Siste spill du fullførte
- Trådstarter Thinaran
- Startdato
Har alltid synes at mass2 er overlegent og at mass1 inneholder mye meningsløst fyllmasse, ja.
Raeger spesielt på folk som mener mass2 har et neddummet inventory-system, som blir å foreslå at det å skifte oppgraderinger på gunnerne dine i mass1 var mer intuitivt og innebar et taktisk valg (HINT: putt på anti-mennesker når du sloss mot mennesker, anti-synthetics når du sloss mot synthetics). I mass2 er ammotypen en skill du bruker og det koster deg mye hvis du skal ha flere forskjellige typer å bytte mellom. Det lager mye mer sans og innebærer vanskelige valg.
Raeger spesielt på folk som mener mass2 har et neddummet inventory-system, som blir å foreslå at det å skifte oppgraderinger på gunnerne dine i mass1 var mer intuitivt og innebar et taktisk valg (HINT: putt på anti-mennesker når du sloss mot mennesker, anti-synthetics når du sloss mot synthetics). I mass2 er ammotypen en skill du bruker og det koster deg mye hvis du skal ha flere forskjellige typer å bytte mellom. Det lager mye mer sans og innebærer vanskelige valg.
Spilte ikke spillet så lenge uten å skjønne at den kunne sveve, problemet er heller at det ikke hjelper deg mesteparten av tida. Jeg brukte svevefunksjonen på en tilfredstillende måter noen få ganger for å hoppe over hindringer på protean highway på Feros (istedenfor å kjøre rundt), men slik planetene i spillet er laget kunne den liksågodt ikke vært der og man hadde ikke savnet noe. Du kan jo ikke bruke den for å komme deg opp en bakke f.eks, siden de fire boosterne er under bilen og du da bare blir skjøvet vekk istedet.
Jeg likte varmestyringa vesentlig bedre enn ammosystemet. Jeg sa også den gang at jeg likte skill-/upgradesystemet i ME1 mye bedre, men der må jeg antageligvis ta en ny kikk etter å ha blitt vant med ME2 og ME3.
Antageligvis spiller jeg ikke noen av spillene om igjen med mindre vi kjører en Mass Effect-stream
Det jeg ikke likte med skillsa i ME1 var at de hadde separate cooldowns. Når du fant en slemming så fyrte du av 1234 (stokk om om ønskelig) så var den saken biff. Siden alle var på samme timer i ME2 så var det en vurderingssak og føltes en del mer tacticool.
Likte også de forgrenede skillsa i ME2. Igjen handler det om å måtte ta valg framfor å eventuelt få alt uansett.
Likte også de forgrenede skillsa i ME2. Igjen handler det om å måtte ta valg framfor å eventuelt få alt uansett.
Med mindre du grinda dritten ut av ME1 måtte du da velge hva du ville fokusere på. Level1-nivå på skillsa var ikke akkurat heite skudd senere i spillet. Separate cooldowns var en ting jeg likte siden jeg kunne leke med forskjellige kombinasjoner, og i mitt hode ga det mening. Alle påvirket uansett konsentrasjonen din eller hva det var slik at du ble ræva på å treffe med gunnere i en liten stund.
En kjip ting jeg husker godt fra ME1 var at kampene varierte utrolig mye i vanskelighetsgrad. Noen var helt walkover, mens andre sleit jeg som faen med. Det er også mulig å låse seg inne i et område du ikke kommer deg ut av før du har tatt bossen. Det skjedde med en av figurene mine, så jeg sto foran en boss som vaska gulvet med meg fordi jeg ikke hadde noen form for potions igjen (husker ikke hva de het), og jeg kunne ikke stikke ut i verden og kjøpe ting. Den figuren er fortsatt foran den bossen.
En kjip ting jeg husker godt fra ME1 var at kampene varierte utrolig mye i vanskelighetsgrad. Noen var helt walkover, mens andre sleit jeg som faen med. Det er også mulig å låse seg inne i et område du ikke kommer deg ut av før du har tatt bossen. Det skjedde med en av figurene mine, så jeg sto foran en boss som vaska gulvet med meg fordi jeg ikke hadde noen form for potions igjen (husker ikke hva de het), og jeg kunne ikke stikke ut i verden og kjøpe ting. Den figuren er fortsatt foran den bossen.
Jeg syntes ihvertfall at kampene i me1 var såpass lette at det ikke var grunn til noe strategi eller å prøve å vinne. Da jeg omsider skrudde opp vanskelighetsgraden gjaldt det bare å cheese ammo/bøffs litt hardere. Jeg kjørte bare de bøffene som kjølte ned pistolen min og gav meg masse skjold sammen med den "reset all cooldowns"-greia og så ikke noe grunn til å bruke de andre skillsa.
Wrappa Sleeping Dogs i går, solid gta-like med velsnekra historie hvor du spiller en politimann som har infiltrert triadene i Hong Kong og jobber deg oppover gradestokken. Verdenen er ganske ålreit, du farter rundt på en versjon av Hong Kong som er en øy delt opp i fire bydeler med et lite fjell i midten, men det er mer Vice City enn San Andreas siden du aldri får sjansen til å boltre deg i naturen. En ting som skiller Sleepy Dogs fra andre spill i samme sjanger er at fokuset ligger på håndgemeng fremfor skytevåpen (du bruker ikke dem noe særlig ofte før du kommer til spillets andre halvdel hvor ting blir litt mer alvorlige), det minner litt om en god gammeldags brawler til tider, et friskt pust spør du meg.
Dette. Velg deg en ting på figuren din, maks den, gratulerer du har nå brukket kampsystemet i Mass Effect. Kjørte Infiltrator selv, modda rifla mi til å brenne gjennom alt i verden på ett skudd. Ble et par sekunders cooldown, men til gjengjeld var det da ingenting igjen i spillet som ikke kunne oneshottes (unntatt Saren).
Siste spelet eg pløyde gjennom var Knytt Underground på Vita. Har ikkje 100% enda, så heilt ferdig blir man vel ikkje på ein stund, men eg har funnet mesteparten av rommene og fått med meg historien + end credits. Ellers er det vanskelig å fokusere på eit spel om gangen når eg har såpass mykje å velge mellom og spelhumøret mitt endrer seg såpass ofte. Har veldig lyst til å bli ferdig med Uncharted snart så eg kan frigjere litt plass på Vita-minnekortet, pluss det er gøy men det er også veldig gøy med Ninja Gaiden Sigma Plus. Og der må eg være god for å komme gjennom uten for mykje ræg. Og for å bli god må man spele ofte.
Ja så jeg runda God of War: Ascension dagen etter at jeg kjøpte det. Det er ... et God of War-spill. De har gått tom for guder å drepe, så spillet er satt helt først i timelinen. God of War 1 gikk ut på at Kratos denger Ares. Men for å kunne gjøre dette så må han bryte eden han gjorde. Og man kan ikke bare bryte eder, for da kommer the oathkeepers, aka furiene for å hindre deg i det. Så da må Kratos drepe dem da, og det er dette spillet går ut på. Santa Monica klarte også å kræke sammen noen få andre greske C-listere å slåss mot, sånn som Castor og Pollux (forøvrig en veldig kul fight), men hvem som vet hvem dette er (av folk som ikke studerer greske mytos eller spilte Age of Mythology)?
Iallfall, i likhet med Poseidon-fighten i God of War 3 er Ascension sitt høydepunkt helt i begynnelsen, og det er ikke helt heldig. Kampen mot Hecatonchires og parasittene er en sykt fet setpiece, hvor brettet twister, morfer, snus på siden og faller fra hverandre mens zombie-ansiktet til Hecaton spiser plattformen du står på. Sistebossen er i det minste bedre en sistebossen i 3 (som også var sistebossen i 2), men likevel forlot meg med en "var det alt?"-følelse.
Spillet har noen få nyvinninger for serien. Du kan nå plukke opp visse våpen som fiender dropper eller som ligger på bakken. Disse er mappet til sirkel-knappen, som forvirret meg en del siden den knappen alltid har vært grab, og grab er nå flyttet til R1. Men før kunne man jo bære og bytte mellom disse våpnene når man ville så det føles som et steg bakover. Istedet kan dine blades of chaos inneha forskjellige elementer som du bytter mellom (midt i en combo hvis du føler for det). Men disse føles litt meningsløse siden ingen fiender virker å være svakere mot et element vs et annet. Isfiender tar ikke ekstra skade fra ild eller lignende. Eneste forskjellen er egentlig at hvis du bruker et element-spesialangrep, dvs magi eller L1+firkant/trekant, på en fiende som er klar til å dø, så får du visse typer orbs. Soul-elementet gir deg grønne, som er nyttig hvis du sliter på en seksjon. Jeg tror du får alle disse elementene i løpet av den første timen.
Puzzlene i spillet er de mest irriterende så langt i serien. Du får en greie som gjør at du kan skru fram og tilbake tiden på enkelte objekter. F.eks en bro som har falt sammen kan du skru tilbake tiden på så delene flyver tilbake og setter seg sammen igjen, og det er visuelt en veldig stilig effekt. Men løsningene er sjeldent åpenbare, samt at spillet er ganske strengt på hvor du skal stå for å kunne aktivere egenskapen. Flere ganger måtte jeg slå opp en walkthrough av irritasjon, og ble så mer irritert fordi det viste seg at jeg hadde løst puzzelet, men jeg hadde bare misset en liten ting som var skjult pga dårlig perspektiv eller lignende. GoW har alltid vært ekstremt lineært, men når det ser ut som du skal kunne hoppe på noe for å komme deg videre men det ikke funker fordi så mange ting er blokkert pga usynlige vegger må jeg calle dårlig design. En annen dårlig designet ting er hvor lite konsekvent kontrollene kan være i enkelte sekvenser. Hvis du henger etter noe men ikke har momentum for å komme deg videre, hva skal du trykke på? Mitt første instikt var å bevege analogen for å begynne å svinge. Nope. Ok X er "ben"-knappen så kanskje han svinger da? Nei da slipper han grepet og faller rett ned. Du må faktisk trykke R1, grab-knappen du brukte for å feste deg, for å begynne å svinge igjen. Derimot, hvis du er på en av delene hvor spillet vil at du skal sparke deg gjennom en vegg så må du trykke X for å dytte fra veggen, og firkant for å sparke. Jeg ble like forvirret og trodde jeg skulle dø omtrent hver gang dette skjedde, fordi det er dårlig merket når du må gjøre dette, plutselig kommer det bare en QTE-prompt som du auto-failer, men får prøve på nytt.
Og apropos QTE, så introduserer Ascension "buttonless minigames" (som forøvrig er jug). Enkelte fiender som før hadde hatt QTE-finishers må du nå wrestle på en litt annen måte. F.eks gorgoner i dette spillet fungerer slik at Kratos tar tak i halen deres, og så skal du trykke for å stabbe, men innimellom vil gorgonen snu seg og prøve å forsteine deg. Da må du pause stabbinga litt og dukke under blikket. Stab nok så vil finisher-animasjonen spille. Dette er kult nok, men flere fiender har fortsatt QTE-finishers, og du kan ikke vite hvilke som har hvilket minigame, så du er alltid usikker første gang på en ny fiende.
Fortsatt, et solid spill uten mye nytt, og det tekniske og artistiske er av veldig høy kvalitet. Det er også fint at nesten alle fiendene er nye. Det er ingen satyrer eller minotaurer, kun cerberus er tilbake og han angriper nå på en annen måte. Og dobbelthoppet er ikke bugga sånn som da GoW3 kom ut. 7/10
Jeg testa også multiplayeren. Det første du gjør her er å gå gjennom en tutorial for hvordan spillet funker. Og det viste seg at jeg hadde gått gjennom hele singleplayer uten å vite at man kunne parere, for der blir du aldri fortalt det! I de tidligere spillene parerer man ved å blokke rett før du blir truffet (noe som alltid føltes tilfredstillende i tidligere spill), her må du istedet holde blokk og trykke X. Utviklerne antok kanskje at det første noen som anskaffer et GoW-spill gjør er å gå direkte til multiplayer, for du blir også opplært i at L-stikka brukes til å bevege seg!
Når du lager figur må du velge klasse. Du kan være warrior, mage, assassin eller healer. Jeg gikk til 4vs4 Favor of the Gods som er den mest populære modusen. Havnet sammen med syv andre, og vi hadde alle valgt å alliere oss med Ares så det var åtte warriors. Det er jo slik man alltid har spilt GoW så det er kanskje ikke så rart at folk velger det første uka. Favor of the Gods går da ut på å være første lag til 8000 favor-poeng. Man samler poeng ved å åpne kister, samle gudevåpen, drepe motstandere, holde soner ala Domination i alle andre multiplayerspill, samt andre ting som er spesifikke til brettene. På Desert of Solitude-brettet er det en titan i bakgrunnen, og det laget som klarer å drepe han får masse bonuspoeng. Så istedenfor å samarbeide med en gjeng folk for å ta ned en stor fiende går det ut på å prøve å få inn noen slag på han mens fire andre spillere slår deg i ryggen. Ikke like morsomt synes jeg da! Etter to runder var jeg lei og ga opp på multiplayer for alltid.
Iallfall, i likhet med Poseidon-fighten i God of War 3 er Ascension sitt høydepunkt helt i begynnelsen, og det er ikke helt heldig. Kampen mot Hecatonchires og parasittene er en sykt fet setpiece, hvor brettet twister, morfer, snus på siden og faller fra hverandre mens zombie-ansiktet til Hecaton spiser plattformen du står på. Sistebossen er i det minste bedre en sistebossen i 3 (som også var sistebossen i 2), men likevel forlot meg med en "var det alt?"-følelse.
Spillet har noen få nyvinninger for serien. Du kan nå plukke opp visse våpen som fiender dropper eller som ligger på bakken. Disse er mappet til sirkel-knappen, som forvirret meg en del siden den knappen alltid har vært grab, og grab er nå flyttet til R1. Men før kunne man jo bære og bytte mellom disse våpnene når man ville så det føles som et steg bakover. Istedet kan dine blades of chaos inneha forskjellige elementer som du bytter mellom (midt i en combo hvis du føler for det). Men disse føles litt meningsløse siden ingen fiender virker å være svakere mot et element vs et annet. Isfiender tar ikke ekstra skade fra ild eller lignende. Eneste forskjellen er egentlig at hvis du bruker et element-spesialangrep, dvs magi eller L1+firkant/trekant, på en fiende som er klar til å dø, så får du visse typer orbs. Soul-elementet gir deg grønne, som er nyttig hvis du sliter på en seksjon. Jeg tror du får alle disse elementene i løpet av den første timen.
Puzzlene i spillet er de mest irriterende så langt i serien. Du får en greie som gjør at du kan skru fram og tilbake tiden på enkelte objekter. F.eks en bro som har falt sammen kan du skru tilbake tiden på så delene flyver tilbake og setter seg sammen igjen, og det er visuelt en veldig stilig effekt. Men løsningene er sjeldent åpenbare, samt at spillet er ganske strengt på hvor du skal stå for å kunne aktivere egenskapen. Flere ganger måtte jeg slå opp en walkthrough av irritasjon, og ble så mer irritert fordi det viste seg at jeg hadde løst puzzelet, men jeg hadde bare misset en liten ting som var skjult pga dårlig perspektiv eller lignende. GoW har alltid vært ekstremt lineært, men når det ser ut som du skal kunne hoppe på noe for å komme deg videre men det ikke funker fordi så mange ting er blokkert pga usynlige vegger må jeg calle dårlig design. En annen dårlig designet ting er hvor lite konsekvent kontrollene kan være i enkelte sekvenser. Hvis du henger etter noe men ikke har momentum for å komme deg videre, hva skal du trykke på? Mitt første instikt var å bevege analogen for å begynne å svinge. Nope. Ok X er "ben"-knappen så kanskje han svinger da? Nei da slipper han grepet og faller rett ned. Du må faktisk trykke R1, grab-knappen du brukte for å feste deg, for å begynne å svinge igjen. Derimot, hvis du er på en av delene hvor spillet vil at du skal sparke deg gjennom en vegg så må du trykke X for å dytte fra veggen, og firkant for å sparke. Jeg ble like forvirret og trodde jeg skulle dø omtrent hver gang dette skjedde, fordi det er dårlig merket når du må gjøre dette, plutselig kommer det bare en QTE-prompt som du auto-failer, men får prøve på nytt.
Og apropos QTE, så introduserer Ascension "buttonless minigames" (som forøvrig er jug). Enkelte fiender som før hadde hatt QTE-finishers må du nå wrestle på en litt annen måte. F.eks gorgoner i dette spillet fungerer slik at Kratos tar tak i halen deres, og så skal du trykke for å stabbe, men innimellom vil gorgonen snu seg og prøve å forsteine deg. Da må du pause stabbinga litt og dukke under blikket. Stab nok så vil finisher-animasjonen spille. Dette er kult nok, men flere fiender har fortsatt QTE-finishers, og du kan ikke vite hvilke som har hvilket minigame, så du er alltid usikker første gang på en ny fiende.
Fortsatt, et solid spill uten mye nytt, og det tekniske og artistiske er av veldig høy kvalitet. Det er også fint at nesten alle fiendene er nye. Det er ingen satyrer eller minotaurer, kun cerberus er tilbake og han angriper nå på en annen måte. Og dobbelthoppet er ikke bugga sånn som da GoW3 kom ut. 7/10
Jeg testa også multiplayeren. Det første du gjør her er å gå gjennom en tutorial for hvordan spillet funker. Og det viste seg at jeg hadde gått gjennom hele singleplayer uten å vite at man kunne parere, for der blir du aldri fortalt det! I de tidligere spillene parerer man ved å blokke rett før du blir truffet (noe som alltid føltes tilfredstillende i tidligere spill), her må du istedet holde blokk og trykke X. Utviklerne antok kanskje at det første noen som anskaffer et GoW-spill gjør er å gå direkte til multiplayer, for du blir også opplært i at L-stikka brukes til å bevege seg!
Når du lager figur må du velge klasse. Du kan være warrior, mage, assassin eller healer. Jeg gikk til 4vs4 Favor of the Gods som er den mest populære modusen. Havnet sammen med syv andre, og vi hadde alle valgt å alliere oss med Ares så det var åtte warriors. Det er jo slik man alltid har spilt GoW så det er kanskje ikke så rart at folk velger det første uka. Favor of the Gods går da ut på å være første lag til 8000 favor-poeng. Man samler poeng ved å åpne kister, samle gudevåpen, drepe motstandere, holde soner ala Domination i alle andre multiplayerspill, samt andre ting som er spesifikke til brettene. På Desert of Solitude-brettet er det en titan i bakgrunnen, og det laget som klarer å drepe han får masse bonuspoeng. Så istedenfor å samarbeide med en gjeng folk for å ta ned en stor fiende går det ut på å prøve å få inn noen slag på han mens fire andre spillere slår deg i ryggen. Ikke like morsomt synes jeg da! Etter to runder var jeg lei og ga opp på multiplayer for alltid.
Det er ikke så vanskelig når man kan oppsummere plotene i én setning. Ascension: Kratos dreper furiene for å kunne bryte eden til Ares. God of War: Kratos dreper Ares og blir den nye guden av krig. God of War 2: Kratos havner i unåde og tar hevn etter å ha blitt kastet av Olympus. God of War 3: Kratos dreper alle i hele verden. Chains of Olympus og Ghost of Sparta husker jeg ikke historene til (Sparta hadde noe å gjøre med broren hans) fordi de ikke kan oppsummeres like enkelt, de handler om flere ting og går mer inn i Kratos sin figur. Og er laget av Ready at Dawn istedenfor Santa Monica Studios. Likte de bedre enn Ascension.
Jo apropos, de spilla hadde 3D-støtte som funket kjempebra. Ascension skulle også ha det, men de droppa det helt plutselig fordi de er dicks, rett og slett. Kanskje det er lov å håpe at PS4 kan kjøre 3D uten at grafikken ellers må skaleres ned.
Jo apropos, de spilla hadde 3D-støtte som funket kjempebra. Ascension skulle også ha det, men de droppa det helt plutselig fordi de er dicks, rett og slett. Kanskje det er lov å håpe at PS4 kan kjøre 3D uten at grafikken ellers må skaleres ned.
Trur nok spelet ville halta ganske greit med 3D på, ja. Elles, eg hugser historien frå God of War-spela litt annleis.
GoW: Kratos skal drepe Ares men raegquitter fordi sistebosskampen er møkk keisam og pissvanskeleg.
GoW2: Kratos gidd ikkje meir etter eit par timer fordi det er kliss likt det førre spelet. Kratos synest rett nok at kolossen var ein kul setpiece.
GoW3: Kratos drep alle i heile verda.
GoW:CoO: Kratos gjev ferjemannen eit japansk eksemplar av Link's Awakening DX - i eska, med manual - for å haike over Styx (kudos til dei som tek referansen) og ender opp i ein hage eller noko der han drep nokon blæh.
Ghost of Sparta har eg ikkje spelt, og basert på omtalen til Thinaran spørs det litt om eg gidd å spele Awakening.
Ontopic: Dei førre spela eg peisa gjennom, var vel DmC og Peace Walker. Har vel skrive nok om Peace Walker, men så var det DmC då.
Det er ein bra spel. Men. Men men men, Ninja Theory hadde uflaks då dei gav det ut rett føre Metal Gear Rising. Rising er så silkemjukt og uanstrenga, medan DmC er meir... teknisk, brawler-orientera og "tungt". Ja, og sistebossen er litt teit, for du må gjere ein bestemt ting på eit bestemt tidspunkt for å drepe han (som ikkje vert hinta til noko særleg), elles vinn han helsa si attende inntil du ikkje gidd meir. For spesielt vanskeleg er han ikkje. Uansett: Historia i DmC er noko piss og byd på ganske nøyaktig null overraskingar dersom du anten har spelt noko Devil May Cry før eller berre ikkje er heilt tett. Spillopplevinga er veldig ålreit, men utfordringskurva er litt skakk. I starten er spelet alt for lett, så vert det ganske vanskeleg, men så vert det lett igjen. Så, ja, ein bra spel men eg voner at dette berre er starten på ein ny DmC-serie. Mass Effect var heller ingen stor oppleving, men dei neste to spela er to av mine favoritt-actionspel så det er håp.
GoW: Kratos skal drepe Ares men raegquitter fordi sistebosskampen er møkk keisam og pissvanskeleg.
GoW2: Kratos gidd ikkje meir etter eit par timer fordi det er kliss likt det førre spelet. Kratos synest rett nok at kolossen var ein kul setpiece.
GoW3: Kratos drep alle i heile verda.
GoW:CoO: Kratos gjev ferjemannen eit japansk eksemplar av Link's Awakening DX - i eska, med manual - for å haike over Styx (kudos til dei som tek referansen) og ender opp i ein hage eller noko der han drep nokon blæh.
Ghost of Sparta har eg ikkje spelt, og basert på omtalen til Thinaran spørs det litt om eg gidd å spele Awakening.
Ontopic: Dei førre spela eg peisa gjennom, var vel DmC og Peace Walker. Har vel skrive nok om Peace Walker, men så var det DmC då.
Det er ein bra spel. Men. Men men men, Ninja Theory hadde uflaks då dei gav det ut rett føre Metal Gear Rising. Rising er så silkemjukt og uanstrenga, medan DmC er meir... teknisk, brawler-orientera og "tungt". Ja, og sistebossen er litt teit, for du må gjere ein bestemt ting på eit bestemt tidspunkt for å drepe han (som ikkje vert hinta til noko særleg), elles vinn han helsa si attende inntil du ikkje gidd meir. For spesielt vanskeleg er han ikkje. Uansett: Historia i DmC er noko piss og byd på ganske nøyaktig null overraskingar dersom du anten har spelt noko Devil May Cry før eller berre ikkje er heilt tett. Spillopplevinga er veldig ålreit, men utfordringskurva er litt skakk. I starten er spelet alt for lett, så vert det ganske vanskeleg, men så vert det lett igjen. Så, ja, ein bra spel men eg voner at dette berre er starten på ein ny DmC-serie. Mass Effect var heller ingen stor oppleving, men dei neste to spela er to av mine favoritt-actionspel så det er håp.