Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Jeg skal begynne med det så fort jeg er ferdig med Fallout 3, men akkurat nå aner jeg ikke når det er. 
OMG-edit: Dama kjøpte Little Big Planet til meg i dag, så da blir det umulig å vente! Test ut Robot Factory som jeg mekka i betan, brukernavn er novaster hvis jeg ikke husker feil.
Dette. blir. kult.
Edit2: Hvem gidder å betale 40,- for en T-skjorte til sackboyen som kun forteller at du spilte spillet den første uka?
Edit3: Jeg?
Edit4: Nei.
OMG-edit: Dama kjøpte Little Big Planet til meg i dag, så da blir det umulig å vente! Test ut Robot Factory som jeg mekka i betan, brukernavn er novaster hvis jeg ikke husker feil.
Dette. blir. kult.
Edit2: Hvem gidder å betale 40,- for en T-skjorte til sackboyen som kun forteller at du spilte spillet den første uka?
Edit3: Jeg?
Edit4: Nei.
Runda Dead Space nå, siste brett er noe piss og
. Synd at geniale spill skal rote seg bort med avslutninga hele tiden. Then again så var det sabla digg å spille et spill som ikke lider åpenbart av å bli rusha (Assassin's Creed, Mass Effect, Biocock). Ender lett på 9/10 hos meg (minus for det siste ræva brettet, pluss for den cheezy horrorslutten).
Jo, også er det verdt å spille gjennom en gang til for all achievmentsa, for du begynner på nytt med alle våpen, alt inventory, og alle oppgraderinger, pluss 10 nodes, 50000 spenn og schematics for en ny drakt. Mao, du planker deg gjennom hele dritten.
Nå er det tid for GoW2!
den enormer jævla sluttbossen som de stappa rævva di full av ammo for å møte var så puslete og enkel et selv Zelda-bosser er mer utfordring
Jo, også er det verdt å spille gjennom en gang til for all achievmentsa, for du begynner på nytt med alle våpen, alt inventory, og alle oppgraderinger, pluss 10 nodes, 50000 spenn og schematics for en ny drakt. Mao, du planker deg gjennom hele dritten.
Nå er det tid for GoW2!
Kjøpte meg Max Payne og Max Payne 2 (fra Steam i tilfelle noen er keen på bra spill for billig penge) for underkant av 50 kr hver for to uker siden eller no, siden filmen var helt møkk så bestemte jeg meg for å spille spilla igjen, ble ferdig med enern igår og startet idag med toern, helt latterlige geniale spill, og elsker spessielt toern.
Videre har jeg fullført alle half-life som har kommet ut før HL2, er i retro hjørnet etter at jeg sluttet å game/pause wow, neste spill tenker jeg blir starcraft.
Videre har jeg fullført alle half-life som har kommet ut før HL2, er i retro hjørnet etter at jeg sluttet å game/pause wow, neste spill tenker jeg blir starcraft.
Sjukeste satan: De spillene jeg diller mest med om dagen er to JRPG-er. :wth: Nærmere bestemt:
Chrono Trigger (PSP) - Dette er så langt det eneste rene JRPG-et jeg synes er verdt å bruke tid på. Årsakene er ganske enkelt at Square og Enix (før de ble Square Enix) har kombinert det beste fra JRPG-sjangerens utallige klisjeer, og skåret vekk alt som er drit. Nesten. Gode ting inkluderer at historien er ganske lettbeint og ikke så veldig selvhøytidelig, selv om det dukker opp alvorlige temaer innimellom. Det fine er at istedenfor å dvele ved hvert enkelt element i eninga, viser spillet fram hva som skjer og kommer kanskje med et par kjappe kommentarer. Det er nok til at du skjønner hva som foregår, og kjapt nok til at du får det med deg uten at det blir den sedvanlige JRPG-greia med "fuck inn med teskje, her skal det inn med pressluftbor". Og hva er det? Jo det er bra.
Strike to er et kampsystem som både er komplekst, dypt og gir deg massevis av taktiske muligheter, og alt dette uten å være irriterende, tidkrevende og obtust. Fiendeplassering spiller en rolle, for noen av angrepene dine har forskjellig rekkevidde og du kan dermed gjøre mer skade hvis du timer angrepene dine riktig og veksler mellom angrepene du bruker. I tillegg har mange fiender spesielle styrker og svakheter som det er spas å finne ut av. Dette er likevel ikke perfekt, siden heller ikke Chrono Trigger lar deg slippe unna grindinga som er standard i ethvert JRPG. Uansett gjør det ikke så mye, siden kampsystemet er såpass bra. Et bra eksempel på et spill som nok har tatt en del inspirasjon herfra er World of Warcraft.
Strike tre: Det er behagelig å spille Chrono Trigger, først og fremst på grunn av tre faktorer. For det første er verdenen (eller egentlig verdenene; spill det, så skjønner du) laget for å utforskes, slik at du når som helst kan gi faen i hovedhistorien og heller sjekke om det er noe tøft på andre siden av øya du er på. Jeg kan avsløre såpass som at historien dreier seg om tidsreiser (som om du ikke visste det fra før av), og man må ofte toge fram og tilbake i historien for å finne dilldall man trenger for å løse oppgaven man driver med. De to siste faktorene er grafikken og musikken, som begge to er blant det absolutt ypperste du finner i spill fra 16-bits-æraen. Musikken er så bra at de eneste to spillene jeg kommer på (i farta) som slår den er Super Metroid og Super Mario Galaxy. Grafikken på sin side ble utarbeidet av han kisen som tegnet Dragon Ball (hvis jeg ikke husker helt feil), og måten Square fikk mangastilen hans til å skinne gjennom i de knøttsmå sprite-ene i spillet er et arbeid det står respekt av. Grafikken er søt nok til å være koselig, men likevel ikke så overdreven at de mer dystre øyeblikkene blir platte.
Så spill Chrono Trigger, folkens. Det er knakelibrakbra. Sånn tilfeldigvis så kommer det snart en nyutgivelse av det til DS, med litt ekstra stæsj. Importer fra USA så fort det er mulig.
Spill nummer to er...
Valkyria Chronicles (PS3) - Dette er ikke egentlig et JRPG, selv om det låner mye fra sjangeren. Ved første øyekast er Valkyria Chronicles et taktisk, turbasert strategispill med kanongrafikk (hele spillet ser ut som akvarellmalerier, hvis akvarellmalerier var tredimensjonale og upåklagelig animert), men det skal ikke mye til for å skjønne at det er ganske mange forskjeller.
Utgangspunktet for spillet er at du er løytnant Welkin Gunther (og altså ikke Gunther Welkin, som jeg synes høres litt mindre skada ut), og det er krig og så må du krige mot de andre som er slemme og som selvfølgelig heter Imperiet osv., og det innebærer at du må rekruttere en tropp med soldater som kan sparke litt ræv når det blir action. Ved starten av hver runde får du tildelt CP (Command Points, og ikke en lammende muskelsykdom, heldigvis) som brukes til å kommandere troppene dine rundt omkring. Hver soldat har en forhåndsbestemt mengde AP (Action Points), representert ved en oransje stripe som gradvis minker mens du tøffer rundt. En svakhet ved dette systemet er at du ikke kan utforske som du vil; du må bestemme deg for hvor du vil gå hen, og så satse på at du har nok AP. Spillet viser deg ikke hvor langt du kan nå på en runde med en soldat, det må du lære deg etterhvert. Overgangen fra Advance Wars' koselige system hvor du kan prøve deg fram og angre hvis det ble feil, er ganske stor. Det positive er at dette egentlig er den eneste virkelige feilen jeg har funnet ved spillet, sett bort fra noe jeg skal nevne litt seinere her. Dette er i hovedsak det du gjør; bruk CP for å luske rundt, og angrip en gang per runde. Men! I motsetning til de fleste andre spill som følger denne malen, kan du bruke flere CP for å flytte folka dine en gang til. Den eneste begrensningen på dette er at soldatene dine blir slitne etterhvert, så for hver gang du flytter en soldat per runde, får han eller hun ganske mye mindre AP å boltre seg med. Likevel fungerer dette glimrende, for du kan dra noen ganske drøye moves hvis du planlegger godt.
Dette er jo vel og bra, men finessen i strategispill ligger ofte i småtteriet som krever litt trening for å sette seg inn i, og her klaffer det virkelig for Valkyria Chronicles. Skytesystemet er fortreffelig; istedenfor at det er rent statistisk om du treffer eller ikke, kan du sikte inn selv og bestemme hvor folk skal skyte hen. Forutsatt at du er innenfor rekkevidde, får du informasjon om hvor mange treffere du trenger for å ta livet av en fiende, hvor mange skudd du avfyrer per salve, hva slags skade skuddene dine gjør, og ikke minst sånn cirka hvor nøyaktig du treffer på målet du sikter mot. Det er ekstra tilfredsstillende når du får inn en fulltreffer på usannsynlig lang avstand fordi du fattet en god beslutning om hvor du skulle sikte, og siden spillet beregner treff i sanntid føles det aldri som om spillet jukser; hvis soldaten din ligger skjult bak en sandsekk vil bare noen få skudd treffe skikkelig hvis fienden står langt unna, men det betyr ikke at du ikke kan kjøre på og toge helt inntil en fiende som ligger bak en sekk og fyre av en salve på kloss hold; det funker det også.
Et annet viktig moment er dekke. Sandsekker er de eneste objektene som byr på skikkelig dekke, det vil si at du kan dukke ned bak dem. Dermed er sandsekker livsviktige å benytte seg av for fotsoldater, og et yndet mål for bombekastere og raketter. Det fine er at du stort sett alltid har en stridsvogn med i felten, og den fungerer ypperlig som dekke for fotsoldatene dine i mangel av noe bedre. Det er mye mer jeg kunne skrevet om, men dere får bare tro meg når jeg sier at det er mye dilldall å sette seg inn i her, og det aller meste fungerer flott sammen.
Så var det feil nummer to, bortsett fra det krøkkete forflytningssystemet. Feil nummer to er - kanskje ikke overraskende - historien. Jeg er på femte kapittel i spillet, og det innebærer for det første at jeg har vært i striden fem ganger, og at jeg har brukt cirka to timer på å se på filmklipp. Jeg kødder ikke når jeg sier at for hver gang du faktisk får spille spillet må du se fem-seks filmklipp, minimum. Utviklerne har antageligvis tenkt at historien skal gi en større mening til handlingen og være meningsfylt og sånn, men... det er en JRPG-historie, for faen. Gjett tre ganger hvor mye mening den gir. Jeg kan nevne at spillet tar opp temaet rasisme; måten det gjøres på, er at alle i spillet er kritthvite i huden men at noen folk har svart hår. I spillets verden er folk med svart hår medlemmer av en felles rase som både bringer ulykke og lukter vondt. Det gjør fysisk vondt å se på filmklippene hvor de andre soldatene i troppen din disser lillesøstra til Welkin fordi hun har svart hår (adoptert, serru). Og jeg nevnte at historien legger opp til å være ganske seriøs og dyptpløyende? Vel, forrige filmklipp dreide seg omkring at troppen min fant en stakkars liten flyvende gris i skauen som hadde mista mamma'n sin og dermed ble adoptert som troppsmaskot. Jepp. Og dette:
Så. Ikke perfekt altså, men hvis du er som meg og liker gode taktiske strategispill så er Valkyria Chronicles verdt alt fjaset. Jeg får litt Incubation-vibber av det, og det er ikke negativt.
Chrono Trigger (PSP) - Dette er så langt det eneste rene JRPG-et jeg synes er verdt å bruke tid på. Årsakene er ganske enkelt at Square og Enix (før de ble Square Enix) har kombinert det beste fra JRPG-sjangerens utallige klisjeer, og skåret vekk alt som er drit. Nesten. Gode ting inkluderer at historien er ganske lettbeint og ikke så veldig selvhøytidelig, selv om det dukker opp alvorlige temaer innimellom. Det fine er at istedenfor å dvele ved hvert enkelt element i eninga, viser spillet fram hva som skjer og kommer kanskje med et par kjappe kommentarer. Det er nok til at du skjønner hva som foregår, og kjapt nok til at du får det med deg uten at det blir den sedvanlige JRPG-greia med "fuck inn med teskje, her skal det inn med pressluftbor". Og hva er det? Jo det er bra.
Strike to er et kampsystem som både er komplekst, dypt og gir deg massevis av taktiske muligheter, og alt dette uten å være irriterende, tidkrevende og obtust. Fiendeplassering spiller en rolle, for noen av angrepene dine har forskjellig rekkevidde og du kan dermed gjøre mer skade hvis du timer angrepene dine riktig og veksler mellom angrepene du bruker. I tillegg har mange fiender spesielle styrker og svakheter som det er spas å finne ut av. Dette er likevel ikke perfekt, siden heller ikke Chrono Trigger lar deg slippe unna grindinga som er standard i ethvert JRPG. Uansett gjør det ikke så mye, siden kampsystemet er såpass bra. Et bra eksempel på et spill som nok har tatt en del inspirasjon herfra er World of Warcraft.
Strike tre: Det er behagelig å spille Chrono Trigger, først og fremst på grunn av tre faktorer. For det første er verdenen (eller egentlig verdenene; spill det, så skjønner du) laget for å utforskes, slik at du når som helst kan gi faen i hovedhistorien og heller sjekke om det er noe tøft på andre siden av øya du er på. Jeg kan avsløre såpass som at historien dreier seg om tidsreiser (som om du ikke visste det fra før av), og man må ofte toge fram og tilbake i historien for å finne dilldall man trenger for å løse oppgaven man driver med. De to siste faktorene er grafikken og musikken, som begge to er blant det absolutt ypperste du finner i spill fra 16-bits-æraen. Musikken er så bra at de eneste to spillene jeg kommer på (i farta) som slår den er Super Metroid og Super Mario Galaxy. Grafikken på sin side ble utarbeidet av han kisen som tegnet Dragon Ball (hvis jeg ikke husker helt feil), og måten Square fikk mangastilen hans til å skinne gjennom i de knøttsmå sprite-ene i spillet er et arbeid det står respekt av. Grafikken er søt nok til å være koselig, men likevel ikke så overdreven at de mer dystre øyeblikkene blir platte.
Så spill Chrono Trigger, folkens. Det er knakelibrakbra. Sånn tilfeldigvis så kommer det snart en nyutgivelse av det til DS, med litt ekstra stæsj. Importer fra USA så fort det er mulig.
Spill nummer to er...
Valkyria Chronicles (PS3) - Dette er ikke egentlig et JRPG, selv om det låner mye fra sjangeren. Ved første øyekast er Valkyria Chronicles et taktisk, turbasert strategispill med kanongrafikk (hele spillet ser ut som akvarellmalerier, hvis akvarellmalerier var tredimensjonale og upåklagelig animert), men det skal ikke mye til for å skjønne at det er ganske mange forskjeller.
Utgangspunktet for spillet er at du er løytnant Welkin Gunther (og altså ikke Gunther Welkin, som jeg synes høres litt mindre skada ut), og det er krig og så må du krige mot de andre som er slemme og som selvfølgelig heter Imperiet osv., og det innebærer at du må rekruttere en tropp med soldater som kan sparke litt ræv når det blir action. Ved starten av hver runde får du tildelt CP (Command Points, og ikke en lammende muskelsykdom, heldigvis) som brukes til å kommandere troppene dine rundt omkring. Hver soldat har en forhåndsbestemt mengde AP (Action Points), representert ved en oransje stripe som gradvis minker mens du tøffer rundt. En svakhet ved dette systemet er at du ikke kan utforske som du vil; du må bestemme deg for hvor du vil gå hen, og så satse på at du har nok AP. Spillet viser deg ikke hvor langt du kan nå på en runde med en soldat, det må du lære deg etterhvert. Overgangen fra Advance Wars' koselige system hvor du kan prøve deg fram og angre hvis det ble feil, er ganske stor. Det positive er at dette egentlig er den eneste virkelige feilen jeg har funnet ved spillet, sett bort fra noe jeg skal nevne litt seinere her. Dette er i hovedsak det du gjør; bruk CP for å luske rundt, og angrip en gang per runde. Men! I motsetning til de fleste andre spill som følger denne malen, kan du bruke flere CP for å flytte folka dine en gang til. Den eneste begrensningen på dette er at soldatene dine blir slitne etterhvert, så for hver gang du flytter en soldat per runde, får han eller hun ganske mye mindre AP å boltre seg med. Likevel fungerer dette glimrende, for du kan dra noen ganske drøye moves hvis du planlegger godt.
Dette er jo vel og bra, men finessen i strategispill ligger ofte i småtteriet som krever litt trening for å sette seg inn i, og her klaffer det virkelig for Valkyria Chronicles. Skytesystemet er fortreffelig; istedenfor at det er rent statistisk om du treffer eller ikke, kan du sikte inn selv og bestemme hvor folk skal skyte hen. Forutsatt at du er innenfor rekkevidde, får du informasjon om hvor mange treffere du trenger for å ta livet av en fiende, hvor mange skudd du avfyrer per salve, hva slags skade skuddene dine gjør, og ikke minst sånn cirka hvor nøyaktig du treffer på målet du sikter mot. Det er ekstra tilfredsstillende når du får inn en fulltreffer på usannsynlig lang avstand fordi du fattet en god beslutning om hvor du skulle sikte, og siden spillet beregner treff i sanntid føles det aldri som om spillet jukser; hvis soldaten din ligger skjult bak en sandsekk vil bare noen få skudd treffe skikkelig hvis fienden står langt unna, men det betyr ikke at du ikke kan kjøre på og toge helt inntil en fiende som ligger bak en sekk og fyre av en salve på kloss hold; det funker det også.
Et annet viktig moment er dekke. Sandsekker er de eneste objektene som byr på skikkelig dekke, det vil si at du kan dukke ned bak dem. Dermed er sandsekker livsviktige å benytte seg av for fotsoldater, og et yndet mål for bombekastere og raketter. Det fine er at du stort sett alltid har en stridsvogn med i felten, og den fungerer ypperlig som dekke for fotsoldatene dine i mangel av noe bedre. Det er mye mer jeg kunne skrevet om, men dere får bare tro meg når jeg sier at det er mye dilldall å sette seg inn i her, og det aller meste fungerer flott sammen.
Så var det feil nummer to, bortsett fra det krøkkete forflytningssystemet. Feil nummer to er - kanskje ikke overraskende - historien. Jeg er på femte kapittel i spillet, og det innebærer for det første at jeg har vært i striden fem ganger, og at jeg har brukt cirka to timer på å se på filmklipp. Jeg kødder ikke når jeg sier at for hver gang du faktisk får spille spillet må du se fem-seks filmklipp, minimum. Utviklerne har antageligvis tenkt at historien skal gi en større mening til handlingen og være meningsfylt og sånn, men... det er en JRPG-historie, for faen. Gjett tre ganger hvor mye mening den gir. Jeg kan nevne at spillet tar opp temaet rasisme; måten det gjøres på, er at alle i spillet er kritthvite i huden men at noen folk har svart hår. I spillets verden er folk med svart hår medlemmer av en felles rase som både bringer ulykke og lukter vondt. Det gjør fysisk vondt å se på filmklippene hvor de andre soldatene i troppen din disser lillesøstra til Welkin fordi hun har svart hår (adoptert, serru). Og jeg nevnte at historien legger opp til å være ganske seriøs og dyptpløyende? Vel, forrige filmklipp dreide seg omkring at troppen min fant en stakkars liten flyvende gris i skauen som hadde mista mamma'n sin og dermed ble adoptert som troppsmaskot. Jepp. Og dette:
Så. Ikke perfekt altså, men hvis du er som meg og liker gode taktiske strategispill så er Valkyria Chronicles verdt alt fjaset. Jeg får litt Incubation-vibber av det, og det er ikke negativt.
"Ga også opp" Fable 2 ganske kjapt, men skal plukke det opp igjen så fort jeg blir ferdig med første Fallout 3 run. Forøvrig er jeg dritlei Super Mutants nå så jeg drar heller litt rundt i villmarka å sniper muldvarprotter.
Sånn ellers lasta jeg ned Siren Blood Curse på PSN siden konsensusen var at det er det beste i serien. Må si meg enig der. Det er ikke lenger så jævla frustrerende siden fiendene er lettere å håndtere. Shibitoene er fortsatt udødlige, men har man bare et bedre våpen enn dem denger man dem hver gang. Det er når de ganger opp mot en at det er kinkig. Kontrollen er forsåvidt og bedre. Man dør forsåvidt fortsatt veldig lett, men utviklerne har vært rause med checkpointsene.
Litt merkelig at det er en masse USAianere som flyr rundt i landsbyen denne gangen, men det gjør forsåvidt ikke noe. Om intet annet er det lettere å holde styr på navna denne gangen.
Sånn ellers er historien kronologisk denne gangen og delt opp i tolv "TV-episoder". De er korte nok til at det passer fint å sette seg ned med en av dem mellom andre spilløkter.
Hvis du var fascinert av forgjengerne, men fant dem altfor frustrerende (særlig Siren 1) så er dette et greit kjøp. Det er ikke blodig urettferdig lenger, men fortsatt jævla skummelt og 250 spenn er en pris man ikke kan klage på.
Sånn ellers lasta jeg ned Siren Blood Curse på PSN siden konsensusen var at det er det beste i serien. Må si meg enig der. Det er ikke lenger så jævla frustrerende siden fiendene er lettere å håndtere. Shibitoene er fortsatt udødlige, men har man bare et bedre våpen enn dem denger man dem hver gang. Det er når de ganger opp mot en at det er kinkig. Kontrollen er forsåvidt og bedre. Man dør forsåvidt fortsatt veldig lett, men utviklerne har vært rause med checkpointsene.
Litt merkelig at det er en masse USAianere som flyr rundt i landsbyen denne gangen, men det gjør forsåvidt ikke noe. Om intet annet er det lettere å holde styr på navna denne gangen.
Sånn ellers er historien kronologisk denne gangen og delt opp i tolv "TV-episoder". De er korte nok til at det passer fint å sette seg ned med en av dem mellom andre spilløkter.
Hvis du var fascinert av forgjengerne, men fant dem altfor frustrerende (særlig Siren 1) så er dette et greit kjøp. Det er ikke blodig urettferdig lenger, men fortsatt jævla skummelt og 250 spenn er en pris man ikke kan klage på.
Jeg spiller også Chrono Trigger for tiden, og jeg kan til og med bevise det! Dette var ett av de første J-RPG-ene jeg spilte og det er fremdeles en av favorittene. God historie, herlige karakterer, simpelt men greit kampsystem og kanskje tidenes beste soundtrack.
Dessuten spiller jeg og en kompis Super Mario World. Dette er som kjent det beste Mario-spillet og et av de beste platformspillene som er laget, men dessverre er det ikke så veldig moro når man spiller det alene lenger. Er man derimot to, er det like herlig som det var i gamledager.
Dessuten spiller jeg og en kompis Super Mario World. Dette er som kjent det beste Mario-spillet og et av de beste platformspillene som er laget, men dessverre er det ikke så veldig moro når man spiller det alene lenger. Er man derimot to, er det like herlig som det var i gamledager.
Jeg hadde råd til ett spill til kjeksboksen, og valget sto i mellom fable 2, fallout 3, gears of war 2, gta IV og fifa 09. jeg gikk for fable 2, og har spilt det i kanskje 5-6 timer nå. Ganske trivelig spill, om enn litt småirriterende til tider. Etter jeg har runda dette håper jeg at jeg har penger til fallout 3. Så mange spill, så lite penger :S
Æsj bæsj. Jeg har i det siste slettet en del spill fra internminnet på Wiien for å få plass til nye, i den hensikt å laste dem ned igjen når jeg får meg SD-kort. I dag kjøpte jeg det endelig, og satt meg ned for å rydde opp litt (for øvrig en smertefull prosess, jeg skjønner all klagingen 
). Uansett, da jeg hadde flyttet masse over på SD-kortet og skal til å laste ned de gamle spilla mine, finner jeg ut at jeg ikke kan åpne Wii Shop Channel fordi det ligger ute en ny oppdatering til kanalen, og den må installeres først. Jeg sitter altså mellom barken og veden -skal jeg gi avkall på VC-spillene mine eller Smash Brothers 
Sjakk matt av Nintendo.
). Uansett, da jeg hadde flyttet masse over på SD-kortet og skal til å laste ned de gamle spilla mine, finner jeg ut at jeg ikke kan åpne Wii Shop Channel fordi det ligger ute en ny oppdatering til kanalen, og den må installeres først. Jeg sitter altså mellom barken og veden -skal jeg gi avkall på VC-spillene mine eller Smash Brothers Sjakk matt av Nintendo.
Den dreper nok definitivt Freeloaderen, for sammen med Wii Shop-oppdateringen vil jeg få med alle de 27 oppdateringene jeg har forbigått siden i sommer. Jeg venter vel med å foreta meg noe til det blir ytterst nødvendig, men tanken på å ikke ha orden i VC-systemet mitt irriterer kontrollfriken i meg
Vurderer så klart den derre Twilight Hacken nå, men da er jeg jo tilbake på samme kjøret med å unngå oppdateringer. Får vente på et brukt Smash Brothers (og selv da må jeg låse opp alle karakterene på ny )
Dette er å leve, you got that right
Vurderer så klart den derre Twilight Hacken nå, men da er jeg jo tilbake på samme kjøret med å unngå oppdateringer. Får vente på et brukt Smash Brothers (og selv da må jeg låse opp alle karakterene på ny
)Dette er å leve, you got that right