Hva spiller du for tiden?

Astrologaster er teit, men eier. Man er en lege i England under rennesansen og må finne ut hva det feiler folk. Man er en kvakksalver så man konsulterer såklart stjernene. Det går ganske bra i starten og så etterhevert ikke veldig bra.

 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Som den eneste i Norge så jeg fram til Rage 2, open-world-oppfølgeren til id Softwares undervurderte mesterverk Rageeeeehehehe. Nei, altså. Rage gledet jeg meg også til før det kom, og jeg ble vel ikke skuffa, men jeg syntes det var litt snodig. Skytinga i Rage var dritbra, men bilkjøringa var bare OK, billøpene du måtte gjennom for å fullføre spillet var nærmest helt krise og de repeterende oppdragene (for de som ikke husker er det bare en liten håndfull med dungeons i Rage og alle oppdragene du kan ta resirkulerer dem konstant) var etter hvert så slitsomme at jeg ga faen og kosta i vei mot slutten av spillet. Som var et heftig antiklimaks.

Så hvordan har Avalanche retta opp feila fra i går, med blanke ark og fargestifter tel? Først og fremst ved at alt er større og at det er mer av alt. Dette innebærer at det jeg likte minst med Rage (få dungeons) er blitt retta opp ganske ettertrykkelig, ved at det digre kartet nå er stappa fullt av små og litt mindre små (men ingen store) steder du kan slenge innom og blæste noen folk, mutanter, folkemutanter og robotmutanter. Bilkjøringa er litt bedre og du har litt mer å skyte på rundt omkring (innimellom kommer det en konvoi med kjerrer som så langt har vært helt like alle sammen men ok en grei måte å skaffe crafting materials på), og billøpene du fortsatt faens må gjennom er litt mindre aids. Verdenen ser også ganske topp nice ut, meeeeen jeg ble ganske hardt skuffa av at alle folka og monstrene nærmest har mista alt særpreget og den kule stilen fra Rage. Historien er... en historie. Tror jeg. Noen av figurene er litt artige, men øh ingen har hatt veldig sterke følelser for noe som helst i narrativet til Rage 2, så mye er sikkert.

Da er det mer lystbetont å snakke om skytinga i Rage 2, som - heldigvis, får'n si - har overlevd siden forrige spill. Rage 2 er fortsatt bråkete, kaotisk, grotesk og voldsomt, og det var i grunn akkurat hva jeg var på jakt etter nå. Lenge siden forrige rett-fram-skytespill, og lenge siden forrige open-world (Breath of the Wild var vel det), og Rage 2 leverer. Stort sett.

Men: Oppgraderingssystemet i Rage 2 fortjener en liten omtale. Du soser rundt på jakt etter Arks, små bunkere med tekno-godteri inni, som enten gir deg en ny ferdighet eller et nytt våpen. God stemning, eller hva? Tjah. Noen av ferdighetene er veldig fine (dobbelthoppet og supersprinten brukes flittig), men andre... jeg testa den greia som lar deg klaske i bakken og gjøre masse au en gang. Du har en som lar deg dulte vekk folk og fe (men ikke, til stor frustrasjon innimellom, kjøretøy) og røske løs rustningen deres, som er kjekk å ha hvis noen har rustning og du er to meter unna, men ikke så mye i alle andre situasjoner. Og våpnene? Jeg brukte lang tid på å koste rundt med bare pistoler, rifle og hagle, og lengta etter noe nytt. Helt til jeg fikk oppgradert hagla til å ha en absurd rekkevidde; såpass som at nå som jeg endelig har fått rakettkaster, bruker jeg den aldri.

Så: Det egentlig eneste jeg har å virkelig utsette på Rage 2 er at balansen er såpass skakk. Det er så klart veldig artig å loffe rundt og bare være super-wonder-bat-woman (eksempler: jeg har ferdigheter som fyller opp livet øyeblikkelig så lenge jeg klarer å skyte en eller to folk, og hvis jeg først dør blir jeg øyeblikkelig vekket til live igjen, i tillegg til at super-berserker-rage-modusen min er satt opp sånn at jeg stort sett klarer å få fylt opp nok energi til en til med en gang jeg har brukt den), men det føles aldri riktig at det meste av det du plukker opp i spillet brukes bare veldig innimellom i beste fall. Som nevnt har jeg flere ting hvor jeg har tenkt "jøss, den der var ræva" og så glemt at det eksisterer.

Men! Men men. Jeg var veldig klar for et solid, teit skytespill i en lettvinn åpen verden, som lot meg blæste og ikke tenke på stort annet og sa seg fornøyd med det. Akkurat som Rage. Sånn sett er dette en nærmest perfekt oppfølger.

Som oppfølger til Rage: 9/10
Som et selvstendig spill utgitt i 2019: 6/10
 
Har fått testa litt Pathologic 2 som nå er ute etter årevis i utvikling. Ihvertfall er det en ganske tro remake av det første kultspillet til Icepick Lodge. Historien er den samme, en småby på steppene er herjet av no mystisk pest og man har tolv dager på seg til å finne en kur. Etterhvert som dagene går sprer pesten seg til nye bydeler og NPCer man kan trenge til quests dauer så man må etterhvert velge. Så et stykke uti dukker millitæret opp og begynner å myrde folk som ser syke ut.
Dette er dog altfor enkelt forklart. Det er surrealistisk, deprimerende og jævlig russisk. Rundt hvert hjørne og i hvert hus finner du urovekkende saker og deler av arkitekturen i byen kan ikke fungere. Man føler den trykkende stemningen litt som Silent Hill 2.
Ihvertfall vandrer man rundt i denne byen å løser små og store mysterier. Hvem har drept faren din som var byens kirurg? Hvorfor er det en diger bikube i ene enden av byen hvor creepy vesener med hvite huer slakter kuer? Hvorfor er alle unga tatt fra Childern of the Corn og totale dicks?
Man har flere stats som sult og pestimunitet og disse må hele tiden passes på. Her er vel spillets største problem siden man bruker mye tid på å bryte seg inn i hus for å stæle ting man kan selge så man kan kjøpe seg et brød og noen bandasjer så man overlever en dag til. Poenget er såklart at man skal bli enda mer stressa, men syns godt det kunne hatt vanskelighetsgrader.
Hovedproblemet med orginalen som gjorde det nært uspillbart var at den russiske orginalteksten likegodt kunne vært kjørt gjennom Babelfish. Store deler av tida ante man ikke en dritt av hva folk preika om. Dette er heldigvis fiksa så nå skjønner jeg fortsatt ikke en dritt, men nå er det i det minste på korrekt engelsk.
Fin grafikk har det og. Ikke veldig avansert, men den er nå så detaljert at man kan se hvor bananas noen av tinga faktisk er. Digger designet på fuglegubbene som jeg først nå har funnet ut at er no slags politifolk i byen.

Så ja, jeg Kickstarta dette for fire-fem år sida og det er alt jeg kunne håpe på. Dette er ikke et spill som er gøy å spille, tvert imot. Det er derimot en helt bananas opplevelse jeg syns alle bør sjekke ut.
Bør vel nevnes at man foreløpig kun kan spille som kirurgen. De to andre historeiene til studenten og heksa kommer etterhvert.


No annet jeg har dilla litt med er Konami sin Picross til Android og iOS. Kom ut i fjor, men hørte først om den på Beastcasten nylig. Det er helt vanlig 'ross med diverse sprites fra de klassiske spilla. Gjør ingenting nytt, men det driter jeg i. Det virker som det er jævlig mange baner her så dette kan ta en stund. Det som er merkelig med dette er at hele greia er gratis. Det er reklame nederst på menyene, men ellers er det ingenting som skulle tilsi at det er F2P. Ihvertfall en bra greie å knote med på bussen. Husker ikke hva det het, men bare søk etter Konami.
 

Shinra85

Spillegals effort emo
Det har gått mye i Earth Defense Force 5 . Faktisk overraskende mye.

Altså, jeg har alltid elska det. Hvor over the top, hvor teit og hvor fullstendig "skru av hodet" det er.

Jeg har 4.1 liggende, men ikke prøvd det ettersom jeg fikk en PS4 like etter jeg fikk spillet, så har ikke helt kommet så langt. Men har spilt 3 en del, og EDF5 er ganske så mye mer raffinert enn det. AIen til beista er milevis bedre ved at de ikke kun angriper seg, men andre på brettet også. Og det gir mer følelsen av et slag enn noe annet.

Spillet er en tredjepersonspangpang der man spiller en soldat under en romveseninvasjon. Man løper rundt og skyter som gal, og plukker opp esker med henholdsvis helse, armor og våpen. De to sistnevnte får man etter endt oppdrag.
Det er null fokus på finmotorikk og "perfekte skudd", man bare hamrer løs med det man har.

Man har tilgang til 4 klasser med ganske forskjellig spillestil; Ranger (standard soldat), Winger (flyr og har kraftige våpen), Air Guard (sender artilleri og lignende) og Fencer (vandrende tank med masse styr som skjold, lanse, etc).
Har tilbrakt mest tid med Ranger. Man låser opp haugevis av våpen og utstyr til klassene (hovedsaklig den man spiller med, men får til andre også), og alle har et ekstremt bredt arsenal og utstyr. Full-automatisk hagle, tanks, helikopter, sniper, etc. Ting man forventer og ikke forventer.

Så, gode ting vs dårlige ting. Vi starter med gode;

Det er herlig campy og cheesy. Storyen er som vanlig; monstre invaderer jorda. Romvesen. Som ser ut som maur og edderkopper (og annet). Og den krisedårlige sci-fi-fra-50tallet-settinga I dialog og musikk passer overraskende godt med blytunge våpen. Ingen i hele spillet nevner én eneste gang at monsterne ligner på insekter, noe som er like nydelig hver gang.

Kort tid ut i spillet møter man de humonoide romvesene, som "look just like us!". Og de er gigantiske frosker. Nydelig.

Det ekstreme kaoset blir, iallefall for meg, aldri kjedelig. Det er full fres hele veien og det føles tilfredsstillende å fyre løs med hagle mot flygende droner, kaste granater på edderkopper, skyte av bein og armer på frosker og bruke napalm på maur. Eller hvilken som helst annen kombo du vil.

Det negative?

Noen oppdrag har en helt sinnsykt vanskelighetstopp, og eneste måten (etter å ha prøvd i timer) er å sette ned på Normal der det er ekstremt lett. Irriterende.

Spillet blir uten tvil repeterende, især med 105 oppdrag x 4 (evt 6 om man tar Hardest og Insane som vanskelighetsgrad, som låses opp etter man har runda spillet) , pluss DLC.

Noe som ikke bryr meg nevneverdig mye, men det er ikke akkurat et grafikkbeist av de sjeldne.

Men, jeg storkoser meg, og etter 26 timer ser jeg bare fram til minst 60 til
 
Her går det i bullet hell i form av Devil Engine.


Det er rimelig heftig, og man blir brutalt kastet ut i det. Spillet starter på very hard og først når man dør åpnes "very easy" som er den eneste andre vanskelighetsgraden. Jeg holder meg til den enn så lenge. Spillet belønner deg for å prøve og feile ved å åpne flere continues, fargevalg, utfordringer etc etter hvert som en lifetime score sakte men sikkert stiger. Jeg har spilt et par timer nå og begynner å få det i inn i fingrene og det smakte godt å holde en kombo igjennom et helt brett for første gang! Jeg kjøpte det til Switch, men det kommer en utvidet utgave til PS4 senere i år. Alt ekstra i den utgaven kommer som dlc til Switch versjonen.
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Et par timer inn i Mad Max (PS4), og digger det så langt. De har nailet wasteland-opplevelsen, det er øde på den gode måten og alt står på kartet, så man kan velge om man vil kjøre forbi eller ikke. Liker også at når man inntar en festning eller hva de kaller det er det som å gå inn i et brett/Dungeon hvor den åpne verdenen snevres inn til en klaustrofobisk labyrint som må infiltreres og et eller annet oppdrag utføres. De har fått til noe riktig når det kjennes tilfredstillende å finne én haglepatron og at man stort sett må slåss med hele gjenger og tøffinger i rustning og med slagvåpen med bare nevene fordi man har så lite ressurser. Skulle stoppe og gi vann til en fremmed i går, som såvidt jeg vet gir et trophy, men så kom det en fiendtlig bil og meide både meg og henne rett ned 'a gitt, sånn at overleveringen ikke ble fullført. Sånn kan det gå. Kanskje litt lett, men en såpass godt skrudd sammen verden at jeg ikke synes det gjør noe.
 
Gled deg til racet hvor du skal vinne en V8-motor, det er ikke lett. =D

Ellers da? Spill Void Bastards. Det er en humoristisk scifi roguelite FPS. Man er en frysetørka fange ombord på no fengselsskip som er stranda. Man blir rehydrert av skipets AI og sendes ut for å finne dritt så skipet kan repareres.
Det føles mye mer som System Shock 2 enn DOOM og det eier. De fleste av disse roguelitene i førsteperson prøver å være DOOM og det har jeg aldri likt.

Også er Necrodancer Zelda ute da. Har ikke spilla så veldig mye ennå, men det virker eibart. Du er dama fra Necrodancer som dumpes i Hyrule og så finner du Link og Zelda. Du velger en av dem og så starter spillet.
Denne gangen er det ikke roguelike siden bretta er ferdigmekka. Må si jeg liker det.
Liker også at det har et option som lar deg slippe å følge rytmen så det istedet blir turn based. Oss som har rytmesans som et dovendyr trenger sånt.
Men ja, musikken er såklart gloriøs. Alle de gamle klassikerene, bare nå som shitty techno og metal. Også er såklart butikkfyren der for å synge opera.
 

Sjutten

Piraten fra Sjuttavika
Er jeg den eneste som spiller Crash Team Racing Nitro Fueled? Det er kjempegøy, men det er litt for lett på Medium. Det er også online-greier så man kan spille mot hverandre.
 
Resten av oss har mario kart ;) jeg så faktisk litt på det på retrospillmessen og det virket helt kurant slik som sonic versjonen i sjangeren.
 
D

Deleted member 91

Gjest
Jeg er en av de som mener det originale CTR er topp 3 kart racers noensinne og knuser Mario Kart 64 ned i gjørma, men .... 30fps? 2019?? Det sitter langt inne ass. Blir sikkert å coppe på tilbud
 
The Sinking City eier. Det er Lovecraft som faen og som vanlig er man en detektiv som skal etterforske en mystisk by på kysten av New England.
Denne gangen er det Oakmont som ligger nær der Insmouth pleide å være. Ihvertfall er man generisk detektiv #451 som ser syner og hallusinerer og har blitt dratt til denna byen. Her er det dog drama på gang. Alle fiskefolka fra Insmouth som er igjen etter at FBI sprengte Insmouth har dratt til Oakmont og ingen der liker dem. Særlig ikke folka fra Thormorten familien som styrer byen.
Spillet er problematisk selv i mine øyne siden en av forfedrene deres dro på safari i Afrika og hadde seg med en ape. Nå ser de bokstavlig talt ut som parodier av irer fra gamle avistegneserier. Jeg liker det ikke.
Men gameplayet er ålreit, du vandrer omkring i denna oversvømte byen og noe ganger kjører du motorbåt også finner du clues. Så løser du mystiske mysterier og finner dill for å mekke mer ammo og health kits.
Fiendene sålangt har ikke vært så veldig skumle. Du går inn i et hus også hører du noe grumle. Du leiter rundt litt og så kommer no dill på fire armer løpende mot deg og du skyter den. Regner med at de kommer en Shoggoth etterhvert.

Jeg finner som sagt deler av det problematisk, men alt i alt er dette ålreit Lovecraft. Litt som greiene han skrev altså.

 
Jeg har utviklet en søt tann for bullet hell i det siste, og jeg nærmer meg 1CC i Devil Engine nå. Men dagen før jeg dro på jobb så landet Shikondo Soul Eater i poskassen.

DqU8i1iUUAAFEFs.jpg


Stock foto da jeg glemte å ta bilde av kopien min.

Jeg sverger for det meste til fysiske utgaver og jeg gliste når jeg så den lille manualen som fulgte med. Spillet er laget av kun en person hvis jeg husker riktig, noe man ikke vil legge merke til ved første øyekast da det er ganske gjennomført. Jeg skriver ganske da det er noen ting som burde vært fanget opp og andre som kunne vært utbedret. Fiendene er ganske få, og ser ikke veldig spennende ut, mens bossene ser fantastiske ut, og alle har to faser hvor den andre fasen er en body horror utgave av den første som kunne vært tegnet av Junji Ito selv.
En ting jeg murret over var at man ikke kan rebinde knappene. Oppsettet fungerer fint, men jeg hadde foretrukket å flytte en knapp siden jeg spiller med stikke.
Det mest irriterende er at man har uendelig med continues selv på hardcore hvor man ifølge spillet kun har et liv og ingen continues. Når man dør får man spørsmål om å fortsette og hvis du gjør det får du fortsette med tre liv, ikke det ene man startet med, bare at scoren er resatt til null. I andre spill som Devil Engine er dette greit siden man ikke kan bygge scoren igjen etter å ha brukt en continue, men her kan man det, og når jeg spilte på den høyeste vanskelighetsgraden som ga meg 8,5x multiplier tok det ikke lang tid før jeg hadde en høy score og dundret inn på 14 plass på global leaderboard. Det er såklart likt for alle, men dette burde fikses.
Gameplaymessig er det helt likt Danmaku Unlimited 3, men det er litt mer tilfredsstillende og nødvendig å være nær fiendekuler i dette spillet da man lader opp et angrep som fjerner alle kuler på skjermen, noe som er livsnødvendig ganske ofte.


Hvis man vil prøve et bullet hell, men ikke liker stilen til Soul Eater så er Danmaku Unlimited 3 vel verdt pengene:

 
Nylig ble første alfaversjon av Daggerfall Unity sluppi så det har jeg brukt noen timer på i dag. Som det lyder av navnet er dette en port av eldre skrullen fra 96 i Unity og den var knakandes bra. Nå kjører det som et helt moderne spill med widescreen og full oppløsning. Det er og masse andre kvalitetsendringer som at man nå kan gå med WASD og ikke trenger vifte med musa for å angripe. Har og bare kommi over en bug hvor hemmelige dører noen ganger har feil tekstur så man spotter dem lett. Til å være første alfaen er det altså jævlig imponerende.
Det er dog Daggerfall med all den utdaterte shaiten som hører til. Fortsatt må man savscumme som faen for det er grisevanskelig. De tilfeldig genrerte dungeonsene er også tilbake så save alltid før du tar et tilfeldig mission og lag enda en save før du begynner å rote nedi høla for det er lett å gå seg vill og ofte er de umulig å utforske fullstendig så missionet kan være skrudd.
Veit ærlig talt ikke om noen som aldri spilla orginalen vil sette pris på det, men om du liker serien vil jeg anbefale å prøve bare som en kuriositet.

Her er ihvertfall Delfen min:


 

demake

Seksuelt godteri
Jeg så at Doom 1-3 havna på Switch forrige uke, så jeg lot være å plukke dem opp for jeg har ikke lyst å ødelegge illusjonen om hvor bra de spilla var i hine hårde. Men det gikk opp for meg at jeg aldri spilte Doom (2016), og jeg syntes å huske at det fikk ganske gode kritikker. Og jaggu faen er ikke den spillen på Switch også, så jeg coppa det. Perfekt hjernedødt sommerspill og imponerende at det ser så bra ut og kjører så bra som det gjør på Switch. Har ikke kost meg så mye med en FPS siden jeg spilte CS i bedøktimene på videregående.
 

Shinra85

Spillegals effort emo
Storkoser meg med både Sekiro og Streets of Rogue om dagen.

Fikk låne Sekiro av en kompis for å prøve ut. Sekiro kjenner vel de fleste her til, men det er en Dark Souls-klone på speed. Ting går raskere og føles mer som et action oppgaveløsningsspill enn det jeg satt igjen med av tanker etter Souls (som føltes mer som en saktegående tålmodighetsprøve og bar management mer enn noe annet). Det flyter godt og hittil føles det frustrerende, men ikke urettferdig. Jeg kommer nok til å forandre tankene rundt akkurat det aspektet. Ser pent ut, flyter bra og har en overraskende grei historie som holder meg nogenlunde investert.

Det føles som mekanikken er spot on hele tiden, og at det er mange veier som leder til målet. Jeg står såklart fast ved en Shinobi Hunter, som jeg ser for meg at egentlig bør gå greit å banke, men jeg får panikk og buttonmasher når det kommer flere strømmende til. Det eier. Ninja Gaiden møter Bloodborne.

Streets of Rogue eier. Rett og slett. En blanding av Deus Ex og Binding of Isaac. Man har et flust av forskjellige klasser som tilbyr helt forskjellig spillestil, og oppdragene (som varierer mellom noen få hovedoppdrag ; slipp løs x antall folk, eskorter en person til inngang/utgang, nøytralisere x antall, slå av knapper, ødelegg objekter, hent gjenstand fra objekter), men hver klasse har også en Big Quest, altså et unikt oppdrag. Soldatklassen har f. Eks å ødelegge x antall generatorer per brett, doktoren har å ikke drepe noen (it's all about ethics, etc), assassin har å (yup) drepe en spesiell person, varulv har å drepe x antall i en transformasjon, hackeren har å installere malware, osv osv.

Alle figurene har også spesifikke evner or traits som gjør at spillestilen forandres deretter. Alt fra sniking til baller til veggen action hele tiden.

Første brett per lokasjon har alltid 2 oppdrag, andre har 3 oppdrag plus et valgfritt, og tredje har 2-3 oppdrag pluss en mutasjon. Det kan være Terminator som skal ta deg, ooze på bakken, bomberegn, etc.

Spillet har pixelart, som gjør jobben sin. Humoren er hit or miss, storyen er bare der fordi man må ha noe.

Et av de bedre Rogue lite-spilla jeg har spilt på det jeg kan huske.
 
Sist redigert av en moderator:
Coppa DOOM 2016 når det var på salg for ei god stund sida og ja, det eier. Ser og kjører såklart ganske røv, men alikevel, ufattelig å ha dette håndholdt. Hæler dog ikke å spille FPS med gamepad så jeg sliter litt. Hjelper med gyro-sikting, men ikke mye. Skulle ønske det var mer likt Splatoon 2.

Også ingen kjøp DOOM 1 og 2 da. Det ble farma ut til noen dassaper som porta det til Unity. I 2019 greide faktisk noen å få de gamle spilla til å kjøre som graut og det er mætti med bugs. Skamdale at Bethesda godtok resultatet. 3 er vistnok ålreit dog.

Men men, Daggerfall fortsetter å eie. Når du kommer litt opp i levelene og skellingtons og orker ikke lenger er noen stor fare beiner man rundt i 60 FPS og slakter folk som en gal fisse. Det har alltid vært jævlig treigt, selv i DOSBox på moderne PCer, men nå føles det mer som jeg spiller Hexen og det eier.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Hva har jeg brukt siste uka av sommerferien på, da? Destiny 2, er hva jeg har gjort. Det spillet har blitt umåtelig mye bedre siden det kom, og det er masse å ta seg til. Som i, alt for mye. Og er det presentert på noen tilfredsstillende måte, da? Vel: Du har to forskjellige sett med menyer i spillet, en for å spore quests og dilldall, kart, aktiviteter og venner, og en for å spore tingene du eier (i spillet). Alt av ulike quests (du har: Bounties, Quests, Exotics og noen ting som bare er i den menyen fordi øh det passa ikke noe annet sted antar jeg) må du holde styr på selv, og noen ting krever at du har oversikt over hva du har i inventory og æææ. Jeg tror ikke jeg har spilt noe spill hvor svaret på spørsmålet "hva skal jeg gjøre nå?" krever at du kryssrefererer tre ulike sett med menyer, bortsett fra dette. Men nå er jeg vant med det, så nå er det greit.

Men ja, denne uka da. Siden det er sommer har Bungie laget en ny sommergreie med masse ting du kan få tak i som heter Solstice of Heroes, og hovedattraksjonen denne gang var en ny rustning. Rustninger i Destiny 2 har fem ulike deler, og du får den første ved å snakke med ei dame og resten ved å gjøre et kort oppdrag. Fint, ikke sant? Vel, rustningen er ødelagt (Drained som det heter), så du må reparere den. Og det krever grinding. Ikke så mye, men så får du en ny utgave av det samme settet som heter Renewed. Fint, ikke sant? Vel, rustningen ble ikke reparert nok, så du må reparere den mer så den blir Majestic. Og det krever... grinding. Mye. Som i at jeg har spilt Destiny 2 hver dag denne uka, flere timer hver dag, og i dag fikk jeg alt ferdig. Hver del har tre oppdrag hvor du må gjøre masse greier for at spillet skal la deg få godsakene. De fleste er sånn at du tar dem uten å stresse bare du spiller vanlig og tenker litt over hva du holder på med, men så var det den jævla kappa da.

Kappa (jeg spiller som Hunter) krever at du knæser 100 minibosser i den spesielle sonen som er aktiv under Solstice. Hver runde av den sone-aktiviteten varer i fem minutter pluss hvor enn lenge man trenger på å ta sisteboss pluss to minutter med skattejakt. I løpet av de fem minuttene dukker det opp bosser rundt om på et stort og vanskelig navigerbart kart, og du skal som sagt ta 100 av dem. Men: Bare de bossene du skader regnes med. Dermed kan du - hvis du er heldig og flink - regne med å få fem bosser på en runde. Anslå at gjennomsnittlig tid du trenger på å ta sistebossen i en runde er tre-fire minutter og legg på tid spillet bruker på å laste inn og matchmake deg så får du en anelse om hvor tidkrevende dette er.

Men jeg er ferdig. Dermed har jeg verdens mest harry Destiny 2-rustning, komplett med armor glow (ja jeg har betalt ekte penger for den).
2019-08-08_21-52-00.jpg


Men altså Destiny 2 er fortsatt ett av de artigste skytespillene jeg har spilt, noensinne, og det er det første MMO-et jeg har kommet ordentlig inn i siden World of Warcraft. Ny expansion i oktober, da blir grunnspillet gratis på Steam. Anbefaler at man tester det hvis et skyte-MMO frister, si fra så kan jeg sikkert ordne invitasjon til den beste klanen (altså den jeg er med i).

Og bare fordi så vil jeg trekke fram hvor teknisk og designmessig (unntatt de hersens menyene) imponerende dette spillet er. Det kom ut i 2017 og ser fortsatt fantastisk ut, kjører uten hint av stress i over 100fps på maskinen min med alt på maks (1440p), ooog det har HDR. Slo av den funksjonen for å ta bildet over (skjermbilder tatt med HDR på blir altfor lyse og utvaskede) og ble virkelig slått av hvor stor forskjell det utgjør nå som jeg er vant med HDR.

Ja og etter at du har fått Majestic-rustning må du så klart Masterworke den (Masterworks har bedre stats). Det krever.....

....ikke grinding! Det krever bare at du gjør ting i spillet som går fra "helt greit hvis du har spilt litt" til "å fy faen hvordan er dette mulig". Har dog fått løfte fra klan-boisa om at de skal hjelpe meg med de drøyeste så vi får satse på at det går greit.

Men det verste med alt dette er at det er en greie du kan kjøpe i spillet som krever at du har Majestic Solstice Armor... for alle tre figurklassene. Det er flere i klanen som har den greia. Eventuelle slutninger om hva slags familieliv og forpliktelser man må ha for å få til noe sånt trekkes for egen regning.

E: Den bua der, da? Den heter No Turning Back og jeg elsker den. Den er fullt Masterworked og har maks stats, ooog den er sånn at pilene først treffer og gjør absurd mye skade, og eksploderer pila og skader litt mer. Det vanlige er at jeg oneshotter absolutt alt av mindre fiender, og tar av svære biter med liv på bosser. Hvis noen lurer på hvor mye jeg har brukt den så kan jeg nevne at etter at et våpen blir fullt Masterworked får det kill tracker (og da har du gjerne brukt våpenet en stund), sist jeg sjekka var tallet etter "Enemies Defeated" over 16000.
 
Sist redigert: