Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Final Fantasy XIII-2 kommer jo i februar 
Utviklerne har visstnok tatt all kritikken konstruktivt, for ordet på gaten er at spillet har en fleksibel historie med tidsreisemekanikker og flere forskjellige slutter. Bare for hypingens skyld vil jeg påstå vi altså her snakker om den åndelige etterfølgere til Chrono Trigger. De har visstnok også gått i motsatt retning fra den de tok med sin forrige direkte etterfølger, i og med at dette blir gritteriere heller enn ... hva nå enn FF X-2 var for noe. Pluss Hamauzu-musikk. Hamauzu kan faen tangentene sine. Og så blir det flere kule landskap og monstre, i tillegg til QTE-baserte finishers. Og i hvert fall jeg er skikkelig spent på hva som skjer med søsteret til Lightning og voksne Hope etter at forgjengerens helter til slutt klarte å forandre sine skjebner og slik redde verden ved å innse at nøkkelen til dette var deres vennskap.
Ble ferdig med Uncharted 3 her om dagen. Det var som forventet til tider ensformig og overfladisk, men hadde sine høydepunkter, og kule omgivelser. Hvis serien er slutt nå, og det virker sånn, så vil jeg tro jeg likte Among Thieves best. I alle fall liker jeg veldig dårlig denne greien med at Naughty Dog får figurene sine til å ligne på Hollywood-skuespillere. Det var både en Helen Mirren- og Jason Statham-kopi i det siste, og Ellen Page er med i den der zombietingen deres. Bare at de ikke har hennes tillatelse. Synes liksom virkelig ikke det øker spillets verdighet at de uoffisielt får figurene til å ligne på Hollywood-skuespillere, tvert om ... Spiller ellers litt Deadly Premonition i blant, og snegler meg gjennom AC: Revelations. Har ikke skjedd noe som helst i historien ennå på tross av at jeg sikkert er halveis. Synes heller ikke Istanbul har noe særlig til stemning. Det er liksom Roma i gule toner, med noen kjente byggverk her og der. Mengden og terskelen for mord er i likhet med Uncharted fortsatt fullstendig absurd. Det slutter visstnok veldig bra da, så jeg er i hvert fall litt spent på det. I dag kjøpte jeg Tales of Vesperia på Xbox Marketplace, og det ble ferdig nedlastet for ikke så lenge siden, og så spilte jeg det i to timer, og ... Dette, dere. Dette. Fy faen. Dette er hva jeg kaller et spill.
Utviklerne har visstnok tatt all kritikken konstruktivt, for ordet på gaten er at spillet har en fleksibel historie med tidsreisemekanikker og flere forskjellige slutter. Bare for hypingens skyld vil jeg påstå vi altså her snakker om den åndelige etterfølgere til Chrono Trigger. De har visstnok også gått i motsatt retning fra den de tok med sin forrige direkte etterfølger, i og med at dette blir gritteriere heller enn ... hva nå enn FF X-2 var for noe. Pluss Hamauzu-musikk. Hamauzu kan faen tangentene sine. Og så blir det flere kule landskap og monstre, i tillegg til QTE-baserte finishers. Og i hvert fall jeg er skikkelig spent på hva som skjer med søsteret til Lightning og voksne Hope etter at forgjengerens helter til slutt klarte å forandre sine skjebner og slik redde verden ved å innse at nøkkelen til dette var deres vennskap.
Ble ferdig med Uncharted 3 her om dagen. Det var som forventet til tider ensformig og overfladisk, men hadde sine høydepunkter, og kule omgivelser. Hvis serien er slutt nå, og det virker sånn, så vil jeg tro jeg likte Among Thieves best. I alle fall liker jeg veldig dårlig denne greien med at Naughty Dog får figurene sine til å ligne på Hollywood-skuespillere. Det var både en Helen Mirren- og Jason Statham-kopi i det siste, og Ellen Page er med i den der zombietingen deres. Bare at de ikke har hennes tillatelse. Synes liksom virkelig ikke det øker spillets verdighet at de uoffisielt får figurene til å ligne på Hollywood-skuespillere, tvert om ... Spiller ellers litt Deadly Premonition i blant, og snegler meg gjennom AC: Revelations. Har ikke skjedd noe som helst i historien ennå på tross av at jeg sikkert er halveis. Synes heller ikke Istanbul har noe særlig til stemning. Det er liksom Roma i gule toner, med noen kjente byggverk her og der. Mengden og terskelen for mord er i likhet med Uncharted fortsatt fullstendig absurd. Det slutter visstnok veldig bra da, så jeg er i hvert fall litt spent på det. I dag kjøpte jeg Tales of Vesperia på Xbox Marketplace, og det ble ferdig nedlastet for ikke så lenge siden, og så spilte jeg det i to timer, og ... Dette, dere. Dette. Fy faen. Dette er hva jeg kaller et spill.
Jeg har spilt Final Fantasy XIII i litt over elleve timer, og jeg synes det er ålreit. Greia er at den første delen av spillet - rundt tjue timer, sier folk - bare er en lang, lang spasertur gjennom korridorer av varierende utseende. Innimellom avbrytes spillet av de sedvanlige videoklippene som utdyper forholdet mellom figurene og bakgrunnshistorien. Hvis du lurer så er Snow, Lightning, Hope, Sazh og Vanille blitt Pulse l'Cie så de må reise ut av Cocoon og til Pulse sånn at de kan unnslippe Sanctum, konfrontere sin fal'Cie og finne ut av hva deres Focus er. Jeg fant det umulig å bry meg det aller minste om hva som skjedde med noen av figurene og hva slags typer de var, men kampsystemet er såpass ålreit at jeg har tenkt å bli ferdig med faenskapen en gang i tida. Når det blir aner jeg ikke, men satser på det skjer før FFXIII-2 kommer. Siden jeg har tenkt å kjøpe det.
Ett tips er at FFXIII ser skikkelig dritt ut på Xbox 360 (selv om det visstnok skal kjøre helt kurant), så hvis du kan er det verdt å skaffe PS3-utgaven.
Ett tips er at FFXIII ser skikkelig dritt ut på Xbox 360 (selv om det visstnok skal kjøre helt kurant), så hvis du kan er det verdt å skaffe PS3-utgaven.
Jeg spilte gjennom hele greia. Personlig syntes jeg det var verd det. Det er veldig japansk. Man blir en helt fordi man rett og slett arbeider hardt over lang tid lenge, ikke fordi man er flink til å spontant takle uventede utfordringer. Og slik har det jo egentlig alltid vært med Final Fantasy, forskjellen nå er at de massive produksjonskostnaddene på et spill av denne typen denne generasjonen tilsynelatende tvang utviklerne til å stramme hele greien veldig. Så spillet går pretty much ut på å løpe ned lange (vakre) korridorer og sloss mot (vakre) monstre typiske for området om og om og om og så enda en gang til igjen. Spiller du spillet lenge av gangen kommer du etter mine erfaringer inn i en sånn flow-lignende tilstand, mens du sakte, men sikkert får flinkere og flinkere figurer, og får vite mer og mer om de og det i grunn ganske kreative universet. Selv om spillet ærlig talt kanskje ikke har seriens beste historie. Men den er helt grei, og for å si det sånn mer enn hakket over så lenge du tåler animevibben. Syntes også figurene var sympatiske. Hovedpersonen er sant nok litt kald, og det er ikke fordi hun har stjålet personligheten noens fordi hun egentlig er så redd for verden eller noe slikt, men hun er kul for det om. Det kan til og med være man synes det er fresh. Og Hamauzu kan faen tangentene sine.
Hvis det høres kult ut, og du er helt klin kokos, kan du prøve å runde det før XIII-2 kommer ut
Hvis det høres kult ut, og du er helt klin kokos, kan du prøve å runde det før XIII-2 kommer ut
Så sånn er nok det.
Forøvrig har jeg plugga løs på Sacred 2 siden Path of Exile enda er for uferdig til å være gøy. Blir nok bra bare de fullfører det. Uansett er Sacred 2 grei skuring om man liker Diabloings. Settingen er litt mer sci-fi enn forrige gang noe som blir klart allerede når man velger karakter. En av dem er en robotutgave av den egyptiske dødsguden Anubis. Det er vistnok masse sånn eldgammal teknologi som poppa opp mellom enern og dette så man finner laserpistoler og shizz. Uansett har det siden forgjengern gått over til full 3D, men det har fortsatt et gigantisk sømløst verdenskart som kun lader når man går ned i huler. Særegenheter som combosystemet er og tilbake samt at man kan finspikke skillsa sine veldig nitidig. Kunne sikkert vært forklart bedre i spillet, men jeg tror man kan prøve seg fram og finne no som funker.
Uansett spiller jeg nå som en zombiekriger som one hitter stort sett alt med sin gloriøse skrikecombo. Sånt kan man like.
Forøvrig har jeg plugga løs på Sacred 2 siden Path of Exile enda er for uferdig til å være gøy. Blir nok bra bare de fullfører det. Uansett er Sacred 2 grei skuring om man liker Diabloings. Settingen er litt mer sci-fi enn forrige gang noe som blir klart allerede når man velger karakter. En av dem er en robotutgave av den egyptiske dødsguden Anubis. Det er vistnok masse sånn eldgammal teknologi som poppa opp mellom enern og dette så man finner laserpistoler og shizz. Uansett har det siden forgjengern gått over til full 3D, men det har fortsatt et gigantisk sømløst verdenskart som kun lader når man går ned i huler. Særegenheter som combosystemet er og tilbake samt at man kan finspikke skillsa sine veldig nitidig. Kunne sikkert vært forklart bedre i spillet, men jeg tror man kan prøve seg fram og finne no som funker.
Uansett spiller jeg nå som en zombiekriger som one hitter stort sett alt med sin gloriøse skrikecombo. Sånt kan man like.
Føler meg ferdig med Super Mario 3D Land foreløpig (har fem stjerner på saven min), så i dag plukka jeg opp Kirby Mass Attack til DS. Trooor ingen har nevnt det her, men Eurogamer ga det åtte av ti (og brukte kriminelt nok en annen tagline enn "You can do it, put your mass into it"), og det er da sjokkerende nok et plattformspill med Kirby i hovedrollen. Today's punchline er dog at Kirby har blitt delt i ti av en ond trollmann (det er bokstavelig talt hele plottet), og som en tidels Kirby (som pussig nok er like stor som en vanlig Kirby) må du finne de resterende ni ved å jafse i deg frukt. Logisk nok.
Uansett, det er et Kirby-spill hvor Kirby ikke kan fly, ikke kan svelge fiender eller kopiere egenskapene deres (iallfall så langt), og likevel føles det som et fett Kirby-spill. Greia er at du trykker på skjermen for å få Kirbyene dine til å rusle mot et punkt, trykker på en fiende for å angripe, eller på en annen dings for å gjøre ett eller annet med den. Som regel innebærer det at alle Kirbyene dine møljegriser det du trykker på, noe som aldri blir gammalt. Og - i et lite nikk til Canvas Curse - kan du plukke opp hele bunten og frakte dem et lite stykke ved å tegne en strek på skjermen.
Spillet går, som vanlig, ut på å forsere plattformbrett med noen varierende puzzles hvor du som regel må lokke en fiende bort til et bestemt sted, eller ta en fiende på en bestemt måte. Og så er det noen hindringer som krever at du har et minimumsantall av Kirbyer for å kunne rokke på dem. Målet er ikke bare å nå slutten, men også å samle all frukten (for maksimal Kirbyhet) og hemmelige medaljer på hvert brett. Du får også achievements for ymse ting, som å klare brett uten skade osv.
Nå har jeg ikke spilt så langt, men grunnmekanikken er tilfredsstillende og det føles tross alt som et Kirby-spill. Til forskjell fra Kirbys fortellende garn som man omtrent kunne peise gjennom i søvne er dette mye mer ferdighetsorientert, og det er stas. Når det er sagt er det hakket mindre sjarmerende enn f.eks. Nightmare in Dream Land eller Super Star (dvs. færre stilige grafiske detaljer, om jeg skal kritisere noe er det at banene føles litt dølle). Uansett: Virker som god sort dette.
Uansett, det er et Kirby-spill hvor Kirby ikke kan fly, ikke kan svelge fiender eller kopiere egenskapene deres (iallfall så langt), og likevel føles det som et fett Kirby-spill. Greia er at du trykker på skjermen for å få Kirbyene dine til å rusle mot et punkt, trykker på en fiende for å angripe, eller på en annen dings for å gjøre ett eller annet med den. Som regel innebærer det at alle Kirbyene dine møljegriser det du trykker på, noe som aldri blir gammalt. Og - i et lite nikk til Canvas Curse - kan du plukke opp hele bunten og frakte dem et lite stykke ved å tegne en strek på skjermen.
Spillet går, som vanlig, ut på å forsere plattformbrett med noen varierende puzzles hvor du som regel må lokke en fiende bort til et bestemt sted, eller ta en fiende på en bestemt måte. Og så er det noen hindringer som krever at du har et minimumsantall av Kirbyer for å kunne rokke på dem. Målet er ikke bare å nå slutten, men også å samle all frukten (for maksimal Kirbyhet) og hemmelige medaljer på hvert brett. Du får også achievements for ymse ting, som å klare brett uten skade osv.
Nå har jeg ikke spilt så langt, men grunnmekanikken er tilfredsstillende og det føles tross alt som et Kirby-spill. Til forskjell fra Kirbys fortellende garn som man omtrent kunne peise gjennom i søvne er dette mye mer ferdighetsorientert, og det er stas. Når det er sagt er det hakket mindre sjarmerende enn f.eks. Nightmare in Dream Land eller Super Star (dvs. færre stilige grafiske detaljer, om jeg skal kritisere noe er det at banene føles litt dølle). Uansett: Virker som god sort dette.
Har gått til innkjøp av Okamiden, så det kan hende det blir litt av det framover nå som gløden rundt Super Mario 3D Land har falmet litt.
Ellers har jeg endelig fått prøvd litt Portal 2. Er vel litt over en time inn i spillet, og er overrasket over hvor klønete skrevet det er. Less is more er det noe som heter; det virker som skribentteamet ble byttet fullstendig ut mellom Portal og Portal 2 i hvert fall – GlaDOS er ikke til å kjenne igjen. Spillet ellers er også langt mer omstendelig og halvveis, med uinteressante animasjoner og egne lasteskjermer, noe jeg ikke kan huske jeg savnet i Portal.
Velvel. Det er brukbar tidtrøyte, og noen av vitsene sitter tross alt godt, men foreløpig føles det litt som et spill som er laget av noen som syntes Portal var innmari kult; omtrent som alle indie-puzzlere om dagen – og dét er ikke et kompliment.
Men det blir nok til å spille dette litt mer, om ikke annet så for å se hvor de tar det hen. Jeg husker godt da jeg rundet Portal at det føltes nesten formfullendt; det var et spill som overhodet ikke trengte en oppfølger, men markedets røst pleier jo å lyde høyest.
Det ser flott ut da, det skal det ha.
Ellers har jeg endelig fått prøvd litt Portal 2. Er vel litt over en time inn i spillet, og er overrasket over hvor klønete skrevet det er. Less is more er det noe som heter; det virker som skribentteamet ble byttet fullstendig ut mellom Portal og Portal 2 i hvert fall – GlaDOS er ikke til å kjenne igjen. Spillet ellers er også langt mer omstendelig og halvveis, med uinteressante animasjoner og egne lasteskjermer, noe jeg ikke kan huske jeg savnet i Portal.
Velvel. Det er brukbar tidtrøyte, og noen av vitsene sitter tross alt godt, men foreløpig føles det litt som et spill som er laget av noen som syntes Portal var innmari kult; omtrent som alle indie-puzzlere om dagen – og dét er ikke et kompliment.
Men det blir nok til å spille dette litt mer, om ikke annet så for å se hvor de tar det hen. Jeg husker godt da jeg rundet Portal at det føltes nesten formfullendt; det var et spill som overhodet ikke trengte en oppfølger, men markedets røst pleier jo å lyde høyest.
Det ser flott ut da, det skal det ha.
Etter å ha sett gjennom Back To The Future trilogien på Blu-Ray som jeg fikk før jul (beste bildekvalitet ever?), har jeg etterhvert tenkt å sette meg ned med Assassin's Creed Brotherhood, som jeg investerte i i årets jule-Steam-salg. Men det er visst lettere sagt enn gjort... tar tid å komme tilbake til hverdagen.