For det aller første: det var ikke Jeppe som dro til Danmark og ble vis, det var Rasmus Berg. Og han ble så vis og så klok at han ble Erasmus Montanus, en lærd mann av folket. Den dagen jeg tar et latinsk navn og innrømmer at jeg runker til nakenbildene til Yoko Ono kan dere få lov til å skyte meg, for da har jeg gått langt over streken. Du har helt rett i at det kun finnes syv forskjellige overordnede temaer i tradisjonell episk fortelling, men det er gått omtrent 2000 år siden de temaene ble etablert. Jeg liker å tro at de ikke egentlig er så fryktelig relevante lenger.
Lennon: Du vet utmerket godt at mesteparten av karakteristikkene du presenterte er gale, akkurat som jeg satser på at Impywimpy vet at karakteristikkene han serverte var fullstendig bullshit. Det han påpeker er at eksemplene han påpeker ikke har noe særlig annet argument for at musikken de hører på, eller tegnefilmene de ser på, er bra, rent utover at det er en kommersiell suksess. "Alle andre ser på det, så da er det jo bra, da, ellers hadde ikke alle likt det!"
Vel, det er også et faktum at den mest solgte maten her til lands er Pizza Grandiosa, og at det er haute couture å spise spaghetti med pølsebiter og ketschup i bygder over det ganske land. Du klarer ikke å argumentere for at det mest utbredte er det beste, for faktum er at det alltid er de intellektuelle som er i mindretall. Og selv om det ville være temmelig drøyt å påstå at de såkalt intellektuelle alltid har rett, og kan legge ned kulturelt og smaksmessig veto, er det vel knapt noen tilfeldighet at de store verkene, de klassiske fortellingene dere kjenner, alle er blitt båret frem, husket og forstått av den gitte tids intellektuelle? Det bør illustrere mitt poeng. Bordieu var forresten en fransk tøysekopp som mente at arbeiderklassen måtte bryte seg fri fra smakshegemoniet til overklassen, siden denne bidro til å få arbeiderklassen til å føle seg underlegen, rent kulturelt og sosialt. Tanken er god, men ettersom forutsetningen for at tanken skal lykkes er at majoriteten, som tross alt sørger for at vår venninne Ashlee Simpson holder seg i musikkbransjen, og som lar Paul W. Anderson lage film, skal definere den gjeldende høykultur er rimelig uakseptabelt. Face it: ingen lytter til folkemusikk. De lytter til Grieg, og han var såvisst ingen mann av folket. Hva med folkelige forfattere oppgjennom de siste to hundre årene? Jeg kommer ikke på noen; jeg husker bare Ibsen og Bjørnson, som begge forlot Norge fordi de mente det var et ukultivert lite filleland. Det var Paris som gjaldt. Og da er vi tilbake på haute couture.
For å bringe diskusjonen tilbake ned på jorden: smak kan ikke defineres, men kvalitet kan det. Final Fantasy har ikke et godt spillsystem. Kort og godt. Det er en grunn til at samtlige kritikere har påpekt at det er på tide å kutte ut random battles, som egentlig bare tjener til å forlenge spillene ved å true spilleren ut i kamp, og det er en grunn til at folk begynner å dunke hodet i bordet når de ser skjermen sprekke og fade over i kamp for 250-ende gang på under 5 timer. Det er en grunn til at de aller fleste ikke rører Final Fantasy. Ganske enkelt. Vestlige rollespill gjør en ditto feil i form av sine ofte ekstremt lange dialoger, ofte ekstremt trege handlinger, og so on, men du tvinges faktisk sjeldent ut i kamp. KOTOR er noe annet, men lo and behold! Det var opprinnelig et konsollrollespill, nærere beslektet Final Fantasy enn noe annet. Planescape: Torment har faktisk ikke mer combat enn du selv ønsker å engasjere deg i; det er en del obligatoriske kamper senere i spillet, men disse er fort unnagjort, og de er enkle. Jeg klarte alle på første forsøk, og jeg er en skremmende udugelig taktiker. Samme finner vi i Morrowind: du kan faktisk klare å spille spillet uten kamp, selv om det i seg selv ikke er noe poeng. Om du leser Morrowind-omtalen min, der jeg konkluderte med en 7/10, sier jeg at historien er tung og treg, men velfungerende, om enn ekstremt lite fleksibel og klønete presentert. Det som gjør Morrowind er at det er den største og mest involverende verdenen som noensinne er laget i et spill. GTA kan ikke begynne å måle seg en gang, og Final Fantasy, hvis interaktivitet begrenser seg til å trykke på X, kan iallfall ikke sammenlignes. Om du liker Morrowind? Smakssak. Jeg gjør det. Jeg bare påstår ikke at det er av høyeste kvalitet.
Veldig mange FF-fanboys vil gi samtlige FF-spill 10/10, fordi det er favorittspillene deres. Og nei, min rolle som kritiker er forøvrig ikke å fortelle folk min smak; den er først og fremst å analysere spill utifra hvilken kjennskap jeg har til mediet, og bedømme hvor god underholdning spillet er, samt hvor ... vanskelig å definere dette ... hvor GODT det er. Hvordan det føles. Som en film ... det finnes skrekkelig mye underholdende film som egentlig er ganske skrekkelig. Men hvordan definerer du godt skuespill? Er det at det er "realistisk"? At det passer filmen? At det passer stemningen? At det er en god helhet? Umulig å definere. Ditto med gameplay. Det eneste jeg vet er at jeg ser godt gameplay når jeg spiller et godt spill, akkurat som jeg kan fornemme en god skuespillerprestasjon når jeg ser den. Det er bare litt vanskelig å skulle definere hva som skaper den. Jeg vet at det godt kan sies å slå bunnen ut av argumentene mine, men samtidig: det er vanskelig å påstå at noe er velkonstruert og gjennomtenkt når det knapt har utviklet seg over 20 år, fra veldig tidlig i industriens liv, til nå, når den er på kanten til å nå kritisk masse og spre seg i like stor grad som film og musikk. Om du fikk servert et plattformspill à la Super Mario i dag ville du tenkt at, ah, det er søtt ... men det er ganske enkelt ingen utvikling fra tidligere. Ditto med Final Fantasy: det er søtt at noen tror at underholdning kan struktureres slik, at noen er så konservative at de tror økt datakraft nødvendigvis må oversettes til økt antall polygoner og teksturer heller enn et bedre konstruert gameplay, med alt det innebærer av sofistikasjon. Spill FF og FF2 til NES i dag. Det er ikke mye å skryte av. Og det er ikke akkurat radikale endringer herfra til ... for ikke å bruke Final Fantasy X, men la oss si FFIX. Eller FFVIII. Eller FFVII. Det er bare at FFVII forsåvidt var min første JRPG, og da var det litt nytt og friskt. Jeg likte Metal Gear også, men jeg likte ikke helt Metal Gear Solid 2, og jeg klarer ikke Snake Eater heller. Hvorfor? Fordi jeg ser det samme spillet som jeg spilte i 1998, og forstår at spill som medium har utviklet seg vanvittig langt siden den gangen. Tradisjon kan, som i nesten alt annet, ikke holde følge med utvikling. Og spillmediet er ikke et intellektuelt medium slik som film og litteratur, ergo vil ikke klassikere nødvendigvis være tidløse mesterverk, men heller teknisk begrensede nostalgitripper ingen "nye" gamere ville klare å forstå vår affeksjon for. Ganske enkelt.
