"Ja, Eivind. 4 stemmer. 2 fler enn neste nominerte på lista. Er du klar?" Mesterdetektiven tilbød Eivind et trekk fra pipa si, tydelig skuffet over å måtte følge Eivind McHaters 2k til bakgården, men Eivind sa ingenting.
De to går ned den store svingtrappen og mot døra ut mot bakgården. Vinden uler utenfor. Det var blitt høst og mørket hadde allerede rukket å senke seg over Internat Norwegen.
"Hva i...." Sheriffen hører en rar lyd fra taket. "Hva i helvete er den lyden?"
"Veit ikke, men det høres ut som det komme.... PASS DEG", skriker Eivind og hopper på Sheriffen idet den store lysekronen faller ned fra taket på vei ned mot deres sikre død. De to ligger nå på ryggen og ser rett mot øyet i lysekrona som er på vei mot dem.
"Eivind... Vi lever fortsatt!" Lysekronen var under ti centimeter fra nesetippene deres.
"Ja, men det hadde nesten vært like greit om det hadde blitt ferdig nå. MEN SAMMA FAEN DET! ER TYDELIG AT JEG IKKE SKAL DØ HEEEELT ENNÅ!"
Detektiv Sheriffen dytter lampa vekk slik at han og Eivind kan kommeg seg unna.
"Du reddet livet mitt, du veit det?" Sheriffen er fornøyd, for han hadde ikke tenkt til å dø på Internat Norwegen. Planen var klar den. Dø i stolen, ved siden av det whiskybordet han fikk fra Terje, med pipa i kjeften og whiskeyen sølt over hele seg. Det ville bli vakkert, tenkte Sheriffen mens de gikk forbi alle faklene og opp til galgen.
"Har du noen siste ord, Eivind?" spør detektiven.
"Ja. Det har jeg faktisk", han kremter litt før han roper
"Bunch of slack-jawed faggots around here. This stuff will make you a god damned sexual Tyrannosaurus, just like me."
Sheriffen går ned fra podiet, tryner noe helt forjævlig og slår ryggen sin hardt.
"SHINRAEN MIN!" Roper Sheriffen, men vinker alt videre. Han har tydelig vondt men som den mesterdetektiven han er er det viktig å ikke vise fienden at han er svak.
Vaktmester Lodin kommer opp.
"Erru klar for å dingle din, jæla fisemink? Kanke drive å prutte rundt her å tru du kan gjørra som ru vil. Jæla rasshøl!" Han drar i spaken, men ingenting skjer.
"MEH! Må jo faen meg gjør alt sjæl i disse dager. KAN NOEN FINNE EN JÆVLA MINKESTOL TIL DENNA HERRA POKEMONEN?" roper Lodin.
Terje kommer bort med en hjemmelaget krakk og gir den til Lodin.
"Her. Har lagan sjæl!" og går tilbake til plassen sin utenfor fakkelringen.
Eivind går opp på krakken og venter tålmodig mens Vaktmester Lodin kutter lengden på tauet ned til galgen.
Lodin sier nok en gang: "erru klar for å dingle din jæla fisemink kanke drive å prutte rundt her å tru du kan gjørra som du vil jæla rasshøl", men helt uten innlevelse denne gangen. Eivind humret faktisk litt for seg selv for det hørtes så innøvd ut, men så ser han ned på Lodin som går bakover for å ta sats å sparke i stolen og blir med ett nervøs.
Plutselig skjer det noe merkelig. En etter en slokker faklene, akkurat som om noen går med en lyseslukker. Faklene slukkes fortere og fortere helt til det bare er en igjen og det er den oppe ved galgen.
"Hva i helvete?" Sier sheriffen.
"Hva faen skjer nå a?" sier lodin.
"Å e det som skjær heri gården nå a?" sier Yetipants.
Den siste fakkelen slukkes. Det er så å si helt mørkt, men Lodin har vært ute en vinternatt før så nattsynet hans er godt nok til å se stolen. Han sparker alt han kan og idet han treffer stolen så blusser alle faklene opp igjen å nøyaktig den samme plassen de var før damene som holdt dem falt ned.
"HVEM ER DET SOM GJØR DETTE?!" roper lille drauden. Livredd, kryper han inn under stolen til Sofie før han lukter rød3-ens stank og beveger seg videre under stolen til Neocon.
Lodin ser på Eivind, som plutselig henger oppned i galgen med foten øverst.
Og lodin besvimer.
Mesterdetektiven reiser seg opp og sier.
"Dette tar jeg som et tegn på at Eivind ikke skal dø idag.
Men jeg har, ved hjelp av mine ekstraordinære detektivegenskaper også kommet frem til en ting til.
Det spøker på Internat Norwegen."
Det er nå natt.