Har brutt 65 timer på Persona 4 nå, og jeg har kommet til 4. November (spillet slutter visstnok i Desember). Spillet funker veldig mye som Persona 3 (som jeg har beskrevet i denne tråden), men med en del tweaks og forbedringer. Du går fortsatt gjennom dagene på samme måte, men nå tar dungeon crawling opp hele dagen etter skolen istedenfor bare kvelden. Det er ikke lenger et stort dungeon, men flere forskjellige med forskjellige temaer. Hovedpersonen kan kun bruke sverd istedenfor alle våpen som i P3, du kan ikke lenger bli Tired, fiender er mye vanskeligere å bakholdsangripe (men er enklere å løpe fra), fysiske elementer har blitt kuttet ned til kun ett istedenfor Pierce/Slash/Impact, og viktigst av alt, du har nå mulighet til å kontrollere alle på laget ditt direkte istedenfor AI.
Hovedpersonen kommer til den søvnige lille byen Inaba på den japanske landsbygda. Etter at du ankommer begynner en serie mord … Når det har vært noen dager med regn i strekk blir det ekstremt tåkete i Inaba, og når tåken letter henger det døde folk fra TV-antenner og telefonstolper. Og så er det noe som kalles 'The Midnight Channel', hvor det neste offeret dukker opp noen dager i forkant. Hovedpersonen finner ut at han har egenskapen til å hoppe inn i en TV og dukke opp i en annen verden, hvor han møter en merkelig bjørnegreie som heter Teddie (I den japanske versjonen er Teddie massivt irriterende fordi han slutter hver setning med -kuma, mens i den lokaliserte kommer han i verste fall med teite ordspill (ja, han sier «Bearsona»)). Denne TV-verdenen inneholder Shadows, som blir aggressive når tåken letter i deres verden, og det er da mordene skjer.
Men hvem er det som driver å kaster tilfeldige folk inn i TV-er for å ta livet av dem, og hva er motivet hans?
Lokaliseringa er som forventet fantastisk. Atlus har ikke bare klart å gjøre Teddie ikke irriterende, men han er en av de morsomste figurene i spillet sammen med en biker med enkelte homofile tendenser. Samspillet mellom lagmedlemmene dine er veldig bra skrevet og stemmeskuespilt, og S-linkene er mer realistiske enn i P3. Spesielt de som tilhører onkelen din og datteren hans, som begge strever med tapet av moren/kona på forskjellige måter bevegde meg. Persona 4 klarer veldig godt å få deg til å identifisere deg med den stille protagonisten, så når du har ei jente på rommet ditt føles det uendelig mer belønnende enn noensomhelst grisebilder fra et H-spill, fordi figurenes samspill med deg er skrevet så bra, til tross for at du egentlig ikke har gjort noe annet enn å tilbringe det påkrevde antall dager sammen med dem.
Men på den negative siden er visst oversetterne folk som henger på 4chan/GameFAQs, og det er flust med refereranser til internett-memes («I don't know how much you know about history, but I'm an expert») eller -uttrykk («Haha, are you still all butthurt that I made you skip class?»).
En annen ting jeg ikke liker er enkelte lengre ikke-interaktive sekvenser som spiser opp dagene dine og føles som de hører hjemme i en sånn 'slice of life'-anime, som campingtur med skolen eller å besøke de varme kildene. Disse er det ikke veldig mange av, heldigvis.
Så … ja. Hvis du kunne tenke deg å spille en vanskelig JRPG med strategiske kamper, demoniske referanser, sim-aspekter, og med en story som er veldig annerledes enn «Her har du en spiss pinne og fem dollar, gå og redd verden», spill Persona 4. Eller 3. Men 4 er hakket bedre, selv om ingen skyter seg i hodet lenger.
Hovedpersonen kommer til den søvnige lille byen Inaba på den japanske landsbygda. Etter at du ankommer begynner en serie mord … Når det har vært noen dager med regn i strekk blir det ekstremt tåkete i Inaba, og når tåken letter henger det døde folk fra TV-antenner og telefonstolper. Og så er det noe som kalles 'The Midnight Channel', hvor det neste offeret dukker opp noen dager i forkant. Hovedpersonen finner ut at han har egenskapen til å hoppe inn i en TV og dukke opp i en annen verden, hvor han møter en merkelig bjørnegreie som heter Teddie (I den japanske versjonen er Teddie massivt irriterende fordi han slutter hver setning med -kuma, mens i den lokaliserte kommer han i verste fall med teite ordspill (ja, han sier «Bearsona»)). Denne TV-verdenen inneholder Shadows, som blir aggressive når tåken letter i deres verden, og det er da mordene skjer.
Men hvem er det som driver å kaster tilfeldige folk inn i TV-er for å ta livet av dem, og hva er motivet hans?
Lokaliseringa er som forventet fantastisk. Atlus har ikke bare klart å gjøre Teddie ikke irriterende, men han er en av de morsomste figurene i spillet sammen med en biker med enkelte homofile tendenser. Samspillet mellom lagmedlemmene dine er veldig bra skrevet og stemmeskuespilt, og S-linkene er mer realistiske enn i P3. Spesielt de som tilhører onkelen din og datteren hans, som begge strever med tapet av moren/kona på forskjellige måter bevegde meg. Persona 4 klarer veldig godt å få deg til å identifisere deg med den stille protagonisten, så når du har ei jente på rommet ditt føles det uendelig mer belønnende enn noensomhelst grisebilder fra et H-spill, fordi figurenes samspill med deg er skrevet så bra, til tross for at du egentlig ikke har gjort noe annet enn å tilbringe det påkrevde antall dager sammen med dem.
Men på den negative siden er visst oversetterne folk som henger på 4chan/GameFAQs, og det er flust med refereranser til internett-memes («I don't know how much you know about history, but I'm an expert») eller -uttrykk («Haha, are you still all butthurt that I made you skip class?»).

Så … ja. Hvis du kunne tenke deg å spille en vanskelig JRPG med strategiske kamper, demoniske referanser, sim-aspekter, og med en story som er veldig annerledes enn «Her har du en spiss pinne og fem dollar, gå og redd verden», spill Persona 4. Eller 3. Men 4 er hakket bedre, selv om ingen skyter seg i hodet lenger.