En ting jeg har irritert meg litt over - hos meg selv - er at jeg er såpass glad i rollespill, og så har jeg spilt så få av spillene i selve Serien som starta rollespill på datapese og konsoll på ånkli: Ultima. Da jeg var liten spilte jeg masse Ultima VII og VIII, dog uten at jeg egentlig forsto noe av hva som skjedde eller hvorfor siden jeg var a) dårlig i språken, b) ubevandret i spillenes univers, c) ikke klar over at spillene er skrevet på sånn ye olde English som virka drit imponerende og retrokult noen år seinere men som nå bare virker helt nedsnødd. Uansett, hva med å rette opp dettane? Ved å FAKTISK SPILLE DE JEG IKKE HAR SPILT?!?! Burde ikke være så vanskelig, og hele jævla serien er enkelt tilgjengelig på GOG, så...
#1: Akalabeth!
Dette er ikke et Ultima-spill, men det første rollespillet laget av Richard Garriott, seriens opphavsmann. Det vil også vise seg at det ikke er helt fjernt å regne dette som en forløper til serien, for det deler mange elementer med Ultima. Garriott laget dette da han var atten, så det er litt... upolert, kan man si. Hvor upolert? Vel:
Jepp. Du er det hvite krysset i midten, de greiene øverst er fjell, og kvadratene er trær. Du kan også finne symboler som ser ut som Severdighet-trafikkskilt (med litt godvilje), eller kryss; disse er hhv. byer og fangekjellere. "Byer" i hermetegn egentlig, for det eneste du kan gjøre der er å handle. Fangekjellere, derimot, er EN HELT ANNEN GREIE!
Yess, førstepersonsperspektiv, beibi! Verdt å nevne at du bare kan flytte på deg og trykke X for å gjøre ting, som å klatre i stiger eller sånt, og A for å Angripe (funker på norsk også, bonus). Kisen din spiser tydeligvis HELE JÆVLA TIDA, for den mattelleren der går ned konstant og dreper deg mest sannsynlig før noe annet. Jeg sulta iallfall ihjæl nede i kjelleren mens jeg desperat loka rundt for å finne noe å Angripe.
Garriott lærte seg å programmere i Basic før han lærte seg å skrive forståelig engelsk, ser vi. Bonus: Siden spillet faktisk er programmert i Basic, virker det som om du bare får en Basic-interpreter og.... hele kildekoden til spillet. Hadde en kvikk mys, innså at jeg fortsatt får utslett av å lese Basic, lukka det igjen.
#2: Ultima I: The First Age of Darkness!
Oh wow, snakker om avansement! Faktisk så mye at... joa, det viser seg seff at dette er en HD-remaster. EGA-grafikk og greier, her snakker vi virkelig! La oss se her.
Slett ikke verst. Vannet animeres og greier. Man har også flere kommandoer, som Enter, X-it, Klimb (...) osv. Første bisniss er å skaffe seg en quest sånn at man ikke er en skitten TAPER.
Den er god, kompis. Byene i Ultima later til å være en skjerm store uansett hva, og du kan tydeligvis ikke samhandle med noen andre enn kongen, men dette er en enorm forbedring. På jakt etter grava til den tapte sjelen snubler jeg nedi nok en fangekjeller, og...
...dette virker liksom litt kjent. Det er mer action i Ultima, da.
Inkludert lasergjerder. Manualen lover også at man etter hvert får reise rundt i verdensrommet. Høh. Måten man spiller Ultima på, er at alt er rundebasert; hver runde velger man om man skal flytte på seg, eller gjøre en av de ganske begrensede handlingene man kan utføre: Angrip, klatre, åpne osv. Seff kult der ser ikke gleden.
Jævla kjemperotter. Onward!
#3: Ultima II: The Revenge of the Enchantress!
Urk! Her var det slutt på remaster-herligheten, og rett tilbake til CGA. Jeg skal være ærlig og si at jeg ikke holdt ut dette så veldig lenge, og heller gikk videre til neste for å se om det var bedre.
#4: Ultima III: Exodus!
Tjah. Det begynner å komme seg litt? Ultima-spillene (og Akalabeth) lar deg som regel mekke dine egne figurer, og i Ultima III måtte jeg sitte og mekke en hel gjeng på fire stykk. Det tok jeg 100% seriøst og mekka fire varierte, flerdimensjonale figurer med rike bakgrunnshistorier.
Jeg liker stilen her, selv om designerne ikke hadde en dritt mer å rutte med enn i Ultima II er det snakk om framgang. Figuren min ser litt mer ut som en kriger (og ikke en utstillingsdokke, som posituren i II antyder), trærne har - ved et veldig enkelt triks - fått mer dybde, og med en kort intro skapes det store forventninger til alle de spennende eventyrene jeg skal oppleve; dragen i første skjermbilde er animert og har akkurat toasta et helt lag med eventyrere, og skjermen under den store logoen rett under viser en simulering av et spillforløp, komplett med monstre og helter, skipsfart og alt mulig. Stas!
Dette er forsåvidt fra Ultima II, men det er ganske representativt for Ultima III også. Byer har mye større utstrekning, og med et lag på fire krigere er det mer komplekst å faktisk spille skiten. Mener å huske dette var spillet hvor helten min lærte seg å prate også. Samma det, disse to spillene har også det til felles at de kjører totalt balle i DOSbox siden de krever treg PC og jeg ikke gadd å sette opp den innstillingen før jeg spilte så alt gikk uspillbart fort; spillet bare skipper runder for deg hvis du ikke trykker på noe, derav alle "PASS"-kommandoene.
Da har vi unnagjort den første trilogien (du veit det er episk når serien rommer
flere trilogier), The Age of Darkness. Plottet i disse spillene er ganske simpelt, og handler om at du er en tids- og/eller dimensjonsreisende som knæser en ond trollmann, kjerringa hans og ungen deres (som tydeligvis er en halvt menneskelig datamaskin), henholdsvis. Du veit, sånn standard som man, pleiere.
#5: Ultima IV: Quest of the Avatar!
Ser man det, EGA er tilbake! Dette er den første delen av trilogien som heter The Age of Enlightenment, hvor man først kler på seg skinnstøvlene til Avataren, legemliggjøringen av de åtte dygder som riket Britannias åndelige velferd er tuftet på. Dette koker ned til at du må svare på noen mer eller mindre sannsynlige spørsmål om hvilke dygder du føler deg mest på lag med, og påvirker slutten og hvilke muligheter du får.
Tfw spillet kaster shade det første det gjør.
Uansett, som vanlig trekkes man inn i en magisk portal og blir kryssforhørt av en tigger.
And furthermore Susan, I wouldn't be the least bit surprised if all four of them habitually smoked incense cigarettes. Når rusen har lagt seg, sitter du fortsatt igjen med den vonde følelsen av at du er fanget i en starten-av-åttitallet-CRPG.
Spillet ser i nåde og krever ikke at du skal mekke noen flere figurer enn deg selv til start, i det minste. De derre blå taggene var tydeligvis giftige, for jeg sosa rundt oppi dem og døde mens jeg loffa rundt målløst etter å ha myrda en pirat. Dog: De svarte områdene der? Jepp, du kan ikke se dem, så de vises ikke på kartet. Fog of war, i mitt rollespill, i 1985? Farg meg imponert. Eller svart, alt ettersom.
Ny kampskjerm også. Dette er en liten instance du går inn i når du møter en tilfeldig fiende på verdenskartet, og - som man kan se øverst, hvis man bruker fantasien - spillet simulerer tid på døgnet nå også (det der er en måne). Om natta ser man forståelig nok etter hvert ikke en dritt. Har spillet fortsatt førstepersonsfangekjellere, da? Si det! Jeg orka ikke mer og avslutta etter kort tid!
#6: Ultima V: Warriors of Destiny!
Yada yada yada, du redda verden, gjett hva, ting har gått til hælvete, du må redde den igjen. Lord British (herskeren over Britannia og også Richard Garriotts alter ego (jepp en av de mest innflytelsesrike rollespillseriene på kloden har en mary sue)) har forsvunnet, og herskeren som styrer skuta på hans vegne - Lord Blackthorn - viser seg å være ond. Oj, vilken överraskning. Har det kommet seg noe, dette spillet, da?
Mye fetere grafikk, iallfall. Liker også at jeg har med Yolo på laget, greit å bli minnet på det. Spesielt når Yolo får magan skjært opp av en satan i første kamp.
Helt ærlig så er det litt pain å huske på alle de småforvirrende kommandoene og hvordan de har endret seg fra forrige spill, og sånt som at det er ulik kommando for å klatre på stiger avhengig av om du skal opp (Klimb) eller ned (Descend). Du kan også prate med folk, og du MÅ prate med dem for å få tips og info, men du kan bare spørre dem om fire ulike emner, som du må skrive fullt ut, hver gang. Æh. 1988, du kan bedre enn dette. Selv om kampene er litt kule og begynner å vise tegn til litt taktikk.
#7: Ultima VI: The False Prophet!
Wow! Øh, så Ultima VI starter med at du - yada yada - reiser til Britannia gjennom en portal, og blir reddet fra å bli ofret til gargoyle-satan av Bee Gees. Men, oisann, ting går ikke helt etter planen, og noen av gargoylene blir med tilbake gjennom portalen og herjer rundt i Britannia. Hvordan går det?
Herlig! Dette er mer sånt man kan like. Musstyring, knapperad, fænsi græffiks. Kampsystemet er ganske likt de forrige par spillene, men dialogsystemet har fått en kraftig oppsving.
Vi stopper der, for jeg har faktisk tenkt å gi Ultima VI en real sjanse. Det har etter sigende en historie som er verdt mer enn en sur sild, og er en ganske direkte forløper til selve juvelen i krona, Ultima VII (i tilfelle nummereringen ikke avslørte det). Planen var opprinnelig å bruke et par timer på hvert spill, men de første er så like og - etter dagens standard - grunne og kjipe, at jeg rett og slett ikke hæler. Det er verdt å huske på at nesten alle rollespill som er gitt ut etter disse, har bygd videre på ideene Garriott og Origin la inn i de ulike Ultima-spillene. Tripreport kommer etter hvert, ta noen flere bilder fra den rimelig ballin introen imens.
Og så er det bare å glede seg, for Ultima-serien inneholder også Ultima IX, ett av de mest... tjah, unike spillene jeg har spilt. Jeg kan si så mye som at vi må ty til video for å yte det spillet justis. Kanskje i løpet av høsten?!?!?!
