Har vi virkelig behov for en touch-skjerm? Har du noengang gjennom din tid som gamer tenkt: "Fitte med agurk! Her kunne jeg virkelig trengt å trykke på skjermen for å vise hvor jeg mente å slå med sverdet mitt." I et slikt tilfelle ville det nok vært deg selv som var problemet. Du var nemlig ikke god nok til å treffe riktig med sverdet. Eller så var det rett og slett spillmotoren som ikke fungerte godt nok. Poenget mitt er at det ikke er intuitivt å spille med en penn på skjermen. Det blir som å peke med en mus. Hvor mange spill peker man med musa? Jo, i alle strategi-spill selvsagt. Ingen andre.
Der synes jeg du tar grådig feil. Touchscreen er en langt mer direkte og intuitiv input enn det alle verdens d-pader og analogstikker er. Det er en direkte inngripen i spillet heller enn en abstraksjon, noe som gjør det langt mer naturlig for veldig mange. Det er jo selvsagt ikke alle spill som er laget for det, for all del, i for eksempel Splinter Cell DS og Rogue Agent DS er det jo ikke helt naturlig, men igjen fungerer da touchscreenen som en mus, som iallfall etter min smak er ganske mye mer naturlig enn å vri to tommelstikker i forskjellig retning. *DET* er nemlig abstrakt, for det representerer ikke hvordan et synsfelt fungerer i det hele tatt. At fucking best er det slik en panservogn eller beltebil manøvrerer.
Direkte uabstrahert input er nøkkelen i spill som Project Rub, Yoshi's Touch&Go og Kirby's Canvas Course, som alle etter min mening er veldig gode spill. Bedre enn mesteparten av de du finner på PSP foreløpig iallfall, og tilgjengelig for ganske mange flere nettopp fordi responsen på inputen er direkte logisk i forhold i forhold til metoden. Tegner du en strek på skjermen, *blir* det en strek på skjermen. Hvordan den fungerer i spillets kontekst bør da selvsagt være logisk, hvilket det er i de tre spillene jeg har nevnt. Og i mange flere.
Direkte input gir deg også muligheten til å lage nye vrier av gamle konsepter, slik Meteos gjør. Sure, det er "bare" et blokkbasert puslespill, men du spiller det helt forskjellig fra alle andre blokkbaserte puslespill. Det er en helt ny opplevelse, og en hvis intensitet og gjennomføring bare ville vært mulig ved hjelp av en trykksensitiv skjerm. Bare prøv å spille spillet uten stylusen for å se nøyaktig hvor håpløst det er.
Jeg ser også ganske mange kritisere at det er unødvendig med to skjermer, at touchscreenen er unødvendig at mikrofonen er unødvendig og blablabla. Vel, ok. Kanskje du synes det. Men alt dette får du altså på en konsoll som er billigere enn PSP, og med langt flere interessante spill foreløpig (tro meg), og du har med andre ord *muligheten* til å lage spill basert på disse nye mulighetene.
Du kan godt si at trykksensitiv skjerm ikke er noe nytt, at det har vært tilgjengelig på palmtops siden kvelden før tidenes morgen, men det er faktisk irrelevant. De er ikke spillkonsoller, og de er enten ikke istand til å kjøre spill av samme sort som Nintendo DS, eller så har de ikke vært utbredt nok i markedet til at det har vært gunstig. Det er et fullstendig moot point, for vi snakker om fullstendig forskjellige apparater her. Jeg ser ingen hvine over at PlayStation 2 er en unødvendig konsoll når den originale PlayStationen også kunne kjøre 3D-grafikk. Jeg hører ingen sutre over at du kan bruke webcam på x360 bare fordi du kan det på en PC også. Det er mulighetene nyvinningene skaper innen markedet/mediet de opptrer som er relevant for hvorvidt de er nødvendige eller ikke, og slett ikke hvorvidt det er blitt gjort før med større eller mindre suksess.
Så langt ser iallefall launch-spilla til PSP til å være ca dobbelt så spennende som DS sin. Vi får her gjennomførte spill med god grafikk som har tatt mer enn ei uke å lage. I motsetning til WarioWare, Polarium, Ridge Racer og Mario 64 (de to sistnevnte er nemlig porter).
Der vil jeg gjerne få komme med en innsigelse, gitt. Jeg har ganske mange PSP-spill. Jeg har spilt dem alle sammen, og jeg kan fortelle deg at mesteparten av dem hverken er gode eller gjennomarbeidete. Sure, de har helt sikkert tatt mer enn en uke å lage, men det gjør dem ikke gode. La oss se ... Medievil. Dette spillet kunne like gjerne vært gitt ut på den opprinnelige PlayStation i 1998 eller deromkring. Det hakker, det har forferdelig dårlig "kampsystem" som er unødvendig komplekst i forhold til rollen det har i spillet, det har forferdelig collision detection og gammeldags, hensynsløs spillmekanikk som rett og slett ikke er gøy lenger. Det ser dessuten ikke særlig bra ut, og om det var blitt gitt ut på PlayStation 2 ville det svevd rundt en toer. Det reddes litt av å ha sjarmerende character design, godt stemmeskuespill og en mye faktisk ganske god (tørr, britisk) humor, men det er stadig et drittspill.
Videre ... Fired Up! er et simplistisk, lite utfordrende og rett og slett uambisiøst skytespill på fire hjul. Det tar omtrent fire timer å runde det, og jeg tapte ikke et eneste oppdrag før på aller siste brett, der du blir nødt til å slåss mot en boss som er udødelig inntil du har gjennomført en haug unødvendige oppgaver på brettet. Oppgavene ville vært greie nok, hadde det ikke vært for at bossen skyter laser som gir MASSIV skade og går GJENNOM VEGGER og treffer deg bortimot UANSETT. Og ikke nok med det! Han skyter også varmesøkende raketter som treffer deg UANSETT med mindre du står stille på et visst sted på brettet.
Det ville i seg selv ikke vært noe stort problem, om ikke det hadde vært for at det kommer uendelig respawnende fiender på brettet i samme slengen, som dreper deg om du står for lenge stille. Det er veldig få våpen på brettet, og den eneste måten jeg klarte den bossen på var å utnytte en *DESIGNFEIL*. Når du har tatt nok skade, kommer det en liten cutscene som forteller deg hvor du kan heale, og under den cutscenen er du udødelig. Om du bare passer på å time slik at laseren kommer akkurat når du har lite liv, vil resten av laseren ikke gi deg skade så lenge cutscenen spiller. Wow. Gjennomtenkt, ass.
Resten av spillet er i og for seg greit, litt under middels, med hysterisk simplistisk skyting og våpen som ikke fungerer helt intuitivt, men som du klarer å utnytte ved å finne dine egne måter å gjøre det. Du råner rundt i tre relativt store byer, som riktignok er ganske mye mindre detaljerte enn for eksempel GTAs storbyer, men som iallfall flyter helt greit. Helt til det kommer mer enn to fiender på skjermen. Legg til en veldig løs og uforutsigbar fysikkmotor, fullstendig solid state byer (du får oppdrag hvor du skal sprenge bygninger, og de blir ganske enkelt stående etter at du har sprengt dem. Suspension of disbelief, anyone?) og du har et ganske uinteressant spill. Likevel er det et av de jeg har hatt det mest moro med av spillene jeg har spilt, til tross for at det føles ut som et seks-syv år gammelt PSX-spill!
Ape Academy er som du kan se fullstendig skrot, så det gidder jeg ikke skrive mer om. Storebroren, Ape Escape: On the Loose er mer eller mindre en remake av Ape Escape til PlayStation, med dårligere grafikk enn for eksempel Super Mario 64DS og en spillmekanikk som ikke passer på konsollen. Litt av greia med Ape Escape er at du styrer det helt og holdent med analogstikkene, og det gjør du ikke på PSP, for der er det bare én analogpad! Det funker ikke. Legg til bedriten leveldesign og ærlig talt veldig foreldet samlebasert gameplay med heavy-duty loadetider og veldig mye unødvendige (og kjedelige) filmsekvenser som legger til enda mer loading og stjeler batterilevetid, og du har et drittspill. Det er mange av dem foreløpig, skal du se.
Wipeout Pure er som du kan se et godt spill, men ett som kanskje overskyter konsollens ytelse en hel del. Det ser veldig fint ut, ja, men det hakker. Og det bør det ærlig talt ikke gjøre i disse dager. Det gir iallfall et bilde av en konsoll som ikke er kraftig nok til å leve opp til forventningene som er satt til den. PS2 i lomma er det iallfall ikke, for spillene ser mer ut som late-gen PSX-spill enn noe du ville godtatt på PS2. Ridge Racers er det eneste av spillene jeg har som går fullstendig mykt og glatt på konsollen, og det ser veldig bra ut. Det er et solid og deilig spill, klart det jeg vil anbefale mest av de spillene jeg har testet. Omtale av det og Medievil kommer i morgen.
Jeg kan ramse opp masse andre spill også, men det er strengt tatt unødvendig, for du ser tendensen. Spillene er enten lite gjennomarbeidet, eller passer ganske enkelt ikke til formatet, med sine lange loadetider, unødvendig lange videosekvenser og ofte dårlig fungerende gameplay, som følge av at PSP-en ikke er så kraftig som alle vil ha det til. Det kan godt være fordi den er underklokket og dermed ikke leverer full ytelse, men er det ærlig talt det dere betaler over to tusen kroner for? Løfter som ikke blir innfridd fordi konsollen ikke er istand til å levere spill i mer enn halvannen time på fullt batteri? Jeg ser veldig mye feil her. Det kommer mer om dette senere.
Dessuten synes jeg det blir feil å avskrive medieavspillingsfunksjonen kun fordi du selv ikke er interessert i dem. De er begge gode, gjennomførte funksjoner som definitivt har sin brukergruppe. Har dere noengang prøvt å se film på PSP? Skjermen er kanskje liten, men den høye oppløsningen veier opp for dette. Jeg vil påstå at bildet PSP leverer lett kan matche mange av de slitte 24-tommerne mange av dere sikkert sitter med. Mp3-spilleren har jeg ikke testet, men Sony har lang erfaring på dette området og den har høstet mer enn godkjent kritikk. Minnekort-swapping er også utrolig praktisk om man skal høre på musikk.
Der vil jeg si meg uenig, gitt. Noe dere ikke har tatt hensyn til er at streaming fra UMD tar voldsomt mye batteri, og du må nødvendigvis streame for å få kjørt en film på konsollen. Da varer batteriet omtrent akkurat like lenge som filmen varer. Det er dessuten en detalj ved skjermen som ingen andre har skrevet om, og det er farge- og kontrastblødning samt etterslep. I spill er det ikke så farlig, det ser mest av alt ut som en motion blur, og det skader ikke den lave oppløsningen og mangelen på anti-aliasing.
I film, derimot, får det alt til å bli uklart siden enhver kamerabevegelse sleper fargene rundt på skjermen. Det er ikke *voldsomt* etterslep, men det er merkbart, og gjør at det er lite forlokkende å se film på den. Legg til at UMD-er koster mer enn DVD-er og du har et jævlig lite brukervennlig format. Det er selvsagt bedre å se film fra solid state (altså minnebrikka), men problemet med etterslepet oppstår da også.
Det er en underlegen MP3-spiller også, siden den både har et voldsomt menysystem som krever mye mer navigasjon enn det på for eksempel iPod, og forsterkeren i konsollen er så svak at lyden blir lav. Det er jo ikke breaking, men det betyr at det er mindre interessant å bruke den som MP3-spiller. Samme med film, det er god sjanse for at dialog og musikk drukner i bakgrunnsstøy, særlig hvis du sitter i en bil eller et tog, eller særlig et fly, der det er en mer eller mindre konstant støy eller dur som bryter gjennom det lave volumet du får klemt ut av PSP-en. Det er tydelig at du hverken har testet lyd eller bilde på PSP-en, for det du sier er ganske enkelt GALT. Det er heller ikke min PSP det er noe i veien med, jeg har testet flere, og alle har lavt volum og etterslep, selv de japanske konsollene som visstnok skal ha bedre skjerm enn både US og EU-versjonene siden tilgjengeligheten på LCD-paneler visstnok er en del bedre der borte. Jeg har testet japanske og amerikanske konsoller, ingen europeiske.
Dessuten er den penere. Det er selvsagt et dårlig argument i seg selv, men når den konkurrerer med DS som både er stygg og uergonomisk, blir det plutselig litt viktigere.
Penere, ja. Men den er like vond å holde som DS-en, om ikke enda litt verre, fordi den har mindre koselig plassering av knappene. Betjening av volum og andre kontrollknapper (deriblant start og select) er vanskelig under spill, ettersom du da må fjerne hendene fra resten av knappene og flytte dem ned for å treffe veldig små knapper under skjermen. Ikke breaking flaw det heller, men det er en detalje man ikke kan se bort ifra helt uten videre. Finishen og skjermen på PSP-en blir lett ripete og stygge, men det er ikke noe problem. Det er bare å behandle den pent og ikke ta den med ut av huset.
Konsollen er faktisk så tung at det er litt ubehagelig å holde den oppe, akkurat som DS-en. Det er vanskelig å nå alle knappene på en gang, siden særlig skulderknappene er temmelig små og dessuten plassert slik at du må vri og belaste hendene dine ganske mye for å treffe det punktet på dem der du kan være sikker på at input registreres (de er litt løse, så å trykke ytterst resulterer ofte i at konsollen ikke registrerer trykket). Alt i alt: ergonomien er så som så. Akkurat som med alle håndholdte konsoller unntatt kanskje Neo Geo Pocket Color og GameBoy Color.
Den er fin, ja. Det er det ingen tvil om. Den ser kanskje litt 90-talls ut med den desperate futurismen sin, og den er langt ifra like sleek som en iPod, men den er bedre enn Nintendo DS, som ser ut som noe Albert Speer kunne presentert der Führer. En skjønn liten sølvbunker som gjør akkurat det den skal gjøre, men som du ikke akkurat sender på utstilling.
Vil bare si at det er hyggelig med en skikkelig diskusjon her igjen. Alt for lenge siden siden sist.
Jo, takk, det samme. Lenge siden jeg har skrevet så mye på forumet på én gang. Jeg vet jeg høres veldig negativ ut nå, men det er fordi det er veldig mye å ta tak i med PSP-en som slett ikke er kommet frem i forhåndshypen. Det er ikke en perfekt konsoll. Den er ikke i nærheten engang, den har massevis av problemer, men samtidig er det en søt liten sak jeg liker å ta med meg når jeg risikerer å kjede meg. Intet mer, intet mindre.
Arghh. Problemer med quote-funksjonen. Derav kursiv. Lev med det.