Suikoden is an RPG, it's the only game for me
- Trådstarter Riou
- Startdato
Yeti: Men nå viste jeg at spillet ikke gikk fra altfor lett til altfor vanskelig; selv hadde jeg ingen problemer idet jeg skulle bestige Mt. Seifu for første gang. Det er ikke spillets feil at du ikke forstår deg på spillmekanikkene.
Du tenker på idet du er i ferd med å hoppe utenfor klippen? Der har jo valget noe å si; hver gang du svarer nei må du sloss mot en ny bøling. Ettersom det ikke er andre ting å gjøre enn å hoppe, så vil det fortsette å komme nye helt til du hopper. En bonus er at hvis man svarer nei rundt 120 ganger, så vil man få introen i farger. Suikoden kan også få en prematur slutt ved at man svarer ja der man egentlig burde ha svart nei, ved at protagonisten bare flykter fra det hele, og slår seg ned i en hytte på fjellet. Den beste slutten kan man heller ikke få uten å «utfordre» den rammen spillet har gitt deg. Du må ta noen ukonvensjonelle valg, og i Suikoden har valgene såpass mye å si for hvor godt du kommer ut at man nesten blir glad de gangene spillet velger for deg. Selvsagt - JRPG-er kan aldri bli helt frie, og det vil alltid være et hovedplot som alle spillere skal gjennom. I Suikoden kan man imidlertid oppleve tunnelen på flere ulike måter, og dessuten kan man velge utgang.
Nå vrir du på betydningen igjen; det er ikke spillets feil at du misliker elementer av en genre som andre igjen kan elske. Jeg liker menysystemet - jeg er ingen buttonmaher, og jeg takler ikke stress så godt, og da er det greit å kunne bruke tid på å legge strategier for hvordan du skal føre kampene dine.
Du tenker på idet du er i ferd med å hoppe utenfor klippen? Der har jo valget noe å si; hver gang du svarer nei må du sloss mot en ny bøling. Ettersom det ikke er andre ting å gjøre enn å hoppe, så vil det fortsette å komme nye helt til du hopper. En bonus er at hvis man svarer nei rundt 120 ganger, så vil man få introen i farger. Suikoden kan også få en prematur slutt ved at man svarer ja der man egentlig burde ha svart nei, ved at protagonisten bare flykter fra det hele, og slår seg ned i en hytte på fjellet. Den beste slutten kan man heller ikke få uten å «utfordre» den rammen spillet har gitt deg. Du må ta noen ukonvensjonelle valg, og i Suikoden har valgene såpass mye å si for hvor godt du kommer ut at man nesten blir glad de gangene spillet velger for deg. Selvsagt - JRPG-er kan aldri bli helt frie, og det vil alltid være et hovedplot som alle spillere skal gjennom. I Suikoden kan man imidlertid oppleve tunnelen på flere ulike måter, og dessuten kan man velge utgang.
Nå vrir du på betydningen igjen; det er ikke spillets feil at du misliker elementer av en genre som andre igjen kan elske. Jeg liker menysystemet - jeg er ingen buttonmaher, og jeg takler ikke stress så godt, og da er det greit å kunne bruke tid på å legge strategier for hvordan du skal føre kampene dine.
Tidlig i spillet vil Flik spørre deg om du vil være med til det første store slaget til Liberation Army, og hvis du svarer nei må du sitte og vente på at de andre blir ferdige med kampen (og du går glipp av en duell og et Shining Force-aktig slag). Du kan også velge å drepe krigsfanger.
Ikke gjør det!
Ettersom jeg klarer å slå på PSP-en min så klarer jeg å forstå spillmekanikkene siden det ikke akkurat er snakk om calculus her. Var bare det at vanskelighetsgraden plutselig hoppa urimelig høyt.
Jeg svarte "Nei, gidder ikke" tre ganger og det kom ingen nye folk. Og det der med å svare nei 120 ganger er et ugjendrivelig bevis for at minst en av designerne var psykisk syk.
Hvor mange slutter har man? Finn det tallet, så har du antallet meningsfylte valg i spillet. Er tallet ensifret? Uff da. Hvorfor kalles denne sjangeren "rollespill", egentlig?
Kjapt eksempel: The Witcher. Det har turbaserte kamper, og du kan når som helst pause kampen for å planlegge neste trekk eller fjase rundt i menyer eller ryggsekk for å finne noe du gjerne skulle ha brukt. Angrep er ikke stort mer komplisert enn at du velger våpentype og kampstil etter hvilke monstre du møter - kanskje du bruker noen eliksirer eller innsetter sverdet ditt med noe fanteri - for så å beregne musetrykkene når du slåss for å bygge opp komboer og angripe på nytt hvis fienden parerer. Forskjellen er at du har direkte kontroll over bevegelsene til figuren din; hvis du vil stikke av så er det bare å stikke av, du trenger ikke si til spillet "nå vil jeg stikke av" og så eventuelt få beskjed om at du ikke kan stikke av, du bare prøver og ser om det fungerer. For eksempel. Det handler om innlevelse og følelsen av at man er aktør og ikke observatør. Systemet er helt likt det man finner i de fleste JRPG-er men opplevelsen tilhører en annen verden.
Nå er du jo tilbake på å klage på sjangerkonvensjoner istedenfor spillet vi snakker om. Witcher kan tillate seg direkte kontroll fordi du kun kontrollerer én person. Å måtte pause, velge hver person, og så klikke på riktig fiende i Baldur's Gate og Dungeon Siege er jo enda mer slitsomt enn menysystemer. Og før du sier noe om A.I., er det virkelig så forskjellig fra å gå ett hakk opp og trykke «Free will» på menyen?
Hæh?
La spilleren kontrollere en dude og få PS-en til å kontrollere resten. Trykk på en knapp for å bytte. Mener å huske det kom et spill for et par år siden kalt Grinal Grantasy X-Treme II eller noe hvor du kan gjøre noe sånt bare et par hakk mer mongo. En annen ide er å bruke et kampsystem fra en japansk spillserie jeg faktisk har sansen for; Final Fantasy Tactics. Hadde vært en stor forbedring bare det.
La spilleren kontrollere en dude og få PS-en til å kontrollere resten. Trykk på en knapp for å bytte. Mener å huske det kom et spill for et par år siden kalt Grinal Grantasy X-Treme II eller noe hvor du kan gjøre noe sånt bare et par hakk mer mongo. En annen ide er å bruke et kampsystem fra en japansk spillserie jeg faktisk har sansen for; Final Fantasy Tactics. Hadde vært en stor forbedring bare det.
Men da ville det vært en strategi-RPG, og det er kun autister som liker strategi-RPG-er. Hadde jeg spilt FFT på emulator så jeg kunne savestatet istedenfor å måtte restarte hele kampen fordi den beste fyren min ble drept på en 1 % critical hit-sjanse så hadde jeg kanskje gidda å spille forbi den femte kampen. Men igjen, dette er en helt annen sjanger. Og åpningskampene kan sammenlignes med å pirke i store rotter med en pinne, som man gjør i absolutt alle vestlige RPG-er, som Fallout og Morrowind.
Det er forresten flere spillserier hvor partnerne dine kontrolleres av AI, f.eks Tales- og Dragon Quest-spilla.
Det er forresten flere spillserier hvor partnerne dine kontrolleres av AI, f.eks Tales- og Dragon Quest-spilla.
Hvor mange spillsjangere finnes det, og hva er kriteriene for at et spill skal tilhøre hver enkelt av dem? Pilkehytta di er bygd ved ei råk, kompis. Jeg prata om å bruke kampsystemet i et JRPG, og sist jeg sjekka var det en kar på en IRC-kanal jeg veit om som dreiv og klagde over noen urettferdige spells og criticals i noe Shin Megami Tensei-styr for ei tid tilbake.
Fint å høre at japanerne også har prøvd seg på den der AI-modellen. Og det pleier ikke å være sånn at du går direkte fra å denge hybelkaniner til å skulle ta en bande med skurker.
The Witcher begynner med at du prøver å slå tilbake et frontalangrep på borga du chiller i, sånn apropos.
Fint å høre at japanerne også har prøvd seg på den der AI-modellen. Og det pleier ikke å være sånn at du går direkte fra å denge hybelkaniner til å skulle ta en bande med skurker.
The Witcher begynner med at du prøver å slå tilbake et frontalangrep på borga du chiller i, sånn apropos.
Det kan hende jeg driter i det. The Witcher - der var det igjen, ja - har selv nå temmelig stusselige animasjoner på folk mens de står og prater; dårlig lipsync og armer som klipper gjennom andre deler av kroppen og sånt rusk. Det ser ikke pent ut, men jeg bryr meg ikke fordi det ikke har noe å si for spillet. Naboen din, Preben, syntes det var skandaløst og råkjørte for å bytte sitt eksemplar av spillet på grunn av det der.
Konklusjon: Gi opp. Les det jeg skriver da for helvete. Jeg skriver jo at du ikke kan bruke det som objektivt argument ettersom det ikke er sikkert det går an å merke det en gang. Eller så kan du som spiller velge å overse det fordi du ikke bryr deg. Går det an at du godtar dette, eller må jeg begynne å spare på de der "Vi har fått inn klager på at omtalene våre ikke er objektive"-artiklene Gamereactor trykker annenhver uke?
Konklusjon: Gi opp. Les det jeg skriver da for helvete. Jeg skriver jo at du ikke kan bruke det som objektivt argument ettersom det ikke er sikkert det går an å merke det en gang. Eller så kan du som spiller velge å overse det fordi du ikke bryr deg. Går det an at du godtar dette, eller må jeg begynne å spare på de der "Vi har fått inn klager på at omtalene våre ikke er objektive"-artiklene Gamereactor trykker annenhver uke?
anngående the witcher: det er det som er poenget mitt, du ser selv at det ikke ser pent ut, objektivt. Du liker det selvom, subjektivt.
Og om det ikke er merkbart, feks framerate, da har det ikke noe å si. Men det er grunn til at folk her velger 360 versjonene av multiplatform spill, generelt sett, enn ps3 versjonene, selvom innholdet er nøyaktig det samme (sett bortifra online delen som trekker sikkert like mye til begge konsollene og achievments). Nemmelig at det kjører som oftest bedre på 360en i forhold til ps3, rammeverket er gjort bedre.
Og om det ikke er merkbart, feks framerate, da har det ikke noe å si. Men det er grunn til at folk her velger 360 versjonene av multiplatform spill, generelt sett, enn ps3 versjonene, selvom innholdet er nøyaktig det samme (sett bortifra online delen som trekker sikkert like mye til begge konsollene og achievments). Nemmelig at det kjører som oftest bedre på 360en i forhold til ps3, rammeverket er gjort bedre.
Og å sammenligne Final Fantasy-kamper med Suikoden-kamper er helt bak mål. I Final Fantasy vinner en kampene om man har grindet nok på forhånd, mens grinding på Suikoden er unødvendig.
Som sagt så klarte jeg kampene på Mt. Seifu uten problemer, så det er nok bare du som er dårlig.
Slagene i Suikoden II er faktisk S-RPG, der du flytter hærstyrker rundt på et verdenskart. I Suikoden I er det sten, saks og papir, i Suikoden III har vi det mest strategiske elementet (styrkenes posisjon for hverandre har noe å si), og i Suikoden V er det sten, saks, papir + Suikoden II-slag + real-time. Jeg vet ikke om jeg liker det siste, da det blir svært stressede å passe på at ingen blir angrepet av en styrke med fortrinn (infantry slår artillery, artillery slår cavalry, og cavalry slår infantry).
Ettersom du åpenbart ikke behersker teknikken, så kan du vel ikke si at det er som å defragmentere en harddisk, Yeti? Kamper i Suikoden krever litt innsikt i hvordan man etablerer et passende team, samt et anlegg for å legge opp taktikker.
The Witcher: To hit something, click it; to hit it in a fancy way, click again. Da finner jeg det mer interessant å vurdere hvorvidt du bør bruke en rune i denne kampen, eller kanskje spare den til senere. Eller å bestemme seg for hvilket tidspunkt det passer seg å gi en på laget medisin.
Som sagt så klarte jeg kampene på Mt. Seifu uten problemer, så det er nok bare du som er dårlig.
Slagene i Suikoden II er faktisk S-RPG, der du flytter hærstyrker rundt på et verdenskart. I Suikoden I er det sten, saks og papir, i Suikoden III har vi det mest strategiske elementet (styrkenes posisjon for hverandre har noe å si), og i Suikoden V er det sten, saks, papir + Suikoden II-slag + real-time. Jeg vet ikke om jeg liker det siste, da det blir svært stressede å passe på at ingen blir angrepet av en styrke med fortrinn (infantry slår artillery, artillery slår cavalry, og cavalry slår infantry).
Ettersom du åpenbart ikke behersker teknikken, så kan du vel ikke si at det er som å defragmentere en harddisk, Yeti? Kamper i Suikoden krever litt innsikt i hvordan man etablerer et passende team, samt et anlegg for å legge opp taktikker.
The Witcher: To hit something, click it; to hit it in a fancy way, click again. Da finner jeg det mer interessant å vurdere hvorvidt du bør bruke en rune i denne kampen, eller kanskje spare den til senere. Eller å bestemme seg for hvilket tidspunkt det passer seg å gi en på laget medisin.
Du påstår at JRPG-er ikke dreier seg om grinding og så beskylder du meg for å trolle...? :ermm:
Men okay, jeg får bruke fantasien litt for deg, da. Hva om kampområdet ikke var stort som et sjakkbrett, men at posisjonering faktisk hadde noe å si? At det var, for eksempel, fire soner på slagmarka du kunne flytte mellom? På starten av slaget har du en sone, CPU har en sone og to er nøytrale. Du kan velge å flytte noen av folka dine over til en annen sone for å okkupere den og dermed ha flere veier å angripe fra, men såklart får hvert angrep mindre ildkraft siden det er færre figurer som angriper samtidig (angrep fra en sone skjer samtidig). Jeg ser for meg at magiske egenskaper figurer er i besittelse av ikke nødvendigvis må brukes eksplisitt; på slutten av hvert angrep får du healing hvis du har en healer i gruppa, og hvis du har en magiker så gjør angrepene dine ekstra ildskade automatisk osv. Var egentlig ikke en dum ide det der, hvis du spør meg.
Riou: Det jeg gjorde var å plassere folka med L-angrepstype bakerst, og de med S foran. Så trykka jeg på X åtte ganger, og da jeg så på skjermen igjen var jeg død. Dårlig design.
De taktiske vurderingene du nevner finner du i The Witcher også, forresten. Og jeg veit du har lyst til å spille det selv så du trenger ikke late som.
Men okay, jeg får bruke fantasien litt for deg, da. Hva om kampområdet ikke var stort som et sjakkbrett, men at posisjonering faktisk hadde noe å si? At det var, for eksempel, fire soner på slagmarka du kunne flytte mellom? På starten av slaget har du en sone, CPU har en sone og to er nøytrale. Du kan velge å flytte noen av folka dine over til en annen sone for å okkupere den og dermed ha flere veier å angripe fra, men såklart får hvert angrep mindre ildkraft siden det er færre figurer som angriper samtidig (angrep fra en sone skjer samtidig). Jeg ser for meg at magiske egenskaper figurer er i besittelse av ikke nødvendigvis må brukes eksplisitt; på slutten av hvert angrep får du healing hvis du har en healer i gruppa, og hvis du har en magiker så gjør angrepene dine ekstra ildskade automatisk osv. Var egentlig ikke en dum ide det der, hvis du spør meg.
Riou: Det jeg gjorde var å plassere folka med L-angrepstype bakerst, og de med S foran. Så trykka jeg på X åtte ganger, og da jeg så på skjermen igjen var jeg død. Dårlig design.
De taktiske vurderingene du nevner finner du i The Witcher også, forresten. Og jeg veit du har lyst til å spille det selv så du trenger ikke late som.
Jeg har spilte gjennom The Witcher for lenge siden. Selv om jeg foretrekker Suikoden betyr det ikke at jeg hater alle andre spill.
!Spoiler: The Witcher!
!Spoiler: The Witcher!
Det er ikke dårlig design: Det var bare du som undervurderte spillmekanikken.
!Spoiler: The Witcher!
Forøvrig er The Witcher et godt eksempel på et spill der handlingene dine har så godt som ingenting å si. Greit nok at du velger om du vil være nøytral, på halvmenneskenes side eller plukke røde roser, men det har jo absolutt ingenting å si for spillets slutt
Det er ikke dårlig design: Det var bare du som undervurderte spillmekanikken.
