Koser meg med The Messenger på Switcheroony om dagen. Det er spillet for deg som vil spille Ninja Gaiden på NES fordi det eier, men som også vil gjøre nesten hva som helst annet enn å spille Ninja Gaiden på NES fordi det krysser grensa mellom "vanskelig men rettferdig" og "fy faen du kødder... ok fy faen NÅ kødder du... altså bare fy faen" så drøyt at det blir etterlyst av Interpol. Kort fortalt så er du en ninjamann og som seg hør og bør er det demoner, og tror du kanskje at de trenger å drepes littegrann? Isåfall har du helt rett. En av grunnpilarene i spillet er Cloudwalk, som er et fancy navn på at du kan hoppe så mange ganger i lufta du bare lyster så lenge du treffer noe med et sverdslag mellom hvert hopp. Høres kanskje litt keitete ut, men det funker veldig bra fordi dette er et veldig bra designet spill. Etterhvert får du også mange andre ninjaevner som komplementerer skyruslinga bra, dog muligens litt for mye siden det blir en del knappetrykk og timing som må gå opp ganske perfekt på hvert brett etter hvert men joa det er jo hele utfordringa i spillet.
Har spilt i ca. tre og en halv time og det starta veldig pent, men er nå blitt forholdsvis vrient uten at det er i nærheten av "fy faen"-nivå. Masse kule brett, masse kule bosser og bra designede utfordringer som ofte går på navigasjon, timing og litt veldig lett pusling. Jeg får også litt vibber av Celeste, siden The Messenger har samme greia med ekstrautfordringer hvor du finner hemmelige dingsebomser. Vil dog plassere dette litt lengre ned på hardcore-stigen enn Celeste enn så lenge (merk at jeg spilte Celeste på vanlig modus uten sånn ekstrahjelp). Livsystemet er også fiffig, istedenfor å ha liv og continues blir du isteden redda i siste liten av en satan som spiser opp krystallene du samler opp inntil han er mett hver gang du dør. Krystallene er det du trenger for å oppgradere ting, men siden du ikke mister krystallene du hadde før du døde og straffen ikke øker for hvert dødsfall hvis du er på et vanskelig parti, går det stort sett greit.
Negativt? Vel, spillet er faktisk ganske bra skrevet, med en liten kuriøs greie hvor handelsmannen som selger deg stæsj gjerne tar en prat om brettet du er på, bossene du skal møte og - hvis du ber om en historie - små filosofiske utlegninger av typen Æsops fabler. Nesten, har sett noen vrier på Grimm-eventyr og eldgamle sagn også. Det er uventet, og slett ikke slepphendt utført, men problemet er at jeg har lest nok til at det han har å si er gammalt nytt. Uansett noe man setter pris på, meeeeen litt verre er det at spillet går ganske full meta veldig ofte. Dette er så klart smak og behag, men det skjer så godt som aldri at noen tar premisset for spillet alvorlig; alle slitne troper som er kopiert fra gamle actionspill kommenteres, og alt må ha en liten ironisk hipstersnert når det beskrives. Det er, igjen, smak og behag og ikke egentlig dårlig skrevet, det blir bare litt slitsomt etter hvert. Spesielt fordi alt annet er så solid gjennomført og en veldig kul opplevelse. Trenger jeg forresten å nevne at spillet har et steinhardt retro-chiptune-musikkspor, ikke det nei.
Ja, og ikke les eller sjekk noe mer om spillet hvis dette høres lovende ut, bare gi det en sjanse (160 spenn på Switch, noen daler rimeligere andre steder sikkert). Det er enkelte ting etter hvert jeg ble skikkelig tatt på senga av (på en god måte) som jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde fått spoila. Fakeedit: Sjekka traileren nå og det jeg tenker på er så klart med der, bare jeg som ikke har fulgt med. Jaja. Uansett er dette soleklart på 2018-topplista så jeg synes du burde gi det en snurr hvis du liker retro-action.