kl 09.14:
Jeg logger meg inn på MC_spillegal og tusler rundt med morgenkaffen og nyter utsikten. Jeg ser en fjelltopp som jeg bestemmer meg for å bosette, og gjør en kort ferd ut av det (jeg har jo lekt fjellgeit i Battlefield tidligere). Vel fremme setter jeg meg ned og ser på solnedgangen mens jeg blar litt i boka mi og slurper i meg siste rest av kaffen. Lite aner jeg at natten huser mer enn måneskinn...
Etter å ha skummet meg igjennom første kapittel blir det klart at å slå hull i bakken og trær er det første på gjørelisten. Jeg har startet å samle noen jordklumper når jeg ser at jeg ikke er alene. Jeg synes det er litt tidlig på dagen for besøk, men tenker ikke mer på det før jeg er omringet av zombier! De slår hardt, og jeg ikke fullt så hardt. Jeg prøver desperat å løpe fra de, men jeg legger merke til at en av de har en gullhjelm, og som en ravn mot allimiumsfolie, stormer jeg mot de for å sikre meg det garantert episke lootet som denne skapningen huser. En episk kamp for historiebøkene følger. Trær blir slått overende, griser flyr avgårde, på et tidspunkt begynte den ene zombien å brenne. Jeg må ha klart et fire punch ved et uhell eller noe, jeg vet ikke. Etter hva som virket en evighet står jeg utslitt og mørbanket alene på fjellet. Med en hel masse råtten kjøtt mellom hendene. Jeg er ikke fornøyd på dette tidspunktet.
Solen viser sitt ansikt og jeg bestemmer meg for å lage et hus. Jeg bygger klossene to i høyden som boken råder meg til og det tar ikke lang tid før jeg har noe jeg kan kalle et hjem
Nevenyttig som jeg er bygger jeg en arbeidsbenk og en stor kiste for å hamstre alle fremtidige godsaker i. Jeg er meget fornøyd på dette tidspunktet, men jeg ser at solen er på ned igjen, best å klargjøre seg for natten.
Jeg var IKKE klar for natten. Jeg fikk først besøk av noe jeg ikke kan finne et bedre navn på enn en pilgrim, med hatt og det hele. Han så litt skummel ut så jeg lot han stå på utsiden av huset, som han patruljerte uten pause. Jeg var forberedt på å forskanse meg, men uten mat virket situasjonen håpløs. Jeg hoppet opp på muren og skuet etter hjelp da jeg tittet ned og så et kaktus lignende vesen jeg syntes jeg kjente igjen fra Final Fantasy. Jeg vet ikke helt hva som skjedde når den så meg, men plutselig fløy jeg over huset, som plutselig var halvert i størrelse, og brukte resten av natten på å løpe fra utysker av en annen verden. Når dagen endelig gryr returnerer jeg slukøret til restene av hjemmet mitt. Borte er arbeidsbenken og den ene veggen. Jeg hoster opp nytt mot og bygger på nytt. NÅ skal jeg være forberedt! Når natten nok engang viser sitt stygge ansikt står jeg vendt mot døren med sverdet klart.
Ingenting kan skade meg nå!
Bokstavelig talt 5 sekunder senere:
FFFFFFFFFF
Leksjon lært: Edderkopper klatrer.
Jeg våkner opp igjen og ser den samme utsikten jeg gjorde når jeg først sto opp. Jeg nyter den ikke. Jeg hytter med neven i mangel på fingre og starter på veien tilbake. Dette er IKKE over!