@SirkusMartin Om du liker kortspill generelt sett, så vil jeg anbefale Yomi, jeg kan ikke si det minner spesielt om hverken Magic eller Hearthstone, men det har fordelen av at du ikke trenger å låse opp kort og alle de forskjellige stokkene er balansert oppimot hverandre (aka det er ikke noen type stokker som er bedre i meta-gamet enn andre, det handler mer om hvor flink du er til å bruke stokken). Magic og HS er morsomt nok, men jeg føler alltid at så lenge jeg ikke har alle kortene, så har kortstokken mye mer påvirkning på spillet og spillbordet enn ferdighetene mine - mens i Yomi så vet jeg at hvert eneste tap er min egen feil. Om d uhar lyst å lese mer, så skrev jeg litt om det for en stund siden her.
Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Jeg kan med glede melde at Tie Fighter funker perfekt på alle måter. Det kjører akkurat like bra som på en gammal PC med adekvate specs back in the day. Det eneste jeg sleit med var å mappe knappene på den eldgamle Sidewindern min som bare er noe år eldre enn spillet. 
For å remappe må man trykke knappen på stikka og så knappen den skal ta fra keyboardet. Uansett er det over 9000 arkaiske kommandoer å forholde seg til så det hjalp og å mekke en profil til mini keyboardet mitt. Nå slipper jeg å strekke meg til F9 og 10 for å endre lading av systemer osv. Om ikke annet satt alle knappene i muskelminnet selv tjue år seinere.
Uansett holder spillet seg fremdeles utrolig godt. For de som ikke vet (og de er dumme) er man en pilot i imperiets flåte mellom episode V og VI. Man har en haug med kampanjer hvor man skal styre diverse Tie Fightere og andre skip slemmingene bruker. Man starter med en helt standard Tie som henger sammen av håp, hyssing og to lasere, men etterhvert får man klørne i Tie Defendere og lignende jævler og da kan de skitne rebellene ta seg en bolle. Underveis blir man og rekrutert av en av keiserens agenter til å gjør diverse snusk og spionasje. Historien er ikke den mest spennende, men det er få ting som er så tilfredstillende som å greie et oppdrag perfekt i gigantiske slag med haugevis av digre skip og jagere. Det perfekte rom pew pewet som selv den dag i dag ikke er overgått.
Som jeg nevnte får man fra GOG både orginalen som kom på diskett og versjonen fra samlepakka fra 98 som var på CD. Jeg spiller sistnevnte for den har skipsmodellene fra X-Wing vs. Tie Fighter og mer stemmeskuespill. Eneste negativet med den er at de bytta ut musikken og den er ikke like kul. Men men. Nå vurderer jeg å kjøpe en bedre stikke siden jeg uansett skal ha Elite: Dangerous om tid og stunder.
E: Versjonen fra 98 krever stikke for å starte bare så det er sagt, men gamepad kan og brukes. Orginalen kan som alltid spilles med mus, men hva faen er vitsen da lissom?
For å remappe må man trykke knappen på stikka og så knappen den skal ta fra keyboardet. Uansett er det over 9000 arkaiske kommandoer å forholde seg til så det hjalp og å mekke en profil til mini keyboardet mitt. Nå slipper jeg å strekke meg til F9 og 10 for å endre lading av systemer osv. Om ikke annet satt alle knappene i muskelminnet selv tjue år seinere.Uansett holder spillet seg fremdeles utrolig godt. For de som ikke vet (og de er dumme) er man en pilot i imperiets flåte mellom episode V og VI. Man har en haug med kampanjer hvor man skal styre diverse Tie Fightere og andre skip slemmingene bruker. Man starter med en helt standard Tie som henger sammen av håp, hyssing og to lasere, men etterhvert får man klørne i Tie Defendere og lignende jævler og da kan de skitne rebellene ta seg en bolle. Underveis blir man og rekrutert av en av keiserens agenter til å gjør diverse snusk og spionasje. Historien er ikke den mest spennende, men det er få ting som er så tilfredstillende som å greie et oppdrag perfekt i gigantiske slag med haugevis av digre skip og jagere. Det perfekte rom pew pewet som selv den dag i dag ikke er overgått.
Som jeg nevnte får man fra GOG både orginalen som kom på diskett og versjonen fra samlepakka fra 98 som var på CD. Jeg spiller sistnevnte for den har skipsmodellene fra X-Wing vs. Tie Fighter og mer stemmeskuespill. Eneste negativet med den er at de bytta ut musikken og den er ikke like kul. Men men. Nå vurderer jeg å kjøpe en bedre stikke siden jeg uansett skal ha Elite: Dangerous om tid og stunder.
E: Versjonen fra 98 krever stikke for å starte bare så det er sagt, men gamepad kan og brukes. Orginalen kan som alltid spilles med mus, men hva faen er vitsen da lissom?
Sist redigert:
Hun der som oppdager deg uansett? Hun skyter et par ganger og løper og finner hjelp om du bare tar noen steg tilbake. Løp over og hent hacker-saken, snu deg 180 grader, opp trappa til venstre. Snik deg til andre siden (dvs. den enden du kom inn i rommet, bare ... oppe). Er et lite rom med noen stoler og bord og dritt og én dude som etterhvert tusler rundt der, men han kan du klaske med skiftenøkkelen. Jeg gjemte meg bare på venstre siden av døråpningen, ventet til han kom inn og dasket han. Og så regelrett løp jeg dit jeg skulle. Så snart du har kommet deg noen trapper ned nekter de å følge etter fordi de ikke tør å bevege seg ned dit du er på vei.
Lodin: Når du får motion trackeren blir ting litt mer håndterlig. Den viser alltid hvilken retning neste objective er i. Blir en del mindre krangling med det elendige kartet da.
Lodin: Når du får motion trackeren blir ting litt mer håndterlig. Den viser alltid hvilken retning neste objective er i. Blir en del mindre krangling med det elendige kartet da.
Så, da var man jaggu "ferdig" med Bayonetta 2, som i at jeg har dengt sistebossen. Det er så klart mer som låses opp da, uten at jeg skal spoile noe mer enn det.
Så, hva synes jeg? Hmm. På den ene siden er mekanikkene i denne oppfølgeren finslepne og riktig så koselige sammenlignet med eneren (uten at det betyr at eneren ikke var knakelibrakbra); Platinum har tatt Bayonetta til et nytt nivå som er 100% koz å spille. En del nye våpen, utvidede komboer og en struktur som sørger for at ingen ideer rekker å bli gamle før noe nytt får fokus, det er sånt som skaper god stemning i heimen.
Men: Det er for lett. Bayonetta lot deg cheese deg gjennom det aller meste, men da fikk du også klar beskjed om at det var det du hadde gjort (lav combo-score, for eksempel). I Bayonetta 2 er igrunn det eneste du trenger å gjøre å lære deg timinga på dodges, og så kan du mashe deg til minst gull på det aller meste. Første gang jeg døde var på sistebossen. Dette er da på Verse 2 (eller hva det heter), altså middels vanskelighetsgrad. Jeg spår at det er mer å hente på høyere vanskelighetsgrader, dog. Får teste det neste gang.
For, altså, det er den eneste ordentlige feilen. Det er helt sinnssykt fett å dra av gårde seriedodges og Umbra Climaxe det opp i hytt og gevær. Hvis du liker slåssespill av typen Devil May Cry, Ninja Gaiden eller Metal Gear Rising, er det bare å kjøpe Bayonetta 2. Og en Wii U hvis du ikke har en fra før av.
Så, hva synes jeg? Hmm. På den ene siden er mekanikkene i denne oppfølgeren finslepne og riktig så koselige sammenlignet med eneren (uten at det betyr at eneren ikke var knakelibrakbra); Platinum har tatt Bayonetta til et nytt nivå som er 100% koz å spille. En del nye våpen, utvidede komboer og en struktur som sørger for at ingen ideer rekker å bli gamle før noe nytt får fokus, det er sånt som skaper god stemning i heimen.
Men: Det er for lett. Bayonetta lot deg cheese deg gjennom det aller meste, men da fikk du også klar beskjed om at det var det du hadde gjort (lav combo-score, for eksempel). I Bayonetta 2 er igrunn det eneste du trenger å gjøre å lære deg timinga på dodges, og så kan du mashe deg til minst gull på det aller meste. Første gang jeg døde var på sistebossen. Dette er da på Verse 2 (eller hva det heter), altså middels vanskelighetsgrad. Jeg spår at det er mer å hente på høyere vanskelighetsgrader, dog. Får teste det neste gang.
For, altså, det er den eneste ordentlige feilen. Det er helt sinnssykt fett å dra av gårde seriedodges og Umbra Climaxe det opp i hytt og gevær. Hvis du liker slåssespill av typen Devil May Cry, Ninja Gaiden eller Metal Gear Rising, er det bare å kjøpe Bayonetta 2. Og en Wii U hvis du ikke har en fra før av.
Har blitt hekta på Rouge Legacy på Playstation Vita. Den konsollen er perfekt for denne type spel, kontrollen sitter som eit skudd og det ER så gøy at eg ikkje klarer å stoppe!! Perfekt metroidvania for sånne som meg som elsker metroidvania meir enn alle andre sjangre til sammen, tydeligvis. 
Føles deilig å bli flinkere for kvar gjennomkjøring!
Føles deilig å bli flinkere for kvar gjennomkjøring!
Ting jeg har spilt siden august:
Batman: Arkham Origins
Dette spillet fikk en lunken mottagelse verden over, og jeg kan se hvorfor. Ingen særlige forbedringer eller spennende nye gadgets utenom en udødelighetsmodus i form av elektriske hansker. Virker som om de nye utviklerne ikke turte å endre så mye på Arkham City. Kanskje likegreit, ettersom Arkham City var en ganske perfekt Batman-simulator. Stemningen henger med etter de to forrige spillene, og jeg satt veldig pris på juledekoren. Det gav meg Batman Returns-vibber.
Jeg fikk meg en god dose Batman og koste meg masse gjennom mesteparten av storymodusen. Noen få rævva bossfights forsøkte å ødelegge det for meg, men det holdt ikke. Kevin Conroy og Mark Hamill-erstatningene fungerer også, så ikke felte tårer av den grunn.
Et snødekket Gotham er forøvrig noe jeg kan anbefale å titte på.
Snødekket Gotham / 10
Assassin's Creed IV: Black Flag
Hadde ikke spilt AC siden toern da jeg endelig bestemte meg for å prøve igjen. Styringen har helt sikkert blitt mye mykere siden de første spillene i serien kom, men nå er det så lenge siden jeg spilte et AC-spill at jeg likevel irriterte meg. Det føles så jævlig kantete til tider. Det verste er når jeg blir omringet av redcoats og jeg prøver å løpe en retning, men piraten min fortsetter og løpe oppover den samme veggen fire ganger før han endelig blir skutt død. Og hva i faen er greia med kameravinkelen når man sloss mot mer enn tre personer? Minner meg om Super Mario 64 hvor det er en kameraskilpadde som svever rundt på en sky og filmer Mario, bare at i AC så er interessen til kameraskilpadden alltid på andre steder enn meg. Ender alltid opp med at jeg nesten forsvinner ut av bildet før jeg må monge med høyre analogen.
MEN det er et veldig gøy spill da. Plottet er ikke fryktelig spennende, men man får hvertfall møte masse kjente pirater. Karibien-byene er alle sammen veldig pene, og skogorientering fungerer kanskje 7/10 ganger. Animasjonene fortsetter å imponere, og etter 15 timer spilling klarer Edward fremdeles å imponere meg med en kul sverd-pistol kombinasjon jeg aldri så komme.
Seilinga er klart det beste med dette spillet, men jeg fikk helt sinnsykt lyst til å spille Empire: Total War eller Sid Meyer's Pirates (mange år siden jeg spilte Pirates, sikkert ganske enkelt gameplay der også) etter at jeg la merke til hvor overfladisk skipgameplayet var. Likevel, bra saker.
Klomsete og sjarmerende / 10
Sniper Elite V2
Jeg digger Mortal Kombat. Jeg digger andre verdenskrig. Jeg synes tredjepersons skytespill er ålreite. Jeg er ikke fan av dårlig utviklet AI eller usynlige vegger.
Det at jeg digger Mortal Kombat gjør nesten opp for AI-en og de usynlige veggene. Bare nesten da.
Fatality / 10
Batman: Arkham Origins
Dette spillet fikk en lunken mottagelse verden over, og jeg kan se hvorfor. Ingen særlige forbedringer eller spennende nye gadgets utenom en udødelighetsmodus i form av elektriske hansker. Virker som om de nye utviklerne ikke turte å endre så mye på Arkham City. Kanskje likegreit, ettersom Arkham City var en ganske perfekt Batman-simulator. Stemningen henger med etter de to forrige spillene, og jeg satt veldig pris på juledekoren. Det gav meg Batman Returns-vibber.
Jeg fikk meg en god dose Batman og koste meg masse gjennom mesteparten av storymodusen. Noen få rævva bossfights forsøkte å ødelegge det for meg, men det holdt ikke. Kevin Conroy og Mark Hamill-erstatningene fungerer også, så ikke felte tårer av den grunn.
Et snødekket Gotham er forøvrig noe jeg kan anbefale å titte på.
Snødekket Gotham / 10
Assassin's Creed IV: Black Flag
Hadde ikke spilt AC siden toern da jeg endelig bestemte meg for å prøve igjen. Styringen har helt sikkert blitt mye mykere siden de første spillene i serien kom, men nå er det så lenge siden jeg spilte et AC-spill at jeg likevel irriterte meg. Det føles så jævlig kantete til tider. Det verste er når jeg blir omringet av redcoats og jeg prøver å løpe en retning, men piraten min fortsetter og løpe oppover den samme veggen fire ganger før han endelig blir skutt død. Og hva i faen er greia med kameravinkelen når man sloss mot mer enn tre personer? Minner meg om Super Mario 64 hvor det er en kameraskilpadde som svever rundt på en sky og filmer Mario, bare at i AC så er interessen til kameraskilpadden alltid på andre steder enn meg. Ender alltid opp med at jeg nesten forsvinner ut av bildet før jeg må monge med høyre analogen.
MEN det er et veldig gøy spill da. Plottet er ikke fryktelig spennende, men man får hvertfall møte masse kjente pirater. Karibien-byene er alle sammen veldig pene, og skogorientering fungerer kanskje 7/10 ganger. Animasjonene fortsetter å imponere, og etter 15 timer spilling klarer Edward fremdeles å imponere meg med en kul sverd-pistol kombinasjon jeg aldri så komme.
Seilinga er klart det beste med dette spillet, men jeg fikk helt sinnsykt lyst til å spille Empire: Total War eller Sid Meyer's Pirates (mange år siden jeg spilte Pirates, sikkert ganske enkelt gameplay der også) etter at jeg la merke til hvor overfladisk skipgameplayet var. Likevel, bra saker.
Klomsete og sjarmerende / 10
Sniper Elite V2
Jeg digger Mortal Kombat. Jeg digger andre verdenskrig. Jeg synes tredjepersons skytespill er ålreite. Jeg er ikke fan av dårlig utviklet AI eller usynlige vegger.
Det at jeg digger Mortal Kombat gjør nesten opp for AI-en og de usynlige veggene. Bare nesten da.
Fatality / 10