Hvorfor bør jeg hate MGS4?

[SHDR]

Som dere alle sikkert vet (og for dere som ikke vet, get with the program) har jeg kjøpt meg PS3. Jeg har lastet ned bøtter og spann med demoer og slikt for å virkelig orientere meg i spillbiblioteket, og er egentlig ganske fornøyd til nå. Mange forutanelser er bekreftet, men særlig én er blitt kraftig motbevist.

Hva er det som er gærent med MGS4, egentlig? Demoen jeg spilte i går så ut til å ha alt: Maksimalistisk stealth-gameplay, en fet og velrealisert setting uten overtydelige sømmer, bite-sized gameplay (hvert område er forholdsvis avgrenset, hvilket betyr at man lett får oversikt), nervepirrende stealth, forholdsvis velfungerende gunplay, flott animasjon og den gamle, sære og omstendelige MGS-realismen som flyr rett i fjeset på den gale sci-fi-fortellingen som likevel klarer å sjarmere meg fordi Hideo er så schizo. Hva er dealen med at mannen er så innmari konfliktkritisk og likevel er en helt gæren militærfetishist? Jeg syntes for eksempel måten Snake fikler med pistolen han får av Mk. II er full av kjærlighet. Det samme går for Snaker'n sjæl: Han beveger seg skikkelig pussig, men samtidig så tror jeg liksom på at dette maskuline våpenberget er *helt* musestille når han beveger seg.

Det er mange som klager over at MGS4 er Mr. Immersion Breaker 2000 fordi du blir sendt til CODEC-en og videosekvenser absolutt hele tida, men jeg har ikke følt meg så midt inni en opplevelse på veldig lenge som da jeg spilte her om dagen. Det at jeg ikke helt vet hva soldatene rundt meg driver med slik at jeg blir pent nødt til å ligge og følge med på dem, og mengden med read-outs om Snakes stress, status på kamuflasjen og så videre gir meg så mye å følge med på og holde styr på at jeg liksom taper meg selv litt. Det synes jeg er fett. Alt jeg kan holde styr på mens jeg spiller er Snakes tilstand, omgivelsene mine, hva fiendene mine driver med samt passe på å grynte til mennesket som sannsynligvis sitter i stua sammen med meg.

Såh. Fortell meg hvorfor MGS4 blir ræva etterhvert. Tror jeg at spillet er noe helt annet enn det faktisk er, eller er jeg så heldig/uheldig at MGS4 bare treffer midt i blinken? Åh, og ingen spoilere, forresten.

 

[Lodin]

Har vel noe med at spillet hovedsaklig går over til å bare være kuttescener etter akt 3. Selv digger jeg historien nettopp fordi den er så ræva så det er levbart, men for Yetier og sånn er det lidelse. Slutten på MGS2 er forøvrig langt verre så hvis det var levbart for deg er dette ok.

 

[Aleksius]

Yetipants synes det er ukult fordi han er tjuesyv, og sliter med komplekser fordi han fremdeles henger på et spillforum, og bruker store deler av fritiden sin på det. Han vil vise at dette er hobbien hans, og at han langt ifra er noen kjellerdveler med sosiale problemer ved å skille seg ut fra den generelle opinionen i gruppen. Så når en kar som er et «respektert kjernemedlem» med monopol på sannheten tenker slik, må naturligvis også resten av forumet plukke med seg denne støvlete elitismen hans.

Metal Gear Solid 4 er langt fra noe dårlig spill.

EDIT: Legg merke til hvordan alle er innom tråden, men ingen svarer. To kjernemedlemmers meninger kræsjer; det betyr at den gjennomsnittlige SG-ere nå enten har en identitetskrise eller forsøker å late som ingenting.

 

[SHDR]

Jeg begynner å bli en litt pussig gamer. Mesteparten av tida mi går til skikkelig overfladiske og simple belønningsautomater som Bejeweled, Peggle, Pixeljunk-spilla som egentlig bare er junkfood for hjernen men som i det minste tvinger meg til å tenke utenfor maktrelasjoner og sosiale dynamikker (to ting jeg ikke skjønner hvordan jeg skal representere skikkelig i videospill, og dermed trenger å utsette til jeg skjønner spill litt bedre). Eller så spiller jeg skikkelig geeky simulasjoner (shootere som Crysis og STALKER kvalifiserer på sin måte som simulasjon for meg), forvaltningsspill som handler om å planlegge fremgang i avanserte statistiske systemer mens jeg mestrer kravene til full situasjonsbevissthet (her regner jeg for eksempel Devil May Cry 4 og Shin Megami Tensei-spillene, som begge er grener av JRPG-stammen, som relatert til Sacred 2 og Civilization 4, fordi alle spillene handler om å bygge seg en så detaljert modell som mulig av de mulige utfallene av stadige og nokså isolerte konflikter som finner sted i et større progresjonsrammeverk) og til slutt rene reaksjonsspill som Geometry Wars, Wipeout HD, Outrun 2006 og Gradius V.

Jeg har plutselig snudd litt igjen og finner meg som regel uengasjert av konsekvensfrie lekeplasser som (selv det nokså jordnære) GTAIV, Fallout 3 eller MMO-er som alle andre ser ut til å finne seg sjæl i om dagen. Problemet mitt med disse spillene er at det faen meg aldri skjer noe. Selv om de teknisk sett skal være de dypeste verdenssimulasjonene, sørger kravene til selve verdenssimulasjonene for at det innimellom alle de simulerte adferdene er jævlig få utfall og det er tross alt utfallene og ikke egentlig bredden på deltakelsesrommet som engasjerer meg. Og der kommer vi tilbake til MGS4: Det er ikke så innmari mye som foregår der så langt jeg har spilt, stort sett bare soldater som patruljerer og spredt ildkamp som egentlig ikke angår meg, men som jeg blir nødt til å ta hensyn til for å flytte meg rundt.

Men hvis jeg pirker borti fiender, utviser de mye mer adferd enn bare "oppdag fiende, gå i dekning, skyt" og selv om den er mekanisk, som den blir når du har sett den fjørtiende soldaten knele foran et lik og ringe inn til kommandosentralen, så fôrer disse hendelsene meg med informasjon, gir meg rom til å tenke på hva som kommer til å skje i den umiddelbare fremtid ... til og med evasion/caution-pausene i stealthingen gir meg en følelse av spenning og deltakelse, for jeg prøver frenetisk å beholde oversikten over situasjonen og befinne meg i en gunstig posisjon i forhold til hvor jeg tror de som jakter på meg er. Disse forskjellige tilstandene av usikkerhet blir som beats, de snur situasjonen på hodet og gjør det vanskelig å forutse fremtiden. Spenning.

Det hjelper også at det blir en slags belønning å se at jeg er helt dritheit på situasjonsbevissthet når radaren kommer tilbake og fienden sitter akkurat der hvor jeg regnet med at den ville. Det er relatert til å marke seg over en gate på høylys dag og oppdage at en patruljerende soldat du ikke hadde tatt med i beregningen er på vei mot deg. Det som følger er en nervepirrende jakt i sniletempo mens Snake, ja, slanger seg over den varme jordveien på vei mot skygge. Også der blir situasjonsbevisstheten din overrumplet av ny informasjon, du strever med å få denne nye informasjonen til å passe inn i den eksisterende modellen din og plutselig er alt i fluksus. Hvis du ikke merka han som er på vei mot posisjonen din, hva annet har du gått glipp av? At spillet egentlig er ganske saktmodig gjør det hele bare enda verre fordi du får så innmari mye tid på deg til å reagere at du nærmest fantaserer om situasjonen og bygger deg nye bilder, heller enn å bare reagere, reagere, gjøre det spillet har instruert deg spesifikt om å gjøre.

Så ja. Uh. Er det mye av det i MGS4, eller begynner jeg bare å miste kontakten med virkeligheten?

 

[Lodin]

I første og andre kapittel, ja. Ikke så mye etter det.
Det vil si, det dukker opp flere seksjoner hvor man kan stealthe. Spørsmålet er bare om man gidder siden det ofte er like greit å gå bananas.

 

[CyberK]

Vel, jeg likte MGS4 jeg da. :-/

 

[Dens]

Jeg grøsser bare med tanken på hvor positiv spillepressen var til MGS4. Jeg syntes alt var vel og bra (nei, det var vel ikke det) fram til akt 4, men da gutten med snekkerbuksen og fiskestangen dukket opp, kollapset plutselig hele MGS-universet for min del. Jeg innså i grunn hvor bæsj MGS er. Synd, det var jo morsomt å spille de få gangene man fikk gjøre det i løpet av spillet.

Bare noe jeg kom på. Så sånn er det.

Det var dog episk da jeg oppdaget Ipoden og i akt 2. Hvor langt er du kommet?

.

 

[Lodin]

Han har bare spilt demoen som er en liten bit av akt 2 i sør-amerika slik jeg forstår det.

 

[Sheffield]

Nå er det vel bare Yetipants som har noe i mot det spillet, og gir uttrykk for det. Hvertfall her på forumet.

MGS4 er et godt spill, men bare hvis du har spilt de tidligere og kjenner historien. MGS 4 skal liksom fullføre historien de tre andre har bygd opp, og ettersom det er mange løse tråder fra de foregående spillene vil det også være en hel jævla bønsj med video og samtaler. Kjenner du Metal Gear universet fra før, vil dette være en fantastisk opplevelse for deg. Du vil møte mange overaskelser, som egentlig er en stor klisje, men hvis du liker Metal Gear så vil det glede deg. Du vil også få mange gjensyn med ting fra tidligere spill, og ettersom jeg ikke skal spoile noe, kan jeg heller ikke gå i dypere detalj. Jeg kan bare si at jeg fikk orgasme når det gikk opp for meg at jeg skulle....vi stopper der.


Poenget mitt er at spilldelen av Metal Gear Solid 4 er bra, og liker du Metal Gear fra før vil du også godta alle pausene. Er du nybegynner vil du bli skremt av de helt for jævlig lange cut scensa. Noen av de er helt ekstreme. Du kommer også til å hate en viss jente.

 

[sheriffen]

Metal Gear Solid er Metal Gear Solid, og ikke noe annet. Når man spiller MGS bør man forvente konsentert galskap, tøv og ræl i mellom det fete gameplayet. Nå har ikke jeg spilt igjennom hele MGS4 enda, men det virker å være i samma ånd som de tidligere. Vil man spille noe konvensjonelt kan man bare spille noe kjipt som Splinter Cell, men hvis man vil ha en spillopplevelse spiller man MGS.

 

[oma]

Det er ingen som kan si at de greide aa holde ett rett ansikt naar scenen mellom otacon og dr naomi.

 

[Magster]

Det var ikke bare den scenen som var pinlig, skal jeg si deg.

Jeg likte MGS2 godt, mest på grunn av gameplayet, og 3ern likte jeg enda bedre. MGS4 derimot, var en stor skuffelse. For det første likte jeg ikke det med at hele greia var delt opp i akter, også likte jeg heller ikke det at spillet prøvde å være mer en rævva film enn et spill. All snikinga var like god som de forrige spillene, men det ble utrolig kjipt å spille siden det kom en cutscene hvert tiende minutt.

Det som gjør filmene så kjedelige er at man hele tida får et tonn av informasjon man ikke kunne brydd seg mindre om, pluss at dialogen også suger balle. Jeg runda spillet uansett, egentlig mest fordi jeg følte at jeg måtte spille igjennom det siste spillet i serien, fordi jeg hadde spilt igjennom alle de andre spillene.

 

[Aleksius]

Og akkurat hvorfor suger dialogen i fireren? Og hvis du ikke tåler informasjon, noe som på sett og vis er den eneste måten å fortelle en fortelling på så fatter jeg ikke hvorfor du i det hele tatt spiller et slikt spill. Jeg antar samtidig at du er typen som misliker film og bøker? Det er jo bare informasjon; ingen interaktivitet? En kar som deg burde jo holde deg langt vekke fra et spill som dette. Hvorfor likte du ikke den dramatiske strukturen spillet brukte? Hva har du i mot akter?

Nok en støvlete, forjævla kvasielitist tatt på sengen, eller hva?

 

[Magster]

Det jeg mener er at mye av informasjonen man får er unødvendig for å bli engasjert i historien.
Og mye av fortellingen er dårlig, som for eksempel når han negeren forteller om bakgrunnshistorien til bossene. Det høres ut som noe til og med jeg kunne ha skrevet på en halv time. Det er nesten som at de har funnet på masse bare for å ha en detaljert og dyp historie.

Nå vil jeg høre hva du syns gjør historien så bra.

 

[Yetipants]

Her er en spoileriffic omtale av spillet, skrevet av en kompis av Stu Campbell. Den begynner sånn:

I've more or less finished it now.

Words cannot adequately describe my disgust, horror and contempt at how stupendously terrible this game is. The first "act" is fun, but too cutscene-y. The second is less cutsceney, and the best part of the game. The first level of the third act is neat and pretty fun, mostly sneaky with some chances for killin'. There's one level very near the end that's fun (I got killed on my first go, then got through it in half an hour without getting spotted once on my second try. It was probably the best bit of the game, in fact, though it's nothing revolutionary, just a nice little tricky stealth section. Deus Ex or all the Hitman games have about 20 bits this good, though). The rest of it is 90% cutscenes, and 100% utter, utter shit.

Derfor. Hvis du vil ha masse spoilere som også forklarer hvorfor det er 100% utter shit så kan du lese resten av omtalen. Jeg spilte videre etter det brettet bare for å sjekke, og joda, han har rett. Spillet går fra å være et ganske kult stealth-actionspill (som dog er akkurat for lett og for lite fritt til at det når helt opp til Jesu rævhår) til å bli den verste filmen noe menneske kan forestille seg. Slutten av spillet har to ikke-interaktive actionsekvenser; begge er så idiotiske at du nekter å godta det du får se, selv om de er komplett over-the-top med vilje. Verre enn Shoot'Em Up (filmen). Resten av filmklippene er nyhetsreportasje av en av to typer. Type 1: Falskt moneyshot. "Sjekk der'a, X driver og angriper Y, uten at noe egentlig skjer annet enn at seeren skal få en følelse av dramatikk som uansett blir pissa vekk i neste scene fordi det er en scene av neste type, som er:" Pratende hoder. Kojima elsker pratende hoder i filmene sine, han kan ikke få nok av dem. Det skal jeg love deg du får i løpet av de siste tre timene av MGS4 (som, bare for å nevne det, inneholder sånn cirka femten minutter gameplay til sammen. Dette er ikke en overdrivelse), for det er omtrent ikke annet du får se. PS3-en kan rendre omtrent hva det skal være (noe vi får demonstrert flere ganger i løpet av spillet) uten tanke på om det er fysisk mulig eller ikke, og finalen på Snakes historie er folk som tusler rundt og prater om noe irrelevant drit ingen i hele verden bryr seg om. Opplevelsen min av MGS4 ble omtrent sånn:

• Whoo, yeah, på tide å sette i gang! ... Med å installere, ja. Okay, det tar vel ikke så lang tid.
• ...Jo, det gjorde det visst. Stilig animasjon på Snake mens spillet trøsker seg over på harddisken, da.
• Dum de dum, dette dro ut. Enda godt jeg bare må gjøre det en gang!
• All right, menyen! Whoo, kongemusikk! Fett. Spille nå.
• [En time senere] Okay, dette var egentlig overraskende artig. Fet grafikk og samme kule gameplayet, bare enda bedre. Lover bra.
• [Tre timer senere] Okay, dette er fortsatt artig nå som jeg har fått teken på det. Filmklippet på slutten av første akt var bare drit og irriterende foreshadowing, og jeg måtte sitte gjennom enda en døll briefing, men i det minste kunne jeg toge rundt med roboten min. Uansett, jeg har nå nok penger til å kjøpe meg Mosin Nagant! Sjef. Håper ikke spillet blir for lett av det.
• [Enda tre timer senere] Oi. Jo, det ble det visst.
• [Nye tre timer senere] Se her ja, en del kul action. Like før jeg skal begynne på slutten nå, tror jeg. Er vel over kneika nå, den jævla talen med dama i Tsjekkia dro ut.
• [En time senere] Oi. Jeg er ikke over kneika.
• [To timer senere] Se der ja, da var jeg... ikke det nei. Faen.
• En time senere] ... Okay hvis dette ikke er kneika, da håper jeg noen kommer og skyter meg når den dukker opp.
• [Enda en time senere] ......... Død, hvor er din brodd osv.
• [Enda en faens fittetime seinere] ENDELIG. Det der var som om Fight Club skulle gått over til bare å vise en kar som satt og konstant kasta opp i ei bøtte etter en halvtime.

MGS4 er sammenraska lowbrow-tjohoi som tror det er så faens highbrow og ikke kan få nok av å skryte av det. Hvis du setter pris på sånt så er det nok midt i blinken, men jeg mistenker at vår kjære OP ikke er med i den klubben.

PS:

Nok en støvlete, forjævla kvasielitist tatt på sengen, eller hva?

Årets sitat allerede i januar? Du store alpakka.

 

[Lodin]

Å gud dere, nå kommer første posten til Yeti.

EDIT: Nei han slo meg!

 

[Aleksius]

Åh, Yetipants! Gratulerer med å ha oppdaget at alt suger hvis man ser på det fra riktig vinkel, i tillegg til at «Zero Punctuation»-etterlignere, som da vinner internettpoeng, kulhet og eventuelt penger på å drive på slik, kan brukes til å argumentere for en når man sterkt har lyst til å skille seg ut fra en generell opinion, og dermed ikke gi feil inntrykk av ens personlighet selv om man er tjuesyv, og fremdeles bruker store deler av fritiden sin på et spillforum. Jeg synes det er helt greit at du gjør det -- det er en hobby -- så dette er meningsløst. Og om du virkelig faktisk misliker Metal Gear Solid-serien, og er en hardbarket ludologist, så fatter jeg ikke hvorfor du i det hele tatt tilnærmer deg noe slikt. Liker man hundre år gamle, dyptpløyende beskrivelser av det å bo ute i en skog en stund, er det ikke sikkert man liker samtidslitteratur, og motsatt, selvfølgelig.

Når det gjelder Magsters spørsmål om hvorfor Metal Gear Solid 4 er så bra så skal jeg forklare ham det. Umberto Eco forklarer her hvorfor klassikeren Casablanca, som i likhet med Metal Gear inneholder usannsynlige vridninger, umulige psykologiske reaksjoner og klisjé etter klisjé, funker. Noen av dere som har lest om de forskerene som forsøkte å finne ut hva menneskelig vakkerhet var, også snublet over det fenomenet hvor man teiper sammen masse tilfeldige biter av masse tilfeldige menneskers ansikter, og teiper det sammen, så blir denne kombinasjonen vakrere enn hvert ansikt for seg selv? Velkommen til Metal Gear.

 

[Yetipants]

Og om du virkelig faktisk misliker Metal Gear Solid-serien, og er en hardbarket ludologist, så fatter jeg ikke hvorfor du i det hele tatt tilnærmer deg noe slikt.

Fordi spillet er artig. Er bare det at Kojima har fått det for seg at han er forfatter også, noe som er ganske synd. Ikke like trist som at du faktisk biter på, men hver til sitt.

Angående utgangspunktet for historien i MGS4 og kvaliteten på den, så har gubben som oversatte den til engelsk følgende å si:

The stories of MGS2 and MGS3 were truly written without any backup measures if the series continued, leaving dozens of confusing and unexplained plot elements in the wake. The fact that we were able to tie up all the loose ends with MGS4 was nothing short of a miracle.

Plutselig forstår jeg alt...

 

[StarEye]

Her er en spoileriffic omtale av spillet, skrevet av en kompis av Stu Campbell

Jeg stoppet å lese der.

 

[Aleksius]

Det har da strengt tatt aldri vært noen hemmelighet, Yetipants.

Hideo Kojima er nemlig en postmodernist.