Suikoden is an RPG, it's the only game for me
- Trådstarter Riou
- Startdato
Det er ikke nødvendig, da det ville vært bortkastet på deg uansett; det er helt klart at du ikke er i besittelse av den smak nødvendig for å sette pris på Suikoden. Du hadde heller aldri gitt det en chanse på grunn av din overbevisning om at spill bør starte rett på action-delen med en eneste gang. Umiddelbar fengning, og deretter - tomhet.
Jøss, jeg spilte i det minste gjennom første dungeon i Planescape Torment før jeg fant ut at det var klin likt Baldur's Gate og ikke gidda mer.
Her er forresten en artikkel om Suikoden IV.
Her er forresten en artikkel om Suikoden IV.
Å gløtte på menyen for så å trykke "To the Abyss" er ikke å spille gjennom første dungeon. Og spillet er likt Baldur's Gate fordi de bruker samme spillmotor, men selve gameplayet har et helt annet fokus. Går an å prate seg gjennom spillet istedenfor å slåss seg gjennom, og det er igrunn den anbefalte måten å spille på. Skjønner at du ikke kom lenger enn til menyen siden du ikke fant ut det av deg selv.
Men ja, hva var det egentlig jeg skulle ha blitt så voldsomt fenga av på starten av Suikoden? Jeg begynner spillet som en gjøk som skal verve seg i hæren, og så kommer det verdens mest innlysende frampek med kjerringa ved siden av kongen/keiseren/whatever (la meg gjette: Den dama er ond og enten håndtlanger for sistebossen eller sistebossen selv? B-gjengen-gliset var litt giveaway) og så skal jeg ut og... besøke et tårn, eller noe. La også merke til at de virkelig hadde tenkt seg godt om når det gjaldt scripting: Jeg skulle forlate kåken min før jeg skulle bort og møte dragefar, men bestekompisen til kisen min lå fortsatt og sov. Okay, så jeg stikker og vekker ham. "Snork... La meg sove litt til." Okay, greit, han blir ikke med, så jeg stikker. Jeg toger ut døra, og DA spretter han opp av senga og vil være med. "Hei, ikke gå uten meg!" Nei, jeg hadde ikke tenkt det. Var derfor jeg gikk for å vekke deg. For to sekunder siden. Stut. Men, ja. Jeg kan prøve å gjette hva som skjer videre: Riket er enten under angrep eller blir tyrannisert av en ond hersker. Det viser seg at angriperne/tyrannen er en eldgammel makt som har våknet til live igjen og det blir spillerens jobb å trene opp en hær som kan bekjempe vedkommende. Langt unna?
Men ja, hva var det egentlig jeg skulle ha blitt så voldsomt fenga av på starten av Suikoden? Jeg begynner spillet som en gjøk som skal verve seg i hæren, og så kommer det verdens mest innlysende frampek med kjerringa ved siden av kongen/keiseren/whatever (la meg gjette: Den dama er ond og enten håndtlanger for sistebossen eller sistebossen selv? B-gjengen-gliset var litt giveaway) og så skal jeg ut og... besøke et tårn, eller noe. La også merke til at de virkelig hadde tenkt seg godt om når det gjaldt scripting: Jeg skulle forlate kåken min før jeg skulle bort og møte dragefar, men bestekompisen til kisen min lå fortsatt og sov. Okay, så jeg stikker og vekker ham. "Snork... La meg sove litt til." Okay, greit, han blir ikke med, så jeg stikker. Jeg toger ut døra, og DA spretter han opp av senga og vil være med. "Hei, ikke gå uten meg!" Nei, jeg hadde ikke tenkt det. Var derfor jeg gikk for å vekke deg. For to sekunder siden. Stut. Men, ja. Jeg kan prøve å gjette hva som skjer videre: Riket er enten under angrep eller blir tyrannisert av en ond hersker. Det viser seg at angriperne/tyrannen er en eldgammel makt som har våknet til live igjen og det blir spillerens jobb å trene opp en hær som kan bekjempe vedkommende. Langt unna?
Suikoden IV var middelmådig, men det betyr da ikke at hele serien er det? Passende nok har jeg bare spilt Suikoden IV fra en *trolig* piratkopiert PS2-disc pappa hadde med seg fra Pakistan, og i mine øyne vil det spillet være en slags Bollywood-versjon av de skikkelige spillene.
Hvem sa at jeg ikke likte Darwinia; jeg satt hektet på det i to dager. Men det var også alt. Spillet var hurtigmat; det gav meg en kortvarig glede, før jeg plutselig ble sulten igjen.
Vi kan vel summere dette opp i: Jeg liker en treretters middag med mør indrefilét av svin som hovedrett (en middag man nyter over mange timer), mens du kan finne det vel så passende med en saftig hamburger.
Har aldri du opplevd at du nekter å stå opp idet noen vekker deg, men spretter opp etter at du har fått summet deg og innsett at du holder på med å gå glipp av noe?
Du er ganske langt unna, ja. Du hadde helt rett når det gjaldt Windy, men det blir også gjort klinkende klart svært tidlig i spillet. Jeg kan gi deg en rask innføring: Scarlet Moon Empire blomstret etter keiser Barbossa kjempet til seg makten, men har nå forfalt på grunn av korrupsjon og svindel i keiseradministrasjonen. Dette sprer revolusjonstanker hos befolkningen, og ditt oppdrag blir å bygge opp en revolusjonshær som kan kuppe makten i landet.
Hvem sa at jeg ikke likte Darwinia; jeg satt hektet på det i to dager. Men det var også alt. Spillet var hurtigmat; det gav meg en kortvarig glede, før jeg plutselig ble sulten igjen.
Vi kan vel summere dette opp i: Jeg liker en treretters middag med mør indrefilét av svin som hovedrett (en middag man nyter over mange timer), mens du kan finne det vel så passende med en saftig hamburger.
Har aldri du opplevd at du nekter å stå opp idet noen vekker deg, men spretter opp etter at du har fått summet deg og innsett at du holder på med å gå glipp av noe?
Du er ganske langt unna, ja. Du hadde helt rett når det gjaldt Windy, men det blir også gjort klinkende klart svært tidlig i spillet. Jeg kan gi deg en rask innføring: Scarlet Moon Empire blomstret etter keiser Barbossa kjempet til seg makten, men har nå forfalt på grunn av korrupsjon og svindel i keiseradministrasjonen. Dette sprer revolusjonstanker hos befolkningen, og ditt oppdrag blir å bygge opp en revolusjonshær som kan kuppe makten i landet.
Det er i hvert fall det som er grunnlaget for selve revolusjonshæren. I tillegg til dette har protagonisten og hans krets egne motiver for hva de driver på med, selv om disse ikke kommer like klart frem. Så har vi selvsagt en antagonist som har egne motiver, men i Suikoden I kjemper du hovedsaklig mot stabiliteten. I Suikoden I er det to antagonister - en som kjemper for stabiliteten, og en som kjemper for mer makt. Den siste virker som en katalysator til hendelsene, men er ikke hva du blir kjent for å kjempe imot.
Vet du hva; det er vanskelig å summere opp de mange lagene du kjemper mot og for i Suikoden I - du bør nesten spille det selv.
Vet du hva; det er vanskelig å summere opp de mange lagene du kjemper mot og for i Suikoden I - du bør nesten spille det selv.
Okay så jeg spiller Suikoden 2 nå. Så langt har jeg unnsluppet et bakholdsangrep som egentlig ikke var et bakholdsangrep, det gikk tredve sekunder fra introen var ferdig til den første "..."-en kom, og nå har jeg flyttet noen kasser en halv meter hver fordi det var en hard jobb jeg måtte gjøre før jeg fikk mat. Etterpå så "fikk jeg et tau" (det sto i hermetegn, så EGENTLIG fikk jeg ikke noe tau) og nå skal jeg hente to par "støvler". Altså skal jeg ikke hente støvler.
Begynner bra!
Edit: Nå prater jeg med en "Mercenary Solider". Hvis de mente "soldier" så er han fortsatt en leiesoldatsoldat. Brah!
Edit 2: Det er med en figur som heter "Tuta". Jeg tar det ovenstående tilbake, dette er det beste spillet noensinne.
Edit 3: Okay, har spilt i tre kvarter her nå, og gjøken min har rømt fra leiesoldatleiren sammen med Joey fra Friends. Kan si så mye at jeg ikke har spilt noe JRPG som har vært så bra skrevet som dette, men det er fortsatt fullstendig krise. Sikkert en kjip oversettelse, men likevel. Er det meninga at alt skal være like subtilt som ei slegge i panna, eller? Sånn ellers håper jeg at den som fant ut at det ikke var så farlig om figuren min bare kan bevege seg i fire retninger kveles av sine egne tarmer. Med andre ord så var det for vanskelig for deg?
Men ja, jeg innrømmer at Suikoden er for vanskelig for meg. Det er vanskelig å overse at manus er så elendig i et spill hvor historien faktisk har ganske mye å si, og at kampene er så fantastisk dølle. Gir det en økt til i morra, så får vi se.
Begynner bra!
Edit: Nå prater jeg med en "Mercenary Solider". Hvis de mente "soldier" så er han fortsatt en leiesoldatsoldat. Brah!
Edit 2: Det er med en figur som heter "Tuta". Jeg tar det ovenstående tilbake, dette er det beste spillet noensinne.
Edit 3: Okay, har spilt i tre kvarter her nå, og gjøken min har rømt fra leiesoldatleiren sammen med Joey fra Friends. Kan si så mye at jeg ikke har spilt noe JRPG som har vært så bra skrevet som dette, men det er fortsatt fullstendig krise. Sikkert en kjip oversettelse, men likevel. Er det meninga at alt skal være like subtilt som ei slegge i panna, eller? Sånn ellers håper jeg at den som fant ut at det ikke var så farlig om figuren min bare kan bevege seg i fire retninger kveles av sine egne tarmer. Med andre ord så var det for vanskelig for deg?
Men ja, jeg innrømmer at Suikoden er for vanskelig for meg. Det er vanskelig å overse at manus er så elendig i et spill hvor historien faktisk har ganske mye å si, og at kampene er så fantastisk dølle. Gir det en økt til i morra, så får vi se.
Nå skal du høre det verste: Det er intet naturlig skille mellom natt og dag, men hele verden er fryst ned i en tilstand av evig dag, så sant du ikke har noe å gjøre i løpet av natten. Dette er krise!
For all del: Du må gjerne henge deg opp i detaljene, og Suikoden-fanboyz må nok moderere sine utsagn etter dette, men som kjent er det vanlig å se delene utifra helheten, og ikke omvendt. Om man skal analysere en tekst leser man først teksten uten tanke på analysen, får et helhetsinntrykk, for så å analysere de ulike elementer i teksten utifra dette helhetsinntrykket. Pedanteri er vel og bra, men ikke når det distanserer deg fra spillet, og dermed hindrer spillmediets fortrinn å komme til sin fulle rett.
Det er enda en slik «intro-lignende greie» som varer en stund, men nå er disse preget av så stemningsfull musikk og gir oss et kritisk innblikk i forholdet mellom Jowy-protagonist (et forhold som vil stå sentralt gjennom hele spillet), at de må betraktes som en del av spillopplevelsen snarere enn avbrekk fra den.
For all del: Du må gjerne henge deg opp i detaljene, og Suikoden-fanboyz må nok moderere sine utsagn etter dette, men som kjent er det vanlig å se delene utifra helheten, og ikke omvendt. Om man skal analysere en tekst leser man først teksten uten tanke på analysen, får et helhetsinntrykk, for så å analysere de ulike elementer i teksten utifra dette helhetsinntrykket. Pedanteri er vel og bra, men ikke når det distanserer deg fra spillet, og dermed hindrer spillmediets fortrinn å komme til sin fulle rett.
Det er enda en slik «intro-lignende greie» som varer en stund, men nå er disse preget av så stemningsfull musikk og gir oss et kritisk innblikk i forholdet mellom Jowy-protagonist (et forhold som vil stå sentralt gjennom hele spillet), at de må betraktes som en del av spillopplevelsen snarere enn avbrekk fra den.
Gi opp!!!! Som alle vet innerst inne så nytter det ikke diskutere med den fyren. Har han bestemt seg så har han bestemt seg. Han likte aldri spillene før han i det hele tatt startet. På samme måte som han sikkert kan vite om en bok er bra bare ved å lese bakpå, trenger han bare å spille starten før han vet åssen hele spillet utarter seg, han er nemlig genial. Jeg mener. Det han sa om åssen suikoden utartet seg så var ahn way of på alt utenom det åpenbare. Og selv om han spiller hele spillet så kommer han fortsatt ikke til å like det. Mye av samme grunner som ovenfor. La mannen være. Det er dødfødt. Jeg mener:
"Edit: Nå prater jeg med en "Mercenary Solider". Hvis de mente "soldier" så er han fortsatt en leiesoldatsoldat. Brah!
Edit 2: Det er med en figur som heter "Tuta". Jeg tar det ovenstående tilbake, dette er det beste spillet noensinne.
Edit 3: Okay, har spilt i tre kvarter her nå, og gjøken min har rømt fra leiesoldatleiren sammen med Joey fra Friends. Kan si så mye at jeg ikke har spilt noe JRPG som har vært så bra skrevet som dette, men det er fortsatt fullstendig krise. Sikkert en kjip oversettelse, men likevel. Er det meninga at alt skal være like subtilt som ei slegge i panna, eller? Sånn ellers håper jeg at den som fant ut at det ikke var så farlig om figuren min bare kan bevege seg i fire retninger kveles av sine egne tarmer."
Jeg tror ordet jeg leter etter er ghnøøø eller noe sånt.
"Edit: Nå prater jeg med en "Mercenary Solider". Hvis de mente "soldier" så er han fortsatt en leiesoldatsoldat. Brah!
Edit 2: Det er med en figur som heter "Tuta". Jeg tar det ovenstående tilbake, dette er det beste spillet noensinne.
Edit 3: Okay, har spilt i tre kvarter her nå, og gjøken min har rømt fra leiesoldatleiren sammen med Joey fra Friends. Kan si så mye at jeg ikke har spilt noe JRPG som har vært så bra skrevet som dette, men det er fortsatt fullstendig krise. Sikkert en kjip oversettelse, men likevel. Er det meninga at alt skal være like subtilt som ei slegge i panna, eller? Sånn ellers håper jeg at den som fant ut at det ikke var så farlig om figuren min bare kan bevege seg i fire retninger kveles av sine egne tarmer."
Jeg tror ordet jeg leter etter er ghnøøø eller noe sånt.
Sånn ellers så funderte jeg litt på det som ble skrevet litt før her:
Et handlingsforløp som er komplisert og mangelaget og som ikke så lett lar seg beskrive, figurer hvis motiver er vanskelige å forstå seg på? Veit dere, det minner meg mest av alt om en annen sjanger vi kjenner under navnet "såpeopera". Suikoden: JRPG-enes svar på Hotel Cæsar? Brikkene faller på plass.
Men sånn seriøst så prøvde jeg Suikoden fordi jeg ble lovet (av dere, får jeg presisere) en "annerledes spillopplevelse". Det jeg fikk var et spill utgitt i 1999 som ikke skilte seg nevneverdig, mekanisk sett, fra Final Fantasy som ble utgitt i 1987 (sånn til sammenligning så var 1999 året før Deus Ex kom ut). Manus består fortsatt av en replikk per person med mindre du har oppfylt kravene for å spille av en historiesekvens, rollene er fortsatt endimensjonale og er med i historien fordi de har en bestemt egenskap som trengs for å drive handlingen videre, ooog ikke minst så er det jævla gameplayet akkurat det faens samme som i alle andre forbanna JRPG-er (et par tidligere nevnte forbehold innrømmes). Hvis spillet makter å krabbe ut av gjørma i løpet av de neste timene så har de sannelig stått på for å kamuflere det. Som sagt så har jeg tenkt å teste Suikoden 2 en gang til i ettermiddag, så det kan jo hende det tar seg opp da. Som fortsatt er for seint, men likevel.
Begynner dog å forstå hvorfor ingen kunne forklare hvorfor Suikoden var så vanvittig bra.
Edit: Glemte å nevne det, men jeg likte musikken i Suikoden 2 (iallfall helt til den møkka som ble spilt i leiesoldatkåken kom), og grafikken var veldig bra. Det var ikke bare sorgen, med andre ord.
Men sånn seriøst så prøvde jeg Suikoden fordi jeg ble lovet (av dere, får jeg presisere) en "annerledes spillopplevelse". Det jeg fikk var et spill utgitt i 1999 som ikke skilte seg nevneverdig, mekanisk sett, fra Final Fantasy som ble utgitt i 1987 (sånn til sammenligning så var 1999 året før Deus Ex kom ut). Manus består fortsatt av en replikk per person med mindre du har oppfylt kravene for å spille av en historiesekvens, rollene er fortsatt endimensjonale og er med i historien fordi de har en bestemt egenskap som trengs for å drive handlingen videre, ooog ikke minst så er det jævla gameplayet akkurat det faens samme som i alle andre forbanna JRPG-er (et par tidligere nevnte forbehold innrømmes). Hvis spillet makter å krabbe ut av gjørma i løpet av de neste timene så har de sannelig stått på for å kamuflere det. Som sagt så har jeg tenkt å teste Suikoden 2 en gang til i ettermiddag, så det kan jo hende det tar seg opp da. Som fortsatt er for seint, men likevel.
Begynner dog å forstå hvorfor ingen kunne forklare hvorfor Suikoden var så vanvittig bra.
Edit: Glemte å nevne det, men jeg likte musikken i Suikoden 2 (iallfall helt til den møkka som ble spilt i leiesoldatkåken kom), og grafikken var veldig bra. Det var ikke bare sorgen, med andre ord.
Yetipants: «En spillverden skal ha et hovedmotiv, et plot og masse action. Alt annet er bare tullball og såpeopera». Hvis alt som forsøker å skildre en mangelaget verden der innbyggerne har flere motiver enn det som strengt tatt er nødvendig er såpeopera, så har du med glans avskrevet store deler av fantasy-litteraturen og sci-fi-litteraturen, samt spill som «The Witcher».
Hva forventer du at de skal bruke som utgangspunkt for gameplay? Plattformspill? FPS? WRPG? Her kan du ikke engang sette det som et krav at spillverdenen og slosskamper skal gå i ett; det har ikke grafikken til det.
er det ikke slik i den virkelige verden også, at man faktisk må oppfylle visse krav for at ting skal skje? For å være med på en fest må man gå på den, og for å drikke et glass vann må man oppfylle bestemte krav for å drikke av glasset? Jeg fatter ikke hvordan du i det hele tatt kan se for deg et spill som er laget slik at lengre deler manus plutselig bare dukker opp av seg selv (spillet måtte ha hatt en fri vilje). Du kan si at det ikke er noe problem i spill som fokuserer mer på gameplay, men da avviser du Suikoden med at det ikke er et plattformspill eller FPS eller WRPG eller fotballspill, noe som er ullen logikk.
Det som er bra med Suikoden er livlige karakterer (i motsetning til i Final Fantasy, der dommedag står skrevet over hele gjengen), stemningsfull grafikk og musikk, samt et plot som fenger. Gameplaymessig imponerer det også (nå er det ikke før ganske langt inn i spillet man merker akkurat dette best), fordi gameplayet er laget slik at spilleren blir engasjert i det som skjer. Dialogen mellom spill og spiller står sterkere enn i de fleste JRPG-er, og danker også ut dialogen i en rekke andre genre.
Når man spiller suikoden blir man ikke bare hektet, man blir også glad og i godt humør. Suikoden er et spill jeg aldri har opplevd tomhet etter å ha spilt, og jeg har heller aldri angret på å bruke noen timer på å spille det. Grunnen til det er at spille Suikoden gjør meg glad.
Hva forventer du at de skal bruke som utgangspunkt for gameplay? Plattformspill? FPS? WRPG? Her kan du ikke engang sette det som et krav at spillverdenen og slosskamper skal gå i ett; det har ikke grafikken til det.
er det ikke slik i den virkelige verden også, at man faktisk må oppfylle visse krav for at ting skal skje? For å være med på en fest må man gå på den, og for å drikke et glass vann må man oppfylle bestemte krav for å drikke av glasset? Jeg fatter ikke hvordan du i det hele tatt kan se for deg et spill som er laget slik at lengre deler manus plutselig bare dukker opp av seg selv (spillet måtte ha hatt en fri vilje). Du kan si at det ikke er noe problem i spill som fokuserer mer på gameplay, men da avviser du Suikoden med at det ikke er et plattformspill eller FPS eller WRPG eller fotballspill, noe som er ullen logikk.
Det som er bra med Suikoden er livlige karakterer (i motsetning til i Final Fantasy, der dommedag står skrevet over hele gjengen), stemningsfull grafikk og musikk, samt et plot som fenger. Gameplaymessig imponerer det også (nå er det ikke før ganske langt inn i spillet man merker akkurat dette best), fordi gameplayet er laget slik at spilleren blir engasjert i det som skjer. Dialogen mellom spill og spiller står sterkere enn i de fleste JRPG-er, og danker også ut dialogen i en rekke andre genre.
Når man spiller suikoden blir man ikke bare hektet, man blir også glad og i godt humør. Suikoden er et spill jeg aldri har opplevd tomhet etter å ha spilt, og jeg har heller aldri angret på å bruke noen timer på å spille det. Grunnen til det er at spille Suikoden gjør meg glad.
Riou: Okay, det jeg mente var at det du skrev koblet med den stakkarslige litterære kvaliteten fikk meg til å tenke på Hotel Cæsar. Ooog resten av det du skrev der skjønner jeg lite av. Tanken var at det hadde vært fint om spillet ikke først krevde at jeg kjeda meg gjennom masse møl før det som faktisk var morsomt dukka opp. Det handler om førsteinntrykk; en snekker som umiddelbart etter å ha ankommet tomta du om et års tid skal bo på slår seg selv bevisstløs med egen hammer får deg ikke til å tenke "jaja, han blir vel en bedre snekker i løpet av en ukes tid".
Og Chrono Trigger hadde ingen overgang mellom spill og kamp, pluss mer detaljert verdenskart enn Suikoden 2, og det var et SNES-spill så ikke kom her med det argumentet ditt i midten som jeg heller ikke forstår helt.
Thinaran: Det er ikke jeg som hater JRPG-er, men de som hater meg. Iallfall begynner jeg å lure på om det er tilfelle.
Og Chrono Trigger hadde ingen overgang mellom spill og kamp, pluss mer detaljert verdenskart enn Suikoden 2, og det var et SNES-spill så ikke kom her med det argumentet ditt i midten som jeg heller ikke forstår helt.
Thinaran: Det er ikke jeg som hater JRPG-er, men de som hater meg. Iallfall begynner jeg å lure på om det er tilfelle.
Kan ikke forvente at alle fortellinger starter som FFVII, hvor du hopper av toget og skal sprenge en reaktor helt i begynnelsen av spillet. JRPG-er handler om historien, og tar gjerne de første timene til å introdusere figurer og bygge motivasjoner, dette er ikke noe nytt. At Tryggve er så kritisk at han forventer bok-kvalitet av et manus som er oversatt (og sannsynligvis komprimert pga tegnbegrensninger) fra japansk av to-tre forskjellige personer får være hans problem.
Cave Story ble laget av én kis, er oversatt til engelsk fra japansk av fans og har fortsatt bedre manus. Final Fantasy VII har også ræva start, det er akkurat samme smørja som Suikoden 2.
Sånn ellers så er i bunn og grunn det jeg forventer av et spill ikke noe mer enn at det skal være et spill først og fremst, ikke at de har røska fram noe gammalt slagg som de har bolta fast på en trøtt historie. Atte hæ hva da?
Sånn ellers så er i bunn og grunn det jeg forventer av et spill ikke noe mer enn at det skal være et spill først og fremst, ikke at de har røska fram noe gammalt slagg som de har bolta fast på en trøtt historie. Atte hæ hva da?
Syns starten av FFVII blir litt feil å snakke om når man skal nevne gode åpninger på JRPG..hva med FFIX eller XII? Knallåpninger og morro fra første stund. Ikke løping rundt i mørke og dunkle omgivelser i timesvis før man endelig kommer ut i verden og oppdager at spillet er utrolig annerledes (bedre) enn begynnelsen sånn som FFVII er.