Men her snakker vi filmer på to helt forskjellig nivå. Der [Max Manus] forteller en historie stiller [Flammen & Citronen] spørsmålstegn og problematiserer "heltehandlingene"; Madsen vil ha dialog, Rønning og Sandberg vil fortelle og, mest av alt, forføre. Volden i Flammen & Citronen føles dessuten mer spontan og rå (filmens (ene) protagonist går f.eks tidlig i filmen inn i et hus og inn på et bad og skyter ei halvanken dame i hodet - det hele avbilda rimelig eksplisitt). Og der Max Manus nesten føles som en langsom, opprømt trailer (estetikken skriker "reklame"), føles Flammen & Citronen ofte som en nedstemt film noir. Madsen tør til og med å kjøre på med en del zooming, og det funker bra... Det er ikke meninga å svartmale Max Manus, men det er jo bare piss den kommer med. Flammen & Citronen: Nydelig.