Min mening her er som tidligere: da jeg var yngre, greide jeg sette pris på Final Fantasy-spillene som fortellinger, ettersom jeg ikke hadde så fryktelig høye krav den gangen. Nå ser jeg fryktelig lett de stereotype hovedpersonene, som jeg ikke kan assosiere med i det hele tatt: Kalde, overlegne, "mystiske", gjerne med dunkle, skumle fortider de ikke er kar om å huske, eller fortrenger. Legg til generisk jeg-må-redde-verden-plott, som stort sett er totalt lineært, og helt uten alternative slutter, klønete oversatt og tilpasset vesten. I den japanske versjonen av Final Fantasy VII var det for eksempel en god del dristig seksuell spenning mellom Cloud, Aeris og Tifa, spenning som ble slipt vekk i den vestlige utgivelsen fordi man var usikre på hvordan det ville bli mottatt. Samme veien tok den spesielle homoerotiske dragningen mellom Sephiroth og Cloud, og tilsynelatende ganske mye annet også. Legg til at oversettelsen til dels gjorde fortellingen uforståelig, og du har ganske mange solide problemer. Disse problemene vedvarer i samtlige Final Fantasy-spill, faktisk, og mens historien og dialogene kan anes som gode under den vestlige tilpasningen, mister universene helt skjarm og troverdighet for meg under denne prosessen. Om ikke de var så dårlige til å begynne med, da? Det er uansett ikke til å nekte for at Final Fantasy-dialoger ofte er vel så begredelige som kjappe fansubs. Ettersom dette går ut over den allerede formulaiske fortellingen, er det ikke mye appell igjen. Legg til random encounters, en skrekkelig irriterende og kunstig forlengende feature som begynte å plage meg allerede i Final Fantasy 6, og du har plenty med grunner til at jeg ikke liker spillene. Så kan vi begynne med kampsystemene og utstyrssystemene: disse er stort sett ganske gode, ja, men spesielt Grid-systemet i Final Fantasy X og junction-systemet i Final Fantasy VIII var både for kjedelige å engasjere seg i, og for enkle å exploite, til at jeg klarte å bli spesielt glad i dem. Materia-systemet i Final Fantasy VII var bedre, men det kan også godt være fordi jeg var 13-14 år gammel da jeg spilte det, og ikke like flink til å spotte og utnytte svakheter i systemet den gangen. Kampsystemene er faktisk ganske streite, men blir raskt kjedelig, ettersom du blir utsatt for dem altfor mye: om Final Fantasy-spillene hadde hadd få, utfordrende kamper og istedet interessante sideoppdrag som gav deg XP NÅR DU LØSTE DEM, eventuelt at man måtte løse gåter (litt à la ranking-systemet i Final Fantasy VII) eller at man ganske enkelt fikk erfaring ettersom spillet skred frem, ville vært mye bedre. For de virkelige power-gamerne kunne du hatt arenaer eller områder med random kamper som gav deg erfaring. Dermed ville du fått tilfredsstilt de som ville gjøre quests, de som bare vil komme seg gjennom spillet for historiens del, og ikke minst de XP-hungrige power-gamerne som ikke kan legge fra seg spillet før de har maxet opp alle. Da ville jeg også antakelig giddet å spille spillene: legg vekt på UTFORSKNING eller OPPDRAG, og la de som VIL ha det få muligheten til å munchkine. Det er mer fleksibelt, det er ganske enkelt mer ettertenksomt, og lar spilleren få spille spillet slik de vil spille det, istedet for å få tredd kjedelige, repetetive kamper over hodet. Det blir da også eventuelt litt mer drama i spillet, ettersom en kamp stort sett vil være pivotal for fortellingen, eller en kamp for å klare et oppdrag. Kamper vil få konsekvenser utover at en måler sakte beveger seg oppover og gir deg høyere stats. Jeg forestiller meg at FFXII vil tilfredsstille meg litt mer i så henseende, ettersom de visstnok skal kutte ut random battles. Takk, Squeenix! Om de klarer å oversette spillet på en anstendig måte, og ikke minst klarer å finne stemmeskuespillere som ikke suger kamelpikk, kan det hende de klarer å vinne meg over igjen. Formulaiske fortellinger kan også være spennende, om de bare er episke og velfortalte. Vær bare så snill og dropp de aller største animeklisjeene, og la være å "skjerme" meg fra eventuelle seksuelle undertoner: jeg er gammel nok til å ha meg om jeg har lyst til det.
Hva angår vestlige rollespill, synes jeg de lider av mange av de samme problemene som japanske gjør, nemlig at de skriver elendige plott som stort sett aldri engasjerer meg, eller tvinger meg til å sette meg inn i halvrævva kvasi-turbaserte strategikampsystemer, som stort sett alltid er både underutviklede og kjedelige. Rollespill spiller jeg for å engasjeres i en verden, en lang fortelling og for å foreta egne valg, ikke for å måtte dø hver gang jeg møter en fiende jeg ikke er flink nok til å utnytte AI-en til å klare. Unntakene er turbaserte rollespill som Fallout, der du får litt mer tid til å vurdere en situasjon, og ikke minst får litt mer følelse av taktikk enn hva du gjør i turbaserte rollespill med kamp i real-time. Uansett ... de eneste vestlige rollespillene jeg føler virkelig har gitt meg noe er Fallout og Fallout 2, samt Planescape: Torment, som fokuserer veldig lite på kamp, veldig mye på dialog og utforskning, og en god, overordnet historie som IKKE handler om å redde verden, og som ikke pusher på deg en moralsk overbevisning eller muligheten til å svare "I don't care" eller "...". Andre spill som gjør en temmelig god jobb er Star Wars KOTOR og KOTOR2, men disse har sine problemer i at spillsystemene ganske enkelt er for lite kompliserte: alle oppdrag er løpegutt-oppdrag med svart-hvitt-løsning og hver eneste planet er en "låst enhet" du ikke kan forlate med en gang du har satt igang en kjede med hendelser som ikke logisk kan stykkes opp om du forlater planeten. Legg ved svært lite dynamisk fortelling som ikke drives frem av dine handlinger, men som heller finner sted og krever at du reagerer til dem. Du former ingen situasjoner selv, du bare forsøker å drepe alt som hindrer deg i å nå frem til neste samtalesituasjon. Underholdende likevel, og ikke minst velskrevet, bare enormt dårlig designet.
Grunnen til at jeg liker vestlige rollespill bedre enn japanske rollespill, eller heller grunnen til at jeg foretrekker ENKELTE vestlige rollespill over de få japanske jeg liker, er at de vestlige spillene sjeldent undervurderer spillerens intelligens, har gjerne velskrevne dialoger og historier som ikke nødvendigvis er like konvensjonelle som japanernes evinnelige redd-verden-animeer. Planescape: Torment, for instance, handler overordnet om å dø. Fallout og KOTOR er forsåvidt redd-verden-historier, men de kan også spilles slik du ønsker, og om du vil kan du fordømme verden ... og spillets utvikling føyer seg til en viss grad etter dine handlinger, samt at du kan skape ditt eget liv og dine egne mål i spillet rent utover det å løpe fra sted til sted og trykke på X når du møter noen som prater til deg. De moralske problemene og de av og til avanserte samtalene du begir deg ut på er også mye mer interessante i vestlige spill der du selv skal delta, og uansett hvor kul Sephiroth er, gav han meg aldri mer enn hva Ravel gjorde i Planescape: Torment, og han var iallfall ikke en bedre karakter enn hva The Master i Fallout var. Så -- problemet er vel egentlig at jeg krever mer av spillene enn de makter å gi meg, og at jeg nå ser metoden, konvensjonene bak de japanske rollespillene, som gjør meg frustrert over at de ikke forsøker å utvikle dem. Men igjen: Final Fantasy XII kan komme til å bli redningen, om de bare gjør det hele litt mer voksent, litt mer japansk og ikke fullt så markedstilpasset.
Ah, og hva angår underholdningsaspektet: jeg fant Final Fantasy-spillene underholdende før i tiden da jeg ikke krevde så mye. Nå blir jeg drittlei kampsystemet ganske fort, og historien er ikke god nok til å motivere meg til å tråkle meg gjennom dusinvis av random kamper hver gang jeg skal ut av en by. Ganske enkelt.