Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Men ja, jeg hadde ikke klaga om neste ES var steam punk. Noen av de smartingene fra Mages Guild har faktisk greid å få Dwemerenes gamle dampmaskiner til å funke. Dette har såklart starta en industrirevelusjon i Nirn.
Så blir det moralske spørsmålet for spilleren om man velger magi eller teknologi.
Istedet joiner man The Dark Brotherhood og kvæler en masse folk.
Så blir det moralske spørsmålet for spilleren om man velger magi eller teknologi.
Istedet joiner man The Dark Brotherhood og kvæler en masse folk.
Thief II: The Metal Age nikker anerkjennende.
(Jada, det er fra en HD-teksturmod og originalspillet ser ut som ei brent bikkje, men det er fortsatt kult, ok).
Ellers da, jeg spiller spillet med det snappy navnet Super Mario Maker for Nintendo 3DS.
Som er Super Mario Maker (det til Wii U) som kom ut i 2015, bare til 3DS. Med færre features. Og noe annet, som kommer etterpå.
Så: Hvor mange visste at Super Mario Maker kom ut til 3DS i fjor? Hvor mange av dem tenkte at "jo, det må jeg kjøpe meg nå, til 3DS, når jeg allerede har det/ikke gadd å kjøpe det til Wii U"? Samma det; mye av moroa i originalen er rett og slett fordunstet i 3DS-utgaven. Kjøper du det fysisk (jeg gjorde det, impuls) får du ikke en gang med Course World, den ble lagt til i en patch. Og selv da får du bare en hånlig faksimile av Course World, som ikke lar deg laste opp egne baner, søke etter andres baner eller noe som helst annet enn å spille "Recommended Courses", som er en samling baner fra Wii U-utgaven satt sammen av noen. Jeg orka ikke å teste ut over et par som var ræva. Ja, og du får Super Mario Challenge. Og muligheten til å bytte baner via StreetPass. Det eksisterer ingen på kloden som driver og bytter baner via StreetPass. Ja, og selve redigeringsgreia er stort sett lik som på Wii U, men du har ikke muligheten til å ta opp egne lyder, og det er litt flere lastepauser pga. kjipere maskinvare. Ja, og spillet støtter ikke amiiboer og dermed heller ikke kostymer, noe som antageligvis er grunnen til at Course World er så gimpa. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje fordi en vanlig 3DS ikke har nubbsjans til å ha så mye på gang samtidig (jeg spiller på en New 3DS, null stress).
Men - og, hvis du har giddet å følge med på omtalene mine så veit du at jeg er glad i en "men", men dette er kanskje mer et...
MEN!!!!
Det har en greie som gjør at du i praksis kan ta alt det som står over her, og kaste det kjepprett til hælvete. For dette er, helt udiskutabelt og uten et fnugg av forbehold, det beste 2D-Super Mario Bros-spillet jeg har spilt siden øøøøh Super Mario World er vel egentlig fair. Men uansett da. Da Super Mario Maker kom ut, klagde jeg - og, antar jeg, mange andre - over at
Så gjett hva de har fiksa i 3DS-utgaven da. Øh, ikke det siste, egentlig, men enspillerdelen er delt inn i verdener så det teller, nesten, kanskje, omtrent. Okay egentlig ikke. Samma.
Super Mario Challenge er det beste Super Mario-spillet du antageligvis ikke har spilt (og hvis du har spilt det, så har du gjort det feil hele livet [kjøp SG Pluss for å lese hele saken]), og det er akkurat den klin kokos SMB-mashupen du får av de beste brettene på SMM til Wii U, bare at det er Nintendo som har laga det og dermed finnes det ingen svake brett. Og: Du kan samle medaljer. Den første medaljen krever at du fullfører brettet med en ekstra liten twist, som regelmessig har noe med utformingen av brettet å gjøre. Et brett med masse spørsmålstegnblokker kan for eksempel kreve at du klinker borti hver eneste av dem, og da kan du ta deg faen på at det er et par bortgjemte du må finne. Men så kommer den andre medaljen - som du ikke får vite om før du klarer den første, eller hvis du skulle klare den uten å vite om den - og da bare (╯°□°)╯︵ ┻━┻
For eksempel blir utfordringen på spørsmålstegnblokkbrettet - hvor du er avhengig av å finne ting i spørsmålstegnblokker for å i det hele tatt komme videre - å fullføre brettet uten å klinke noen spørsmålstegnblokker. Harde bossbrett kan bli til heseblesende speedruns, en genialt utformet puzzle/skattjakt som bruker Mario-mekanikkene perfekt for å pace et i utgangspunktet helt åpent brett blir en ekstra utfordring hvor du må finne absolutt alle hemmeligheter... og så viser det seg at den siste hemmeligheten er helt fullstendig banal og det er så genialt atte. Sånne ting. #justnintendothings
Hva gjør medaljene du får for disse utfordringene, da? Aner ikke! Mest sannsynlig ingenting. Jeg bare liker å samle dem. Hvis du ikke liker dem, kan du drite i dem.
Og mer da. Istedenfor at opplæringa er som i Wii U-utgaven, at du bare får opp noen bokser med info (mener jeg iallfall å huske) ettersom du låser opp ting, så låser du opp nye ajtems ettersom du fullfører Super Mario Challenge-verdener (18 i alt mener jeg å huske), og så får du en liten leksjon av de to som lærer deg opp i å mekke brett: Ei av resepsjonistdamene hos Nintendo og en snakkende due. Fordi selvfølgelig. Genialt nok består brettmekker-opplæringa av at du først spiller gjennom et brett, og så tar dua en liten gjennomgang med deg og viser tankegangen bak designen, og hvordan ting fungerer. Det føles som en ekte, ordentlig leksjon i spilldesign, kanskje fordi det er det det er. Og resepsjonistdama og dua er så klart laget sånn for at du lettere skal ta det supergeeky og abstrakte designpratet dua kommer med for god fisk, og så skal dama være den menneskelige faktor som gjør det mer håndgripelig. Andre utviklere hadde antageligvis scripta Designus, the Level Design Guru med overblåst voiceover av Patrick Stewart eller noe, og gjort noe som kunne vært artig til et hælvetes ork (LittleBigPlanet-spillene, med sine flere hundre stemmelagte opplæringsvideoer, kommer eksempelvis farlig nære mesterstykket å gjøre Stephen Fry uutholdelig).
Uansett, dette er jo et jævla dilemma da. På den ene siden elsker jeg begge utgavene av spillet, på den andre siden er det liten tvil om at dette er så jævla kynisk atte hjælp. Ikke kom her og si at ikke mye av enspillerdelen i 3DS-spillet lå klar da Wii U-utgaven ble sendt til trykkeriet. Du får ikke meg til å tro at ikke Nintendo-folka mekka hundrevis, tusenvis av fete brett i utviklingsprosessen, og foredlet de beste. Og, igjen, noe av det beste fra Wii U-utgaven er bare helt borte i 3DS-utgaven. Så... gi det ut igjen, da vel. På Switch. Kanskje vi som har brukt åtte hundre spenn på det allerede kan få litt rabatt. Kommer det til å skje? Ja, samme dagen Nintendo annonserer at jeg slipper å betale for Virtual Console-spillene mine for tredje gang, og at de har mekka en venneliste som ikke krever vennekoder og signert samtykke fra begge parter foretatt i vitners attesterte nærvær i tre eksemplarer.
Kort fortalt er Super Mario Maker Nintendo på både sitt beste og verste. Jeg veit ikke, alt jeg ikke liker med Nintendo gir også på en måte en slags mening i det rette lyset, og jeg kommer antageligvis aldri til å gå lei av spillene de gir ut. Men akkurat sånne greier som dette her må man nok være card-carrying fanboy for å kunne forsvare. Jeg gir det 10/10.
(Jada, det er fra en HD-teksturmod og originalspillet ser ut som ei brent bikkje, men det er fortsatt kult, ok).
Ellers da, jeg spiller spillet med det snappy navnet Super Mario Maker for Nintendo 3DS.
Som er Super Mario Maker (det til Wii U) som kom ut i 2015, bare til 3DS. Med færre features. Og noe annet, som kommer etterpå.
Så: Hvor mange visste at Super Mario Maker kom ut til 3DS i fjor? Hvor mange av dem tenkte at "jo, det må jeg kjøpe meg nå, til 3DS, når jeg allerede har det/ikke gadd å kjøpe det til Wii U"? Samma det; mye av moroa i originalen er rett og slett fordunstet i 3DS-utgaven. Kjøper du det fysisk (jeg gjorde det, impuls) får du ikke en gang med Course World, den ble lagt til i en patch. Og selv da får du bare en hånlig faksimile av Course World, som ikke lar deg laste opp egne baner, søke etter andres baner eller noe som helst annet enn å spille "Recommended Courses", som er en samling baner fra Wii U-utgaven satt sammen av noen. Jeg orka ikke å teste ut over et par som var ræva. Ja, og du får Super Mario Challenge. Og muligheten til å bytte baner via StreetPass. Det eksisterer ingen på kloden som driver og bytter baner via StreetPass. Ja, og selve redigeringsgreia er stort sett lik som på Wii U, men du har ikke muligheten til å ta opp egne lyder, og det er litt flere lastepauser pga. kjipere maskinvare. Ja, og spillet støtter ikke amiiboer og dermed heller ikke kostymer, noe som antageligvis er grunnen til at Course World er så gimpa. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje fordi en vanlig 3DS ikke har nubbsjans til å ha så mye på gang samtidig (jeg spiller på en New 3DS, null stress).
Men - og, hvis du har giddet å følge med på omtalene mine så veit du at jeg er glad i en "men", men dette er kanskje mer et...
MEN!!!!
Det har en greie som gjør at du i praksis kan ta alt det som står over her, og kaste det kjepprett til hælvete. For dette er, helt udiskutabelt og uten et fnugg av forbehold, det beste 2D-Super Mario Bros-spillet jeg har spilt siden øøøøh Super Mario World er vel egentlig fair. Men uansett da. Da Super Mario Maker kom ut, klagde jeg - og, antar jeg, mange andre - over at
- det ikke var med noen enspillerdel, og
- at det ikke fantes noe "verdenskonsept", altså at du kunne strenge sammen noen brett i en slags rekkefølge, noe som er ganske åpenbart, eller hur
Så gjett hva de har fiksa i 3DS-utgaven da. Øh, ikke det siste, egentlig, men enspillerdelen er delt inn i verdener så det teller, nesten, kanskje, omtrent. Okay egentlig ikke. Samma.
Super Mario Challenge er det beste Super Mario-spillet du antageligvis ikke har spilt (og hvis du har spilt det, så har du gjort det feil hele livet [kjøp SG Pluss for å lese hele saken]), og det er akkurat den klin kokos SMB-mashupen du får av de beste brettene på SMM til Wii U, bare at det er Nintendo som har laga det og dermed finnes det ingen svake brett. Og: Du kan samle medaljer. Den første medaljen krever at du fullfører brettet med en ekstra liten twist, som regelmessig har noe med utformingen av brettet å gjøre. Et brett med masse spørsmålstegnblokker kan for eksempel kreve at du klinker borti hver eneste av dem, og da kan du ta deg faen på at det er et par bortgjemte du må finne. Men så kommer den andre medaljen - som du ikke får vite om før du klarer den første, eller hvis du skulle klare den uten å vite om den - og da bare (╯°□°)╯︵ ┻━┻
For eksempel blir utfordringen på spørsmålstegnblokkbrettet - hvor du er avhengig av å finne ting i spørsmålstegnblokker for å i det hele tatt komme videre - å fullføre brettet uten å klinke noen spørsmålstegnblokker. Harde bossbrett kan bli til heseblesende speedruns, en genialt utformet puzzle/skattjakt som bruker Mario-mekanikkene perfekt for å pace et i utgangspunktet helt åpent brett blir en ekstra utfordring hvor du må finne absolutt alle hemmeligheter... og så viser det seg at den siste hemmeligheten er helt fullstendig banal og det er så genialt atte. Sånne ting. #justnintendothings
Hva gjør medaljene du får for disse utfordringene, da? Aner ikke! Mest sannsynlig ingenting. Jeg bare liker å samle dem. Hvis du ikke liker dem, kan du drite i dem.
Og mer da. Istedenfor at opplæringa er som i Wii U-utgaven, at du bare får opp noen bokser med info (mener jeg iallfall å huske) ettersom du låser opp ting, så låser du opp nye ajtems ettersom du fullfører Super Mario Challenge-verdener (18 i alt mener jeg å huske), og så får du en liten leksjon av de to som lærer deg opp i å mekke brett: Ei av resepsjonistdamene hos Nintendo og en snakkende due. Fordi selvfølgelig. Genialt nok består brettmekker-opplæringa av at du først spiller gjennom et brett, og så tar dua en liten gjennomgang med deg og viser tankegangen bak designen, og hvordan ting fungerer. Det føles som en ekte, ordentlig leksjon i spilldesign, kanskje fordi det er det det er. Og resepsjonistdama og dua er så klart laget sånn for at du lettere skal ta det supergeeky og abstrakte designpratet dua kommer med for god fisk, og så skal dama være den menneskelige faktor som gjør det mer håndgripelig. Andre utviklere hadde antageligvis scripta Designus, the Level Design Guru med overblåst voiceover av Patrick Stewart eller noe, og gjort noe som kunne vært artig til et hælvetes ork (LittleBigPlanet-spillene, med sine flere hundre stemmelagte opplæringsvideoer, kommer eksempelvis farlig nære mesterstykket å gjøre Stephen Fry uutholdelig).
Uansett, dette er jo et jævla dilemma da. På den ene siden elsker jeg begge utgavene av spillet, på den andre siden er det liten tvil om at dette er så jævla kynisk atte hjælp. Ikke kom her og si at ikke mye av enspillerdelen i 3DS-spillet lå klar da Wii U-utgaven ble sendt til trykkeriet. Du får ikke meg til å tro at ikke Nintendo-folka mekka hundrevis, tusenvis av fete brett i utviklingsprosessen, og foredlet de beste. Og, igjen, noe av det beste fra Wii U-utgaven er bare helt borte i 3DS-utgaven. Så... gi det ut igjen, da vel. På Switch. Kanskje vi som har brukt åtte hundre spenn på det allerede kan få litt rabatt. Kommer det til å skje? Ja, samme dagen Nintendo annonserer at jeg slipper å betale for Virtual Console-spillene mine for tredje gang, og at de har mekka en venneliste som ikke krever vennekoder og signert samtykke fra begge parter foretatt i vitners attesterte nærvær i tre eksemplarer.
Kort fortalt er Super Mario Maker Nintendo på både sitt beste og verste. Jeg veit ikke, alt jeg ikke liker med Nintendo gir også på en måte en slags mening i det rette lyset, og jeg kommer antageligvis aldri til å gå lei av spillene de gir ut. Men akkurat sånne greier som dette her må man nok være card-carrying fanboy for å kunne forsvare. Jeg gir det 10/10.
Apropos "forside" så har jeg gått og klødd etter å skrive litt mer ting i det siste, men det skjer jo ingenting hvis jeg ikke setter i gang. Bare så det er klart så er den lange og kompliserte oppskrifta på "hvordan SG får sin egen forside" omtrent sånn:
- Sett opp en installasjon av WordPress
- Det er ikke noe trinn 2 fordi nå er du ferdig.
Sist redigert:
Torment: Tides of Numenara er ihvertfall akkurat det jeg håpa på. Gammelskolete isometrisk RPG med jævla mye prating. Om noe er det enda mer av det her enn i Planescape. Det gjør derimot ikke no siden settingen er utrolig fascinerende. Etter fire timer har jeg bare såvidt utforska første byen og allerede gravd opp haugevis av plots og mysterier.
Har forøvrig bare havna i en kamp foreløpig og den var tvungen under tutorialen. Alle andre konfrontasjoner har jeg prata meg ut av og sånt elsker vi jo såklart.
Digger også at det i likhet med Planescape ser ut til å ha realisert greia hvor man starter som et blankt ark og definerer historien og bakgrunnen sin utifra handlinger iløpet av spillet. What can change the nature of a man? osv.
Så ja, dette er virkelig eibart.
Har forøvrig bare havna i en kamp foreløpig og den var tvungen under tutorialen. Alle andre konfrontasjoner har jeg prata meg ut av og sånt elsker vi jo såklart.
Digger også at det i likhet med Planescape ser ut til å ha realisert greia hvor man starter som et blankt ark og definerer historien og bakgrunnen sin utifra handlinger iløpet av spillet. What can change the nature of a man? osv.
Så ja, dette er virkelig eibart.
Fullførte Resident Evil 1 Remastered på PS4 igår. Brukte 24 timer og var herlig barndsomminner. Var veldig nære å plukke opp RE7 nå istad, men endte opp med RE0 Remastered. Tenkte å fortsette med RE7 etter dette, da har jeg fullført alle spillene i serien minus RE6 og RE2 Revolation hvorav førstnevnte fikk øynene mine til å blø av kjedsomhet.
Ble ferdig med Planescape: Torment nå. Har prøvd en del ganger da jeg var yngre, men det har aldri gått før. Det har ikke noe med tekstmengden å gjøre (litteraturviter og visual novel-entusiast her), men sjangeren. De WRPG-ene jeg har pleid å falle hardt for har typisk vært ganske sjangerkryssende, som Vampire: The Masquerade - Bloodlines og Mass Effect-trilogien og Deus Ex-serien, mens Planescape: Torment er sånne hardbarkede greier hvor spillmotoren triller terninger og du kan sette deg helt fast hvis du ikke fra begynnelsen av har planlagt figuren din skikkelig.
Jeg må innrømme jeg ikke syntes historien var særlig dyp. Det nærmeste man kommer filosofi er, "What can change the nature of a man?" som går igjen, og det er teknisk sett psykologi. Og et altfor bredt spørsmål til at det går an å gi ett meningfullt svar -- som også en del av figurene påpeker underveis. Jeg synes ikke dette spørsmålet brukes særlig godt som utgangspunkt for andre dypsindige refleksjoner heller. Hovedpersonens gåtefulle udødelighet opplever jeg også som en missed chance til å gå dypt inn i mye rart. Jeg synes faktisk Lost Odyssey, det der JRPG-et til Xbox 360 som også hadde en udødelig hovedperson, ærlig talt var mer dyptpløyende og følsomt om alt slikt. Istedet vil jeg hevde Planescape: Torment først og fremst er en fantastisk KRIMHISTORIE satt i en av de mest originale fantasyverdenene jeg har sett hvor du liksom må lære deg hvordan den fungerer for til slutt å kunne forstå løsningen. Hovedmysteriet er nemlig et svært velkonstruert puslespill og driver spillet. Etter hvert hadde jeg et sånt febrilt behov for å finne ut hva som var rundt neste hjørne, akkurat som i de beste spenningsromaner. Med bemerkelsesverdig god prosa og et minneverdig og elskbart rollegalleri var det full pakke. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve dette og for at dette merkelige, merkelige spillet finnes.
For min del trekker dets grunnleggende natur sterkt ned da. Jeg er fullt klar over at dette er som å bestille muffins med bær på toppen og klage over at det er et bær på toppen av muffinsen min, men jeg mener at mye av det som gir historier slagkraft er at man bygger ting godt opp, at det føles og er uunngåelig, osv. Når så mye er valgfritt og manipulerbart som det er i Planescape: Torment synes jeg det svekker historien kraftig uansett hvor god den i bunn og grunn er. Jeg blir også simpelthen stresset og overveldet av all Dungeons & Dragons-matten og de fem millioner valgfrie tingene som fyller hvert nye område jeg kommer til. Dette er sikkert bare grunner til at det er noen andres favorittspill da. Hvis man har litt andre anlegg og interesser enn meg regner jeg med det er mer enn halve gleden å kunne fikle med alt dette.
Blir nok altså også å spille Torment: Tides of Numenara etter hvert. Jeg tror jeg skal starte Breath of the Wild nå da. Jeg er litt redd for at det også egentlig er for "spillete" for min smak, men nysgjerrigheten og gamle Zelda-minner tar overhånd. Forhåpentligvis dør jeg ikke av støvallergi når jeg skal røre Wii U-kontrollen. Det ser skikkelig ille ut herfra.
Jeg må innrømme jeg ikke syntes historien var særlig dyp. Det nærmeste man kommer filosofi er, "What can change the nature of a man?" som går igjen, og det er teknisk sett psykologi. Og et altfor bredt spørsmål til at det går an å gi ett meningfullt svar -- som også en del av figurene påpeker underveis. Jeg synes ikke dette spørsmålet brukes særlig godt som utgangspunkt for andre dypsindige refleksjoner heller. Hovedpersonens gåtefulle udødelighet opplever jeg også som en missed chance til å gå dypt inn i mye rart. Jeg synes faktisk Lost Odyssey, det der JRPG-et til Xbox 360 som også hadde en udødelig hovedperson, ærlig talt var mer dyptpløyende og følsomt om alt slikt. Istedet vil jeg hevde Planescape: Torment først og fremst er en fantastisk KRIMHISTORIE satt i en av de mest originale fantasyverdenene jeg har sett hvor du liksom må lære deg hvordan den fungerer for til slutt å kunne forstå løsningen. Hovedmysteriet er nemlig et svært velkonstruert puslespill og driver spillet. Etter hvert hadde jeg et sånt febrilt behov for å finne ut hva som var rundt neste hjørne, akkurat som i de beste spenningsromaner. Med bemerkelsesverdig god prosa og et minneverdig og elskbart rollegalleri var det full pakke. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve dette og for at dette merkelige, merkelige spillet finnes.
For min del trekker dets grunnleggende natur sterkt ned da. Jeg er fullt klar over at dette er som å bestille muffins med bær på toppen og klage over at det er et bær på toppen av muffinsen min, men jeg mener at mye av det som gir historier slagkraft er at man bygger ting godt opp, at det føles og er uunngåelig, osv. Når så mye er valgfritt og manipulerbart som det er i Planescape: Torment synes jeg det svekker historien kraftig uansett hvor god den i bunn og grunn er. Jeg blir også simpelthen stresset og overveldet av all Dungeons & Dragons-matten og de fem millioner valgfrie tingene som fyller hvert nye område jeg kommer til. Dette er sikkert bare grunner til at det er noen andres favorittspill da. Hvis man har litt andre anlegg og interesser enn meg regner jeg med det er mer enn halve gleden å kunne fikle med alt dette.
Blir nok altså også å spille Torment: Tides of Numenara etter hvert. Jeg tror jeg skal starte Breath of the Wild nå da. Jeg er litt redd for at det også egentlig er for "spillete" for min smak, men nysgjerrigheten og gamle Zelda-minner tar overhånd. Forhåpentligvis dør jeg ikke av støvallergi når jeg skal røre Wii U-kontrollen. Det ser skikkelig ille ut herfra.
Testa demoen eller hva man skal kalle det av Pathologic remaken. Den er sånn passe bisarr og ubehagelig og i motsetning til orginalen oversatt av noen som faktisk kan engelsk.
For de som ikke vet er dette et ekstremt deprimerende spill hvor man er en av tre folk som befinner seg i en russisk steppelandsby hvor det er mystisk pest og masse annet mystisk på gang. Orginalen var nær uspillbar bla. pga. ræva oversettelse, men også generelt shitty programering og design. Virker som de har forbedra disse tinga med Kickstarting. Når det slippes til høsten får vi håpe det endelig er kultklassikeren det alltid var ment å være.
For de som ikke vet er dette et ekstremt deprimerende spill hvor man er en av tre folk som befinner seg i en russisk steppelandsby hvor det er mystisk pest og masse annet mystisk på gang. Orginalen var nær uspillbar bla. pga. ræva oversettelse, men også generelt shitty programering og design. Virker som de har forbedra disse tinga med Kickstarting. Når det slippes til høsten får vi håpe det endelig er kultklassikeren det alltid var ment å være.
Har spilt The Legend of Zelda på min NES Classic. Spilte det sist i sommer og det er fortsatt et jævla mesterverk. Kom meg vel til sjette level / dungeon før jeg save stata meg ut for å fullføre Earthbound på 3dsen og hoppe rett i Super Metroid igjen.
Og om Zelda 8 bit er et mesterverk så er Supa metoroido like godt som den følelsen du får når du tror du ejakuler, men du oppdager plutselig at du kan gasse på i ti minutter til. Det er en klasse for seg selv.
Hver gang jeg spiller det starter det på samme måte, helt til jeg kommer til Brinstar. Det som endrer ruta mi derfra er om jeg klarer det berømte mockball trikset på x antall forsøk eller bare gir opp og fortsetter. Uansett så har jeg min faste greie med å skaffe meg spazern, og masse annet snacks før jeg smelter Kraid så kjapt at han ikke greier å reise seg fra det hølet han stikker huet opp fra.
Etter det er det high jump boots og wave beam som står for tur før jeg hopper rett til Botwoon og virkelig gjør progress. Jeg har spilt det spillet så mye at jeg ikke lenger husker åssen det er ment å spilles, men det får så være.
I nyere tid pleier jeg å peke mot Dark Souls når det kommer til level design, men som sagt. Dette er i en klasse for seg selv.
Fakedit: hadde spilt Breath of the wild hadde bare de andre i huset latt meg få sitte i fred og ro med switchen.
Ordentlig edit: Jeg miksa opp navnene på Botwoon og Phantoon.
Og om Zelda 8 bit er et mesterverk så er Supa metoroido like godt som den følelsen du får når du tror du ejakuler, men du oppdager plutselig at du kan gasse på i ti minutter til. Det er en klasse for seg selv.
Hver gang jeg spiller det starter det på samme måte, helt til jeg kommer til Brinstar. Det som endrer ruta mi derfra er om jeg klarer det berømte mockball trikset på x antall forsøk eller bare gir opp og fortsetter. Uansett så har jeg min faste greie med å skaffe meg spazern, og masse annet snacks før jeg smelter Kraid så kjapt at han ikke greier å reise seg fra det hølet han stikker huet opp fra.
Etter det er det high jump boots og wave beam som står for tur før jeg hopper rett til Botwoon og virkelig gjør progress. Jeg har spilt det spillet så mye at jeg ikke lenger husker åssen det er ment å spilles, men det får så være.
I nyere tid pleier jeg å peke mot Dark Souls når det kommer til level design, men som sagt. Dette er i en klasse for seg selv.
Fakedit: hadde spilt Breath of the wild hadde bare de andre i huset latt meg få sitte i fred og ro med switchen.
Ordentlig edit: Jeg miksa opp navnene på Botwoon og Phantoon.
Sist redigert:
Begynte som nevnt på Assasin's Creed Syndicate (PS4) for noen dager siden. Synes det er kult. Bra kampsystem og RPG-elementer som gjør svake sjeler som meg fort hekta, ganske oversiktlig å orientere seg selv om byen er schvær og greit å velge hva man vil ta tak i og i hvilken rekkefølge av alt som tilbys, får ikke følelsen av å bli dyttet i en retning. Mulig det blir ganske vanskelig etter hvert, men første femdel elns er i hvert fall lovende.
Tenkte kanskje Mad Max (PS4) etterpå, noen som har prøvd og kan av- eller anbefale?
Tenkte kanskje Mad Max (PS4) etterpå, noen som har prøvd og kan av- eller anbefale?