Hva spiller du for tiden?

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Prøver å holde meg unna early access, men unntak må man jo gjøre innimellom. For eksempel for denne perlen:


Hvis det ikke er åpenbart fra traileren så er Dusk noe for deg som var innmari glad i skytespill på nittitallet. Det beste er uansett at dette ikke er en tydelig ripoff av noe som helst enkeltspill, men snarere noe som føles som om det kunne ha vært utgitt i 1996 og fortsatt hatt en fanbase i 2018.

Jeg har bare spilt enspillerdelen; to av tre episoder er med i early access, og jeg er en stubb inne i episode 2. Så langt har dette føltes litt som første gang jeg spilte gjennom Quake, noe som ikke er langt unna den gjeveste rosen jeg kan gi et spill. Du finner fort ut at selv om grafikken er... antageligvis noe du må venne deg til, så er mekanikk- og områdedesign på høyden med det beste du har vært borti av skytespill. For eksempel er det lett å trekke paralleller med klassikeren Painkiller, men Dusk fikser faktisk de to eneste virkelig negative tingene med det spillet; ikke noe meta-dill som gir deg ekstra bonuser (de jævla tarotkorta), og ingen kunstig gating (det at du bare ikke fikk lov til å gå videre i Painkiller før du hadde funnet en trigger eller drept alle fiender). I tillegg har du åpenbare fordeler som at spillerfiguren din går minst like fort som Doomguy, at standarden er at du dual-wielder både pistoler og hagler, at du kan velge å spille uten lås på vertikalsikting slik at du kan dra flips i lufta, og - utrolig nok - at selv om grafikken er... det den er, så blir det faktisk veldig stemningsfullt og creepy etter hvert. Mye takket være bra lydarbeid og god brettdesign.

Så langt har jeg ikke så mye å utsette på Dusk i det hele tatt, annet enn at grafikken føles litt for tilgjort retro; jeg kan ikke huske å ha sett noen spill med så stygg grafikk noen gang før, iallfall. Men: Estetikken er iallfall gjennomført, og det plager meg ikke veldig mye lenger.

Kort fortalt så er Dusk det jeg skulle ønske Strafe var. Ble litt skuffings av Strafe, men Dusk er så langt bare rein moro. Gleder meg til å teste flerspillermodusen etter hvert også.

Kan også demonstrere hvordan det ser ut på maskinen min, med begrenset fargepalett slått på (som gir helt suveren 1996-feeling):



 
Første DLCen til AsscreedO The Hidden Ones eide. Det er fire år etter hovedhistorien og Bayek må ned til kysten av Sinai for der er det fler slemme romere og de kuker med det nye brorskapet hans. Den store busefanten er Rufio og det er ikke han fra Peter Pan, men den legendariske romerske generalen.
Det nye kartet man får leke seg på er ikke digert, men stort nok til at det er nok å gjøre. Det passer bra for det er er ganske mange missions i dette til å bare koste hundre spenn. At de er like gjennomførte som hovedspillet hjelper og på. Også såklart masse nye klær og kameler man kan finne pluss at levelcapen nå er 45.
Men historiene da? Faktisk er slutten på sidekvisten hvor to gærninger jakter på Bayek en av de beste i hele spillet totalt. Minna meg om Kill Bill.
Også slutten da. Den fortsetter ekteskapstragedien fra hovedspillet og jeg holdt på å grine.

Det som ikke fikk meg til å grine er at det i går ble kuk i Animusen så no nytt punkt på kartet dukka opp. Der er Vebjørn Sobek og han er en av de største dicksa av egyptiske guder. Man kan drapsdrepe ham iløpet av de seks neste dagene og den fighten eide. Gratis er den også.

 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Inneværende kapittel i boka om gleder ved småbarnspappalivet er alt det sære ungene blir hekta på som øker gleden ved småtteri. For eksempel Captain Toad Treasure Tracker, som noen kanskje husker var en ganske skamløs spinoff av ekstrabanene i Super Mario 3D World. Her i gården heter spillet Kaptein Soppgutten (det er vanskelig å si "toad" når du er norsk og fire år gammal), og å spille det sammen med ungene er maks kos. Litt fordi det er et superchill spill med masse god stemning, men også fordi all den sedvanlige Nintendo-staffasjen vekker så stor glede hos ungene. Som voksen blir man etter hvert litt nummen, men det er umulig å ikke bli blid når ungene stemmer i "Ready for adventure!" på starten av hvert brett. Og, så klart, fordi det selvfølgelig er et sabla bra spill. Du kan blaze gjennom et brett på et par minutter, litt lengre hvis du skal plukke med deg alt og få alle bonus-målene, og enda litt lenger for å finne den optimale ruta som sikrer speedrun-tida på hvert brett. Det kommer så klart aldri til å få en remake eller port, men dette er fortsatt verdt å grave fram Wii U-en for.
 
Testa aldri siden de bretta i 3D World var litt eh. Ser dog ikke bort fra at det kommer til Switch. Passer nok perfekt til maskina og Nintendo ser ut til å spe på med porter mellom de nye spilla for å holde ting gående.

Jo også er jeg enig i at Dusk er noe man bør coppe. Ihvertfall om man har noe som helst nostalgisk forhold til gamle FPSer.
 

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
De bretta i 3D World eide, så jeg kjøpte selvsagt også Kaptein Padde til nintendopadda og har trestjerna det meste.
 

Trench_Rat

Sommerbildene våre
Har begynt på Jak and Daxter 2 og dette er.....annerledes man blir kastet rett inn i en grim dark tidsportal/fremtid og ender opp i en dystopisk by (sånn som BTTF 2 når Marty kommer til tidslinjen hvor Biff er stefaren hans) som virker som en mission hub/GTA klone. De slemme hundene har gått får en annen art direction og har endelig klart å få til en oversiktlig quest log.




edti: for meg kan det neste Naughty Dog spillet være en nytt Jak spill også kan vi ta en pause fra Uncharted/Last of Us


fake edit: hvor er Crash Team Racing HD spillet
 
Sist redigert:
Kingdom Come: Deliverance blei slippi tidlig i dag så jeg satte meg ned å kjørte gjennom introen. Stort sett virker ihvertfall dette jævlig lovende.

Det starter i Bøhmen i 1403. Der er man unge Henry som går i lære som smed hos faren sin i en liten skitlandsby. Ihvertfall er han en slabbedask som bruker dagene på å drekke med kompisa sine, men er og ganske sympatisk. Ihvertfall starter spillet med at faren din trenger hjelp til å fullføre et knakende bra sverd for den lokale lorden. Dette er mer komplisert enn man skulle tru. Bla. trenger man penger til kull og dette skal man få fra den lokale alkisen som har gjeld. Han var ikke særlig medgjørlig og trua med grisebank. Sånn gåkke ann så jeg trua med å hamre spikere i ræva hans. Dette medførte såklart grisebank.
Etter at morra mi hadde lappa meg sammen henta jeg svirebrødrene mine og så var det alkisen som fikk juling så det holdt. Flere måter å løse kvister altså.
Etter at sverdet ble ferdig dukker det såklart opp en tysk hær og det tok et halvt sekund før jeg skjønte at lederen deres er stemmegitt av Brian Blessed. Brian og gjengen går såklart bananas på landsbyen og ting går til helvete.
Dette setter ihvertfall opp en rimlig episk historie hvor man skal hevne seg, men problemet er såklart at Henry suger i alt i starten så dette vil kreve mye trening i ridderi.

Gameplaymessig er dette litt som Witcher 3 uten magi og monstere. Utviklerne har helt klart tatt seg tild til å studere den historiske settingen.
Alt foregår i førsteperson og slåssing er ikke helt ulikt Mountain Blade hvor man må være nøye med hvordan man svinger og stæbber sverdet. Som sagt er man totalt ubrukelig i starten så første skikkelige fiende man møter er totalt håpløs å slåss mot. Regner med det blir en del av det framover og mye halen mellom beina.
Levelsystemet fungerer litt som Elder Scrolls så jo mer man prater, sverder eller sniker jo bedre blir man automatisk.
Det har en haug med gameplayfunksjoner. Hvis du fek.s vil lære deg å mekke potions må du kunne basisk latin for å lese de fleste oppskrifter. Etter at du så har ingredienser er det ett kompliset minigame hvor man må holde vannet eller spriten på riktig tempratur og legge i urter og sånt til riktig tid. Spørs hvor mye dette vil engasjere meg, men men.
Kles og rustningsystemet for forøvrig pluss. F.eks holder det ikke bare med ei ringbrynje i forsvar mot stæbbing. Under bør man ha en polstra vest. Nok en gang realistisk og det virker som man har mætti med kombinasjoner å velge i.

Sånn ellers er spillet ganske krevende. Måtte sette flere ting til medium for ok framerate, men det ser stort sett veldig greit ut. Mulig dette kommer av at det kjører i Crysis-motoren som ikke alltid er helt stabil. Ser folk klager over kræsjing, men det skjedde i det minste ikke.
Åssen det kjører på Bone og PS4 tør jeg ikke tenke på.
Både det visuelle artisteri og musikk er forøvrig fantastisk. Igjen har utviklerne gjort leksa si. Stemmeskuespillet er stort sett bra selvom folk flest snakker med britisk akksent. Om ikke annet høres ikke Henry ut som han kjeder seg til døde som i det fleste RPG fra Øst-Europa.

Kickstarta det tilbake i 2014 og stort sett er det alt jeg håpa på, et dønn solid open world RPG i en historisk setting uten masse fiktivt dill.

Siste traileren igjen:

E: Spillet er blitt tilbakestilt til forhåndsbestilling hos Steam og slippes nå om ti timer. Mulig det har med dag-1 patchen å gjøre. :sukk:
 
Sist redigert:

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Nå har jeg spilt Yakuza 5 siden tidlig januar og har endelig kommet meg til siste kapittel. I motsetning til tidligere spill har jeg ganske mange innvendinger på akkurat dette spillet i serien:

Yakuza 5 er veldig langt. Ekstremt langt. Du starter spillet som Kiryu, og så får du ikke tilgang til han igjen på over SEKSTI TIMER. Hvis du rusher gjennom spillet kanskje 40, men det er fortsatt veldig lang tid.



Hver gang du gjør en del av hovedstoryen blir du utsatt for sjukt lange storysekvenser. Det er Kojima-lengde på disse, men de går vanligvis bare ut på at to folk snakker i evigheter. Jeg har ikke skjønt 100 % hva som foregår i spillet fordi det er så mye politikk involvert, samt at jeg ofte spacer ut i løpet av disse sekvensene. Og da jeg endelig fikk kontroll over Kiryu i Kamurocho i siste kapittel hadde jeg glemt hvorfor han dro dit.

I Saejima sitt kapittel må du gjøre en dritlang sekvens hvor du rømmer fra fengselet. Greit nok men akkurat dette skjedde jo i forrige spill og!

Kun Kiryu får Beads of Good Fortune (kutter drastisk ned på fiender på gata) og Encounter Finder (merker av fiender på minikartet) i sitt kapittel. Dette betyr at de tre andre karene blir plaget konstant av street fights. Spesielt i Saejima sin del er gatene smale og jeg kom meg til level 20 med tre substories uferdige. Du kan få tak i et ekstra par med Beads i et skap og Silent Shoes (80 000 jævla colisseum-poeng), men ikke før siste kapittel. Da kan du liksågodt gi Kiryu sine items til de andre figurene når du vil spille som dem.

Hvis du blir full virker det som antallet fiender på gata tripler. Så ikke gjør det. I dette tar det også evigheter å bli edru igjen, du er tvunget til å bruke den Legendary Drinker-itemen fra apoteket, og du må bruke fem for å gå fra max drunk til helt edru.

Hver figur i spillet har sin eksklusive sidestory, "Another Drama". Kiryu kjører taxi, Saejima jakter dyr på fjellet, Haruka har jobber, og Shinada spiller baseball. Disse er for det meste bra men alle sidestoryene til Shinada går ut på å slå en ball. Det er for det første skikkelig dølt, og for det andre pissenkelt siden han er profesjonell og kan gjøre ting som å aktivere bullet time og levle opp baseball-skillen sin sånn at treffområdet blir større. Merkelig nok har ikke Akiyama noen sidestory. På den ene siden er det greit å slippe hostess-trening i dette spillet, på den andre siden får Akiyama pga dette mye mindre exp enn de andre.

Det er en level cap på 20 til Kiryu øker den i siste kapittel. Så hvis du gjør alle sidequests tilgjengelig i de respektive figurene sine kapitler før de drar til Tokyo er den expen bortkasta.

Skill-systemet har blitt streamlina for mye. I de andre spillene kunne du se hva du kom til å låse opp senere så du kunne planlegge framover. Nå kan du bare se den umiddelbare neste egenskapen i kategorien. Det er tilogmed et valg for å la spillet bare velge oppgraderinger for deg. Hvis poenget var å gjøre det lettere for spillere som ikke bryr seg så mye om slåssinga, hvorfor er det så jævlig mye slåssing?

Når du spiller som milliardæren Akiyama vil du alltid ha lite penger med mindre en fiende tilfeldigvis dropper en av de mest verdifulle tallerkenene. Den eneste andre måten for han å tjene penger i kapittelet sitt er å spille mahjong. Jeg aner ikke hvordan man spiller mahjong og jeg sleit ganske mye med å tjene nok penger til å maxe hans hostess.

I Haruka sine kapitler kan du plukke opp nøkler for å låse opp skapene i Sotenbori og motta en masse greier hun ikke kan bruke, som våpen og items for å jukse i gambling. Men hennes inventory slås ikke sammen med de andre i siste kapittel, dette skjer kun i New Game+! Dette blir du aldri fortalt.



Spillet har fem forskjellige figurer, og hver gang du får tilgang til en ny må du grinde opp denne figuren fra level 1. Dette kan føles veldig repetitivt, spesielt siden mange av oppdragene går igjen. Kjøpe de samme level up-egenskapene du gjorde for de tidligere figurene, finne de kampene som er del av Victory Road-kvalifikasjonene, finne restauranter til Tatsuya, slåssetrening under den figuren sin mester, den figuren sin hostess må rankes opp til S, tjene penger osv.

Men det er mye positivt med spillet. Grafikken er helt fantastisk. De navngitte figurene som har med hovedhistorien å gjøre har utrolig detaljerte ansikter, og de ser ut som ekte mennesker. Cutscenes bruker nå performance og motion capture, og figurene beveger seg mer realistisk enn tidligere.

Selv om det forlenger spillet en del, så er det sjukt ambisiøst å ha fem byer i spillet! Spillet foregår i Fukuoka, Sapporo, Osaka (samme sted som Majima sin story i 0), Nagoya og gode gamle Kamurocho i Tokyo i siste kapittel.

Loadetidene er ganske korte. Det er ikke engang en sånn dritlang første load som i GTA-spilla.



Haruka sitt kapittel går ut på at hun vil bli et popidol og istedenfor å slåss mot folk så kan hu utfordre folk til dance battles på gata. Disse foregår som DDR-aktige rytmespill og er en fin avveksling fra det vanlige gameplayet.


Jeg har spilt altfor mye Yakuza i det siste, og 5 er det fjerde jeg spiller på ti måneder. Det er nok altfor mye, men det gjør det iallfall enda mer tydelig at akkurat Yakuza 5, ved å prøve å være så ekstremt ambisiøst, klarer samtidig å forsterke alle svakhetene til serien. Jeg gleder meg egentlig til å være ferdig.
 
Kingdom Come har om ikke annet et fint oppslagsverk hvor man kan lese om masse historiske personer og steder. Det bryr ikke jeg meg om når jeg kan lese om driting.



Og sånn går no dagan...



Spillet har bøker som gir skills og om man leser dem på dass gir det bonus.
 
Sist redigert:
Spiller for tiden Kingdom Come: Deliverance og er vel nå en god håndfull timer ut i spillet, om ikke to.
Dette er virkelig saker, mangel på drager og magi veies opp med en sekk full av stats som alle har stor innvirkning på alt rundt deg og dette er detaljert, for å si det sånn. Alt i fra hvordan du lukter, hvor mye lyd du lager eller om du rett og slett ser mistenksom ut. Kan sies at hvis du går rundt med et sverd svøpt i blod og skit, så gir det positiv innvirkning på hvor truende du er i f.eks samtaler, det kan også få en hver banditt til å slippe sverdet og løpe av gårde. Men igjen vil kanskje andre ikke prate med deg pga. dette. Men fortvil ikke, man kan vaske seg i trau som er plassert rundt om kring, i tillegg tilbyr spillet badehus-fasiliteter der man til og med kan få vasket klærne sine. Sverd og annen rustning må man reparere og vedlikeholde med f.eks slipestein.

Oppdragene i spillet er ihvertfall, slik jeg opplever det, veldig varierte. I bunn så ligger jo standard rpg elementer, men det føles like vel som et eventyr, være seg at du må stjele noe fra eks-mannen til ei hore eller at du må finne 3 eksotiske fugler som har rømt fra slottet. Distansene i dette spillet føles veldig lange da kartet er svært. Men fast travel er implementert, heldigvis.

Kampsystemet er også helt fantastisk. I starten føler man at "fy faen i helvete dette er jo ikke mulig", men dette er meningen. Så fort man får gjort litt av hovedoppdraget så får man litt basisk trening i ulike typer våpen. Her kjører man stab, slash og smash rett og slett. Der svakheten til fienden spiller på hva slags rustning han/hun bruker. Møter man en ridderlig herremann med stål fra topp til tå, så kan det hende at sverdet ditt ikke helt lever opp til navnet sitt og at du må dra fem krigshammeren eller klubba di for å gi en real bulk i karosseriet hans. Men da Henry, som er navnet på karen din, bare er et menneske, så kan man nesten drite i å sloss mot flere enn to av gangen. Så lenge de to er relativt utrente. Så selv om dette spillet har et fint og flott kampsystem så vil fortsatt spillet at du prøver å gjøre noe annet enn å sloss hele tida. I tillegg gir det deg valget mellom å drepe, avvæpne eller rett og slett la fyren løpe heim te a mor etter endt kamp. looting av døde og dreping av banditter har en tendens til å gi Henry et rufsete rykte og det er ikke alltid så praktisk når man skal gjøre andre ting som å handle eller gjøre side-oppdrag.

Anbefaler dere å bare skaffe denne spillen og oppleve det selv. Dette er virkelig saker!
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Har begynt på Far Cry 4 til PS4, som jeg synes er top nice. Det ser helt fantastisk ut med omgivelser fra Himalaya og de har fått til en god blanding TPS og open world, hadde bare GTA vært sånn som dette si. Spørs hvordan det går med også nylig påbegynte Wolfenstein: The New Order når dette blir sammenlikningsgrunnlaget ...
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Har hatt Tekken 7 på ønskelista siden det kom ut (499 var for stiv pris for denne karen), og det var jo halv pris på det her om dagen da vettu. Det er år og dag siden jeg har spilt Tekken (siste var Tekken 5), men dette satt som ei kule akkurat nå. Det er ekstremt polert, og selv om det ikke virker som om det har skjedd all verdens siden Tekken 5 (unntaket er en ny Rage-funksjon som gir deg en superkombo når du får lite liv) var det uansett såpass på stell at jeg ikke bryr meg. Så klart er det med en drøss nye figurer så jeg er komplett lost, men det er veldig artig å gjenoppdage Tekken-skillza (eller mangel på sådanne). Høydepunktet så langt er historiedelen, som er en omfattende greie med drøssevis av cutscenes som forteller den dype og ektefølte (spoiler: nei) historien om Mishima-klanen. Det er så klart bare vissvass, men det er fortalt på en så oppriktig harry måte at jeg koser meg. Det matcher spillopplevelsen perfekt med tanke på at du spiller med en gjeng otaku- og action-stereotyper, for å si det sånn.

Og, så klart, en ekstra bonus er at du kan gå i ringen og se ut som dette:


PS: En ekstra shoutout til musikkansvarlig som på et tidspunkt sa at "vet dere hva, å tilpasse figuren sin skal være en innmari ålreit opplevelse" og skred til verket med denne ultimativt chille låta:
 
Mens jeg tok turen til Alexandria for å være turist siden den nye greia til Asscreed er ute.Ihvertfall har de fjerna alt story og gameplay så dette er fredelige saker. Rundt på kartet er det nå noder med guida turerer. Disse forteller ikke bare om steder og bygninger, men og personer og hendelser. F.eks var det en 20 minutter lang sak hvor man lærer om beleiringa av Alexandria. Ikke bare har alt dette fortellerstemme, men det er og lessa ned med fotografier, skisser og kart. De enderer og kartet noen ganger ved å f.eks sette fyr på det der kjente biblioteket.
Så ja, dette er en rimlig fantastisk pakke. En ting jeg savna fra grunnspillet var alle de funne factsene serien er kjent for og det får man i hauger og lass nå. Også imponerende at dillet er gratis samt skal selges som stand alone til skoler og sånt.
 

Drauden

SGs kollektive lillebror
Næmmen...

Har Creeda en del den siste uka, og har gått lei av å måtte wikipedie greier som fanger interessen min. Så dette er veldig etterlengtet for min del også.

Ellers a; Har creeda en del den siste uka. Definitivt et av de mest fungerende AC-spillene jeg har spilt, både når det gjelder gameplay og at det faktisk lar seg spille. Når ikke akkurat høydene til andre action RPG-er, Origins blir litt for repetativt, grindy og simpelt til at det holder seg gøy hele tide, men jeg koser jeg læll. Desidert min favoritt åpne-verden på lenge. Er en sucker for eldgammel historie, så dette er både brus og boller for min del.
Hovedhistorien er... grei? Ikke kriserævva, men det blir overraskende komplisert å holde styr på alle navnene, gudene, intrigene. Faller rett og slett av lasset i blant. Jeg har det mest gøy når jeg rir rundt og utforsker på egenhånd.
 
Sist redigert:

demake

Seksuelt godteri
Spiller Bayonetta på Switch, siden jeg aldri plukka det opp da det kom. Hørt mye bra om spillen, og alle ryktene viste seg å være sanne. Gleder meg til å starte på B2 så kroppen er klar til B3 kommer.
 

Sjutten

Piraten fra Sjuttavika
Spiller gjennom Final Fantasy IX for første gang på 11 år og dette er virkelig ikke et 2018-vennlig spill. Zidane er en vandrende #metoo, de fat/uglyshamer dronninga hele tida og alt og alle påpeker hvor deilig den 16 år gamle prinsessa er. Også må vi ikke glemme all rasismen og alle som antar kjønnet til Quina. Heldigvis er det fortsatt det mest comfy FF-spillet og jeg har allerede lagt ned 20 timer over tre dager. En ting jeg ikke liker helt med PS4-versjonen er alle juksegreiene de har lagt inn, som at du kan lære alle abilities automatisk og slå 9999 i skade hele tiden. Det er jo bare å ikke bruke det, men ganske unødvendig å legge til sånt i et spill som allerede er såpass enkelt. High speed og safe travel-funksjonene kommer godt med da. Spesielt når du må løpe tilbake til områder med svake fiender og sånt. Kanskje dette blir gangen jeg endelig klarer King of Jump Rope. Må nesten det om det skal bli platinum-trofe.
 

Jante

privileged CIS shitlord
looting av døde og dreping av banditter har en tendens til å gi Henry et rufsete rykte og det er ikke alltid så praktisk når man skal gjøre andre ting som å handle eller gjøre side-oppdrag.
Har putta inn noen timer selv, og det er ganske strabasiøst å ta på seg oppdrag der man må jage vekk (les: drapsdrepe) bandittgjenger fra de lokale skogholtene ja. Det hjalp veldig å få tak i noen potions, å få et visst grep om bueskyting (som gir piercing damage, som er det som må til når fienden begynner å ha mye armour) og det å få tak i en god hest som kan bære rundt på utstyret (det er veldig lett å overføre fra egen inventory til hest, og omvendt). Hjelper godt på økonomien å kunne selge unna loot til de lokale håndverkerne.

Det beste oppdraget til nå har vært etterforskningen av et brutalt angrep på lordens stall der alle hestene hadde blitt slakta ned. Etterforskningen ledet meg til det verste fyllakalaset hos en sullik av en bygdeprest, som blant annet ender opp i klokketårnet til den nærmeste kirka sent utpå lørdagskvelden. Og søndag morgen er det jo som kjent gudstjeneste..