Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Så, mer som Axis and Allies da, egentlig, eller?
Prøvde meg på demoen av To The Moon, og det var vanvittig deprimerende, men vakkert og stemningsfyllt. Blir nok kjøp etterhvert. Men jeg hater med hele min sjel spill som absolutt skal låse figuren til midt på skjermen slik at uansett hvor du går så følger kamera etter. Gjør det mer frustrerende å styre med mus enn nødvendig. Vet ikke om det støtter gamepad eller tastatur, det glemte jeg å sjekke.
Prøvde meg på demoen av To The Moon, og det var vanvittig deprimerende, men vakkert og stemningsfyllt. Blir nok kjøp etterhvert. Men jeg hater med hele min sjel spill som absolutt skal låse figuren til midt på skjermen slik at uansett hvor du går så følger kamera etter. Gjør det mer frustrerende å styre med mus enn nødvendig. Vet ikke om det støtter gamepad eller tastatur, det glemte jeg å sjekke.
Begynt på path of the mentor i Sigma 2. Har allerede dødd flere ganger til nå, enn jeg gjorde til sammen på warrior og jeg er ikke ferdig med det første kapittelet engang rofl. Nekter å bruke healing items dog, blir kun på bossene. Var forberedt på at ting kom til å bli vanskeligere, men faen det her gikk over all forventning.
For de som ikke har fått nok av Europa Universalis 3 av postene til Ole, så legger jeg ut de to bildene jeg har tatt av mitt forsøk på verdensherredømme. Dette spillet er det mest oppslukende jeg har spilt på veldig lenge.
Jeg begynte som Danmark i 1399 – det tidligste tidspunktet man kan starte, og brukte mitt første hundreår på å krige mot Sverige. Norge, som begynner i personlig union med Danmark beholdt jeg som alliert, men de var ikke til mye hjelp. Har prøvd å spille som Norge, men fikk bare bank av England med en gang jeg begynte å bli sterk.
Det neste hundreåret gikk med til å kolonisere Kanada og å knuse Østerrike og sitt Hellige Romerske Rike i krig, noe som virkelig forvandla Skandinavia til en av de virkelige stormaktene. Påfølgende allianse med England som dro meg inn i en krig med Burgundia, derimot, fikk meg til å miste lysten til å spille videre. Det var mine stolte skandinaviske soldater som fullstendig knuste burgunderne og deres allierte, men England som skrev under fredsavtalen som ikke ga meg noen fortjeneste. Burgundia og Frankrike er i hvert fall satt delvis ut av spill, men siden jeg ikke fikk noe som helst ut av en så knusende seier har jeg enda ikke spilt videre siden.
Jeg begynte som Danmark i 1399 – det tidligste tidspunktet man kan starte, og brukte mitt første hundreår på å krige mot Sverige. Norge, som begynner i personlig union med Danmark beholdt jeg som alliert, men de var ikke til mye hjelp. Har prøvd å spille som Norge, men fikk bare bank av England med en gang jeg begynte å bli sterk.
Det neste hundreåret gikk med til å kolonisere Kanada og å knuse Østerrike og sitt Hellige Romerske Rike i krig, noe som virkelig forvandla Skandinavia til en av de virkelige stormaktene. Påfølgende allianse med England som dro meg inn i en krig med Burgundia, derimot, fikk meg til å miste lysten til å spille videre. Det var mine stolte skandinaviske soldater som fullstendig knuste burgunderne og deres allierte, men England som skrev under fredsavtalen som ikke ga meg noen fortjeneste. Burgundia og Frankrike er i hvert fall satt delvis ut av spill, men siden jeg ikke fikk noe som helst ut av en så knusende seier har jeg enda ikke spilt videre siden.
Nytt kapittel i historien om kongeriket Brandenburg. Og dette er et bra et. De neste 40 in-game årene er de beste så langt 
Direkte etter min siste Riksreform har jeg lyst på en periode med fred, for å gjøre litt teknologiske fremskritt, bli kvitt det dårlige ryktet jeg har akkumulert og bytte styreformen min fra et føydalt monarki til et administrativt monarki. Det vil la meg sentralisere riket mitt ytterligere. Men en tilfeldig rutinesjekk i statistikken avslører at Østerrikes armé er nede på 39 / 180 regimenter, og jammen har de ikke en våpenhvile med Osmanene, noe jeg regner med betyr at de nettopp har tappet seg ut i en heftig krig. Jeg starter straks en krig, og fy fader hvor flaks jeg har. Østerrikes troppes er fullstendig desentraliserte og spredd.
Jeg tar raskt hovedregionen, men bruker lengre tid på å ta grenen til høyre for Frankrike.
Det viser seg å være verdt strevet, fordi ved fredsforhandlingene får jeg løslate hele 6 undertrykte nasjoner og får straks 60 seierspoeng. Fett fett fett. Jeg får nå vedtatt Evig Landsfred innenfor Riket, som skal gjøre alle krigsgrunner ugyldige for andre medlemsland enn keiserens. Det stopper likevel ikke krigene, AIene bryr seg visst ikke om stabiltetstap
Jeg trikser litt med kolonialrådgivere og finner ut at rekkeviddebonusen de gir slett ikke er så dum. Jeg lander på en tulleøy i Nord-Amerika.
Starter en etterlengtet krig mot Ukraina, som viser seg å være litt bortkastet, bortsett for at jeg får annektert Lodz. Ryktet mitt er altså fortsatt dårlig, men jeg merker jeg slutter å bry meg.
Keiseren ser alt, han legger merke til at Bayern-München driver og ypper nede i fjellregionene. Jeg håper bare at de annekterer Tirol, slik at jeg kan frigjøre dem igjen. Desverre nøyer dem seg med Augsburg, som jeg senere frigjør.
Her ser vi da, at Østerrike uten illegitime riksområder er en ganske herlig liten stat med et monstrøst godt rykte. Hele tre Kurfyrster støtter dem, og de er ikke til å snu. Siden kongen min er rimelig gammel, frykter jeg for å gi opp keisertronen. Neste riksreform er avskaffelsen av valgkeiserdømmet. Jeg vil ikke se Østerrike som keiser på livstid. Så det er på tide å frigjøre nasjoner innenfor riket mitt igjen.
Og det funket! Ingen kurfyrster mer, ingen rumper å sleike. Kongen av Brandenburg = Keiser av HRE.
Her ser vi hva jeg måtte ofre for den trygge tronen. Den Livoniske Orden har fått masse Baltikum, inkludert Riga. Og nede i Bayern har Ulm gjenoppstått fra asken, etter sikkert 200 år. Husker virkelig innbyggerne fortsatt at Ulm noengang fantes?
New Berlin er på vei. For å sikre stødig flyt av Seinfeld og Woody Allen om 400 år. Gjelder å tenke langsiktig i EU3.
Her har jeg kriget mot Sveits, frigjort en nasjon og annektert to sjøl, Zürich og St. Gallen. Hvorfor ikke? Er jo ikke nødt å være venn med alle lenger.
Sachsen var dumme nok til å stille opp for Sveits, så jeg annekterer likesågodt dem også. Brandenburg begynner å se stort ut. Nå følger en lengre fredsperiode hvor jeg forsøker å få gjennom en reform. Det var vist litt tidlig å gi avkall på vennskap, for dette tar lang tid og koster mange pengegaver. Perioden benyttes til kolonialisering, byttet til Administrativt Monarki og diverse oppbygning. Helt til jeg får igjenom nest siste reform: "Inndra Privilegiene". Alle medlemmer av riket før nå valget: Bli Brandenburgs vasall eller erklær Brandenburg krig. Nå blir det interessant.
Dette er diplomatikartet. Alle grønne provinser er enten a) Brandenburg eller b) Brandenburgs vasall. De røde er i krig med meg. Gjennom alliansenett prøver dessuten noen av mine nye vasaller å krige mot meg, aner ikke hvorfor de ble vasaller i det hele tatt, er en stor stabilitetsstraff for å erklære mesteren krig. Østerrike leder an.
Noen dager senere ser krigen slik ut: En virkelig verdenskrig. Jeg har 6 kriger mot meg, mot Østerrike og allierte, Frankrike og allierte, Milan, Portugal, Münster og Ungarn. Rimelig kaotisk. Jeg begynner med å sende troppe østover mot Wien, så får vasallene mine ta støyten fra Frankrike til å begynne med.
Aha, krigen sprer seg også ut i koloniene. Interessant.
Jeg sender tropper fra Manhattan til Nye Portugal. Der møter de bare 2 portugisiske regimenter, enkelt.
Samtidig angriper jeg Milan i Gullkysten.
Erobrer noen østerrikske områder pluss Wien og får til en hvit fred så fort som overhodet mulig. Portugal og Milan blir med på hvit fred så snart koloniene deres begynner å smuldre. Til slutt er det bare meg og Frankrike, og det viser seg at de ikke holder ut mot meg og mine ørten vasaller. Jeg har ikke noe hastverk med å stifte fred.
Eller okeida, fader heller. Jeg tar et par HRE provinser fra dem, noe som straks gir meg kjerneprovinser. Strålende. Jeg kommer til å trenge kjerneprovinser nå. Som vi ser, gjør områdene mine i Sør-Frankrike og Sveits at "Brandenburg" nå strekker seg over hele kontinentet. Meget megetsigende. På tide å nyte seierens frukter og erklære sin plass som Europas rettmessige hersker. Jeg setter igang siste riksreform, "Renovatii Imperii".
Å yeah! Mohahaha. Maktrush (håper ikke dette fester seg).
Alt er likevel ikke helt fryd og gammen. Alle skraverte områder på diplomatikartet er områder uten kjerneprovinser. Dvs mange år med opp nasjonalistopprør og styr. Jaja. Får også eventen om at jeg har overskredet administrasjonens grenser, som betyr dobbelt opp med opprør. Nåja. Begynner å bygge ut hæren min (ny forcelimit på 450 regimenter).
HRE har en rimelig grei innkomst, prestisje, ja alt egentlig.
Arvet også en del områder i Sydamerika og Østafrika. Nice. Må bygge ut flåten min også som bare teller 30 skip.
Så, da har jeg klart det jeg satt meg fore. Neste blir vel ekspansjon østover, få litt orden på de østeuropeiske statene og kanskje starte en krig mot Kina Ellers har jeg funnet ut at kolonialisme er morsomt, så jeg skal langsomt utvikle meg mot en mer sjøbasert nasjon. Tror ikke jeg kommer til å poste mer med samme omfang, men skal nok i hvert fall poste et bilde ved år 1821, når spillet er ferdig. Jeg er nå i 1621, så jeg har 200 år med dominans foran meg Haha.
Takk for følget og spesielt takk til Aslak for å ha fristet meg med spillet i eksamensperioden.
Direkte etter min siste Riksreform har jeg lyst på en periode med fred, for å gjøre litt teknologiske fremskritt, bli kvitt det dårlige ryktet jeg har akkumulert og bytte styreformen min fra et føydalt monarki til et administrativt monarki. Det vil la meg sentralisere riket mitt ytterligere. Men en tilfeldig rutinesjekk i statistikken avslører at Østerrikes armé er nede på 39 / 180 regimenter, og jammen har de ikke en våpenhvile med Osmanene, noe jeg regner med betyr at de nettopp har tappet seg ut i en heftig krig. Jeg starter straks en krig, og fy fader hvor flaks jeg har. Østerrikes troppes er fullstendig desentraliserte og spredd.
Jeg tar raskt hovedregionen, men bruker lengre tid på å ta grenen til høyre for Frankrike.
Det viser seg å være verdt strevet, fordi ved fredsforhandlingene får jeg løslate hele 6 undertrykte nasjoner og får straks 60 seierspoeng. Fett fett fett. Jeg får nå vedtatt Evig Landsfred innenfor Riket, som skal gjøre alle krigsgrunner ugyldige for andre medlemsland enn keiserens. Det stopper likevel ikke krigene, AIene bryr seg visst ikke om stabiltetstap
Jeg trikser litt med kolonialrådgivere og finner ut at rekkeviddebonusen de gir slett ikke er så dum. Jeg lander på en tulleøy i Nord-Amerika.
Starter en etterlengtet krig mot Ukraina, som viser seg å være litt bortkastet, bortsett for at jeg får annektert Lodz. Ryktet mitt er altså fortsatt dårlig, men jeg merker jeg slutter å bry meg.
Keiseren ser alt, han legger merke til at Bayern-München driver og ypper nede i fjellregionene. Jeg håper bare at de annekterer Tirol, slik at jeg kan frigjøre dem igjen. Desverre nøyer dem seg med Augsburg, som jeg senere frigjør.
Her ser vi da, at Østerrike uten illegitime riksområder er en ganske herlig liten stat med et monstrøst godt rykte. Hele tre Kurfyrster støtter dem, og de er ikke til å snu. Siden kongen min er rimelig gammel, frykter jeg for å gi opp keisertronen. Neste riksreform er avskaffelsen av valgkeiserdømmet. Jeg vil ikke se Østerrike som keiser på livstid. Så det er på tide å frigjøre nasjoner innenfor riket mitt igjen.
Og det funket! Ingen kurfyrster mer, ingen rumper å sleike. Kongen av Brandenburg = Keiser av HRE.
Her ser vi hva jeg måtte ofre for den trygge tronen. Den Livoniske Orden har fått masse Baltikum, inkludert Riga. Og nede i Bayern har Ulm gjenoppstått fra asken, etter sikkert 200 år. Husker virkelig innbyggerne fortsatt at Ulm noengang fantes?
New Berlin er på vei. For å sikre stødig flyt av Seinfeld og Woody Allen om 400 år. Gjelder å tenke langsiktig i EU3.
Her har jeg kriget mot Sveits, frigjort en nasjon og annektert to sjøl, Zürich og St. Gallen. Hvorfor ikke? Er jo ikke nødt å være venn med alle lenger.
Sachsen var dumme nok til å stille opp for Sveits, så jeg annekterer likesågodt dem også. Brandenburg begynner å se stort ut. Nå følger en lengre fredsperiode hvor jeg forsøker å få gjennom en reform. Det var vist litt tidlig å gi avkall på vennskap, for dette tar lang tid og koster mange pengegaver. Perioden benyttes til kolonialisering, byttet til Administrativt Monarki og diverse oppbygning. Helt til jeg får igjenom nest siste reform: "Inndra Privilegiene". Alle medlemmer av riket før nå valget: Bli Brandenburgs vasall eller erklær Brandenburg krig. Nå blir det interessant.
Dette er diplomatikartet. Alle grønne provinser er enten a) Brandenburg eller b) Brandenburgs vasall. De røde er i krig med meg. Gjennom alliansenett prøver dessuten noen av mine nye vasaller å krige mot meg, aner ikke hvorfor de ble vasaller i det hele tatt, er en stor stabilitetsstraff for å erklære mesteren krig. Østerrike leder an.
Noen dager senere ser krigen slik ut: En virkelig verdenskrig. Jeg har 6 kriger mot meg, mot Østerrike og allierte, Frankrike og allierte, Milan, Portugal, Münster og Ungarn. Rimelig kaotisk. Jeg begynner med å sende troppe østover mot Wien, så får vasallene mine ta støyten fra Frankrike til å begynne med.
Aha, krigen sprer seg også ut i koloniene. Interessant.
Jeg sender tropper fra Manhattan til Nye Portugal. Der møter de bare 2 portugisiske regimenter, enkelt.
Samtidig angriper jeg Milan i Gullkysten.
Erobrer noen østerrikske områder pluss Wien og får til en hvit fred så fort som overhodet mulig. Portugal og Milan blir med på hvit fred så snart koloniene deres begynner å smuldre. Til slutt er det bare meg og Frankrike, og det viser seg at de ikke holder ut mot meg og mine ørten vasaller. Jeg har ikke noe hastverk med å stifte fred.
Eller okeida, fader heller. Jeg tar et par HRE provinser fra dem, noe som straks gir meg kjerneprovinser. Strålende. Jeg kommer til å trenge kjerneprovinser nå. Som vi ser, gjør områdene mine i Sør-Frankrike og Sveits at "Brandenburg" nå strekker seg over hele kontinentet. Meget megetsigende. På tide å nyte seierens frukter og erklære sin plass som Europas rettmessige hersker. Jeg setter igang siste riksreform, "Renovatii Imperii".
Å yeah! Mohahaha. Maktrush (håper ikke dette fester seg).
Alt er likevel ikke helt fryd og gammen. Alle skraverte områder på diplomatikartet er områder uten kjerneprovinser. Dvs mange år med opp nasjonalistopprør og styr. Jaja. Får også eventen om at jeg har overskredet administrasjonens grenser, som betyr dobbelt opp med opprør. Nåja. Begynner å bygge ut hæren min (ny forcelimit på 450 regimenter).
HRE har en rimelig grei innkomst, prestisje, ja alt egentlig.
Arvet også en del områder i Sydamerika og Østafrika. Nice. Må bygge ut flåten min også som bare teller 30 skip.
Så, da har jeg klart det jeg satt meg fore. Neste blir vel ekspansjon østover, få litt orden på de østeuropeiske statene og kanskje starte en krig mot Kina
Ellers har jeg funnet ut at kolonialisme er morsomt, så jeg skal langsomt utvikle meg mot en mer sjøbasert nasjon. Tror ikke jeg kommer til å poste mer med samme omfang, men skal nok i hvert fall poste et bilde ved år 1821, når spillet er ferdig. Jeg er nå i 1621, så jeg har 200 år med dominans foran meg Haha.Takk for følget og spesielt takk til Aslak for å ha fristet meg med spillet i eksamensperioden.
Testa MS Flight nå og det er en jævla god grunn til at de har fjerna Simulator fra navnet. Flyet styrer omtrent like realistisk som i et sandkassespill ala. Just Cause eller GTA. Så heller ikke no options for å gjøre det mer realistisk. Grafikken er forøvrig verre enn MSFS X og det imponerer med tanke på at det er seks år gammelt.
Det eneste de har holdt seg lojale med er at det er møkk kjedelig så casualsene dette er mynta på kommer ikke til å gidde å spille det og fjøsnisser med hjemmesnekra cockpit kommer bare til å ræge. Erke verdt prisen og den er null kroner.
Det eneste de har holdt seg lojale med er at det er møkk kjedelig så casualsene dette er mynta på kommer ikke til å gidde å spille det og fjøsnisser med hjemmesnekra cockpit kommer bare til å ræge. Erke verdt prisen og den er null kroner.
Godt å høre, Yetipants. Jeg har fundert litt på hvorfor dette spillet eier så utrolig, og kommet frem til at det har alt jeg er interessert i på en måte, historie med sterkt fokus på Europa. Derfor intepreterer jeg sannsynligvis et rollespill-element inn i spillets gang, som kanskje egentlig ikke er der? Når en tekstboble popper opp med beskjeden om at den franske provinsen Calais også blir betraktet som Flanderns kjerneregion, da ser jeg for meg kulturen nede i denne byen. Eller jeg ser for meg borgerkrigstilstanden mellom de tidligere adelige og den nye keiseren idet jeg inndro privilegiene... Nei, det er veldig kult
av sånne spill om de er mer avanserte enn Civ.
Jeg spiller Fallout: New Vegas. 14 timer spilt. Hva skal man si? Jeg gikk altså fra å spille Skyrim, og går nå bakover i katalogen. Når man går den veien, så er det naturligvis mange ting jeg reagerer på i begynnelsen: Den horrible frameraten, de keitete animasjonene og grafikken generelt. Det merkes også at Skyrim var langt mer optimalisert for konsoller når det kommer til kontrolloppsett og menyer (Den Pipboy-saken er for all del stilig, men faen så skrekkelig den er å navigere).
Samtidig så er mange av momentene som gjorde Skyrim til en så flott opplevelse også til stede her: De stemningsfulle omgivelsene og de interessante karakterene. Samtidig så virker verdenen mye tommere og livløs. Om dette er et bevisst grep fra Obsidian (Det er tross alt Wastelands...) eller om det er rett og slett er manglende innhold/teknologi, aner jeg ikke, men det føles ikke like levende som Skyrim. Jeg husker jeg leste at Obsidian går for å være bedre historiefortellere enn Bethesda, og det merkes. Men er det noe Todd Howard og kompani gjør bedre? Er for eksempel de lite givende omgivelsene et resultat av at Obsidian er dårligere på å konstruere spill-verdener?
Jeg gleder meg til neste Fallout, når man får implementert all lærdommen man dro av Skyrim. Det kommer til å bli fantastisk!
Samtidig så er mange av momentene som gjorde Skyrim til en så flott opplevelse også til stede her: De stemningsfulle omgivelsene og de interessante karakterene. Samtidig så virker verdenen mye tommere og livløs. Om dette er et bevisst grep fra Obsidian (Det er tross alt Wastelands...) eller om det er rett og slett er manglende innhold/teknologi, aner jeg ikke, men det føles ikke like levende som Skyrim. Jeg husker jeg leste at Obsidian går for å være bedre historiefortellere enn Bethesda, og det merkes. Men er det noe Todd Howard og kompani gjør bedre? Er for eksempel de lite givende omgivelsene et resultat av at Obsidian er dårligere på å konstruere spill-verdener?
Jeg gleder meg til neste Fallout, når man får implementert all lærdommen man dro av Skyrim. Det kommer til å bli fantastisk!
