Siste spill du fullførte

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Bowser's Fury

Dere veit, den ekstragreia som fulgte med Super Mario 3D World til Switch. Når jeg sier "fullført" her, så mener jeg 100%, absolutt alt gjort. Starta å spille på fredag kveld, spilte på lørdag og søndag kveld også og da var det gjort. Så langt er det ikke.

Men likevel. Du er så klart Mario, og med på laget denne gang har du Bowser Jr. som er lei seg fordi pappaen hans er blitt sinna. Og diger. Og svart. Får vi noe svar på hvorfor? Nei. Det bare er sånn. Uansett, istedenfor at du reiser mellom forskjellige områder og besøker ulike, frittstående brett, som i nær sagt alle Mario-spill hittil, er Bowser's Fury en (nesten) helt åpen verden. Du er i en diger innsjø og besøker små øyer spredt rundt omkring. Av og til må du dra til en annen øy for å låse opp noe sånn at du kan fortsette på øya du er på, og det er så klart drøssevis av hemmeligheter.

Du samler Cat Shines (jepp) for å få fyrtårnene på hver øy til å skinne, og når du samler en jager du også vekk Bowser hvis han er på en av sine berserkerganger. Hvis du har nok shines kan du også bruke en Giga Bell som gjør Mario til en super-saiyan-katt som kan slåss mot Bowser direkte.

Ja, og absolutt alt - absolutt alt - i hele spillet er katter. Måkene har katteører. Trærne har katteører. Fiskene er katter. Det er ikke negativt i mine øyne, men hundefolk er herved advart.

Uansett, du dasser rundt og bedriver sedvanlig Mario-plattforming basert på - naturlig nok - Super Mario 3D World. Det jeg kan si er at det føles litt kronglete å ha en egen løpeknapp i et ellers ganske standard 3D-Mario-spill, og at kameraet i dette spillet har meldt fullstendig pass. Det er noen sekvenser hvor du må cruise rundt på Plessie og ta noen kjappe svinger og samtidig justere kameraet og det er ingen i hele verden som synes det er løst bra. Det, og det merkes at Switch ikke har uante kraftreserver når Bowser kommer dundrende, for da køles det på med regneffekter og bloom og alt og frameraten tanker umiddelbart. Det er ikke uspillbart, men vi snakker rundt 20fps her. Og dette er med dynamisk oppløsningsskalering (som vi tar en titt på litt under her).

Men ellers? Bra. Det er masse kul plattforming (i et Mario-spill? Sjokkerende) som attpåtil er ganske mye mer vertikal enn den du finner i hovedspillet. Å sanke kattemedaljer er akkurat like tilfredsstillende som det pleier å være å sanke ting i Mario-spill, og... det er noen kule vrier. Og dette spillet har, uten et snev av overdrivelse, den morsomste slutten i noe Mario-spill. Jeg lo fortsatt tredje gang jeg så den.

Uansett, dette vil aldri være noen enkel anbefaling all den tid du må kjøpe 3D World-porten til Switch for å få spilt. Har du ikke spilt 3D World? Da kjøper du dette spillet umiddelbart, takk meg seinere. Har du spilt 3D World? Vel, har du lyst på mer Mario-moro i samme stil (men likevel ikke helt den samme)? Har du penger til overs? Da så. Hvis ikke du svarte ja på alt det, så er ikke dette noe must. Men moro er det.

2021021322134600-4E551BEEBAD303591E38565E64373519.jpg

Bowser Jr. i ferd med å forklare den nye meme-templaten sin til Mario.

2021021423132800-4E551BEEBAD303591E38565E64373519.jpg

Dette er sånn det ser ut rett før det går til faen, i den forstand at Bowser angriper og du straks vil få elendig framerate.

2021021423205500-4E551BEEBAD303591E38565E64373519.jpg

Ta en titt på propellboksen til Mario her. Helt grei, ikke sant? Og så ser du på den under:

2021021423205000-4E551BEEBAD303591E38565E64373519.jpg

Det eneste jeg har gjort her, er å zoome litt ut. Legg merke til hvor mye lavere oppløsning alt får (du ser det spesielt tydelig på propellboksen, derfor jeg tok den med). Du legger ikke nødvendigvis merke til den dynamiske skaleringen mens du spiller, men når du stopper opp og kikker på græffiksa litt så er det veldig åpenbart.

2021021322044000-4E551BEEBAD303591E38565E64373519.jpg

Og så dette da. Jeg har jo hevdet flere ganger at Nintendo leser tankene mine når de lager spill, og denne gang har de jammen lagt inn en hyllest til min avdøde katt (som også var en tricolor, med mønster omtrent som dette). Det var koselig. D;

Helt til slutt kan jeg jo nevne at når du runder spillet med færre enn 100 shines (som er alle i spillet), får du helt til slutt et bilde malt av Bowser Jr. som er helt dekket av svart maling. Det fabelaktige kunstverket som avdukes når du har sanket alle var et så saftig antiklimaks at jeg deler det her sånn at ingen skal føle seg presset til å grinde gjennom spillet for å sanke alt.
2021021423331900-4E551BEEBAD303591E38565E64373519.jpg
Vakkert. Antar dette blir kjøpt inn av Astrup Fearnley for noen mill ganske snart.
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Var klar til å avbryte Maneater (PS5) etter å ha prøvd det en time, men så er det gått nesten 14 og spillet er fullført. Spillet har fått en pen netxtgen-overhaling og er en ordentlig innbydende undervannsverden som både byr på humor og oppriktig fascinasjon for livet i havet, en spennende plass å være. Etter mange åpen verden-spill er det befriende at verdenen er delt i relativt avgrensede områder hvor det man skal samle og gjøre kommer tett, kan kanskje bare styre meg for ting som skal samles høyt opp og langt fra havet, er ikke noe plattformspill akkurat. Savnet også flere spawnepunkter. Spillet er relativt lett så det er innen rekkevidde å platte, men får se hvor mye grinding jeg gidder etter historien er over og om jeg bokstavelig talt går i krigen for å få høyt nok wanted level, er på 7 av 10 atm. Når man spiser et visst antall folk kommer det folk med gevær etter deg, og så må man stå imot stadig lengre inntil en navngitt jeger kommer etter deg og man får noe evolusjon av haien og nytt infamy level. Men ja gode greier og veldig kreativt, og litt som GTA gjør det noe med en når det etter hvert bare blir litt for fristende å utslette en familie på stranda mens man svømmer forbi eller knuse en fritidsbåt.
 

Lodin

Der Waaaah
Tyranny var bra spill, men hva kan man si om det? Man er Judge Dredd i no primitivt middelalder-landskap og det eier. Ligger der oppe med Baldur's Gate. Men er det en bra spille?
Ja, man kan drepe små barn og andre uskyldige for fote så det er en bra spille.
Men er det en bra spille?
Ja, det er det.
 

Lodin

Der Waaaah
Fortsatt ikke sikker på om jeg hadde rett i konklusjonen min i forrige post.
Det er en bra spille i og for seg, men bør man spille det? Kanskje?
Nei vent, man bør spille det.
 

Alyosha

Aldri kontrær
Har prøvd å runde det flere ganger siden jeg var liten, men aldri klart det før. FInal Fantasy Tactics.



For det første er SRPG en ganske vanskelig sjanger i utgangspunktet. Men i tillegg er FFT et mekanikktriksingspill. Hva mener jeg med mekanikktriksingspill?? Jo mekanikktriksingspill defineres som spill som lar deg spille litt og så i det stille begynner å fucke deg over hvis du ikke nerder med mekanikkene. Et annet berømt mekanikktriksingspill er Final Fantasy 8.

Eksempel: Alle figurene i FFT har en Brave stat mellom 1 og 100. Når du gjør et fysisk angrep så gjelder angrepet ditt for så mange prosent som du har Brave stat. Så la oss si mesteparten av figurene dine har rundt 50-60 i Brave stat, så dealer du faktisk hele tiden bare 50-60% i skade av det du lett kunne gjort. Man trenger ikke ha styring på alt, men hvis du ikke eksperimenterer med detaljene har du snart ingen sjanse.

Et annet eksempel: White mages er egentlig krise dårlige sammenlignet med Chemists som er mye raskere og mer fleksible healere, så det er egentlig en felle å bruke White mages. Vel, bortsett fra at Holy kan være veldig greit å ha mot alle demonfiendene.

Det vanskeligste syntes jeg var Golgorand Execution Site i slutten av chapter 2 (bilde under). Du er 5 stk mot 8 stk, inkludert en boss som healer hver gang han angriper, presset inn i et lite område. Pluss at fiendene har 2 time mages som hele tiden haster folka sine og slower deg.



Brukte flere kvelder før jeg klarte det, men innen da hadde jeg såpass mange idéer for hvordan jeg kunne bli overpowered at jeg bare grindet videre i et par timer før jeg fortsatte på storien. Og så steamrollet jeg plutselig hele kapittel 3 på veldig kort tid.

Slutten av kapittel 3 er litt infamous. Delvis fordi du blir bedt om å save midt i en rekke av battles du ikke kan forlate for å grinde. Men også fordi det er kokko vanskelig. Det har egentlig ikke så mye å si hva slags party du har, det er mer som en serie puzzles. En av bossene er for eksempel 1v1 med veldig mye mer HP enn deg som nesten dreper deg hver tur, så du må finne en eller annen måte å slippe å heale hver tur for å kunne skade ham.



I begynnelsen av kapittel 4 (siste del) begynte jeg å slite igjen, men så fikk jeg dette spillets versjon av Cid med på laget som har Auto-Haste, ranged sverdangrep som gir status effects (!) og Excalibur - og da var det neeeesten "press x to win" hele veien til siste boss (bildet under).

Så mildt sagt spesielt balansert vanskelighetsgrad i dette spillet. På en måte synes jeg det er litt kult å måtte jobbe for det og så bli supersterk, men jeg synes kanskje det var litt for utilgivelig brutalt i starten og litt for enkelt de siste 10 timene. Men jeg vet ikke om spillet hadde vært så minneverdig eller hatt den betydningen det har for meg om det ikke var så crazy ujevnt som det er.

Jeg skjønner egentlig litt at dette opprinnelig ikke ble utgitt i Europa på 90-tallet hvor jeg ikke tror SRPG var særlig stort. Har en mistanke om dette spillet kanskje var rettet mot gamle fans av Tactics Ogre/Ogre Battle som det visstnok var en spiritual successor til.



Storien??? Det minner egentlig veldig om Game of Thrones. Det er sånn superpolitisk og tragisk med sparsom bruk av dark fantasy. Jeg klarte egentlig ikke helt å følge med på hvem som backstabbet hvem til slutt, men jeg synes det er bra på å vise både hvor kyniske og hvor heroiske mennesker kan være. Og hvor urettferdig krig og politikk og historie kan være. Veldig kult, unikt spill med mye sjarm som jeg tror jeg kommer til å sette enda litt mer pris på når jeg har fått de mest slitsomme delene av det på avstand. Hva i all verden skal jeg finne på med livet mitt nå
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Nå kan du spille Final Fantasy Tactics Advance. Det er ikke like oppsatt på å knuse deg, men det er noen tøffe kamper der også. Det jeg likte best av mekanikktriksing der, var Judge-systemet; i Ivalice (som FFTA også foregår i, uten at det er noen linker til FFXII utover at du møter de samme typene menneskelignende vesener) kan man tydeligvis ikke avgjøre noe som helst på tørre never uten at det på magisk vis teleporterer inn en dommer som trekker noen random lover ut av ræva og straffer dem som bryter dem. Høydepunktet for meg var da jeg skulle slåss mot noen drager som var ganske så hissige og fikk loven "Forbidden: Damage to Monster". Så med en gang du knerter en drage er det rett i kasjotten. Bare at... det også gjelder for fiendene. Og jeg hadde en Beastmaster på laget. Ergo er det bare å ta kontroll over dragene, få dem til å mose løs på addsa, og vinne kampen på walkover uten å ha vært i fare en eneste gang.

Jevnt over er det en mye snillere utgave av FFTA, og det har også en historie. Den historien husker jeg ikke en drit av bortsett fra at pjokken du spiller som ramler inn i ei magisk bok, havner i Ivalice, blir fortalt at han er the chosen one og så skjer det ting og så redder du verden (antar jeg). Men det har græffiks jeg personlig synes er enda koseligere enn de i FFTA, godstemning i bøttevis og mange kule ting du kan grinde etter.

Final Fantasy Tactics Advance 2 finnes også og anbefales hvis du er så desperat etter mer FFTA at du godtar nesten hva som helst.
 

Alyosha

Aldri kontrær
Ja, jeg tror kanskje det blir FFTA, FFTA2 og Tactics Ogre etter hvert! FFTA spilte jeg mye som barn, men jeg husker ikke så mye. FFTA2 får mye hate, men det er independently et topp 5-favorittspill for to venner som jeg har ganske lik smak med. Det jeg har hørt fra folk som liker det er at man liksom bare får være en vanlig fyr i det universet og leve seg inn i alle de små detaljene i verdenen. Og at det er veldig avslappende å spille. Tactics Ogre har samme designer som FFT og er mer høytidelig og mørkt igjen, men visstnok heldigvis ikke like vanskelig. Går for å være en SRPG-perle. En annen ting jeg er nysgjerrig på, er at storien er inspirert av Bosnia-krigene og tar for seg etnisk rensning. Det må jeg nesten bare se for å tro.

Ellers litt morsomt det der med at Ivalice er en drømmeverden i en bok i FFTA. Betyr det at historien i Final Fantasy XII og Final Fantasy Tactics også er en drøm da? Eller er St. Ivalice, nåtidsbyen med biler hvor Marche bor (avbildet under), fremtiden til verdenen i FFXII og FFT - og så er bare drømmeverdenen inspirert av fortiden deres? I så fall, ville det ikke vært kult hvis de laget et helt spill satt i nåtidsuniverset til Ivalice??



Mens vi er i gang ... Hva gjør Balthier fra FFXII og Luso fra FFTA2 i PSP-versjonen av FFT når FFT er satt lang frem i tid fra disse spillene? Og er Vagrant Story offisielt satt i Ivalice eller er det ikke??? Nå må Square Enix ta seg sammen og ordne opp sånn at jeg og alle andre som bekymrer seg for slike ting får sove. Tror det blir en pause fra SRPG-er en stund nå da, endte opp med å spille FF14 hele kvelden! Og tydeligvis en god del av natten.
 

Lodin

Der Waaaah
Runna Lust from Beyond nå og det var omtrent hva jeg håpa på da jeg kickstarta det i 2019. Det er da oppfølgeren til Lust for Darkness og går enda lenger når det gjelder gørr og pulings. Da orginalen ble slippi hadde Gaben fortsatt litt styr og regler, men nå slippes såklart hva som helst.
Ihvertfall kan man ikke si så mye om storyen og faenskapen uten å begynne å spoile, men man er ihvertfall en kis som er sexavhengig og liker vel røff knalling med dama si. Det går etterhvert så gæli at han innser at han trenger hjelp så derfor drar han til New Orleans versjonen av Silent hill for å gå i terapi hos en kis som kler seg som The Riddler. Det viser seg såklart at byen er stappa full av medlemmer av en fæl kult og disse jager deg etterhvert i beste Shadow over Insmouth/Dagon stil. Etter mye løping og intriger blir man dog til slutt tatt til fange og så starter voldtekten. =D

Men men, hovedgrunnen til å oppleve denne shaiten er faktisk historia som fortsetter jævlig bra. Disse polakkene har mekka sin egen versjon av no Lovecraftings ispedd litt Clive Barker og Giger. Om det er en ting jeg må syte litt over så er det at de dropper all mystikken fra det første spillet og forklarer rett ut hvem lauv'abrarc er og hva Lusst'ghaa er for no. Forsåvidt ikke skuffende, men jeg sitter litt igjen med samme følelsen som etter å ha sett Prometheus.
De introduserer og våpen i dette og her var jeg veldig urolig, men det er så pissenkelt at det ikke er no stress. Det funker omtrent sånn at man etterhvert blir Nicholas Cage i Mandy bare at det ikke er noen motorsager. Det er forsåvidt fett, men ikke mye skummelt.

Så ja, anbefaler såklart dette og det er min goatse for mars. Det er dog viktig å påpeke at man absolutt bør spille forgjengeren og de to gratis prologene de slapp i forveien. Første spillet koster bare 100 spenn og om man kjøper det først får man avslag på oppfølgeren så det bare koster 130. Da får man mye galskap for penga.
Også ikke hør på Fetthest siden han testa ene prologen og ikke likte det da. :ras:

 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Fikk roet ned Bowser's Fury i går med drøyt 60 cat shines (kødda bråket fortsetter såklart selv etter man har schprengt Bowser til himmels (?)). Kan bare slutte meg til det som er skrevet over, en utsøkt spille som det nesten er verdt å betale for alene. Kameraet henger aldeles ikke med og sånn skal vi egentlig ikke ha det i 2021, men det var bare til ørsmå problemer et par-tre ganger. Foretrekker nok også litt mer horisontale plattformutfordinger enn dette og Rolling Roller Isle var nok ikke min favorittdel av spillet, men det er ikke lenge siden jeg spilte hoppebrettene i Super Mario Sunshine uten F.L.U.D.D på ryggen så det kunne definitivt vært verre ("someone play tested this and thought it was fun"). Men bortsette fra disse to småtingene var det mye moro og verdt å ha opplevd som en del av Mario-historien, selv om det er en fortsettelse av Wii U-spillet, åpen verden-greia var også som nevnt en veldig velkommen nyvinning. Får se hvor mye grind jeg gidder, skulle gjerne ha clearet kartet helt for Bowsers ekle gugge. I'm thinking about the Giga Bell, when he's gonna ring it.
 

Lodin

Der Waaaah
Der var jeg endelig ferdig med Pillars of Eternity og heite for en spill. Jeg sjøpte såklart det da det ble kickstarta og spilla en del, men det var noe som mangla. Det var jævlig Baldur's Gate, men jeg vet alt om D&D og Elder Scrolls. Problemet var at jeg ikke ana hva i faen som foregikk mellom alle folka og landa i dette spillet. Også ikke glem alle gudene da. Man blir konstant hamra over huet med info man kun finner i bøker.

Nylig ga Epic bort Tyranny og før jeg starta å spille det satte jeg meg ned i senga med masse bøker på padda siden disse fulgte med i den fancy versjonen. Da ante jeg plutselig hva i faen alle preika om og det ga en mye bedre opplevelse.

Gjorde det samme med Pillars etterpå og har du sett, etter å ha lest en bok på 117 sider om verdenen så var dette en mye bedre opplevelse. Etter å ha hørt på en lydbok om Wael ble det en mye verre opplevelse, men men.

Uansett satte jeg i vei og starta snart å bli en legende.



Å Nei, en drage!



Dere har sju folk med den ulven, jeg har åtte.



Ja, Hiravias, det kan vi lett.



Selv i dette spillet er det gruvevogn og det suger som alltid!

Men ja, jævlig tilfredstillende slutt på detta. Lurer dog på hva som skjer siden jeg nok gjorde en del guder forbanna da jeg sendte tilbake sjelene til alle de ungene.

Nå er PoE2 lasta ned og jeg lurer egentlig mest på hva annet jeg skal spille før jeg fyrer det opp. Liker ikke sjørøvere. Også må jeg såklart lese den fancy guiden som fulgte med og denne gangen er den enda lenger. :yoshi:
 

Alyosha

Aldri kontrær
Da er det tid for månedens effort. Har tatt igjen storien til FF14. Tok meg under 300 timer så det er ikke så autistisk, okay?

De første 60 timene av dette er det verste mest arketypiske MMO-et du kan tenke deg. Det er liksom "plukk 5 blomster for meg" eller "drep 7 monster". De gidder ikke engang finne på unnskyldninger, de bare tuller det bort. Og kampene krever absolutt ingen oppmerksomhet for at man skal vinne. Men det som er sykt bra med denne delen av spillet er at du får hørt på utrolig mye podcasts.

Men så starter "the real FFXIV". Du vet basically at "the real FFXIV" har startet når spillet begynner med advarsler om at hvis du trykker OK nå så kommer det 20-40 minutter cutscenes. Høydepunktet for meg var den første expansion packen Heavensward. Oppdragene er ganske kreative til FF14 å være, balansen mellom cutscenes og gameplay er fortsatt reasonable og områdene er store og vakre. Dessuten har det etter min mening den beste storien i FF14 til nå. Så jeg er helt ok med at den samme forfatteren skriver storien til Final Fantasy 16 nå.



Basically havner du inn i en årtusenlang krig mellom drager fra verdensrommet og et slags aristokratisk teokrati (i dont even know) som heter Ishgard og ser ut som Skyrim. Mesteparten av spillet er en klassisk FF-reise for å avslutte denne krigen. Gruppen din er en psycho dude med spyd som har vanskelig for å motstå lysten til automatisk å drepe alle drager han ser, en emo snødronning som jeg skjønte har sex med drager (?) og favoritten min Alphinaud. Siden man spiller en silent protagonist så trenger man en genial tenåringsalv til å ta alle beslutningene for deg.

Den andre expansion packen er Stormblood. Her byttet de writers og det syntes jeg ikke helt fungerte. Etter Heavensward føler du deg rimelig mektig. Du har liksom egenhendig stoppet et imperium og kverket masse guder. Men nå blir du plutselig dratt inn i regionale konflikter med flere story battles mot små generaler du må tape for å gå videre. Og det maker no sense. Stormblood er også veldig mye kjedelige ørkener og sletter.



Stormblood har en Shanghai-inspirert by da (se bilde over). En annen ting jeg liker med Stormblood er at cutscenesa fortsatt ikke er sååå lange. Gameplayet begynner samtidig å bli litt krevende. Hva menes med krevende i FFXIV? Jeg har spilt black mage som visstnok er en av de mer komplekse klassene, so your mileage may vary. Men basically så har forskjellige spells masse effekter på hverandre med timere. Greien er at man vil holde disse effektene gående sånn at man kan bruke flest mulig av de sterkeste spellsa mest mulig. Så det blir veldig sånn 2327327389712387189237.

Oppå det hele så kommer det hele tiden flash pattern og lignende du er nødt til å dodge som kan endre prioritetene dine i trykkingen siden timeren sannsynligvis har rukket gå ned en del og situasjonen din har endret seg. Mange bosser har også masse gimmicks og puzzles bygget inn. Det er ikke noe mesterstykke i spilldesign, og føltes ofte klumsete og urettferdig ut, men det er skikkelig intenst når man er oppi det med mange andre spillere.

Den siste expansion packen, Shadowbringers, har rykte på seg for å være det største siden brød og pencilin. Men ehhhh, jeg likte den ikke så mye. Altså hovedproblemet mitt er at Shadowbringers er sånn 80% cutscenes. Det er liksom legit MMO Heavy Rain. Og storien er ikke noe stort mesterverk. Det er egentlig akkurat som Kingdom Hearts. Det er umulig å huske hvem alle er, det er masse metafysisk vrøvl og det føles som om de bare finner det på underveis. Jeg likte at Shadowbringers er så dark and edgy da og det er mye kreativt visuelt design.



Nå er jeg skikkelig lei av FFXIV. Skal ikke spille det mer før Endwalker kommer ut i høst. Det kommer ikke på tale at jeg skal grinde masse hver dag for å få tilgang til content som man om et par måneder slipper grinde for. Det jeg gleder meg mest til i Endwalker er å reise til månen.

Jeg spilte forresten også Nier Automata og Ivalice raidene, men det er sånne store raids med 24 folk så da ser man likevel ingenting.



Nå har jeg tenkt å prøve meg på Persona 1 som jeg håper er bare grinding og ingen cutscenes.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Hvordan skulle du - en ny spiller - ha kunnet trolle en karakter som har peisa gjennom hele spillet og alle tilleggspakkene?
 

Sjutten

Piraten fra Sjuttavika
Kan vel si jeg har fullført The Last of Us nå, siden jeg har spilt gjennom på NG+, funnet alt som kan finnes av samlegreier, fullstendig oppgradert Joel og alle våpen, samt kjøpt alt av unlocks i bonusmenyen. Har også gjort alt i Left Behind. Har funnet omtrent 80% av greiene selv på mine fire første gjennomganger, så jeg brukte guide denne gangen for å få med meg alt. Det som blåser sinnet mitt er at jeg aldri har klart å finne alle de 13 knivdørene selv om jeg alltid tar meg god tid til å utforske, og det verste er at jeg klarte å misse en denne gangen også. Det som skjedde var at jeg så feil i guiden og trodde det bare var én dør i Bill's Town, men da jeg kom til neste kapittel oppdaga jeg at det var to. Heldigvis trenger man ikke å finne alt på én gjennomgang, og man kan starte fra hvilket som helst kapittel, så det tok bare et par minutter ekstra. Da jeg så hvor den var det ekstra flaut å tenke på at jeg aldri har funnet den på fem forsøk. Alt jeg har igjen nå er noen fullstendig meningsløse achievements i selve spillet, som å drepe så og så mange folk med bestemte våpen, samt å spille gjennom på Grounded og Grounded+. Får ta det om et par år. Det eneste som er kjipt er at jeg aldri kan få platinum på PS3, siden det er online trophies og online-delen der er lagt ned.
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Spilt igjennom Tomb Raider: Definitive Edition (PS4) etter at jeg fant det til 35 spenn i nettbutikken. Merker at dette er endel mer inspirert enn Shadow..., både gameplayet, stemmeskuespillet, tingene man skal samle og ... greit, ikke historien, skippet mesteparten av cutscensa. Med PS4-grafikkmakeover ser det også pent ut og føles ikke utdatert, og det har ikke de halvhjertede åpen verden-greiene som plagde meg mest i treeren i den nye serien. Savner NG+ da, når man er ferdig med historien og jeg ikke har levlet opp alt (68 % fullført) er det bare å reise rundt på kartet for å finne collectibles og ta tombs i en ganske folketom verden ser det ut til. Og nå er jeg nok ferdig med å catche opp serien, får håpe noen kompetente folk får jobben med neste reboot.
 

Lodin

Der Waaaah
Siden jeg ikke fikk sove no særlig i natt satte jeg meg ned å fullførte Pillars of Eternity 2: Deadfire. Da jeg starta dette visste jeg i grunn ikke annet enn at det var no piratings på gang. Derfor var det gledelig overaskende at det er en direkte oppfølger som foregår noen år etter PoE1 og valga jeg tok der ble overført fra den gamle saven. Der tok man ihvertfall over en borg ganske tidlig i historien og under den var det en jævla diger statue begrava. I starten på 2 blir denne tatt over av en død gud som graver seg opp og stæler sjela til alt og alle i nærheten, innkludert helten vår. Heldigvis blir du vekka til live av en av de andre gudene mot at du må følge etter statua for å finne ut hva i faen den planlegger. Det bringer en ihvertfall til det titulære området Deadfire og dette er Eora sin versjon av Karibien. Her er det såklart masse faksjoner og intriger man må forholde seg til.
Personlig er jeg ikke særlig fan av sjørøvere og syns aldri spill som har introdusert dem i oppfølgere har gjort det særlig bra. Risen 2 og 3 kan ta seg et tak. Her funker det dog ganske bra og man får såklart skute å kose seg med. Skipsslag var jeg og urolig for, men dette er enkelt løst med tekstmenyer og er ekstremt intuitivt.
Så da seiler man etterhvert rundt på et jævla digert kart med masse øyer å utforske. På omtrent enhver av dem er det minst ett sted av interesse som gjerne gir en liten kvist å løse.
Ihvertfall er såklart spillet hovedsaklig mer av det samme som sist, men de har lært litt siden da og Tyranny så det er mange forbedringer kvalitetsmessig. Slutten er også veldig tilfredstillende der den i forrige spill kom vel brått på. Her strekker de det ut og det er i grunn ikke åpent for noen oppfølger. Når det er sagt viste det seg at Avowed som MS annonserte med en teaser for ei stund tilbake foregår i samme universet. Så får vi se om det er no bra eller enda et Outer Worlds. At det er i førsteperson er litt urovekkende.
Men dette er såklart knallbra. Slåssinga blir nok en gang slitsom ganske raskt, men det er bare å dumpe vansklighetsgraden ned. AIen til folka dine kan denne gangen fininstilles mer som første Dragon Age og det er velkomment. Har forøvrig ikke testa, men de har og patcha inn turbassert biffing om det er noe man foretrekker.
Forøvrig er nok favorittbitene mine i spillet når man blir sugd ut i limbo fordi diverse guder vil slå av en prat. Dette var noe de hypa om før eneren, men der skjedde det ikke mye før helt på slutten. Her derimot må man hele tida forholde seg til disse svina og det åpner gjerne for litt eminent trolling. Særlig de tre DLCene som hver tar for seg en forskjellig gud eier på denne biten.
Jo også bør jeg vel nok en gang advare om at dette har jævla mye lore det forventes at du kan. Kan ikke tenke meg hvor frustrerende det ville være å ikke ha spilla enren. Man må såklart også kjøpe spesialutgaven så man får med seg volum 2 av guideboken som nå er på 125 sider.
Men men, PoE1 og 2 sammen er fantastiske og alle som liker gamle CRPGer bør spille dem.



Såklart kan man gi balja si navn.



Sånn ser sjøslagene ut og det er jeg takknemlig for. Vil ikke ha ræl som Asscreed Black Flag.



Å nei, enda en drage!



Her er noen av de mange gudene man kan trolle.



Her fighter jeg en beholder i tarmen til gud nummer tre fra venstre i forrige bilde.

Nå skal jeg ihvertfall fyre opp Death Stranding som neste prosjekt. :woomy:
 
Etter litt brettspillings i helgen kjøpte jeg Streets of raeg 4 på Switch.

gbExrmgo.jpeg


Det var herlig å spille igjennom en beat em up i sofa coop igjen! Man vet hva man får her, gå til siden og del ut deng, rinse repeat, men jeg blir aldri lei av sjangeren, og har satt det kommende Turtles spillet på ønskelista allerede. Animasjonene er gode, og selv med tre spillere var skjermen oversiktlig takket være bruken av sterke farger og store karakterer. Fiendene var gode å denge løs på og alle var enige om at motorsykkelbertene som kom løpende med headbutt fra offscreen var kreft samt tykkingene med flammeangrep som ikke kunne kanselleres. Streets of raeg indeed.
Bossene var temmelig gjennomførte selv om sistebossen kunne vært hakket mer episk så var den godkjent. Spillet kjenner besøkstiden sin også, og vi så rulleteksten i det det var på tide å ta kvelden.

PS: Vi så ikke på noen tutorials, noe vi kanskje burde ha gjort for å unngå noe av raegen da det er systemer for å blokkere flere angrep enn vi gjorde samt for å komme seg raskt på beina etter å ha mottatt deng. Men men, er litt sjarm å spille blindt og finne ut av ting selv.