Hva spiller du for tiden?

De har jobba med menyene. Ene greia i options heter nå Calibration. :v
Men ja, plugger nå løs på 3 med Rock Shepard. Han er stort sett Pargon, men tar noen ganger de harde valg, særlig om det er morsomt. Knalda Tali i 2 og Kasumi og Zaeed daua på selvmordsgreia.

Jo også bruker jeg omtrent aldri no annet enn Mattocken siden den er jævla kraftig og i praksis en semi-auto sniper. At man kan sette scope på den i 3 gjør bare ting enda bedre.

 
Jeg spiller Landsbyen. Av samme folka som står bak Resident Evil-serien. Er selv fra landsbygda, så kan relatere. Jeg ser at de benytter seg av gule teipbiter for å indikere hvor man skal gå og slikt. Langt ifra et nytt fenomen, men jeg er usikker på om det er latskap eller godt spilldesign.

Men jeg vil mye heller snakke om et annet spill jeg spiller. Spillet som startet det hele, og som altså har sin foreløpige kulminasjon i Landsbyen - nemlig Resident Evil. Det er dog ikke hvilken som helst utgave av spillet; det er nemlig Director´s Cut Dualshock Version. Det har blant annet en egen item randomizer som endrer på fienders plassering og nye kameravinkler. Men det kanskje aller beste med denne versjonen er musikken. Eller skal jeg kalle det muzaken? Hensikten med muzak var visstnok å berolige bekymrede heispassasjerer på starten av 1900-tallet. Og musikken i Dualshock Version har på mange måter samme effekt. Den drar deg ut av marerittet som utfolder seg i Spencer-huset og inn i... ja, jeg har egentlig litt vanskelig for å beskrive det. Tankene går til et jazz-ensemble på LSD. Skremmende på sitt eget vis, ja, men det distraherer i alle fall fra frykten for å bli spist levende. 10/10
 
Sist redigert:
Ratchet and Clank: Rift apart er et spill som tok meg med storm det må jeg si. Forventet storhet og det var nettopp det jeg fikk. Figurene er hysteriske til tider, og manuset kan innimellom skimte til med noen ting som virkelig fikk meg til å humre, og historien er såpass interessant (Lombax any1?) til å holde meg interessert , men det som virkelig hadde meg hekta her er gameplayet. Så mange små finurlige detaljer som bare next gen konsoll kan, som at våpnene har to funksjoner avhengig av hvor hardt du holder inn triggeren, og til tider overveldende fiende waves som er akkurat vriene nok til å få deg til å revurdere taktikken din er mer enn nok til å holde meg hekta til rulleteksten kommer. Anbefales på det varmeste.

Jeg har også lagt ned en del timer i Pokémon Unite som med det riktige laget er veldig underholdende. Det er ikke så vanvittig mye dybde i det som du kanskje forventer av et rent PvP online basert Pokémon spill, men kampene kan snu seg kjapt og de varer bare 10 minutter og det er mer enn nok til å holde på interessen. Jeg har spilt såpass at jeg er i Veteran League 3 (neste er Master og det høyeste) og det er mange som skriver rundtomkring at dette er et typisk Paytowin spill som jeg noen ganger kanskje er enig i, og tro meg jeg har prøvd å kjøpe meg til seier å der funker bare ikke, noe som fikk meg til å trekke mot Snorlax siden han er bare stor og buff uten å gjøre for mye damage. Han er litt som Winston i Overwatch på den måten at du skal hoppe inn, lage kaos, og hoppe tilbake igjen og det syns jeg er veldig artig. Har spilt mer timer enn jeg tør å innrømme og det er alltid like artig når du får ned Zapdos og utsetter fienden for et massivt angrep. Anbefales med venner, men ikke gå inn solo.
 
Starta skikkelig på Life in Random i natt og blei sittende med det i en del timer for det er jæskla bra. Her er man ei jente som heter Even og bor i slumdelen av byen Random og den er delt opp i seks deler. En dag dukker den fæle dronninga opp fordi søstera, Odd di er blitt tolv å hu må kaste terning. Hu kaster en sekser så da må hu flytte opp i sjette nivå av byen og bo med dronninga.
Det går ett år og så blir du kontakta av en spøkels som gir deg det gamle kosedyret og spretterten til søstra di så her er noe såklart galt. Da må man rømme hjemmefra for det er en quest på gang.
Etter en god del dilling treffer man ihvertfall en terning som heter Dicey. Han er en intrikat del av spillets kampsystem. Greia er da at man bare har en sprettert og denne bruker man til å skyte av juveler som vokser på fiendene. Så sender man Dicey ut for å nomme disse. Det gir deg mana som man så kan bruke til å aktivere diverse kort man har plukka opp underveis. De gir deg ting som våpen, buffs, bomber og summons. Alt er veldig standard Zelda-slåssing, men korta gjør det ganske unikt.
Spillet er da en herlig mikstur av Tim Burton, Psychonauts og andre greier som Alice og såklart mitt syltetøy. Lekker stilfull grafikk og bra soundtrack og musikk hjelper såklart også.
Dette er absolutt noe man bør spille og september sin GOATSE.