Siste spill du fullførte

[Tutankoopa]

Takk for tips, bra det er på Switch. Vurderte å vente med Iconoclasts i håp om at det dukker opp der, men akkurat nå er jeg bare glad jeg fikk oppleve det og vil nok vurdere å punge ut for det igjen på switchen

Her snakker Joakim Sandberg om historien i spillet. (spoiler spoiler)

Spoiler

Intervjueren har en bra kommentar om sistebossen: selv om det er en helt ny antagonist vi ikke har sett noe fra tidligere, har han en stor virkning på hele måten vi ser One Concern og historien deres på. Til sammenligning tenkte jeg på andre overraskende sistebosser (Ganondorf i Twilight Princess, Shadow Queen i Paper Mario) som ikke etterlater noe nytt og er fort glemt til sammenligning med spillenes egentlige antagonister.

Det mest imponerende er jo virkelig hvordan han har konstruert karakterene etter tanken om at de alle står i motsetning til gruppen de egentlig tilhører, og hvordan dette gir dem mye sympati, til tross for at alle har sine åpenbare feil.

I ettertid nå har jeg også virkelig fått sansen for en annen figur, general Chrome, som er en slags evangeliker/messia/bolsjevist-revolusjonær som, uten at det blir gjort for eksplisitt, er en åpenbart skinnhellig og dermed spesielt farlig mann. Han er jo dessuten den største iconoclasten av alle, som ønsker å rive ned alle symboler, inklusive seg selv. Morsomt nok skjønner vi at han åpenbart er den som er på ville veier, i et spill du først mistenker for å kun bedrive kritikk av religion. Hans figur viser at også det motsatte er vel så farlig. Ingen symboler er også et symbol, ingen tro er også en tro.
Det at han ser ut som en cowboy gir ham forresten noe veldig Phoenix Wright'ete, en litt sånn flåsete larger-than-life-figur som plutselig overrasker deg med sitt alvor.

Er som sagt veldig imponert over historien i dette spillet

 

[Lodin]

En av utviklerne twatta rundt launch at de håper å få ut Ikonoklastene til alle tre konsollene ja.

 

[Sjutten]

Dette er en merkedag i min spillhistorie. Jeg kjøpte Metal Gear Solid HD Collection våren 2012 og tok platinum-trofe i MGS3 samme året. Planen var også å gjøre det i MGS2, men det innebærer at man må spille gjennom absolutt alt av VR Missions. Greia er bare at det er totalt 511 av dem. Fem hundre og faens ølløv. Jeg begynte det året, men raseriavsluttet etter 10% fordi det kan bli ganske frustrerende. Du må også gjøre mange av de samme greiene om igjen opptil fem ganger, så det blir ganske repeterende. Hvorfor spille noe som er så kjedelig og irriterende, tenkte jeg, og besteme meg for at det bare fikk være med den platinumen.

Tiden gikk og hver gang jeg bladde gjennom trophies så jeg MGS2 med 80% eller noe og den begynte å plage meg mer og mer. En dag skal det gjøres. Hvis jeg bare tar litt om gangen blir det ikke så ille, men så var det det å komme seg igang da. Etter at jeg kom hjem fra Tromsø i midten av februar fikk jeg endelig manna meg opp. Kom meg opp i 50% den 7. mars, men da hadde jeg fått nok for en stund. Enkelte ting er veldig vanskelig og jeg brukte over en time på ett bestemt oppdrag. Etter en liten pause kom jeg meg igang igjen tidligere denne uka og da gikk jeg virkelig inn for å fullføre. Det ble vanskeligere og vanskeligere mot slutten, men nå var det ingen vei tilbake. Tidligere i dag nådde jeg omsider 100% og kunne nyte synet av et platinum-trofe jeg har lengtet etter i seks år.

Det har vært hardt, slitsomt, kjedelig og frustrerende, men heldigvis er noe av det gøy også. Det er jo fint med mye innhold, men 511 oppdrag var kanskje litt i overkant. Hele greia tok 33 timer, og den gode følelsen jeg vil få hver gang jeg blar gjennom trophies heretter gjør det absolutt verdt strevet. Med tanke på vanskelighetsgraden er det også noe man kan skryte av, og nå er det ingen tvil om at jeg er European Extreme.

 

[Sjutten]

Da har jeg fullført nok et prosjekt etter 16 år. For et par timer siden banka jeg Penance i Final Fantasy X for aller første gang og etter å ha tatt de siste bossene fikk jeg platinum-trofeet for en halvtimes tid siden. Dette tok enda lengre tid enn MGS2-greiene, siden du må grinde i flere titalls timer for å makse stats. Heldigvis er det ganske enkelt, så det er bare å slenge på noe effektmetall mens man driver på. Uansett er to store prosjekter nå fullført og jeg kan endelig gå videre med livet mitt. Føles godt mann. Ingen bilde av platinumen, men jeg tok opp Penance-kampen.

 

[ganon]

Fullførte Windwaker sammen med guttungen i går, og det var like gloriøst som alltids Spilte også igjennom Yoshi`s Story på N64 med han for noen uker siden. Må si at det å dra opp gamle spill som får guttungen til å sitte som trollbundet varmer hjerterota.

 

[Alyosha]

Ferdig med det nye God of War og det er kort sagt ... til Dark Souls hva de gamle God of War-spillene var til Devil May Cry. Altså på godt og vondt en flashiere, tregere versjon av japanernes design uten mye av dybden og fleksibiliteten.

Herligheten er satt i en nymotens Metroidvania alla Arkham-spillene og Rise of the Tomb Raider full av små puzzles som leder til samlegjenstander, nytt utstyr og mer lore. Områdene er imidlertid såpass store og sideinnholdet såpass forseggjort at det noen ganger nærmer seg Skyrim/Witcher.

Selve historiefortellingen er sånn Last of Us-aktig sår og understated med to figurer som blir sakte kjent med hverandre på en lang reise i en nøye gjennomtenkt verden det er litt opp til spilleren hvor mye de vil sette seg inn i. Tidvis en masterclass i "show, don't tell", f. eks. i den første bosskampen hvor hjernen min gikk på høygir om hvem dette kan være og hva konsekvensene vil være.

Grafisk er det noe av det mest imponerende jeg har spilt og selv om det er langt færre av dem er wow-øyeblikkene mer minneverdige enn i forgjengerne. Mens gammel God of War (som jeg forresten aldri var særlig begeistret for) var veldig høyt og voldsomt nonstop så er dette spillet veldig godt på å skape kontraster for å få mest ut av klimaksene. Tilgir for eksempel den litt kjedelige andreakten til spillet pga. det som kommer etter.

Kort sagt er dette ... gode saker og fikk bokstavelig talt ikke sove en natt fordi jeg ville spille videre sånn. Klarer heller ikke slutte nå som jeg er ferdig med hovedhistorien. Eneste er at det ikke er en komplett opplevelse som innfrir alle forventningene den bygger opp. Det er en god gammeldags brå "Masterchief, where are you going? / To finish the fight."-slutt. Og akkurat i dette spillet føltes det som et skikkelig spark i magen. 8-9/10?

 

[demake]

Jeg hater at alle skryter dette spillet opp i skyene. Diskskuffa på ps4’n min er ødelagt så jeg kan kun kjøpe spillen digitalt, og jeg tar ikke sjansen på å betale fullpris siden jeg er redd for at hypen er overdrevet og at jeg ikke vil like det nok til å rettferdiggjøre jernprisen (Hei, nesten alle AAA spill noensinne).

Kunne det ikke bare suuuuuge?

 

[sheriffen]

Et par timer inn i det og jeg kan bekrefte at det ikke suger. Sorry Demake.

 

[Lodin]

Jeh, Boy of War er rimlig fete saker. Syns dog det har altfor mye stats og shit man må holde styr på.

 

[demake]

Blir vel å sjekke ut når prisen dropper.

 

[Tutankoopa]

Da har jeg også prøvd ut dette herre Shantae, ihvertfall de to spillene tilgjengelig på Svitsj. Pirates Curse slukte jeg rått, digger humoren, plattformingen og bossene.
Half-Genie Hero hadde en litt mer utvaska humor, pluss at plattformingen kjentes mindre bra. Kult at man får et helt vell med nye egenskaper da! (Selv om egenskapene i Pirates Curse satt litt bedre).
Visste ikke at det skulle komme noen Ultimate Edition, så da må jeg vel betale for DLC på et eller annet punkt.
Ser frem til videre utgivelser i denne serien, men håper de dreier humoren tilbake i litt krassere retning

 

[Lodin]

Tja, oppdraga i DLCene er ikke supre. Den med Risky har kreftene fra Pirate's Curse og i den andre spiller man Rotty, Bolo og Sky. Problemet er at selvom bretta er kraftig remixa så er det akkurat de samme palettene. Har dog ikke spilla dem fryktelig mye. Draktene er ihvertfall ganske dill.
Og ja Pirate's Kuse er meget mye bedre enn Halvgeniet. Det virker som den nydelige grafikken begrensa bretta de kunne mekke no voldsomt. Kickstarta det og eh. Helt ålreit spill.

 

[Yetipants]

Artig hva som kan få en til å huske noe som ligger et stykke tilbake (jfr. På sporet av den tapte tid). For min del leste jeg en anmeldelse av noe greier som sa at det var for "anodyne" for å vekke særlig entusiasme. Anodyne er da et engelsk ord som betyr lite bemerkelsesverdig; uegnet til å vekke anstøt; litt kjedelig. Det er også navnet på et spill jeg kjøpte for ca. tusen år siden.


Anodyne ble anskaffet fordi det var rimelig klart at dette var noe som var veldig inspirert av Link's Awakening; grafikkstilen er ganske lik, selv om settingen er veldig ulik. Det har også et ganske likt premiss i det at spillet åpenbart foregår i en drømmeverden, og som om ikke det var nok har det også flere direkte referanser til Link's Awakening.

Kort fortalt så spiller du som Young, en ung kis som er blitt kalt til The Land for å redde det fra The Darkness ved å finne The Briar. Øh, ikke sant. Plottet kastes over ripa rett etterpå, siden alt som følger baserer seg på drømmelogikk og mer eller mindre slår fast at alt som skjer er ment allegorisk. Greit nok det altså, man setter pris på spill som har et Budskap og det er nok løse tråder til at iallfall jeg lot meg engasjere.

Så da soser du gjennom The Land og slåss mot fiender, finner dungeons, knæser bosser og samler dingsebomser. Som i dette tilfellet stort sett er kort. Kortene er bare bilder av ting og tang fra spillet, med en kort og aldri nyttig beskrivelse. Gear-gatinga består bare i at innimellom er det noen fysiske porter som krever et visst antall kort for å åpnes, og det er noen områder som ikke lar seg utforske uten en bestemt oppgradering. Ganske standard, altså.

Bare at: Våpenet du har i spillet er ikke en magisk greie eller et sverd, men en... kost. Den kan skade fiender. Den kan også sope opp støv. Og helt på slutten av spillet kan den gjøre en greie til, som kommes tilbake til. Men altså, mesteparten av utfordringene består i kjedelige kamper, eller støvkoste-/hoppepuzzles (i tillegg til koste-oppgraderings som nesten ikke har noen effekt får du hoppestøvler og dætts itt) eller å navigere gjennom endeløse labyrinter.

Er det noe moro, da? Vel... utforskinga er ganske artig. Og spillet holder deg ikke i hånda, du må finne veien selv og det er moro å finne hemmeligheter og sånt. Men altså, all den dølle slåssinga og gnagende puzzlinga som såvidt ekspanderer i løpet av de tre-fire timene du kan regne med å bruke, tærer på tålmodigheten. Dette var et spill jeg måtte bestemme meg for å ville spille videre på, for å si det sånn. Det var forøvrig årsaken til at jeg la det vekk da jeg kjøpte det.

Men: Musikken er jævla bra, som regel. Spillet har noen få rolige, ålreite låter, et par stressende og masete låter, og en hel bønsj med creepy, illevarslende ambient som bygger opp en stemning som virkelig fenger hvis du tåler å spille noe kjedelig som stadig gir inntrykk av at noe skikkelig horribelt ligger og lurer. Innimellom stemmer det til og med. Brr.

Og: Slutten av spillet, da. Du får som nevnt en siste oppgradering til kosten, og den... lar deg fullstendig ødelegge spillet. Som i at du kan bytte plass på klossene selve spillverdenen består av med den, og dermed få tilgang til nye, hemmelige områder eller bare rett og slett gå ut i det tomme intet, komplett med en glitch-effekt jeg er nesten sikker på at er lagt til med hensikt, for å frike deg ut enda litt mer. Det er nesten utilgivelig at selve moroa med spillet - meta-utforsking på leit etter obskure hemmeligheter helt uten hint - først begynner når du er ferdig, men sånn er det altså. Mange av kortene du kan samle er ikke tilgjengelige før du kommer så langt. Det er også en hel serie med hemmelige pickups som er helt meningsløse ut over å gi litt belønning for at du er flink til å utforske. Etter hvert finner du kanskje bortgjemte debug- og test-områder med masse bakgrunnsinfo fra utviklerne og ting går virkelig komplett meta. Mye av dette er så obskurt gjemt at jeg var pukka nødt til å bruke guide, og jeg mistenker at dette ble funnet bare ved at folk har dekompilert spillet og gått gjennom koden (det er mekka i Flash).

Så... ikke kjøp Anodyne, med mindre denne bisarre opplevelsen høres ut som noe du kan like. Payoffen fra historien fisler litt ut den også, siden iallfall jeg så den komme ganske langt unna; altså, ikke det som konkret skjer på slutten, men hva det hele ledet opp til, hvis det gir mening. Budskapet er absolutt ikke så gæærnt, men konklusjonen er veldig lettvinn. Men igjen, det er noe av poenget, og... øh, det er greit nok.

Om ikke annet kan jeg endelig si at spenna jeg brukte har kommet til sin rett. Det er da noe, og en konklusjon som er lite bemerkelsesverdig; uegnet til å vekke anstøt; litt kjedelig.

 

[Deleted member 91]

Neida så joda, Mad Max var gratis på PS+ forrige måned, så jeg aktiverte like greit min Superkraft (grenseløs retardation) og putta en haug timer i det. Det er en open world-dritthaug i samme stil som Alle Andre SPill Som Finnes (mekka av Avalance, Just-Cause-devsa), så brace for enormt kart stappfullt av ikoner, repetitive sidemissions og oppgraderinger på 15% til våpna dine. Orker ikke skrive så mye sammenhengende så tror vi kjører en liten pluss og minus, begynner med det bra:

+ Hele stemninga er mer eller mindre on point, de endeløse slettene av kollapset sivilisasjon, masse Twisted gærninger med nagler og skinnjakker osv. Du har en gnomkompis som sitter i lasteplanet og roper ut Alle De Klassiske Frasene du kjenner og elsker fra filmene, som "bil der borte" og "V8 er en bra motor"
+ Ørkenen ser jevnt over skikkelig bra ut, og spesielt sandstormene som tidvis dukker opp er bananas, med masse partikkeleffekter fra lynedslag, diverse debris som fyker rundt og smeller deg på ræva, etc
+ Bilslåssinga er ganske kul! Du har bare fire eller fem våpen, men spesielt harpunen er moro - spillet kjører i saktefilm når du sikter så du enklere kan låse på et dekk, en bensinkanne eller kisen i førersetet, og jeg tror egentlig aldri jeg gikk lei av å røske fuckers ut av bilene sine
+ Det går an å skippe cutscenes. Jeg skippa alle

Minus:
- Ja neida så det er et openworld-spill fra de siste åra, så hvor mye glede du får ut av det avhenger av din grad hjerneskade. Det er så latterlig mye drid å samle, bossene i dungeons er bokstavelig talt copy/paste med en palette swap om du er heldig, etc
- Det meste du samler brukes til å oppgradere bilen eller slåssinga. De fleste oppgraderingene er typ "lad 20% raskere!"
- Storyen virka helt elendig fra det lille jeg så, all dialog er aids, jeg hadde spillet på mute 90% av spilletiden
- Slåssinga er fra Batman, som jeg antar er det du gjør når du Må Ha Combat og ikke har noen bedre ideer? Altså det funker og det er kult når Max bare knuser trynet til en kis, det er litt mindre kult når det skjer for 4000. gang, og det er jo bokstavelig talt ingen dybde utover å hamre counter-knappen. Folk liker dette antar jeg??
- Å kjøre rundt i verdenen føles for det meste ok; å tasse rundt føles for det meste litt kjipt. Max har en jalla tyngde til seg og animasjonene er litt janky og det bare ække spesielt digg ass. Ganske standard open world mao.
- Kjøringa er kul i starten men du går mer eller mindre lei den også, spesielt siden de gjør den klassiske greia og upper pansringa på bilene du møter, så tinga som var gøy og oppfinnsomme i starten slutter å funke og du ender til slutt opp med å pælme maksoppgraderte raketter på alt og alle
- Alle basene/dungeonsa er unike, noen av de er ganske oppfinnsomt snekra sammen, men alle er lagd med 95% av de samme assetsa, så det er litt rass. Det finnes grenser for hva du kan gjøre med pigger, metallplater og stein liksom

Konklusjonsmessig så hata jeg det ikke, men det er vanskelig å anbefale over egentlig et hvilket som helst annet spill. Jeg slang på Fury Road da jeg var halvveis gjennom og det hjalp en del på motivasjonen for å pløye gjennom resten. Her er noen bilder jeg tok:

 

[Buggz]

Jeg må spillet egner seg jævlig bra til screenshots, men jeg husker responsen spillet fikk (ække GÆLI altså, menneh...) og tok en lang bue rundt og forbi.

 

[Yetipants]

Sååå Anodyne var jo ikke akkurat superbra i alle henseende, men det var iallfall interessant. Så jeg måtte jo sjekke litt mer, og en av de som lagde spillet (dvs. 50% av teamet) har jo lagt flere ting. For eksempel et veldig personlig spill som handler om hva det vil si å være asiat:


Ok, en av grunnene til at jeg spilte gjennom All Our Asias var rett og slett at det er free gratis. En annen er estetikken; ja, hele spillet ser ut som det i traileren. Jeg er en sucker for PlayStation 1-realness, så da må man jo gjøre en innsats.

Og hvem skulle trodd, det trengs. I likhet med Anodyne er dette et spill som handler om Store Ting, som baserer seg på drømmelogikk, og som virkelig ikke strekker ut hånda hvis du irriterer deg over noe i designen. Du spiller som japansk-amerikaneren Yuito, som ble forlatt av paps da han var liten. Nå ligger paps for døden, og da er det bare en ting å gjøre: Betal mædi spenn for å dra inn i en VR-visualisering av minnene fra den sjuke skrotten før han parkerer tøflene.

Dermed tøffer du rundt som en stygg liten UFO i ekstremt ekstremt udetaljerte og tidlig-nittitalls-hva-er-3d-for-noe-designede omgivelser. Det har absolutt sin sjarm, men død og dæven jeg ble forsynt av å snegle meg rundt og dulte borti ting og ramle av ramper og se på lav-draw-distance-tåka. Legg til at pga. tidligere nevnte drømmelogikk er det omtrent ingenting som henger sammen, og at spillet i hovedsak går ut på å tøffe fram og tilbake og snakke med folk (kun tekst) for å få lov til å tusle inn i neste område etter hvert.

Men: Det varer i ca. halvannen time, musikken er ok til veldig bra, og... igjen, det er interessant. Jeg er ikke asiat om du så strekker definisjonen så langt at den rekker rundt ekvator, men det skal godt gjøres å ikke iallfall fundere fram et lite "hm" over introen, hvor Sean Han Tani (som har designet, skrevet og programmert herligheten) dukker opp i egen høye person og filosoferer over hva Asia vil si, og hva det vil si å være asiat. For eksempel: Du som spiller dette, du er jo bare ett ledd i en uendelig lang slektslinje, og langt tilbake i tid kan det jo godt hende at noen i slekta var fra Asia? Er du da asiat? Har du da noe til felles med andre asiater? Går det an å si at et geografisk område som huser 4,4 milliarder mennesker i det hele tatt hører sammen som en felles enhet?

Så: Historien i spillet - legg til gåsøyne selv - er veldig fragmentert, men... altså, det er igjen nødvendig med et metaperspektiv. Noen steder får du være flue på veggen i barndomsminnene til faren til Yuito, andre steder blir du bare taua inn i en diskusjon om hvordan VR-simuleringen og drømmeverdenen interagerer og hvilke naturlover som gjelder der, og den delen som krever mest innsats og mest tid, er en temmelig innholdsløs fetch-quest hvor du prøver å overbevise byregjeringa i Chicago om å klubbe gjennom et lovforslag som beskatter framgangsrike restauranter og redistribuerer midlene til restauranter i startgropa. Ble litt usikker etter hvert på hva slags drøm dette egentlig skal være.

Men. Altså. Sier spillet noe om asiatisk identitet og tilhørighet? Sier det noe om spilldesign? Har det noe å komme med vedrørende metaperspektiv og metanarrative elementer? Vel... ja. For meg, iallfall. Ikke så mye, da. Men mer enn man egentlig kan forvente av et gratis spill på halvannen time. Noe av det jeg sitter igjen med er reint allmennmenneskelig; hva vil det si å kjenne noen? Hvordan kan man bedømme noens karakter? Hvor lett er det å innrømme at et svik mot dine nærmeste ikke dermed betyr at du ikke kan være en samfunnsstøtte som sliter uten særlig framgang eller anerkjennelse for å bedre levekårene til minoriteter? Noe annet i spillet føles mye mer on the nose og spesifikt rettet mot asiat-amerikanere, nærmest på grensa til stereotyper; bare fordi du og et annet menneske ser noenlunde like ut, betyr ikke egentlig det at dere har noe særlig til felles, og det betyr ikke at det egentlig har noe å faktisk si hvis det aleine vekker empati hos deg.

Så... ja. Bør du spille dette? Ehe. Har du lyst til å spille noe som er surrealistisk og bevisst regressivt, som forventer at du tåler å sose rundt i en times tid for å pusle sammen en overfladisk meningsløs historie du må grunne over for å få noe som helst ut av, som veksler mellom å være irriterende ugjennomtrengelig og nesten nedlatende, som har flere skrivefeil enn jeg føler jeg kan godta, som likevel klarer å sette i gang noen tankeprosesser? Hvis ja så koster det ingenting å sjekke ut. Han Tani ('n Tani på Hedmarken) har ett spill til ute, så vi får se om det blir neste kjøp. Jeg veit iallfall at uansett hvor røft All Our Asias er, så sitter jeg igjen med litt mer enn jeg hadde før jeg starta. Og da har man fått smell for hjorten (null hjorter i dette tilfellet).

 

[ganon]

Jeg løp igjennom Celeste i dag og det var gode saker! En ting som ikke var spillet sin skyld, men som holdt på å få meg til å flippe var da Xbox kontrollen begynte skrangle, noe som medførte at jeg spilte ganske mye av spillet med den ikke fullt så fantastiske D-paden. Pico spillet inkludert :/
Heldigvis kom kontrollen seg mot slutten av spillet og jeg ble sittende igjen med en god følelse.
En litt ukul ting var at spillet tidlig sier ifra at bærene ikke gjør noe, og de bare er der for skryt. Jeg regnet med at det gjaldt de andre tingene man kunne plukke opp underveis også, og skippet mesteparten av alternative ruter. Men som andre som har spilt igjennom det nok har erfart så har de faktisk noe å si.
Nå vil jeg ikke være vond å be om å spille det på nytt bare så det er sagt.

K2/10

 

[Klaymen]

Lette etter noe å spille på toget i går, og da så jeg at Sly Spy / Secret Agent hadde kommet ut på Switch.

Dette har jeg lett etter siden jeg testet det på en Rogalandsferge når jeg hadde ensifret alder. Husker at det var skikkelig kult, fordi man kunne både hoppe fallskjerm og kjøre motorsykkel! Vel, det var ikke spesielt kult lenger. Veldig tydelig laget for å suge penger av deg, med fiender som spawner inni deg og angrep fra bossene som ikke kan dodges så vidt jeg kunne se. Kom meg gjennom da, på den halvtimen toget tok til Ås. Brukte vel kanskje 20 credits ellerno. Ikke verdt de 64 kronene det kostet, selv om jeg fortsatt syns det teknisk er relativt imponerende til å være fra 1989. Kommer ikke til å spille det igjen.

 

[ganon]

Spilte igjennom Donkey Kong Country med guttungen i går. Herre det spillet har holdt seg bra! Fun fact: Jeg bestilte det med hjelp fra modern via text TV når jeg var en pjokk og fikk denne CDen sammen med spillet:

Har ikke sett den andre steder, og noen store band er med!

 

[Klaymen]

11. desember: The Sexy Brutale (Windows, PS4, Xbone, Switch)
*Gni tinningene*

Nei, ok, greit, vi får bare holde ut. Øhh, i det minste er The Sexy Brutale intenst på en litt annen måte, da. Hva sier du: Du er fanget i et casino hvor alle gjestene systematisk blir likvidert...

...blir likvidert av de ansatte? Du har en magisk maske og et lommeur av noe slags type, og-og må æhhhh skru tida tilbake og arrangere ting sånn at folk overlever. Majora's Mask bare med en lettere oppryddingsjobb, med andre ord.

Nei, altså. Ideen, da. Selve konseptet er jo veldig Majora's Mask, men jeg liker at skalaen er så redusert, og at timingen og handlingene er så nådeløst presise. Majora's Mask er jo da en av mine favoritter, men tidsreisene der er mer vektige enn i Sexy Brutale, slutten på et kapittel, kan du si. Sexy Brutales tidsreiser er et sted mellom det og Braids og Super Meat Boys konstante, gjennomtrengende tilstand. (Super Meat Boy er en tidsreise fordi du... du ser det jo når du fullfører et brett da.)

Det ser og høres jævlig fint ut også. Jeg liker det. Bra spill.

Dette var halv pris på Switch for litt siden, så jeg kjørte gjennom det. Digger konseptet og det eide ganske mye først, før man skjønte hvor enkle noen av løsningene var og storyen ble litt for cheesy. Likevel vel verdt å spille gjennom om man likte Majoras Mask. Også den musikken da: