Hva spiller du for tiden?

Wrappa opp storymissions på den eneste open world-pilen folk snakker om om dagen, nemlig mafia III. Alt i alt ganske kurant, som med alle open world-spill ble oppdragsstrukturen relativt samey etterhvert, men bra mafiafeel og liberal bruk av N-ordet (hard R ofc) veier opp. Settingen funker bra og er veldig forseggjort, alle dine fav 60-talls bangers på radioen osv. Kjøringa var litt søplete i starten men tok seg opp etter som jeg åpna opp flere oppgraderinger til bilene, skytinga var ganske by the numbers med Ye Olde coversystem, men det funka streit det også. Jeg liker at våpnene er ganske upresise sånn at når du går Loud blir det skikkelig Loud. Generelt sett løste jeg vel 95% av oppdraga ved å snike meg inn i starten, shive et par fools her og der helt til en eller annen røver (sannsynligvis på andre siden av et vindu jeg hadde ignorert) spotter meg og helvetet braker løs. Verste med spillet var nok enten melee-combaten (nøkkelord: aids. Enda et nøkkelord: Mer aids) eller den tidligere nevnte oppdragsstrukturen, hvor det liksom er en sjef per distrikt med litt undersjefer og sånn så du gjør ganske generiske sidemissions for å utrette nok hærværk til at sjefen skjønner at noe foregår, og så får du et klimatisk sisteoppdrag, gjerne på et lokale du har vært innom tidligere i kjeden men som nå er åpna mer Fordi Bossfight. Alt i alt helt streit tidsdrap altså, Ville Lastet Ned Gratis Fra PS+ Igjen/10.
 
Dette er et av de spilla hvor jeg absolutt ville anbefalt å spille DLC-pakkene underveis siden de gir mye varierte nye ting å drive med så det ikke blir fult så ensformig. I en av dem får man mulighet til å starte et lite hasjimperie ala. det derre gamle PC-spillet alle hadde på en diskett.
 

Plukka opp Tetris Effect i kveld litt sånn halvveis på impuls og angrer ikke ett sekund. Trehundreogfemti ball syntes jeg i utgangspunktet var litt vel stivt for et Tetris-spill, men det har fått så mye positiv omtale og jeg har greid å være passe sparsom denne måneden uansett så jeg slo til. Hva gjør det verdt prisen når man kan spille bra Tetris ca. når og hvordan man vil, spør du? Kort sagt presentasjonen av det hele. Musikken, grafikken og til og med vibrasjonen fra kontrolleren er synkronisert med hverandre og inputen din, noe som umiddelbart dro meg inn i gameplayet på en måte jeg ikke har blitt av et puzzle-spill før. Nå vurderer jeg å skaffe Playstation VR-briller siden mange sier det er den beste måten å spille det på.
 

demake

Seksuelt godteri
Fullførte akkurat Uglegutt på Switch. Altså. Penere spill må man leite en stund etter, men herregud så frustrerende kjipe noen deler av spillet er. Ragequitta sist jeg spilte det for et år siden og holdt på å gjøre det igjen nå. Håper det neste spillet fra denne gjengen ser like bra ut, men i tillegg er gøy å spille.

Ugh... grafikk, og musikk står til toppkarakter, men gameplay står til stryk.
 

demake

Seksuelt godteri
Starta på LommeMonster: La Oss Gå! Eevee. Hadde egentlig ikke planer om å plukke opp dette, men etter å lest at alle rumpeburgerne på Internett er fra seg over at grindingen er fjerna, og spillet dermed er for babbys, så bestemte jeg meg for å gi det et forsøk. Det er koselig å være tilbake i Kanto og tilfeldige kamper er fjerna. Jeg trenger ikke mer.

Edit: Jeg tusler rundt sammen med Eevee og en Bjellesprut. Livet er fint.
 
Sist redigert:
Fallout 76

Begynner med å ta bilde av karakteren din og jommen begynner ikke bethesda bugsene å glimre med sitt nærvær med en gang. Jeg fikk et flott bilde av en vegg på id kortet mitt:



Ja ja, da begynner vi å gå en tur ut. Tidlig viser frustrasjonen seg da jeg prøver å løpe rett fram men figuren løper på stedet hvil. Hva er det som skjer? Jo jeg løper i en liten busk som har fått impassable wall syndromet.

Og så har de ikke lagt inn push to talk så jeg må sitte å høre på alle andres vifter og tv'er i bakgrunnen og unger som skriker og hva annet.. Ha ha alle sammen dere må hvertfall høre på en norsk mamma som maser i bakgrunnen over at en kar spiller alt for masse!

men etter å ha bygd en liten rustning, funnet en liten militærcowboyhatt, hugd ned roboter med øks.. Dette er jo virkelig morsomt! Nesten alt er likt Fallout 4, utsøkt rustning-pistol-etc-craftesystem, alt du finner kan brukes til noe. Finner du et lite matbrett brukt til å gi atom-avfallsstoffer til barn? Ikke kast det! Plastikken trenger du for å oppgradere kamp-drakten din!

Men hvordan i helvete tar jeg bilder? print screen funker ikke, hva faen er det som skjer? Tenk om jeg skal skrive litt om dette her en gang eller to. Jo du må trykke på ESC og så P, så kommer du inn i en egen liten fotomodus. Ikke bry deg om at det står supermutanter og hamer ut tenna dine med en hammer, her skal det tas bilder!

(det var faktisk ikke det som skjedde, jeg stod ute i skogen midt på natta da jeg fiklet med dette. Men det er det ikke noe gøy å lese)


Så alt er utilgivelig. Dette er veldig gøy.

Men kan vi ikke teste å bare gå en random direction og ikke følge kasettbåndene til overseeren?

Jeg går. Først litt frustrert, dette tok jo lang tid, her er det bare trær. Men plutselig åpner horisonten seg, jeg fikk flashback til da jeg gikk Besseggen for å legge ut flotte bilder på Facebook for å bli med på trenden av å late som vi liker friluftsliv. Bare at her gjør jeg det fra sofaen til mamma og spillegal er mitt publikum av vakre imaginære kvinner.



Så kjære vakre imaginære kvinner. Fallout 76 er en diamant i det røffe. Hadde jeg gitt det karakter akkurat nå hadde det vært 6.9 av 10 eller terningkast 4. Sitter du på gjerdet, vent til det har kommet tre fire patcher. Det er potensiale her. Ser for meg at det blir karakter 8 om en liten stund.
 

demake

Seksuelt godteri
Mens jeg har 135 pokeymenner i pokeydexen min. Tør driste meg utpå å si at La Oss Gå til Switch er det beste pokeymennspillet jeg har spilt. En av grunnene kan kanskje være at jeg egentlig hater alle post-151 pokeymenner, men men, så sånn er det.
Uansett, Gud, så deilig at tilfeldige kamper er fjerna. Nå slipper jeg å bli forstyrra av en million zubats og caterpies.
 
Enig i at Pokeyman fortsatt er gromkoselig. Syns dog siden de har lagt til nye ting og endringer kunne tatt med flere greier som er blitt standard i senere versjoner. Jo også er det jo ganske grusomt og gå fra den eminente historien og scriptet til Detective Pikachu til dette rælet. Men ja, eier jo.

Sånn ellers lurte naboen på om jeg ville låne Spyro samlinga til PS4 noen dager siden han uansett bare spiller Rød Gnøh. Siden Dan Rykert digga det takka jeg ja. I likhet med ham har jeg aldri spilla mer enn demoen av det første og hadde omtrent ingen forventninger. Ihvertfall er jeg gledelig overaska stort sett. Grafikken er såklart rimlig nydelig og stemmeskuespillet og musikk sitter også. I starten var det litt merkelig å spille for du blir bare dumpa ut i en hub uten å vite hva man skal gjøre. Skjønte jo at jeg skal tine de dragene, men jeg aner fortsatt ikke hva krystallene jeg stadig hamstrer gjør. Regner med at det ble forklart i manualen, men sånn har man jo ikke i 2018.
Uansett er ikke det no stress siden det er en fryd å bare vandre rundt å plukke opp dritt å brenne gerblings. Kontrollen er stort sett veldig bra, men charge og sveving tok tid å vende seg til. Så kom noe jeg virkelig ikke likte, første flyvebrett. Her var kontrollen skikkelig dritt, men jeg fullførte ihvertfall noen av måla. Kan vel og nevnes at ladetidene mellom brett på en OG PS4 er sinnsykt lange til et så enkelt spill å være..
Sånn ellers kan det være fordi jeg er småsyk for tida, men det var første gang på lenge at jeg ble kvalm av å spille en stund. Selv tror jeg det er fordi spillet kjører 60FPS og kameraet er jævlig glatt og kjapt. Det gjør at jeg hele tida snurrer det rundt og gjorde meg muligens uggen.
Ihvertfall er dette en serie jeg aldri ensa fordi det bare var dårlig kopi av Mario 64. Der tok jeg såklart feil og det holder helt klart mål den dag i dag til tross for litt gammalt design. Jokke Laila kan ta seg en bolle i forhold. Helt klart noe for dere med unger.
 
Kjøpte Car Mechanic Simulator 2018 under negersalget til Steam på onsdag. Steam forteller meg nå at jeg har 17 timer under beltet. :psyduck:
Dette er min nye Eurotruck, men jeg har vanskelig for å sette ord på hvorfor no så kjedelig og repetetivt som å mekke på biler funker. Jeg kan ikke en dritt om hvordan motorer og sånn egentlig fungerer, men alikevel har jeg iløpet av disse tre dagene lært mer om det enn resten av livet mitt.
Sier litt at jeg noen ganger blir sittende på Wikier å leser om hvordan en camshaft eller brake bearing faktisk fungerer.

Vinny har mer om dette.
 

demake

Seksuelt godteri
Hode opp om at et av årets spill har fått ng+ modus. Er på slutten av ng+1 nå men kan ikke si jeg legger merke til noe mer forskjell enn at det er mindre backtracking. Håper det blir vanskeligere på +x.
 
Første prosjekt for meg selv er sånn halveis ferdig og detta var gøy. Etter at jeg oppgraderte garasjen så det var plass til fler biler tok jeg turen til noen låver for der er det ofte gamle vrak man kan coppe. I de to første var det en Pagani og en Porsche og de var litt i dyreste laget. I nummer tre fant jeg derimot en Bolt Cape Supercharged (fiktivt merke som følger med grunnspillet. Ekte merker er DLC) som var rimlig. Gikk for den siden karroseriet var i rimlig god stand og den hadde en V8 med turbo.
Når jeg så kom tilbake innså jeg hvorfor den var så billig for all innmaten var omtrent rusta istykker. Etter mye knoting med å prøve å reparere deler ga jeg til slutt faen og bare strippa hele skiten for så å kjøpe nye deler. Den er stort sett identisk med orginalen, men jeg biffa opp motoren med ricer-deler og ga den en custom girkasse som kan tunes. Desverre viste det seg at man ikke kan få no panser til denna modellen med høl til så stor motor så den må leve uten. Også litt kjipt at jeg fortsatt er et stykke unna å låse opp lakkeringshallen så den må forbli umalt inntil videre. Planen er å selge den på auksjon eller nettet, men dette har jeg heller ikke låst opp ennå så det blir å lagre den i et parkeringshus til den stund.






Neste prosjekt blir ihvertfall denne her bobla. Spillet har god støtte for workshop mods og det ligger masse stilige kjerrer som 2CWer og Batmobilen fra 89 der. Detta blir fett.

 
Så, eg skulle liksom kjøre på med Red Dead Redemption 2 Online her om dagen, men ble stående fast i Tetris Effect. Dvs eg speler massemasse. Det er helt fantastisk, absolutt den beste utgaven at Tetris for min del. Savner flerspiller, men så har eg ingen å spele mot heller siden eg er bedre enn dei eg omgås. Sånn erre bare. Spelt gjennom Journey i ein omgang eit par ganger, dvs alle forskjellige låtene med effekter, så eg ligger rangert rundt 500 på beginner og 600 på normal. Expert er for twitchy til at det er gøy synes eg.

Har kjøpt PSVR også, og ja, det ER mykje bedre med VR på. Ble så bergtatt første gangen eg spelte det i VR at eg nesten begynte å gråte. Magisk!

PSVR er forresten ganske rimelig for tiden, koster 1900 ca på Elkjøp, så dei skal sikkert berre selge ut alt sammen og få brukerbase så folk vil oppgradere til den PS5 sin VR-løsning. Logisk i min verden.

Ja, og VR-porr er gøy!
 
Spill Psychonauts-greia dingusene mekka til PSVR!
Vurderte en sjæl under negersalget, men nei. Så det spiller jeg ikke for tiden.
 


Hitman (sesong) 2, da, dere! Har spilt det av og på siden release og det er veldig veldig bra, synes jeg. For de få av dere som spilte den forrige sesongen så er dette kort sagt mer av det samme ispedd noen små, men artige nye gameplay-elementer og jevnt over mer konsist supre brett. Altså, jeg likte de fleste brettene i Hitman 2016, men det er jo ikke mye tvil om at de beste var Paris og Sapienza som jo også var de to første av seks.

Uansett, for de som ikke spilte den forrige sesongen så har utviklerne etter Hitman Absolution (som var mer lineært) gått tilbake til sandkasse-design/puzzle-baserte brett. Her snakker vi avgrensede mikro-univers hvor du har i oppdrag å avlive ett eller flere mål, men hvordan du velger å gjøre det er ca. helt opp til deg. AIen er ekstremt lett manipulerbar, arbitrær og lite virkelighetstro i hvordan den oppfører seg, men det er mye av poenget og ganske viktig å vite på forhånd. Noe av markedsføringen til dette spillet vil nemlig ha deg til å tro at vi her snakker om et seriøst snikmorder-spill, men følgende video er en mer riktig skildring av hvordan man spiller Hitman:
Godteriet er mynter, ungen er en eller annen maktsyk én-prosenter (evt. no illuminati) som fortjener det og klesbaljen er en lysekrone eller et piano som faller i hodet på offeret. Klassisk Hitman-scenario!

Realisme og innlevelse har med andre ord ikke vært prioriteringer for utviklerne, og bra er det! Spillet handler om å vrenge regelsettet i sin egen favør og da må man ha konkrete og tydelige regler man kan manipulere, selv om det i denne settingen fører til enormt mange absurde situasjoner. Utviklerne vet dette og har skrevet spillet deretter og resultatet er to av de morsomste spillene jeg har rørt på lang tid. Dette kvitteret oppsummerer det bra, synes jeg:

Så jo, dette har vist seg å bli et av årets beste spill for min del! Anbefaler det til alle som er interessert. Har du ikke spilt Hitman 2016 kan du kjøpe brettene som dlc til dette spillet for 200 kroner, og da snakker vi mye bra videospill i en pakke, altså!

Bonus-video av Giant Bomb sine høydepunkter fra sesong 1:
 
Sist redigert:

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Tar en liten pause fra Warriors Orochi 4 for å skrive litt om Warriors Orochi 4. Et av mine favoritt Warriors-spill er Warriors Orochi 3 Ultimate. Dynasty Warriors og Samurai Warriors blir slengt inn i en ny verden hvor samler sammen alle heltene igjen for å slåss mot en ny ondskap. WO3U hadde en veldig kreativ storyline med masse tidsreising og en enorm verdensknusende badguy, selveste hydraen. Prinsesse Kaguya kunne sende noen tilbake til deres tidligere kamp hvor nye helter kunne reddes, og så når man fikk nye figurer kunne man dra tilbake i deres tidslinje igjen for å redde andre, osv.

I WO4 har det nå dukket opp greske guder, og de har hentet dynasti- og samuraikrigere til en ny verden … av en eller annen grunn (jeg har ikke runda det enda men i forrige spill var innsatsen klar allerede fra introvideoen), og laget noen armbånd som gir gudenes krefter til hvem enn som tar dem på seg. Persevs klarer å knabbe disse, men de blir spredd rundt om i verden og diverse helter finner dem. Det er jo selvsagt akkurat de man forventer skal få dem og; Shao Yun, Yukimura Sanada, Lu Bu, Nobunaga, etc.

WO4-e1533532850514.png


Det er en del umiddelbare forskjeller fra WO3U, og med forskjeller mener jeg nedgraderinger. For det første er campen borte, og erstattet med kun menyer.

De har droppa alle sidefigurene fra Dead or Alive, Soul Calibur, Legends of Troy, Bladestorm og Ninja Gaiden. Passe teit å lage en historie som handler om greske guder og fjerne Sophitia og Achilles, men det kan hende de kommer tilbake i en eventuell Ultimate-versjon av spillet. WO3 kom ut i 2011 i Japan, og ble utvidet og remastret til PS4 i 2014. Ser ikke helt poenget med å kjøpe en Ultimate-versjon av dette.

Et annet problem er at i Samurai Warriors 4, som alle samuraikrigerne i spillet er henta fra, så la de til Hyper Attacks. Start en combo med trekant for å suse rundt på slagmarken og meie ned småfiender. Dette gjør samuraiene kjappere, de har nesten dobbelt så mange angrep, og er artigere å spille enn dynastiene. For å "kompensere" kan dynastikrigerne utføre et ekstra mousou-angrep fra lufta. Sett at de har full mousou-måler såklart. Woooow.

1539696669_370_warriors-orochi-4-review-a-return-to-glory-990x557.jpg


Og så kommer det største problemet: Alle nye figurer joiner deg på level 1. I alle tidligere spill har de ankommet på ca det nivået du burde være i storyen. Men ikke nå lenger. Du har "growth points" som du tjener hvert brett som du kan bruke på å levle figurer i campen, men i likhet med Hyrule Warriors tjener du ikke nok av dem til å holde alle på anbefalt nivå. Spesielt med tanke på hvor jævlig mange figurer det er i spillet, hele 170. I motsetning til Hyrule Warriors er det lettere å grinde seg til growth points fordi brettene ikke varer i en halvtime hver, men det er uansett en skikkelig grind. Det jeg har gjort er å bruke treningsmekanikken, hvor du kan sende tre folk på trening og de forsvinner i tre kamper, og så spilt et brett jeg fant hvor man bare kan løpe rett til slutten og ta bossen i løpet av et minutt. Etterhvert kan du sende opptil ni figurer på trening samtidig, som fortsatt ikke er imponerende.

For å strø salt i såret har hvert brett såkalte "Elite Members". Dette er figurene som spillet vil at du skal spille på dette brettet, da du da får ekstra dialog og har mulighet for EXP Fever, der en powerup dropper etter 300 kills og gjør at småfiender dropper +50 exp-ruller. Det er en bra måte å levle raskt, men i kapittel 3 vil spillet uansett kreve at du er level 30, og det krever fire runder med trening, aka at figuren er borte i 12 kamper mens du gjør andre ting. Klart du kan spille et brett med en figur med lav level, men 1. du vil være svak, og kanskje ikke ha låst opp alle movesene til figuren, 2. dette fører til at du ikke vil klare objektiver som går på tid, 3. du vil ikke klare å få S-rank og får dårligere belønning på slutten, og 4. det er bare ikke gøy.

Så har du camp rewards. Det er bare et rutenett hvor du kan kjøpe oppgraderinger, men flere av oppgraderingene er låst bak spesielle krav. Et av kravene er å spille 10 brett med 9 figurer. Så du har 170 spillbare figurer og spillet oppmuntrer deg til å holde deg til én gruppe med figurer. Det føles litt bakvendt.

WARRIORS-OROCHI-4_20181024131931-1024x576.png


En annen ting er at Koei har gått helt AAA-type grådighet/ondskap her. En "premium currency" i spillet er Crystals, som brukes for å låse opp camp rewards og legge nye attribute-slots på våpen. Camp rewards låser blant annet opp de sterkeste figurene i spillet til seks Crystals per stykk. Crystals kan du tjene ved å enten gjøre spesielle kampobjektiver på enkelte brett, eller å spille brett på Pandemonium vanskelighetsgrad (hakket over Chaotic, ikke alltid tilgjengelig, på et tilfeldig brett, pluss at det er en superboss der) og håpe at de dropper. Eller du kan kjøpe DLC-brettene hvor Crystals deles ut som sukkertøy, for her kan du samle i gjennomsnitt fem per brett på relativt enkle objektiver.

For å samle de beste våpnene til hver figur kan du enten klare alle brettene, inkludert å gjøre alle objektivene, på nytt på Chaotic vanskelighetsgrad (låses ikke opp før du har runda spillet) … eller betale 144 kroner for å bare få alle sammen med en gang.

Det finnes også gull-attributter, dvs de aller råeste elemenene du kan bruke på et våpen, men Koei fant ut de skulle patche spillet sånn at disse ikke droppa lenger, du spille Challenge Mode, som er låst bak sesongpasset.

Å runde alle brettene med de fem level 50-figurene mine blir ikke et problem, men jeg skulle ønske de kunne gjort det gjennomførbart å faktisk spille brettene med Elite Members som de har lagt opp til, da det gjør spillet mye mer variert. At levlinga er såpass mongo ødelegger veldig mye, og var ikke et problem tidligere.


Og det var den årlige Warriors-ranten, takk for meg.
 
Og det var den årlige Warriors-ranten, takk for meg.
Dette er en sånn post som gjør at enda jeg stort sett er en sporadisk bidragsyter her, så må jeg innom. Digger dybden, serieforståelsen og ingen-unnskyldninger-holdningen du har til hva denne serien er og kan være.

Hva spiller jeg for tiden? Særs lite. Rundet Picross e og e4, over på e2 (3DS). Det er Picross, med bra brukergrensesnitt og bra gåter, timesvis med hjernefri for 6-7 dollar per stykk. Spiller også Picross 3D (DS) med hensikt å knerte tre stjerner på hvert eneste brett.

Dette (både 3D og E-serien) er mønstergjenkjenningsdop: kvikt fordøyd, mekanisk utnyttelse av etablerte regler. Som sådan er det nær perfekt: det største aberet er faktisk ergonomien på vertsmaskinene. Jeg spiller på New 3DS XL og DSi XL, som jeg oppfatter som de beste variantene av sine respektive plattformer, men om jeg spiller med penn blir dette iblant litt ubehagelig etter en stund.

Ellers er begge spilldesignene naturligvis begrenset på sitt vis – hver gåte baserer seg på de samme mønstrene, og det er ikke så ofte man oppdager nye slutninger – men likevel sier det noe om kvaliteten på dopet at “en runde“ stort sett alltid blir til minst fem.

Picross 3D er mer mekanisk og mindre noe man bygger intuisjon for. Grunnen er at mindre av ‘brettet’ er synlig om gangen, og man må som spiller stadig justere kamera og dybde, og jobbe seg gjennom ett «lag» og vinkel ad gangen.

Dette er både en fordel og en ulempe; spillet eier en tilfredsstillende fornemmelse av at man hugger ut en skulptur av tallene, og en forsterket følelse av at man gjør oppdagelser. Men det betyr også mye «merarbeid» og gjør det vanskeligere å intuere helheten. I motsetning til Colour Cross, som kompliserte Picross i tilsvarende grad, veier fordelene opp for ulempene: jeg liker 3D og e-serien omtrent like godt.
 
Sist redigert:
Oh my! Desember, dere! Flere ting som har hatt overraskelse-lansering denne måneden og mye som har trådd litt fram i rampelyset nå som de er sluppet og blitt bra mottatt. Ashen, Hades, Mutant: Year Zero, Monster Boy, Gris og Below er alle spill jeg har tenkt å plukke opp, så i kombinasjon med Smash så tror jeg jaggu at Desember ble 2018 sin beste måned for spillslipp for meg :eek:

Litt om de jeg har spilt så langt.

Ashen
Ashen er solgt som Dark Souls møter Journey-multiplayer (altså at man blir spleisa med fremmede som er på ca. samme sted i spillet som deg) og det eeeer... bra, men ikke fantastisk. Altså, det har mange sider ved seg jeg virkelig elsker, men det som kunne vært en fantastisk indie-klone av Souls-serien ender med å ødelegge for seg selv pga. at de hadde en idé som høres veldig flott ut på papiret, men som utvikleren ikke har klart å designe ordentlig rundt.

Så greia er at man har utforsking og nærkamp som er ganske dønn lik Souls-spillene. Helt streit, men ikke like tight. Det de dessverre ikke har klart, er å lage ett spill som føles bra å spille solo. Problem én er at mange av angrepene til fiendene har i overkant presis tracking av deg som spiller. Dvs. at når angrepet dems har startet så vil det mest sannsynlig treffe deg uavhengig av hvordan du posisjonerer deg selv, så du må ta ibruk invincibility frames i dodgingen for å ikke bli skadet. Langt ifra en ideell løsning, men det er ganske enkelt å time dette så det i seg selv er ikke et gigantisk problem. Det blir et problem når disse angrepene også har veldig kort wind-up og follow through på seg. Det er med andre ord nesten umulig å finne gode åpninger når man spiller mot grupper med fiender. Man har ingen offensive alternativer som parrying eller backstabbing, så den eneste trygge spillestilen når man er uten companion er så sirkle, dodge når nødvendig og ta ett light attack av gangen innimellom. Ikke kjempevanskelig, men veldig tungvindt og kjedelig i lengden.

Det virker som at utviklerne er fullstendig klare over dette, for om man ikke er matcha opp med en annen spiller gjennom multiplayeren så har man med seg en AI-companion til enhver tid. Disse er veldig nyttige i de første områdene i spillet, men jeg hadde fra starten en mistanke som senere viste seg å være spot on: De er veldig veldig aggressive og springer inn i kamp med en gang det er fiender i nærheten, så straks spillet begynte å kaste litt hardere fiender på oss så gikk rollen min over til å konstant være barnevakt for dem. Det blir litt feil når det føles som at det er venne-AIen som styrer spillestilen din og ikke du selv.

SÅ... multiplayer da. DET må jo fikse dette problemet? Akk, nei. Eller, det er vistnok mulig å coope med venner og stenge ut randoms. Og jeg vil tro at det er den beste måten å spille på, fordi måten man matcher opp med tilfeldige folk nå er ganske ødelagt. Man har AI-companion fram til man møter en annen spiller, men når det skjer så vil AI-en bli byttet ut med den ekte personen. Det er dog på ingen måte en selvfølge at denne spilleren er på det samme stedet som du er (områdene kan være ganske svære og oppfordrer til å finkjemmes på samme måte som Souls-spillene) og det er heller ingen selvfølge at de har samme mål som deg i sikte. Det betyr i praksis at det er en potensiell partner i spillet, men det er på ingen måte sikkert at de kommer til å hjelpe deg med det du vil. Jeg har forsøkt å være hjelpsom til andre ved flere anledninger og det har vært ganske artig, men ikke en eneste gang har jeg møtt noen som har blitt med meg dit jeg vil, så hvis jeg vil ha progresjon i min verden så blir det å spille med multiplayeren på ca. det samme som å spille alene. En annen genistrek er jo at siden du og den du blir satt i spleiselag med kanskje har drept forskjellige grupper fiender så kan en world merge føre til at fiender du nylig har drept respawner. Sånn, rett bak deg :sukk:

Jeg har valgt å legge fra meg dette i håp om en patch som kanskje balanserer opplevelsen en del bedre. Jeg digger grafikken, stemningen og utforskingen, men selve spill-delen føles halvkokt.

d9510df1-4b34-455d-8b7d-4304fad5eed7.jpg


Below
Below er en top-down dungeon crawler med enkle survival elementer og #AESTHETICS. Jeg trodde det kom til å være et rogue-lite, men foreløpig så har jeg ikke sett noen forandringer i brettene etter at man dør. Det har corpse runs, da, og konseptet er at man hvert liv spiller som en ny person som dukker opp på øya hvor spillet tar sted. Mao så finner man liket til den forrige personen man spilte som, som er en kul idé jeg foreløpig ikke har sett bli brukt til noe revolusjonerende. Det er på de fleste måter ganske simpelt, foreløpig. Enkel combat som ikke har vært spesielt utfordrende, ingen nevneverdige puzzles å snakke om annet enn at jeg har snubla over noen hemmeligheter og blitt nødt å lete litt etter nøkler osv. Foreløpig har stemningen og mystikken holdt meg gående, men håper spillet kan overraske og by på noe uventet om ikke alt for lenge. Foreløpig tommel opp, altså.

1544917103608.png
 
Sist redigert:
Topp