Dere skal være helvetes glade for at jeg ikke oppdaget denne diskusjonen før den hadde gått sin skjeve gang til ende. Ballenegre alle sammen.
Crackdown er et av årets beste spill, gitt, til tross for at det er enormt upolert og egentlig ganske ræva strukturert. Men det er en av de festligste sandkassene jeg noengang har spilt, og jeg hadde det genuint morsomt med alle bilene, alle våpnene, achievementene, et cetera. Oppdragene var veldig lette og greie å ha med å gjøre, så jeg bare tok dem for å bli ferdig md spillet.
Hovedpoenget med spillet var å seile gjennom luften på jakt etter agility orbs mens du iblant sendte raketter i synet på fiender og fikk se en feit eksplosjon. Jeg synes det er betraktelig bedre enn Bioshock, som jeg nå har prøvd å like veldig lenge. Jeg spiller og spiller, og jeg synes det er helt ufattelig uspennende. Tror jeg vil få mye mer glede av det på PC, så jeg får nesten laste det ned når jeg kommer tilbake til London (eier det til x360, og ikke faen om jeg betaler en krone til for spillet).
Hvem er den fjøsnissen som fant på at lydbøker liksom var den beste løsningen for å formidle fortelling? Stemmene overdøves av fiender som gnøher rundt, jeg driter litt i det de har å si, aksentene er kraftig overdrevet, inkonsistent lyddesign ... mye å ta tak i. Det verste er likevel at spillrommet er gresselig dårlig designet. Ingen av områdene i spillet egner seg som slagmark. Det er dårlig med gjemmesteder, de fleste rommene er bare korridorer eller bokser, fiendene ser veldig like ut alle sammen (selv om de heldigvis høres veldig forskjellige ut), det er vanskelig å se noe som helst fordi alt bare er blått, det er ingen særskilt grunn til å bruke noe annet enn electro boltog charm big daddy, etc. Det er vanskelig å cycle gjennom våpen og plasmids raskt i kamp, det er vanskelig å huske hvilken ammo som er bra mot hva, det er alt for lett å grinde spillet med research camera og alt er egentlig noget dritt. Fatter ikke hvorfor det spillet elskes så høyt. Halo 3 er betraktelig bedre, og jeg synes det var ganske negert. Synes også Call of Duty 4 gjorde historiefortelling bedre (selv om tematikken både var tannlaus og intetsigende, var fortellingen effektiv). Call of Duty 4 er forresten et bedre action-spill, også. Brettene er arenaer bygget for strid, og det flyter deilig og gir deg masse respons. For en break-down av hvordan et FPS bør føles, spill det på Arcade Mode. Da ser du virkelig hvor mye aktivitet det er, hvor mye du utretter i spillrommet, hvor mye MAKT du har.
Mass Effect har jeg ikke spilt, men jeg har til overs å høre et eneste godt ord om det. De fleste sier at det er en negerutgave av Gears of War med ræva space opera og et fullstendig unødvendig character development-system slengt på etterpå. Gleder meg til å se hvordan det faktisk er.
SKATE er veldig bra, men jeg synes det er litt meh. Jeg driter i skating, og jeg liker ikke presentasjonen helt. Slurvete grafikk er det også, og det er veldig negativt i et spill som handler så mye om visuell payoff. Jeg har lært mye av det, dog, og jeg har masse respekt for designet.
Assassin's Creed gleder jeg meg til å prøve. Jeg tror det er ræva, men jeg tror jeg kan lære masse av det likevel.
Final Fantasy XII er egentlig årets spill. Det er ikke for alle, men det er det mest progressive spillet som har blitt laget de siste årene. Det er et utrolig enkelt og casual spill som likevel fanger følelsen av å spille et langt mer komplekst og involverende spill. Det belønner mer enn for eksempel Bioshock, uten å kreve halvparten så mye av meg som spiller. Og jeg spiller ikke spill for å måtte lære meg innfløkte kontrollsystemer og for å tvinges til å sikte med joypad (førstepersonsspill på konsoll er grunnleggende dårlig design etter min mening), jeg spiller spill for å foreta valg. Det lar Final Fantasy XII meg gjøre på den mest bedagelige måten tenkelig, og hvert minutt mellom valgene er fylt med belønninger for valget du foretok. Fucking awesome. Mye på samme måte som Crackdown, egentlig, bare ikke. Begge spillene gir deg masse for å gjøre lite.
Okami er veldig bra, men det er egentlig bare reskinnet Zelda med munndiaré, og jeg ble lei av Zelda for ti år siden. Jeg likte å spille det, men jeg orket ikke gjøre det ferdig. Vanvittig pent, dog. På motsatt side av skalaen har vi Forza Motorsport, som jeg trodde jeg ville hate. Jeg ventet meg noe à la det humørløse Gran Turismo, som jeg ble lei av med GT2, men fikk istedet det mest livlige kjørespillet jeg har spilt siden Ridge Racer til PSP. Det er ikke dårlige greier, og lett ett av favorittspillene mine i år. Det følger også mye-for-lite-filosofien jeg er blitt så glad i, ettersom det dusjer deg med belønninger bare for å delta, uten å bli like insubstansielt og nedlatende som Burnout-serien med tid og stunder er blitt. Det er verri gudd shit.
Special mention til Crysis, forresten. Det er det eneste spillet jeg noengang har spilt som var døvt på medium difficulty fordi det var litt for vanskelig og litt tørt og tregt, mens det var dritspennende på det aller vanskeligste fordi jeg var forberedt på å være en veiking som måtte skjule meg i kratt og ta ned fiender med bedøvelsespiler.