Siste spill du fullførte

Alyosha

Aldri kontrær
Spilt ferdig Disco Elysium. Min reaksjon på slutten er egentlig ... Jeg kan ikke tro at jeg ble lurt til å lese ferdig en egentlig ganske subtil, deprimerende, slow burn roman bare fordi det var vagt forkledd som et rollespill. Det burde kanskje ikke ha vært et megasjokk hva det er da. Disco Elysium er laget av en obskur, kritikerrost estisk forfatter som solgte så få bøker at han ble alkoholiker. Ifølge myten ble spillet til ved at han kom seg ut av alkoholisme sammen med en forretningsmann som endte opp med å foreslå å gi ham penger for å lage et dataspill istedet.



Spillets start er en slags referanse til Planescape: Torment. Du våkner opp med totalt hukommelsestap, tilsynelatende etter tidenes fyllekulle. Det er også ting som tyder på at du har prøvd å ta livet av deg selv ved å henge deg i takfanen på hotellrommet ditt med et slips. Etter å ha kledd på deg (eller latt være), finner du sakte ut at du er en politimann. Det tar ikke lang tid før du prøver å ta opp tråden med saken du jobbet med. Drapet virker svært enkelt. En leiesoldat hyret av korporasjonen som styrer havnefabrikkene i området har blitt lynsjet av en gjeng fra den streikende, lokale fagforeningen. Hele byen så det skje. Ditt største problem er egentlig at området hvor drapet har skjedd er et politisk rot etter en mislykket kommunistisk revolusjon for rundt 50 år siden - og at ingen egentlig anerkjenner din autoritet som politimann sendt fra storbyen.

I begynnelsen syntes jeg spillet var overveldende og forvirrende, basically fordi jeg ikke skjønte reglene. Men det er faktisk veldig enkelt og man må bare stole på det. Alle du snakker med og alt du ser på utløser en skred av tekst. Og alt er på en eller annen overraskende måte knyttet til saken eller tematikken i historien. Du kan aldri gjøre noe feil. Så lenge du finner mer tekst å lese (og det gjør du alltid), så er du på rett spor. Enkelte historieutviklinger avhenger riktignok av at du ruller bra terninger. For å få bedre sjanser kan du bare snakke med folk for å få exp og oppgradere det relevante personlighetstrekket (for eksempel logisk sans eller empati). Et annet alternativ er å ta den rette cocktailen av dop og alkohol for å få egenskapene du trenger. Straffen for å rulle dårlige terninger er liten og du kan som regel prøve igjen etter kort tid. En annen ting er at du må være forsiktig med helsen og psyken din. Hvis noen for eksempel minner deg på noe du synes er skikkelig flaut så kan hovedpersonen bli fortvilet og ta livet av seg. Jeg syntes det var ganske irriterende i begynnelsen, men du finner raskt ut hvordan du unngår dette enkelt.



Storien er veldig smart, men også veldig deprimerende. Det jeg kjenner går igjen er at liksom "ingenting funker". Mennesker prøver så godt de kan å kjempe for det de tror på, som kjærlighet eller de ulike politiske ideologiene som diskuteres i hjel i spillet (fra liberalisme til kommunisme), men det utvikles alltid til noe absurd og rart og skuffende. Denne holdningen til verden reflekteres gjennomgående i det omfattende beskrevne spilluniverset som er en slags karikert fantasiversjon av øst-Europa på 70-tallet hvor datamaskiner bruker radiobølger istedenfor elektrisitet og hvor planeten er omsvøpt i en sky av dark matter som gjør deg gal hvis du prøver å krysse den. Det jeg likte best med storien er de små glimtene av varme og håp. For eksempel det lille mirakelet helt på slutten med insektet eller vennskapet med kollegaen Kim som sniker seg opp på deg.

Jeg synes ikke dette er noe must play mesterverk altså. Det var ingen store "wow"-øyeblikk, det er ingenting her jeg virkelig aldri har sett noe sted før, jeg ser ikke verden annerledes og jeg gledet meg aldri særlig til å spille videre. Men det var veldig avslappende å spille i noen timer på kvelden i blant og det fikk meg til å kjenne på mange nyanserte, varsomme følelser sjeldne i spill. Det skal sies, stort sett av det melankolske slaget.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Køla gjennom et par gratis spill på Steam i helga, begge to på en dag. Tar det jeg spilte sist først.

You Will (Not) Remain
Et spill hvor du er i leiligheten din under apokalypsen, som i dette tilfellet er en diger cosmic horror-greie som bare... er der. Du har depresjon (and in the game). Very Positive-omtale på Steam. Hvorfor? Det ga meg ingenting, og slutten - hvor du så klart forventer at hovedpersonen skal klare å komme seg ut av leiligheten - bare slutter med at hen blir i leiligheten sin med bikkja isteden, uten at noe av betydning har skjedd. Det er ting mellom linjene her, men ikke nok til å gi spilleren noe å gå på. Eh.

Ja, og det styres med enten taster eller kontroller, og godtar ikke at du holder to retninger samtidig. Med taster går du i en av retningene, og med kontroller bare stopper du så fort du ikke holder stikka eksakt i en av de fire kardinalretningene. Fysj!

Lily's Well

Dette, derimot. Laget av en person, ser ut som et eldgammalt DOS-spill (tenk EGA), og har - til tross for/på grunn av begrensningene (stryk det som ikke passer) - bøttevis av stemning. Det er 2005, du er den ti år gamle jenta Lily, og du våkner av rop om hjelp fra brønnen utafor huset. Så da må du peke, klikke og finne ting du kan bruke som tau, så du kan klatre ned og redde stakkaren nedi der. Og... vel. Dette spillet har mer uhyggelig stemning enn Resident Evil 8 hvis du spør meg.

Har ikke tenkt å spoile noe særlig, siden bare det å utforske strukturen på spillet er en stor del av opplevelsen. Hvis du liker godt skrevne, tight designede, stemningsfylte spill som effektivt får fram den gode skrekkstemningen, så synes jeg du skal spille dette. Tok meg to timer å gå gjennom rubbel og bit, innrømmelsesvis med guide for å finne de siste hemmelighetene (når det er sagt så er ett av tipsene i spillet "if you get stuck, look on the Internet and see if anyone has made a guide, lol"). Innvendinger... det er ett aspekt av spillet som fort blir repeterende. Jeg brydde meg ikke noe om det, fordi det er en del av utforskingsprosessen, men hvis du er allergisk mot å gjenta ting så er det noe du må bære over med. Den andre innvendingen går på slutten, som uheldigvis plumper litt uti med klisjé og en litt uheldig framstilling av et individ, men den er heller ikke veldig dårlig skrevet så jeg lot det passere.

Alt i alt en ekstremt kompetent sammenskrudd opplevelse som gjør veldig smarte ting med gamle designtroper. Ikke la deg spoile før du setter i gang.

Tok også et gjensyn med en gammel kjenning, siden eldstemann ville spille det her om dagen.

Shovel Knight: Plague of Shadows

Fant ut at jeg ikke faktisk hadde fullført dette på Steam (spilte på Switch sist), så da gjorde jeg like greit det, 100% til og med. Det er ikke så mye å si om Plague of Shadows annet enn at det er et på alle måter fantastisk spill. Jeg elsker at Plague Knight har så mange muligheter for tilpasning til enhver situasjon, uten at du bruke dem. Så vi får vel si at hvis du ikke har spilt dette, så er det en sterk anbefaling mens vi sakte tar inn over oss at det snart er ti år siden Shovel Knight kom ut.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Får prøve å holde spillblogge-frekvensen litt oppe i 2022.

Shovel Knight: Specter of Torment / Shovel Knight: King of Cards
Gikk ikke bedre enn at jeg måtte fullføre de to resterende spilla i serien også. Jeg har vel sagt det før, men hvis Shovel Knight hadde kommet ut på NES i hine hårde (ikke at det realistisk sett hadde vært mulig), så hadde vi snakka om spill som hadde hatt fast plass på "Best NES Games Ever"-lister den dag i dag.

Plague of Shadows har såpass unike mekanikker at jeg sliter med å sammenligne det med andre spill, men både Specter of Torment og King of Cards har klare paralleller til andre, kjente plattformspill; nemlig Ninja Gaiden og Wario Land, henholdsvis. Specter Knight sitt spill er både det klart korteste i hele serien, og det som er mest kampfokusert. Det har en helt annen struktur enn de andre spillene, hvor du velger brett fra en meny istedenfor å gå rundt på et verdenskart. Specter Knight er omtrent like mobil som Plague Knight, bare på en annen måte - han kan løpe opp vegger, ta et dash-angrep i lufta så lenge han har noe å angripe, og kan ødelegge knuselige klosser bare ved å gå på dem (uten at han ser tjukk ut, jeg antar at han går med noen solide brodder under støvlene). Dette er det første spillet i serien med helt nye brett (Plague of Shadows bruker de samme brettene som hovedspillet, med noen små endringer for å tilpasses den nye hovedpersonen), og de er akkurat like bra som i de to foregående.

Der hvor Plague Knight og Specter Knight var stort sett sympatiske karakterer, er King of Cards' hovedperson (King Knight altså, bossen hvis superkraft er å... ha en krone) bare en drittsekk. Han elsker penger og makt, og når han i tillegg har et hovedangrep kalt "shoulder bash" skjønner man antagelig hvorfor jeg sammenligner dette spillet med Wario Land. Dette spillet har mye kortere baner enn de andre, flere hemmelige utganger å oppdage og et mye mer omfattende verdenskart å navigere, og dessuten et gjennomgripende minispill kalt Joustus (tenk Triple Triad fra Final Fantasy IX og du er veldig nærme) som til sammen gjør at dette var spillet jeg brukte nesten dobbelt så lang tid på som det første Shovel Knight-spillet. Mye av den tida ble brukt på Joustus, som er sabla bra designet og har rundt 150 kort du må finne - hvorav noen av dem er hemmelige, så klart. Det jeg ikke var helt forberedt på var at å 100%-e dette spillet innebar å oppsøke en hemmelig boss som med god margin er den vanskeligste i hele serien. Litt fordi bossen har veldig mange forskjellige angrep du må klare å kontre, men også fordi du mister magikraften din og må klare deg utelukkende med grunnangrepene til King Knight gjennom hele kampen. Det ble noen forsøk, men det var veldig tilfredsstillende å fullføre.

Noen vil sikkert tenke at æh, hvorfor skal jeg gidde å spille noe som ser og høres ut som om det ble laget i 1989, hvorfor skal det være sånn jalla retro-estetikk og æh. For meg så handler det om en retro-futuristisk drøm; hva hvis 8-bit-spill hadde fortsatt å utvikle seg, hva hvis dette etter hvert hadde vært mulig? Det er så tydelig at Yacht Club Games var ute etter å lage noe som hadde blitt stående som kronen på verket av 8-bit-æraen, og det synes jeg faktisk også de har klart. Shovel Knight-spillene har noen forsvinnende få tilpasninger til moderne designtroper, og ellers er det bare en ordentlig polert framstilling av grunnmekanikker fra spillmediets barndom som står seg den dag i dag.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Xbox Gjengen har anbefalt dette i flere uker allerede, og i går tikka det siste achievementet inn i...

Lake (XSX)

En litt artig ting med dette spillet er at det har sekstenårsgrense i Europa, og var for ~kontroversielt~ til å engang få en rating i Australia. Er det et blodig, groteskt actionspill med lemlestelser og eksplosjoner? Nei, det er et ytterst avslappende adventure/busywork-spill hvor du er Meredith på noen og førti som jobber som postbud i en søvnig, landsens småby i Oregon. Kontroversen kommer av at det blir sagt "fuck" en gang og noen tar et trekk av en joint i en sekvens som varer sånn tjue sekunder. Tenk på barna før dere lager rein, destillert hjernegift som dette, er dere snille.

Men ja. Traileren viser stort sett alt du gjør i spillet: Levere brev og pakker, kjøre rundt, prate med folk. Den viser også at Meredith tydeligvis kan spille på arkademaskinen i dineren, noe jeg ikke var klar over at gikk an. Men noe som går an, som vi vet, og som blir demonstrert av dette spillet, er at man kan lage spill uten at man nødvendigvis har all verdens erfaring. For dette er et spill med mye jank. Animasjonene er fullstendig krise, stive og livløse greier som glitcher ut flere ganger. De har juksa til noe i traileren, for LOD distance er mye lavere enn det som kommer fram der. Biler og folk svever over bakken helt til du kommer sånn tre meter innpå, det er pop-in hele tida, og så klart hakking, tearing og en ubrukelig framepacing konstant. Jeg tok meg i å tenke på Deadly Premonition flere ganger underveis; ikke på grunn av tematikken (det er overhodet ingen action, skrekk eller en gang potensial for vold i Lake), men fordi det også var sånn passe janky.

Og... fordi Deadly Premonition også ga en helt utsøkt opplevelse av småby-USA. For du bør spille Lake. Du må bære over med alt det rusket jeg skrev over, og mer til jeg ikke har nevnt, men når du gjør det så får du en nydelig skrevet, godt spilt liten slice of life. Meredith har akkurat gjort seg ferdig med et nytt regnearkprogram for databedriften i storbyen der hun jobber, og feirer ved å ta to ukers "ferie" i form av å vikariere som postbud for faren sin i hjembyen hun forlot for 22 år siden. Spillet handler om å gjenoppdage hjemstedet, finne tilbake til gamle venner, kanskje få noen nye, og kanskje (vel, mest sannsynlig) havne i en situasjon hvor 'a Meredith-mor endelig kan få seg en kjæreste. Spicy greier.

Spillet treffer så bra nettopp fordi det etablerer en innrømmelsesvis ganske monoton og uinteressant rutine med postombæring, og så bruker det som struktur for å gradvis utforske hele den vesle byen, og møte mange av innbyggerne, uten at det føles tilgjort. Stemmeskuespillet er helt fenomenalt utført, og Lake klarer faktisk å overvinne de døde animasjonene sine ved at stemmene og figurmodellene er så sabla bra gjennomført. Det blir aldri greit at ingens ansiktsuttrykk endrer seg noensinne, men... jeg klarte faktisk å la det passere fordi kjernen i spillet er så solid. Litt av en bragd.

Det må også nevnes at uansett hvordan man har ført seg i løpet av sin tid her på jorda, så kommer man til å kjenne seg igjen i flere av tingene som skjer i Lake. Det er aldri voldsomt dramatiske greier (klimakset i spillet dreier seg om hvorvidt Meredith drar tilbake til livet sitt i storbyen eller blir værende i Providence Oaks, liksom), men dette spillet har flere ting på hjertet som kommer fram uten at det blir banka inn i huet på deg. Valgene du tar er som regel såpass dekkende at du kan svare noe du kan stå inne for, uansett hvem du er som spiller.

Lake er, kort fortalt, det koseligste spillet jeg har spilt på lenge, og klarer å beseire alt som aldri ble helt på stell underveis. Inkludert at de nederlandske utviklerne ikke kunne ta seg råd til å lisensiere mer enn et ensifret antall sanger til ingame-radioen, rett og slett fordi de låtene som er med passer så perfekt. Du vet det kanskje ikke ennå, men en ting du trenger i livet ditt er å pusle rundt i en kassebil full av brev og pakker mens du hører en svensk countryduo klimpre på banjo og synge om hekseri.

 

Lodin

Der Waaaah
Har kommi gjennom alle episodene av Skywalker Saga nå og det er bra spill. Det første som slår en er at kontrollen er ganske forskjellig. Den er fortsatt enkel så ungene kan løpe rundt å bare trøkke på slå/skyte-knappen, men om du vil kan du sikte med blasteren i tredjeperson eller blokke med lettsabelen. Lettsablinga er faktisk overaskende avansert i forhold til hva man skulle tru. Slå en kis to ganger med lettsabelen og så trykk B så Force suplexer du ham. Det er masse comboer.
Skipa er også nydelige å fly. Det er litt for enkelt når en Tie føles som Millenium Falcon, men kontrollen sitter alikevel godt nok til at jeg ofte har sitti å snipa Ties og A-Wings fordi det spikrer SW så bra. Det er på høyde med N64 og GC spilla.
Gameplayet er stort sett det samme, men ikke det samme. Dette har mætti med svære hubs å utforkse og de er alle folda inn i historien. Så man går fra lineære brett og så hei, her er den lille scena hvor Mace Windu kalte Jar Jar en wonta ass womprat soup eating motherfucker, så får man no digert brett å utforske. Eller man får ikke for man kan fra tid til annen ikke velge karakterer. Men man kan jo det etterpå. Både utforske og gi Jar Jar shit.
Men ja, har du noensinne hatt lyst til å utforske øya Luke bodde på og gjøre no greier med de dyra han drakk melk fra for å få en pinglefjoms? Da kan du gjøre det! Den øya er jævla pen i dette spillet forøvrig.
Sånn ellers er det utrolig gjenomført og du kan spille som Jabba The Hutt eller Snailsis Kerb. Klager dog over at de ikke har med karaktermekker. Etter den fantastiske de hadde med i DC Super Villains er dette en skamdale. Her hadde jeg planer om å redde galaksen med Kyle Katarn og Dash Rendar, men det er tydligvis ikke lov i våre dager.
Jo også er mye av stemmeskuespillet ganske forjævlig. Det er utmerket når det er en twi'lek ute på gata som ber deg skaffe litt blå melk. Det er helt jævlig når noen prøver å høres ut som noen av de legendariske skuespillerene fra denne serien. Det blir enda verre når de bruker opptak fra filmene innimellom. Og særlig bouns til kisen som skal være Kylo Ren, men på noe vis høres mye mer ut som Harrison Ford.
Men men, det er grisefin grafikk og bra gjennomført så dette er ikke bare en av de beste Lego spilla noensinne, men og en av de beste Star Wars Spilla. Sorry Masters of Teräs Käsi, du ryker ut.



E: Jo også er fyren som skal være Hayden Christensen noe for seg selv. Der har du virkelig en glansrolle. :woomy:
 
Sist redigert:

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Rulletekst i Cyberpunk 2077 og fullført sideoppdragene bortsett fra Beat on the brat pluss noen cyberpsychos. Har ikke kommet til Night City for å bokse, er en landsens jente som sparker inn døra med hagle. Er et stykke igjen til level 50 fortsatt og har ikke sjanse på å nå level 20 på en egenskap, har 14 som den høyeste. Spilt i 60 timer. Et veldig godt fortalt spill og med god voice acting, de fleste av oppdragene har vært topp underholdning. Mye ubalanse ellers og særlig perks-systemet er ganske på trynet, og det kreves altfor mye grind for å levle opp på de ulike greiene uten at man føler så mye progresjon. Det har også krasjet fem ganger tror jeg, så koden er nok ikke helt friskmeldt ennå, men slapp å tvinge meg gjennom et spill som ikke fungerte på PS4.

Nå: Titanfall 2.
 
Sist redigert:

Lodin

Der Waaaah
Beat on the brat kan dra til helvete. Jeg tåler å bli stikki med sverd og skutt med kuler til kuene kommer hjem, men å nei, en ganske sterk kis slo meg fem ganger! Da må jeg svime av litt.
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Klassisk "know when to stop" når han med granat i trynet dukker opp igjen til nevekamp. Jo, og tømte kartet i Badlands, men fikk ikke trophy. I de andre bydelene er det altfor mye og altfor tett, gidder ikke alle politioppdragene bl.a. Virket heller ikke som man fikk noe for å ta alle gigsene hos en oppdragsgiver, så så ikke helt poenget med å ha personen som et ikon på kartet. Alle fast travel spots tok jeg tidlig, praktisk å ha en lite ved der man skal selv om det også er moro å bare kjøre rundt.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Hva ellers? :cool: Er den jeg har fått anbefalt. Digg å spille et rent FPS igjen, er en stund siden sist.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Elden Ring
Årets spill 2022, såpass at jeg måtte skaffe meg alle achievements før jeg la det bort. Kjøpte spillet på launch i februar, og ble ferdig mot slutten av mai, så jeg har vel fått valuta for pengene mine.

Det er vel ingen hemmelighet at jeg liker Souls-spillene, og dette er jo i praksis Dark Souls 4 - bare i en åpen verden. Som @Buggz og jeg diskuterte har de bare laget akkurat det man håper man får når noen sier frasen "Souls i en åpen verden". Så, ja. Istedenfor at jeg skal ramse opp alt jeg likte i Elden Ring (kortsvar: alt), vil jeg heller trekke fram hvordan jeg spilte det. Souls er jo kjent for de sære coop-mulighetene sine, og jeg tror det ble totalt en runde ordentlig coop i løpet av 110 timer (takk @Buggz ), resten gjorde jeg aleine. Det vil si at jeg så klart brukte summons og min trofaste Mimic Tear, men ellers var det bare meg. Men likevel følte jeg hele tida at jeg spilte sammen med noen, siden SG-crewet holdt liv i Elden Ring-kanalen på Discord hele tida. Jeg tror det er den lengste perioden med sammenhengende aktivitet i en enkeltspillskanal noensinne. Det har alltid vært kult å følge med på hvilke veier de andre cordmedlemmene har tatt gjennom spillet, diskutere strategier, builds, mulige løsninger på mysterier og så videre.

Så ja, den ekte Elden Ring var alle vennene vi fikk på veien.

The Hyrule Fantasy: Zelda no Densetsu
Fra det nyeste Souls-spillet til det som må betraktes som stamfaren til hele serien. Kjøpte jo den berømmelige Game & Watch-greia med The Legend of Zelda på, og det ble en ny runde gjennom den japanske originalen denne uka (mellom eksamensslagene). Det er jo det samme spillet jeg spilte da jeg var liten gutt, men likevel ikke; noen av hemmelighetene er plassert annerledes, og musikken og lydeffektene bruker den ekstra kanalen FDS-maskinen hadde. Pluss at jeg ikke forstår noen av hintene i spillet. Greit at jeg har kunnet dem utenat i tredve år, kan du si.

Men ja, det er noen ting man legger merke til som har endra seg i spill siden midten av åttitallet. Den som trer tydeligst fram for meg nå, er at The Legend of Zelda er et spill som er nesten fullstendig uinteressert i deg. Hvis man regner ildkulene i spillet som en egen fiende (og det gjør spillet), så er det nøyaktig to fiender som forholder seg til at Link befinner seg i nærheten: Ildkulene og Wizzrobe, trollmennene. De andre fiendene bare vaser rundt og hvis de treffer deg er det tilfeldig. Prøv selv! Det som gjør at fiendene har en tendens til å skyte mot deg, kommer av hvordan de er plassert.

Har vel nevnt det før, men The Legend of Zelda er liksom min madeleinekake-ekvivalent (de som har lest kjenner til På sporet av den tapte tid kan relatere): det dukker alltid opp et minne fra barndommen når jeg spiller det. Denne gang var det hemmeligheten helt øverst til høyre på verdenskartet, hvor du må gå gjennom fjellveggen for å komme til et hemmelig hus hvor du får 100 rupier. Jeg husker følelsen av å være en liten pjokk, finne den hemmeligheten, og bli fullstendig satt ut av at det gikk an å gå tvers gjennom veggen. Fantasien tok over og lagde en forestilling om at jeg kunne utforske resten av verdenen Hyrule ligger i, bare jeg fant riktig vegg å gå gjennom. Det er lenge siden jeg skjønte hvorfor det ikke hadde vært mulig, men det minnet er der likevel. Og så kan man jo tenke på at året etter gikk det faktisk an å utforske resten av verdenen:

Det var ikke like mindblowing som jeg hadde trodd. Så da kan vi huske bob hunds evige ord, som jeg velger å parafrasere slik (istedenfor at jeg skal sitte og transkribere skånsk):

Drømmen er en råvare, og virkeligheten er et raffinert produkt. Nå vet vi det at raffinerte produkter, det er ikke bra for deg i det lange løp. De gir rask belønning, men så dør du i ung alder. Og det er akkurat sånn med virkeligheten. Den gir et raskt innblikk i hvordan man tror det er, men i det lange løp så tar den livet av deg.
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Det kom en PS5-oppgradering til Resident Evil 7, så var på tide å fullføre saven jeg hadde en time påbegynt av. Liker nok RE's av typen 8 og 4 bedre enn denne litt gammeldagse og treige typen, men relativt god knall, og ikke like vanvittig overdrevne bosser og mutasjoner som i åtteren. Her er det vel også mulig å finne alle dokumentene, som jeg vanligvis ikke prøver på, for jeg endte med 27 av 32. Spillen er imidlertid for mørk og med gråbrune omgivelser til at jeg gidder å lete etter dukkene, fant bare 5. Får se om det blir et forsøk på en speedrun.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Kult.

Siden sist har jeg også plukka fram et Resident Evil, og da tenker jeg på Resident Evil 2: Remake fra et par år siden. Kom godt ut i spillet, men så bare la jeg det bort. Brukte RTX-patchen som påskudd til å spille det ferdig, og det var ålreit. Spilte aldri originalen så har ikke noe å sammenligne det med, men ser for meg at nyversjonen objektivt er mye bedre bare på grunn av nytt kontrollsystem og sånt. Bosskampene kunne de dog kanskje ha oppgradert litt også, det er bare slitne (og slitsomme) bullet sponges her. Spesielt sistebosskampen var døll, siden man der bare måtte holde ut til man fikk en deus ex machina og endelig kunne blæste løken. Men resten av spillet er kult, fete områder det er artig å utforske, kule (om enn veldig far-fetched) oppgaver å løse og bra græffiks.

Har også køla gjennom Teenage Mutant Ninja Turtles: Shredder's Revenge takket være gampepass og jeg har ikke så mye å si om det annet enn at hvis du likte Turtles in Time til SNES (dvs. "hvis du noengang har spilt Turtles in Time til SNES") så kommer dette til å tilfredsstille deg en stund. Et bra spill.
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Originale RE2 er jo også en klassiker i serien, men har definitivt fått et løft i nyversjonen.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Power Wash Simulator (XSX)

Ja, jeg gadd å spille gjennom hele. Å spyle ting med høyttrykksspyler vil aldri slutte å være tilfredsstillende, selv ikke etter 40+ timer med dette.

Gidder ikke si så mye om selve spillet, annet enn at jeg ble litt tatt på senga av historien. For ja, et spill som heter Power Wash Simulator trenger så klart en historie. Den er tidvis litt artig, selv om den bare består av SMS-er du får tilsendt med jobbtilbud eller bare banter. Gradvis får du innsyn i noen av strukturene i den vesle småbyen spillet foregår i; stort sett at ordføreren er helt enormt korrupt, men også at det er en passiv-aggressiv maktkamp på tivoliet, eskalert av at du tar jobben med å vaske karusellen. Så må du etter tur og orden vaske resten av attraksjonene også, fra den store sklia til pariserhjulet. Han som eier sklia (på dette tivoliet er det tydeligvis sånn at du oppretter enkeltpersonsforetak og så flytter inn berg-og-dalbanen din eller whatever, noe som høres ut som verdens verste forretningsmodell for et tivoli, men nok om det) er en ordentlig kranglefant og gir deg ratings på vasketeknikken din, påpeker at "power wash" innebærer varmt vann og at du burde bytte navn på sjappa di til "pressure wash services" hvis du ikke skal bli tatt for uredelig markedsføring (noe jeg bare regner med er en melding utviklerne fikk på twitter og bare henta rett derfra), og når du etterpå skal vaske pariserhjulet melder han: "Joda, pariserhjulet ser fint ut, men kan det ekspedere tolv kunder i minuttet?" Kort pause, og så: "Vel, teoretisk sett så kan det vel det." Jeg fniste iallfall. Uansett, etterhvert drar historien helt over med romvesener, tidsreisende, tapte sivilisasjoner og verdens undergang, og nei jeg kødder ikke. Det henger ikke helt på greip underveis eller til slutt, men jeg lo flere ganger.

Uansett så er innsikten Power Wash Simulator ga meg av en helt annen art. Jeg har jo gjentatte ganger fnyst av et spill som kaller seg Farming Simulator og først nylig gadd å ta med årstider, et fenomen som er litt avgjørende for landbruk. Stardew Valley har liksom vært mer realistisk enn spillet som påstår å simulere landbruk! Hah!

Men ja: Årsaken til at det har vært sånn, blir egentlig åpenbar når du finner ut at den største kundegruppa til Farming Simulator er... bønder. Hvilken fantasi passer vel bedre for en bonde enn en verden der jordet kan sås og høstes hver uke, hvor du bare trenger å jobbe i noen få timer for å få kjøpt den nyeste John Deere-traktoren med GPS og laserharv, og landbruket er verdens viktigste ting rett og slett fordi ingenting annet eksisterer? Power Wash Simulator melder seg helhjertet på denne svært utvidede definisjonen av "simulator", og har dermed en by kalt Muckingham hvor det bare er ett menneske som vet hvordan man vasker ting (deg), bygninger, redskap, biler og installasjoner som står uten vedlikehold blir fullstendig dekka av bæsj i løpet av en uke, og høytrykksspylere har uendelig vannforsyning samt fungerer uten kompressor. Og for å sørge for at vaskeopplevelsen er den som står i fokus, har de gjort det sånn at vann fordamper etter ett sekund, ikke renner, og at møkka du spyler på bare faser ut av eksistens. Med andre ord er Power Wash Simulator like realistisk som Super Mario Sunshine.

Hvis du liker å vaske ting med høytrykksspyler kan du tenke deg at dette spillet får karakteren 7/10. Hvis ikke får det 0/10 fordi da kommer du ikke til å like det.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
nei