YOU DIED, YOU DIED, OH OH YOU DIED!
Jeg spenner alle musklene i kroppen, knokene mine blir så hvite at huden virker gjennomsiktig. Jeg hever hånden truende, skjelvende, og kjenner blodet pumpe mot tinningen. Primale følelser holder på å ta over, ingenting så provoserende burde få lov til å eksistere!
Den hånende musikken har chippet bort tålmodigheten min blokk etter blokk. Jeg ser for meg den mentale velstanden min som kuben fra Curiosity, og den er omsvermet av små smilende varseltrekanter med enda mindre hakker.
Jeg puster ut, hva var forskjellen denne gangen fra de 2790 foregående? Jeg prøver å få kontroll på pulsen med dype åndedrag mens jeg analyser kampen. Megaman kampen i I wanna be the boshy har hjemsøkt meg lengre enn jeg kan huske, og jeg er på nippet til å avinstallere hele skiten. Men jeg er selvfølgelig ikke det. Jeg SKAL klare det. Ingen skjønner hvorfor jeg gidder, hvorfor jeg streber dagen lang etter den ene perfekte sekvensen som tar meg videre. Jeg tror det er nettopp det som er drivkraften min. Jeg går på der andre snur. Jeg nøyer meg ikke med å klare noe 99%. Dette er meg, jeg lar handlingene mine definere meg, og da kan jeg ikke la noe overkomme meg.
Jeg setter igang med forsøk 2791 når det banker på døren. Ingenting skal hindre meg i å klare dette så jeg roper "kom inn!" Jeg lever nok bare de sedvanlige 40 sekundene uansett, så de får se meg feile før jeg hører hva de vil.
Jeg registrerer en skygge legge seg over monitoren, jeg kjenner musklene spenne seg klare til å slå inn trynet til den som saboterer dette, men innser raskt at de er høflige nok til å ikke forstyrre noe mer. 33 sekunder har gått. Jeg har overlevd første bullethell segment, slått av strømmen til Elecman, og tatt knekken på Bombman mens jeg samtidig har unngått frisbee knivene til Quickman. Pulsen øker. Neste bulletsegment er et helvete, det er kun et sted hvor man kan unnslippe en sikker død. Jeg posisjonerer meg, men tviler på at det går. Det er pixelperfekt i ordets rette forstand og jeg har sett hva som venter meg etterpå. Jeg overlever.
52 sekunder. Jeg har ikke lagt merke til at det har dukket opp enda en skygge på monitoren. Jeg ser ikke annet enn Skullmans bullethell angrep, og føler at tiden sakker. Pulsen banker som en hammer i brystet, men musikklisten min fikser saken. MC Hammer kommer på med U can`t touch this, og rytmene holder pulsen i sjakk.
77 sekunder. Det finnes ikke noe annet enn Boshy. Jeg er en del av det. Jeg ER Boshy! Skullman har falt og en robo dinosaur står mellom meg og himmelen. Den har ikke sjanse. Munnen min er halvåpen og jeg registrerer ikke sikkelet som forlater munnen. Ei heller skyggen som faller mot hodet mitt i det MC roper ut "HAMMERTIME!"
YOU DIED, YOU DIED, OH OH YOU DIED!