinite Forest ("it's big" sier Ghost på et tidspunkt #academyawardmaterial) og utviklerne faktisk har giddet å la hele brettet gradvis pusles sammen, inkludert en enorm skybox som viser kaskader av andre verdener som pusles sammen av en ufattelig diger AI slik loren dikterer, ja, den følelsen. #denfølelsen Destiny 2 gir den rette, nostalgiske følelsen av at ting foregår på en virkelig episk målestokk, med kolossale, eldgamle bygninger og ruiner på planeter og andre himmellegemer tydelig merket av generasjoner med kolonisering, terraforming og ubegripelige sivilisasjoners gjøren og laden som føles håndgripelige selv om du bare toger gjennom en liten del av dem.

Og ellers? D2 er fortsatt et livlig sted å være, siden det er såpass smart strukturert; små hubs med naturlige møtepunkter hvor det alltids er noen innom i samme ærend som deg. Tror det er separate servere for PC- og konsollversjonene, men jeg sliter ikke med å møte folk på PC iallfall. DLC-ene har også lagt til mange nye public events og strikes jeg gleder meg til å spille når jeg blir litt mer biff (er bare level 35 eller så enn så lenge og bikka akkurat 340 power). Så: Destiny er fortsatt ikke MMO-skyteren for hvermannsen Bungie vil det skal være, men det gjør ikke så mye. Jeg synes de har fått det til bra, og det er et veldig kosete spill å sette seg ned med; vanlige oppdrag tar stort sett alltid ca. en halvtime per stykk, så når man ikke har all verdens tid kan man bare sette seg ned med D2 og ha en ålreit opplevelse. Jeg liker det, jeg.
 
Vet at raidet er ganske innvikla og at det fantes ukentlige oppdrag eller noe sånt som krevde litt mer av spillerne (også av level og gear), men ramla av Destiny 2 fordi det føltes helt meningsløst å levle og samle loot. Jeg brukte ikke de nye våpnene mine til å knerte vanskelige fiender jeg hadde møtt på et tidligere tidspunkt, men de samme fiendene jeg hadde sloss mot hele tiden bare med høyere tall ved siden av helsen demsers. Eneste grunnen jeg hadde til å lete etter nye våpen var for å opprettholde vanskelighetsgraden, altså for at den skulle forbli lav hele veien.
 
I forrige ukes Bombcast snakka Brad om CrossCode og det hørtes interessant ut. Det er ihvertfall satt i en MMORPG som foregår på månen til en ny planet menneskene har befolka. Dealen er at spillerne befinner seg på planeten og via full VR manifesterer avatarene seg fysisk på denna månen med kropper mekka av nanomaskiner. Spillet er ekstremt animu så såklart er man ei dame som var tidligere champ i spillet, men har mista hukommelsen og såklart er det kuk i programvaren så hu kan ikke snakke. Ihvertfall er settinga veldig gjennomført i måten den lefler med MMO-troper. Rundt om i verdenen har du spillere som klager over siste oppdatering eller at visse soner fortsatt ikke er mekka ferdig. Også litt artig at alle NPCer er dumme roboter mens mods og adminer er mennesker som spiller med. Er noen timer uti og storyen er så som så og igjen, jævlig animu, men alikevel artig nok.

Kampsystemet fungerer sånn at hvert lag står på sin side av banen og så tar man turns man styrer som en twin stick shooter med stikkene og skulderknappene. Man er en spheromancer som da figher ved å skyte kuler med forskjellige ellementer i forhold til fienden. Eller man bare biffer løs på dem med ringer i henda. Ikke uventet gir stort sett alle spillerne deg dritt for den klassen suger vistnok. Ihvertfall tok det litt tid å vende seg til, men nå sitter det.

Så om du hadde vist meg bilder fra dette eller spilla no musikk og hevda dette var til SNES eller PS1 hadde jeg trodd deg for det er sinnsykt bra gjennomført. Ser nøyaktig ut som noe Square eller Enix kunne gitt ut på den tida og er nydelig. Første verden minner fryktelig om Secret of Mana.

Hadde aldri hørt om dette før og var skeptisk, men ble gledelig overaska. Det har vistnok vært i tidlig tilgang en god stund og det har gitt avkastning for dette føles som det har mye høyere produksjonskostnader enn et lite indieprosjekt.

 
Jeg spiller mye, litt. Sånn er det ofte.

Jeg spiller selvfølgelig fortsatt Geometry Wars 2 og Geometry Wars 3 og Thumb Drift og Trials HD og Trials Fusion, for sånn er det bare.

Men ellers da? Ellers spiller jeg:

Advance Wars: Dual Strike (DS). Begynte forfra på dette. Har aldri kommet særlig langt, men 11 oppdrag inn (som fortsatt er tutorial-seksjonen) er det ingenting å innvende. Balansen er god, vanskelighetsgraden er ganske lett (noe jeg liker, sånn i begynnelsen), og grafikken er lekker.

Street Fighter: 30th Anniversary Edition (Switch). Jeg har aldri vært noen slåssespillfantast, men jeg tror egentlig det bare er tilfeldigheter som har gjort at det ble slik. Nylig var jeg og en kamerat og knertet quarters på en gammal SFII-arkademaskin, og da gjenoppdaget jeg gleden.

30th Anniversary Edition er en strøken samlepakke – her har du fem arkadetro SFII-varianter, tre Alpha-varianter, tre SFIII-varianter, og i tillegg originale Street Fighter, enda så brukkent og avlegs det er. Dermed er det duket for en liten historielekse, og det setter jeg stor pris på.

Spillet har også en museumsseksjon med gammel konseptkunst og sånt, men det som jeg synes er mest moro, ut over å jobbe med å suge *litt* mindre i Street Fighter II/III/Alpha, er at dette på sett og vis er skapt for Switch. Du har 2-player med deg hvor enn du går.

Jeg har til gode å prøve onlinebiten enda, men dette er ... dette er fint.

Tomb Raider: Underworld (PS3). Jeg synes de nye Crystal Dynamics-Tomb Raider-spillene sliter godt med å fange gnisten denne serien stort sett ivaretok fra 1996 og i en årrekke, så her om dagen fant jeg dette på tilbud og tenkte å gi det en sjanse. Har ikke spilt overvettes langt, men bemerker at spillet bruker omtrent null tid fra det hele begynner til *du er under vann, og gjør faktisk utforskning pluss blir angrepet av hai*. Jeg tror kanskje jeg bare foretrekker umiddelbare spill, for for min del er akkurat dét langt mer ideelt enn de modellvakre, men interaksjonsmessig dovne, seige åpningene i Tomb Raider (2013) og Rise of the ... (2015).

Mario + Rabbids Kingdom Battle (Switch). Har ikke all verden å si om dette enda. Kan styre min begeistring for Rabbids, men spillteknisk er den første timen artig, vennlig, og interessant designet. Spillet føles litt som om Team17/Worms-teamet står bak, enda jeg vet det ikke er tilfellet.

Bloodstained: Curse of the Moon (Switch). Er bare kommet til andre brett. Dette er i bunn og grunn NES-Castlevania: strengt, smått urettferdig, flott bruk av en begrenset fargepalett og med to ulike rollefigurer og ulike våpensett. Vet ikke helt hvor mye jeg digger *spillet* enda, men jeg digger definitivt den avslepne NES-estetikkpastisjen de har perfeksjonert.

Deus Ex: Human Revolution (Windows). Gir dette en sjanse til. Musikken og stemningen er så krem, og derfor er det synd at manuset har null forståelse for antydningens kunst. Riktignok har Deus Ex aldri vært spesielt subtilt, men selv eneren lar deg finne ut av ting litt mer på egen hånd. Ser en del paralleller til Westworld i måten sci-fi-framtida skisseres her, selv om Westworld naturligvis stiller i en annen liga hva gjelder gjennomføring.

Gitar (fysisk format). Lenge siden sist, nå. Lånte en fin gitar av en kamerat, tenker å prøve å øve på jevnlig basis. Finner det både avslappende og tilfredsstillende å "kompe" til klassikere som Hvem Kan Seile Foruten Vind, Cranberries' Zombie, og naturligvis Spice Girls' Viva Forever. Varm anbefaling fra hele meg, med unntak fingertuppene.

Destiny (PS4). Dette kosta 3 dollar på tilbud, så jeg slo til. Har bare spilt gjennom introen (fram til der man ankommer huben), men så langt er det a.) sykt fint å se på og b.) fylt med engasjerende pangpang. Western-møter-Boba Fett-stilen har jeg ikke funnet spesielt interessant de siste fire åra når jeg har lagt denne franchisen ligge, men det er kompetent gjort, den lille flyvende roboten er søt nok, og stedfølelsen i åpningssekvensen er stram. Kan godt tenke meg å spille dette mer.

Hitman (PS4). Kjøpte dette først på PC, men var av ymse årsaker ikke i Hitman-gjørnet. Det var jeg derimot denne gangen, og jeg har kost meg med å utforske førstebrettet og de ulike framgangsmåtene man kan benytte seg av. Gleder meg til å spille mer.

En ting jeg ikke er så begeistret for er hvordan IO Interactive har operasjonalisert nyansene. Tidligere var det å oppdage framgangsmåter en bonus – det var noe man som spiller kunne kose seg med, uten at det på død og liv skulle belønnes eller poengteres. Denne gangen virker det som IO er bekymret for at folk ikke skjønner Hitman, så dermed er de bonuser å hente på å finne hver framgangsmåte. Det får spillet til å virke mer game-y, som vi sier på godt norsk, og den følelsen av virkelighet og narrativ som løftet Hitman 2: Silent Assassin, svinner som følge.

Men, kjernemekanikkene sitter, og dette er Hitman. Observasjon, kreativitet, og kynisme er dagens agenda. Jeg liker det godt.

Sudoku (fysisk format). Et par dager i uken tar jeg meg tid til å ta en kopp kaffe og et pain au chocolat på den lokale kaffebaren nær jobb. Der har de dagsferske aviser, og det er tydeligvis ingen andre som bryr seg om Sudoku enn meg. De fleste vet vel hva det dreier seg om, men kort sagt er dette både ferie-for-hjernen og mønstergjenkjenningsdop-for-hjernen på samme tid. Det er begrenset hvor mye dynamisme det finnes i gåtemekanikkene her – i likhet med Picross og Slitherlink og andre logiske nøtter av denne typen – men jeg bare nyter disse Sudokuene som en tjangs til å la stressreseptorene koble ut, en halvtimes-times tid av gangen. Sudoku er god vare.
 

Neocon

ᛋᚨᛏᚨᚾ
SCUM - survivalspill #9954157. Dette er spillet for deg som er fan av å holde øye med ting som blodtrykk, antall tenner og behov for dobesøk osv på figuren din. Man er sendt til en øy i Kroatia og skal drepe andre spillere og zombier for å få seertall i et fiktivt tvprogram. Det er i beta så det er en del bugs, men underholdende nok i korte perioder.

Doom (2016) - spiller multilayerdelen, og det har blitt en del bedre siden release. Alltid like gøy å rive huet av motstanderne etter man har fått muligheten til å være demon i en liten stund. Skal få fullført singelplayeren og, får gjøre det når jeg har fri i jula.

Forza Horizon 4 - sandkasseracer satt i Skottland med et stort og variert utvalg av biler, fra Reliant Supervan til Koenigsegg Regera RS. En haug av aktiviteter som kan utføres med andre eller alene, og flott spillverden, jeg liker det ganske godt spesielt etter å ha kasta bort penger på The Crew 2
 

Tomas

Frå Oslo ellår någe.
Tester litt Dauntless i det siste og det er - for de som har kikka på det og tenkt at "ække det bare shitty monster hunter a" - en shitty monster hunter.

Jeg skulle gjerna linka trailere eller offisiell gameplay, men de er ikke representative. Her har du en generisk letsplay som jeg føler gir er bedre inntrykk av åssen det egentlig utarter seg.

Men det er gratis*, som jo senker terskelen en del for å bare teste, og eeeeeegentlig ikke så alt for ille. Grafikken minner litt om Torchlight, men de har pøst på med mye unødvendig drit som gjør at de fleste sliter med å få grei ytelse som jo er litt ironisk.

Det er mye der som kun er med fordi det er med i monster hunter. Dette er et lite indie-team som driver å mekker og de har ikke kapasitet til å lage digre eller genererte områder. "Finn monsteret"-fasen blir rimelig mundan når jakten starter med den neglebitene følelsen av "ok dette kartet". Alle monstrene har to eller tre versjoner som i praksis er palette swaps, og selv om våpnene alle har helt egne movesets er disse movesetsa ganske begrensa og du skal ikke spille mye før du har testa alt.

Og det er jo forståelig at du ikke kan forvente særlig mer av et lite utviklerteam, men da bærer det ofte preg av et spill som ble lagd fordi noen ville lage et spill og ikke nødvendigvis fordi de hadde en god ide for et spill de ville lage.

Men helt ok for en 1-timersøkt med en tjommis i ny og ne. Jeg har ikke testa MHW ennå og blir egentlig overraska om jeg kan argumentere for Dauntless fremfor MHW utover at det er gratis*.

*med mikrotransvestitter, såklart. Bl.a 80,- for å starte et guild, og over 100,- for et skin.

Tja/10
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Kjøp deg MHW, bare gjør det. Jeg vil ha noen å spille med.

Noe annet alle burde kjøpe? Dette:


Kjøpte Return of the Obra Dinn i går, 150 smekkers, og - uavhengig av hvilket inntrykk du får eller hva du tenker om det - bare ta dette rådet, ok: IKKE SE NOEN VIDEOER ELLER LES NOE OM SPILLET. Jeg skal ikke spoile noe av historien utover det du ser i traileren i dette innlegget, men jeg kan si så mye at etter noen timers spilling ("får teste litt før jeg spiller Destiny" tenkte jeg, det ble ikke noe Destiny i går) så er det gode sjanser for at dette blir 2018s beste spill for min del. Bare ikke la noen spoile noe som helst av historien. Avtale?

Så, greia med spillet er jo at seilskuta Obra Dinn, som forsvant sporløst for noen år siden, brått er dukket opp igjen, uten en levende sjel om bord. Du er en forsikringsmann som får i oppgave å taksere skaden for å beregne et oppgjør. He he, ikke sant, den fasaden holder i cirka tjue sekunder, for i prammen med deg har du en tung koffert som rommer ei tjukk bok og et lommeur. Boka er en journal over hele reisen til skuta og skjebnene til de som var om bord, og lommeuret? Det er sånn passe magisk, slik at du kan bruke det til å gjenoppleve minnet av dødsøyeblikket til likene du finner om bord. Og, vel, andre ting. Som jeg ikke skal spoile.

For jobben din er så klart å pusle sammen hva i huleste som egentlig skjedde med skuta, og fundere fram hvordan alle de seksti sjelene om bord møtte sitt endelikt (eller eventuelt hvordan de klarte å overleve). Det tar ikke lang tid før du finner ut hvordan historien endte, men da er det fortsatt mange, mange spørsmål som verken har noe svar eller en gang en klar formulering. Og spillet går i all sin uendelig kompliserte enkelhet ut på å utforske dødsminnene du finner om bord, pusle sammen navn, endelikt og eventuell banemann til alle passasjerer og mannskap, og bit for bit avsløre den tragiske historien som utspant seg på seilasen.

For å gi et inntrykk av hvor i tåka du er når du starter, så har du bare boka å forholde deg til, og den har bare en mannskapsliste, noen kart, en ordliste (nyttig for oss som ikke husker alle de nitidige beskrivelsene av attenhundretalls skipsfart fra Moby-Dick), og noen tegninger av alle om bord. Etter hvert får du også tilgang til egne sider med plantegninger og oversikter over endelikt du har klart å stadfeste, og du kommer til å trenge hver minste smule av informasjon du klarer å finne eller dedusere deg fram til.

Kort og greit fortalt så er dette en eksepsjonelt vellykket sammensmelting av gode, interessante mekanikker og en god historie. Du føler deg fort som en ekte detektiv der du går og snoker i minner og kryssrefererer informasjon mellom tegninger, kart, bruddstykker av samtaler, mannskapslista og andre ting du finner. Selv om den magiske journalen hjelper deg bra underveis og har fasiten på om du har klart å pusle sammen faktaene riktig, er dette et spill som foregår mest inne i hoden din. Og det er derfor du ikke må falle for fristelsen til å se noen let's plays eller noe sånt, siden det er ytterst viktig å oppleve historien på dine egne premisser.

Historien fortelles gjennom dødsøyeblikkene du avdekker; det første du bevitner er en tom skjerm med eventuelle undertekster til hva som blir sagt, og lydeffekter som antyder hvilke handlinger som følger med, før nådestøtet til stakkaren hvis endelikt du snoker i settes, og du endelig får se et frosset tablå du kan vandre rundt i og utforske. Dette er både interessant å følge med på, spennende, og har en helt ensartet mystikk, og du lærer deg fort å lytte etter hint til hvilken rekkefølge ting kan ha skjedd i (minnene du avdekker er ofte stokket om), og ikke minst noe som kan avsløre identiteten til de som er med i tablået. Dette konseptet er ganske vanskelig å forklare ordentlig, men det er helt makeløst briljant implementert og lett å forstå i praksis. Historie og mekanikker smelter sammen så sømløst at det er veldig enkelt å la seg oppsluke, enda så komplekst narrativet er strukturert.

Negative ting? Vel, jeg støtte på en bug hvor jeg forta meg litt for mye i en situasjon, og det jeg venta på kom aldri. Så da måtte jeg sose rundt over hele skuta helt til jeg fant det urelaterte stedet som plutselig satte fart i sakene som skulle skje igjen. Så ikke fort deg dit du skal, selv om du vet veldig godt hvor. Og noe av musikken bærer kanskje litt preg av at det er synther som skal høres ut som attenhundretalls maritim-inspirert musikk, men jeg er villig til å tilgi rett og slett fordi det er en enkelt person som har designet, programmert, laget grafikken og mekka musikken i dette spillet (Lucas Pope, mannen bak Papers, Please). Heldigvis har han ikke tatt en eneste snarvei når det gjelder stemmeskuespillet; alle rollene bekles av (så langt jeg kan bedømme) autentiske skuespillere av riktig nasjonalitet, og med tanke på hvor stor rolle lyd og dialog spiller er det ekstremt viktig at dette er på stell; noe utvikleren har gått langt for å sørge for. Grafikken kan sikkert noen reagere på med "ææææhhhh det ser jo dritt ut da", men jeg får vel si at selv om jeg skjønner at noe av hensikten er å spare arbeid, så er den monokrome effekten makeløst godt utført og gir spillet en genuin retro-aura, som åpenbart passer til perioden det er satt i. Alt føles i det hele tatt tvers igjennom gjennomtenkt, gjennomarbeidet og finslepent.

Aner ikke hvor langt jeg er i spillet ennå, selv om jeg har fylt ut en del av boka og dedusert meg fram til mye av historien er det veldig lite jeg faktisk har fått godkjente fasitsvar på (du må fastslå tre komplette skjebner før spillet vurderer det du har funnet fram til og gir deg godkjentstempel). Det jeg kan si er iallfall at jeg gleder meg til jeg kan sette meg ned med dette igjen. Dette er et spill som helt savner sidestykke.
 

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
Jeg har MHW på pc og vil også ha noen å spille med!
 
Jeg har spilt Starlink i det siste og prøvde å skrive litt om det, men spillet er så jævlig Ubisoft open world. Det gjør alt jeg hater med disse spilla bare verre. Hallveis uti starta det å drepe progressen min med fæle busefanter. Dette spillet har mer dill enn jeg noensinne har sett. Og loot, så mye ubrukelig loot. Du kan ikke selge det.

Alikevel er det mitt syltetøy for ihvertfall på Switch er dette det første bra Star Fox spillet siden Nintendo 64. Arwingen føles akkurat som den bør og selv når jeg fester på fler vinger gjør den en barrel roll som en gud. Spillet i seg selv er helt ålreit å dille med, men de har bolta på Star Fox og de har gjort det bra. Dette er et Star Fox RPG.

Bare se på denne modellen man plugger i.

Den er så nydelig. :penga:

 
Til Switch følger det med en egen kontroll man putter joycons i og så døtter piloten og skipet oppå. Dumminger som spiller det på PS4 og Bone (lol) må plugge i et stand via USB og sette på greiene der.

Man kan putte alle skipa opp i rumpa om man vil, men de vibrerer ikke. De har dog alle lys fra eksosporten.

Men ikke putt Neptune opp i rumpa. Vet det er et stilig skip, men selv uten vinger går det ikke bra.
 
Topp