Siste spill du fullførte

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Bowser's Fury

Dere veit, den ekstragreia som fulgte med Super Mario 3D World til Switch. Når jeg sier "fullført" her, så mener jeg 100%, absolutt alt gjort. Starta å spille på fredag kveld, spilte på lørdag og søndag kveld også og da var det gjort. Så langt er det ikke.

Men likevel. Du er så klart Mario, og med på laget denne gang har du Bowser Jr. som er lei seg fordi pappaen hans er blitt sinna. Og diger. Og svart. Får vi noe svar på hvorfor? Nei. Det bare er sånn. Uansett, istedenfor at du reiser mellom forskjellige områder og besøker ulike, frittstående brett, som i nær sagt alle Mario-spill hittil, er Bowser's Fury en (nesten) helt åpen verden. Du er i en diger innsjø og besøker små øyer spredt rundt omkring. Av og til må du dra til en annen øy for å låse opp noe sånn at du kan fortsette på øya du er på, og det er så klart drøssevis av hemmeligheter.

Du samler Cat Shines (jepp) for å få fyrtårnene på hver øy til å skinne, og når du samler en jager du også vekk Bowser hvis han er på en av sine berserkerganger. Hvis du har nok shines kan du også bruke en Giga Bell som gjør Mario til en super-saiyan-katt som kan slåss mot Bowser direkte.

Ja, og absolutt alt - absolutt alt - i hele spillet er katter. Måkene har katteører. Trærne har katteører. Fiskene er katter. Det er ikke negativt i mine øyne, men hundefolk er herved advart.

Uansett, du dasser rundt og bedriver sedvanlig Mario-plattforming basert på - naturlig nok - Super Mario 3D World. Det jeg kan si er at det føles litt kronglete å ha en egen løpeknapp i et ellers ganske standard 3D-Mario-spill, og at kameraet i dette spillet har meldt fullstendig pass. Det er noen sekvenser hvor du må cruise rundt på Plessie og ta noen kjappe svinger og samtidig justere kameraet og det er ingen i hele verden som synes det er løst bra. Det, og det merkes at Switch ikke har uante kraftreserver når Bowser kommer dundrende, for da køles det på med regneffekter og bloom og alt og frameraten tanker umiddelbart. Det er ikke uspillbart, men vi snakker rundt 20fps her. Og dette er med dynamisk oppløsningsskalering (som vi tar en titt på litt under her).

Men ellers? Bra. Det er masse kul plattforming (i et Mario-spill? Sjokkerende) som attpåtil er ganske mye mer vertikal enn den du finner i hovedspillet. Å sanke kattemedaljer er akkurat like tilfredsstillende som det pleier å være å sanke ting i Mario-spill, og... det er noen kule vrier. Og dette spillet har, uten et snev av overdrivelse, den morsomste slutten i noe Mario-spill. Jeg lo fortsatt tredje gang jeg så den.

Uansett, dette vil aldri være noen enkel anbefaling all den tid du må kjøpe 3D World-porten til Switch for å få spilt. Har du ikke spilt 3D World? Da kjøper du dette spillet umiddelbart, takk meg seinere. Har du spilt 3D World? Vel, har du lyst på mer Mario-moro i samme stil (men likevel ikke helt den samme)? Har du penger til overs? Da så. Hvis ikke du svarte ja på alt det, så er ikke dette noe must. Men moro er det.

2021021322134600-4E551BEEBAD303591E38565E64373519.jpg

Bowser Jr. i ferd med å forklare den nye meme-templaten sin til Mario.

2021021423132800-4E551BEEBAD303591E38565E64373519.jpg

Dette er sånn det ser ut rett før det går til faen, i den forstand at Bowser angriper og du straks vil få elendig framerate.

2021021423205500-4E551BEEBAD303591E38565E64373519.jpg

Ta en titt på propellboksen til Mario her. Helt grei, ikke sant? Og så ser du på den under:

2021021423205000-4E551BEEBAD303591E38565E64373519.jpg

Det eneste jeg har gjort her, er å zoome litt ut. Legg merke til hvor mye lavere oppløsning alt får (du ser det spesielt tydelig på propellboksen, derfor jeg tok den med). Du legger ikke nødvendigvis merke til den dynamiske skaleringen mens du spiller, men når du stopper opp og kikker på græffiksa litt så er det veldig åpenbart.

2021021322044000-4E551BEEBAD303591E38565E64373519.jpg

Og så dette da. Jeg har jo hevdet flere ganger at Nintendo leser tankene mine når de lager spill, og denne gang har de jammen lagt inn en hyllest til min avdøde katt (som også var en tricolor, med mønster omtrent som dette). Det var koselig. D;

Helt til slutt kan jeg jo nevne at når du runder spillet med færre enn 100 shines (som er alle i spillet), får du helt til slutt et bilde malt av Bowser Jr. som er helt dekket av svart maling. Det fabelaktige kunstverket som avdukes når du har sanket alle var et så saftig antiklimaks at jeg deler det her sånn at ingen skal føle seg presset til å grinde gjennom spillet for å sanke alt.
2021021423331900-4E551BEEBAD303591E38565E64373519.jpg
Vakkert. Antar dette blir kjøpt inn av Astrup Fearnley for noen mill ganske snart.
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Var klar til å avbryte Maneater (PS5) etter å ha prøvd det en time, men så er det gått nesten 14 og spillet er fullført. Spillet har fått en pen netxtgen-overhaling og er en ordentlig innbydende undervannsverden som både byr på humor og oppriktig fascinasjon for livet i havet, en spennende plass å være. Etter mange åpen verden-spill er det befriende at verdenen er delt i relativt avgrensede områder hvor det man skal samle og gjøre kommer tett, kan kanskje bare styre meg for ting som skal samles høyt opp og langt fra havet, er ikke noe plattformspill akkurat. Savnet også flere spawnepunkter. Spillet er relativt lett så det er innen rekkevidde å platte, men får se hvor mye grinding jeg gidder etter historien er over og om jeg bokstavelig talt går i krigen for å få høyt nok wanted level, er på 7 av 10 atm. Når man spiser et visst antall folk kommer det folk med gevær etter deg, og så må man stå imot stadig lengre inntil en navngitt jeger kommer etter deg og man får noe evolusjon av haien og nytt infamy level. Men ja gode greier og veldig kreativt, og litt som GTA gjør det noe med en når det etter hvert bare blir litt for fristende å utslette en familie på stranda mens man svømmer forbi eller knuse en fritidsbåt.
 

Lodin

Der Waaaah
Tyranny var bra spill, men hva kan man si om det? Man er Judge Dredd i no primitivt middelalder-landskap og det eier. Ligger der oppe med Baldur's Gate. Men er det en bra spille?
Ja, man kan drepe små barn og andre uskyldige for fote så det er en bra spille.
Men er det en bra spille?
Ja, det er det.
 

Lodin

Der Waaaah
Fortsatt ikke sikker på om jeg hadde rett i konklusjonen min i forrige post.
Det er en bra spille i og for seg, men bør man spille det? Kanskje?
Nei vent, man bør spille det.
 

Alyosha

Konservativ intellektuell
Har prøvd å runde det flere ganger siden jeg var liten, men aldri klart det før. FInal Fantasy Tactics.



For det første er SRPG en ganske vanskelig sjanger i utgangspunktet. Men i tillegg er FFT et mekanikktriksingspill. Hva mener jeg med mekanikktriksingspill?? Jo mekanikktriksingspill defineres som spill som lar deg spille litt og så i det stille begynner å fucke deg over hvis du ikke nerder med mekanikkene. Et annet berømt mekanikktriksingspill er Final Fantasy 8.

Eksempel: Alle figurene i FFT har en Brave stat mellom 1 og 100. Når du gjør et fysisk angrep så gjelder angrepet ditt for så mange prosent som du har Brave stat. Så la oss si mesteparten av figurene dine har rundt 50-60 i Brave stat, så dealer du faktisk hele tiden bare 50-60% i skade av det du lett kunne gjort. Man trenger ikke ha styring på alt, men hvis du ikke eksperimenterer med detaljene har du snart ingen sjanse.

Et annet eksempel: White mages er egentlig krise dårlige sammenlignet med Chemists som er mye raskere og mer fleksible healere, så det er egentlig en felle å bruke White mages. Vel, bortsett fra at Holy kan være veldig greit å ha mot alle demonfiendene.

Det vanskeligste syntes jeg var Golgorand Execution Site i slutten av chapter 2 (bilde under). Du er 5 stk mot 8 stk, inkludert en boss som healer hver gang han angriper, presset inn i et lite område. Pluss at fiendene har 2 time mages som hele tiden haster folka sine og slower deg.



Brukte flere kvelder før jeg klarte det, men innen da hadde jeg såpass mange idéer for hvordan jeg kunne bli overpowered at jeg bare grindet videre i et par timer før jeg fortsatte på storien. Og så steamrollet jeg plutselig hele kapittel 3 på veldig kort tid.

Slutten av kapittel 3 er litt infamous. Delvis fordi du blir bedt om å save midt i en rekke av battles du ikke kan forlate for å grinde. Men også fordi det er kokko vanskelig. Det har egentlig ikke så mye å si hva slags party du har, det er mer som en serie puzzles. En av bossene er for eksempel 1v1 med veldig mye mer HP enn deg som nesten dreper deg hver tur, så du må finne en eller annen måte å slippe å heale hver tur for å kunne skade ham.



I begynnelsen av kapittel 4 (siste del) begynte jeg å slite igjen, men så fikk jeg dette spillets versjon av Cid med på laget som har Auto-Haste, ranged sverdangrep som gir status effects (!) og Excalibur - og da var det neeeesten "press x to win" hele veien til siste boss (bildet under).

Så mildt sagt spesielt balansert vanskelighetsgrad i dette spillet. På en måte synes jeg det er litt kult å måtte jobbe for det og så bli supersterk, men jeg synes kanskje det var litt for utilgivelig brutalt i starten og litt for enkelt de siste 10 timene. Men jeg vet ikke om spillet hadde vært så minneverdig eller hatt den betydningen det har for meg om det ikke var så crazy ujevnt som det er.

Jeg skjønner egentlig litt at dette opprinnelig ikke ble utgitt i Europa på 90-tallet hvor jeg ikke tror SRPG var særlig stort. Har en mistanke om dette spillet kanskje var rettet mot gamle fans av Tactics Ogre/Ogre Battle som det visstnok var en spiritual successor til.



Storien??? Det minner egentlig veldig om Game of Thrones. Det er sånn superpolitisk og tragisk med sparsom bruk av dark fantasy. Jeg klarte egentlig ikke helt å følge med på hvem som backstabbet hvem til slutt, men jeg synes det er bra på å vise både hvor kyniske og hvor heroiske mennesker kan være. Og hvor urettferdig krig og politikk og historie kan være. Veldig kult, unikt spill med mye sjarm som jeg tror jeg kommer til å sette enda litt mer pris på når jeg har fått de mest slitsomme delene av det på avstand. Hva i all verden skal jeg finne på med livet mitt nå
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Nå kan du spille Final Fantasy Tactics Advance. Det er ikke like oppsatt på å knuse deg, men det er noen tøffe kamper der også. Det jeg likte best av mekanikktriksing der, var Judge-systemet; i Ivalice (som FFTA også foregår i, uten at det er noen linker til FFXII utover at du møter de samme typene menneskelignende vesener) kan man tydeligvis ikke avgjøre noe som helst på tørre never uten at det på magisk vis teleporterer inn en dommer som trekker noen random lover ut av ræva og straffer dem som bryter dem. Høydepunktet for meg var da jeg skulle slåss mot noen drager som var ganske så hissige og fikk loven "Forbidden: Damage to Monster". Så med en gang du knerter en drage er det rett i kasjotten. Bare at... det også gjelder for fiendene. Og jeg hadde en Beastmaster på laget. Ergo er det bare å ta kontroll over dragene, få dem til å mose løs på addsa, og vinne kampen på walkover uten å ha vært i fare en eneste gang.

Jevnt over er det en mye snillere utgave av FFTA, og det har også en historie. Den historien husker jeg ikke en drit av bortsett fra at pjokken du spiller som ramler inn i ei magisk bok, havner i Ivalice, blir fortalt at han er the chosen one og så skjer det ting og så redder du verden (antar jeg). Men det har græffiks jeg personlig synes er enda koseligere enn de i FFTA, godstemning i bøttevis og mange kule ting du kan grinde etter.

Final Fantasy Tactics Advance 2 finnes også og anbefales hvis du er så desperat etter mer FFTA at du godtar nesten hva som helst.
 

Alyosha

Konservativ intellektuell
Ja, jeg tror kanskje det blir FFTA, FFTA2 og Tactics Ogre etter hvert! FFTA spilte jeg mye som barn, men jeg husker ikke så mye. FFTA2 får mye hate, men det er independently et topp 5-favorittspill for to venner som jeg har ganske lik smak med. Det jeg har hørt fra folk som liker det er at man liksom bare får være en vanlig fyr i det universet og leve seg inn i alle de små detaljene i verdenen. Og at det er veldig avslappende å spille. Tactics Ogre har samme designer som FFT og er mer høytidelig og mørkt igjen, men visstnok heldigvis ikke like vanskelig. Går for å være en SRPG-perle. En annen ting jeg er nysgjerrig på, er at storien er inspirert av Bosnia-krigene og tar for seg etnisk rensning. Det må jeg nesten bare se for å tro.

Ellers litt morsomt det der med at Ivalice er en drømmeverden i en bok i FFTA. Betyr det at historien i Final Fantasy XII og Final Fantasy Tactics også er en drøm da? Eller er St. Ivalice, nåtidsbyen med biler hvor Marche bor (avbildet under), fremtiden til verdenen i FFXII og FFT - og så er bare drømmeverdenen inspirert av fortiden deres? I så fall, ville det ikke vært kult hvis de laget et helt spill satt i nåtidsuniverset til Ivalice??



Mens vi er i gang ... Hva gjør Balthier fra FFXII og Luso fra FFTA2 i PSP-versjonen av FFT når FFT er satt lang frem i tid fra disse spillene? Og er Vagrant Story offisielt satt i Ivalice eller er det ikke??? Nå må Square Enix ta seg sammen og ordne opp sånn at jeg og alle andre som bekymrer seg for slike ting får sove. Tror det blir en pause fra SRPG-er en stund nå da, endte opp med å spille FF14 hele kvelden! Og tydeligvis en god del av natten.