Alan Wake [Xbox 360]
- Trådstarter znaak
- Startdato
Ja. Jeg likte også personlig Dead Space veldig godt, ikke minst syntes jeg også det vat fettskummelt (jeg er kanskje en pingle). Vet det er uenighet om kvaliteten til dette spillet (ser på deg ja Erlend), men den type spenning finner man i Alan Wake, selv om sistnevnte er en del bedre.
Gjorde nettopp ferdig et nytt kapittel. Faen så kule overgangene er.
Gjorde nettopp ferdig et nytt kapittel. Faen så kule overgangene er.
Veeeel. Joda, men her består hvert møte med fiender av to faser: En hvor du lyser med lykta for å svekke fiendene, og når de er svekket nok skyte de med gunnern. Dette funker egentlig, men for det første blir det fort ensformig og 4 da 2nd blir det gjerne litt clusterfuck midt i en mørk skog når fire helt like fiender reiser seg fra skyggene.
Alt er likevel ikke så jævlig, personlig synes jeg den taktiske dimensjonen i hvordan jeg bruker lommelykten i kombinasjon med et skytevåpen er grei. Så lenge jeg klarer å holde kontroll på hvem jeg har svekket med lys og hvem ikke (det er noen utydelige visuelle tilbakemeldinger) liker jeg å bruke mobilitet og lys til å kontrollere fiender.
Man kan holde 20 batterier om gangen, men batteriet du har i lommelykta lades sakte opp av seg selv om du ikke bruker den aktivt. Jeg er et stykke inn i spillet og har ikke byttet batteri en eneste gang, mest fordi jeg synes det er gøy å bruke posisjonering og slikt i kamper så jeg aldri bruker helt opp det første batteriet.
Hvis jeg ikke nevnte det synes jeg overgangene mellom episoder er helt krem, både hvordan de avslutter og begynner. Jeg ser til og med for meg en intelligent DLC-taktikk.
Alt er likevel ikke så jævlig, personlig synes jeg den taktiske dimensjonen i hvordan jeg bruker lommelykten i kombinasjon med et skytevåpen er grei. Så lenge jeg klarer å holde kontroll på hvem jeg har svekket med lys og hvem ikke (det er noen utydelige visuelle tilbakemeldinger) liker jeg å bruke mobilitet og lys til å kontrollere fiender.
Man kan holde 20 batterier om gangen, men batteriet du har i lommelykta lades sakte opp av seg selv om du ikke bruker den aktivt. Jeg er et stykke inn i spillet og har ikke byttet batteri en eneste gang, mest fordi jeg synes det er gøy å bruke posisjonering og slikt i kamper så jeg aldri bruker helt opp det første batteriet.
Hvis jeg ikke nevnte det synes jeg overgangene mellom episoder er helt krem, både hvordan de avslutter og begynner. Jeg ser til og med for meg en intelligent DLC-taktikk.
Spilte meg fram til siste kapittel i går. Liker det bra selv om det er.. vel, akkurat det vi har sett på videoene og ikke noe mer. Historien er harry, men har en god driv. Mer Max Payne og mindre Twin Peaks enn jeg hadde trodd, men det viktigste å si er vel at den gir meg lyst å spille videre for og finne ut what's next. Dette til tross for de styggeste fjesanimasjonene i et profilert, historietungt spill på denne siden av Half-Life 2. Det er andre skjønnhetsfeil med grafikken også, men det gode gjør lett opp for det dårlige. Atmosfæren smøres på sjukt og det er ingen som har gjort skummel granskog om natten så bra som Remedy gjør her. Lys- skygge- og tåkeeffektene er sinnsykt kule og brukes til full effekt hele tiden. Det er synd om det aldri kommer noen PC-versjon, for jeg har virkelig lyst til å se dette spillet i full HD uten tearing and all that jazz. Anyways, skytingen er overraskende bra synes jeg. Det nærmeste jeg kan komme på er kanskje ikke så overraskende Resident Evil 4, men dette er definitivt ikke en ren rip-off. Begge handler hovedsakelig om crowd controll, men her har de så godt som tatt bort siktingen (det har helt sinnsykt tilgivelig auto-aim) og lagt til langt mer mobilitet. Possisjonering og oversikt er det som er viktig og det fungerer veldig bra. Jeg spiller på Hard og det anbefaler jeg dere å gjøre også. Det er lite fiendevariasjon, så når man har jobbet seg ut en taktikk som fungerer så kan man holde seg til den nesten hele spillet og da ble hard akkurat passe vanskelig.
Ukei, skal spille ferdig siste kapittel nå. Kommer sikkert med mer vas når jeg er helt ferdig.
Ukei, skal spille ferdig siste kapittel nå. Kommer sikkert med mer vas når jeg er helt ferdig.
Kan vel også nevne at Hard gir deg overmye ammunisjon. Holder på med kapittel 4 og har sjeldent hatt bruk for noe annet enn revolveren. Og mens vi snakker om HL2 og RE4, så vil jeg også slenge inn Silent Hill: Shattered Memories i mixen. Det er mye historie rundtom, og det er overraskende lite flau dialog i forhold til hva sjanger vi befinner oss i.
Av spillene som kommer ut i år er det bare dette og Heavy Rain jeg virkelig, virkelig har sett frem til. Selv om Heavy Rain ikke var nøyaktig det jeg forestilte meg at det skulle være innfridde det for meg likevel de høye forventningene og enda mer; Alan Wake kjenner jeg derimot, etter to og en halv episode, at det er litt verre med.
Jeg synes i grunn en sammenligning med Max Payne er veldig naturlig, og ikke bare fordi det er Remedy som har laget det. I likhet med Max Payne er historien en eneste stor pastisje til sin respektive sjanger, og i likhet med Max Payne løper du fra punkt A til B mens du blir angrepet av noelunde de samme fiendene på noelunde samme måte. Samtidig minner det om Max Payne på den måten at, det kan være dette bare gjelder meg, det er veldig gøy når man først setter i gang, men at det blir mer og mer monotont etter hvert som man spiller, før det tilslutt føles som arbeid, og man vet man burde ta en pause for å ikke rushe gjennom spillet slik, uten at man klarer å gjøre så. Det Alan Wake på den andre siden har for seg selv er en sjelden kjøresekvens her og der, samt at det i blant åpner seg for at du kan gå til høyre istedenfor venstre eller venstre istedenfor høyre og ende opp med en manusskriptside ekstra eller noen lommelyktbatterier, ammunisjon også videre.
Jeg synes Morbos sammenligning med Resident Evil 4 er ganske bra når det kommer til selve slåssingen; forskjellen er at man i Alan Wake, i motsetning til Resident Evil 4, er i forsvar. Å drepe alle fiendene er ofte unødvendig, og noen ganger fullstendig uaktuelt. I hvert fall på Hard. Kjøringen er videre merkelig bra laget til å spille en så liten rolle som den gjør. Jeg vet ikke om dette kommer av at spillet på et eller annet tidspunkt faktisk har vært et sandkassespill eller om det er resultatet av at en gruppe utviklere har køddet rundt med en idé i seks år før utgiveren deres en dag har satt foten ned, og sagt, "hei karer, nå får dere nesten se å gjøre dette om til noe vi kan selge," før de så etter beste evne har skrudd og spikret sammen det de har hatt liggende.
Det er likevel mye jeg synes skurrer med spillet. Det er en del sekvenser i spillet hvor du vandrer rundt i en trailerpark mens du bare snakker med folk eller kanskje utforsker en politistasjon, og det er jo for så vidt greit. Problemet er at kameraet fremdeles befinner seg over skulderen til Alan, og at kontrollen og det hele fremdeles er tilpasset et skytespill noe som fører til samtalene får en veldig unaturlig, uncanny look som igjen drar meg ut av historien og minner meg på at jeg spiller et spill. Noe av det samme går igjen når du finner en TV ute i skogen og du liksom må stå ved siden av den uten at du har noen som helst mulighet til å fokusere skikkelig på skjermen slik som du ofte blir oppfordret til å gjøre når et eller annet kult skjer rundt deg.
Så er det dette utforskningselementet. Med termoser, manusskripter og annet gjemt stæsj i skogen oppfordrer spillet deg til å gå av veien, men når du på alle kanter blir møtt av veldig kunstige blokkeringer når jeg nettopp forsøker å gjøre dette blir jeg igjen stadig minnet på at jeg spiller et spill noe som igjen river meg ut av opplevelsen. For eksempel begynner man et sted i den tredje episoden på en vei. Setter man seg inn i bilen og kjører tilbake istedenfor fremover ender man opp ved en ødelagt bro. Spørsmålet er da hvordan Alan kom seg over denne broen. Det er fullt dagslys så det kan ikke ha vært noe skyggemonster på gang, og den ligger altfor nærme til at noen kan ha sprengt den helt uten videre mens Alan gikk ut av bilen for å sjekke utsikten og snakke mer med seg selv.
Dette fører videre inn i den tredje tingen som plager meg, og det er at du med denne samlingen blir oppfordret til å ikke spille en rolle, men å leke med et system. Holder du på å bli jaget av et skyggemonster mens dama di er i livsfare går du ikke i motsatt retning av dit du skal fordi det kaaaaanskje ligger noe digg der. Men når spillet forteller delen av historien sin ved å gjemme ting på obskure plasser føler jeg en obligasjon til å gjøre det, og når du gjør noe du føler Alan aldri ville gjort skiller du selve historien fra det spilleren gjør, man mister eierskapsfølelse for Alan, og det hele går dermed utover både skummelheten i spillingen, og engasjementet for fortellingen.
Og apropos historien. Hva skjer med hovedpersonen. Enten han skal demonstrere for dama si at hun er masete eller våse om hvor plagsomme fans han har, er det syting fra den ene enden til den andre. At han har banket opp noen fotografer før spillet starter, og fortsetter å komme med blærete bemerkninger om folk selv når de ikke er der, gjør ikke akkurat at jeg får lyst til å se ham lykkes.
Likevel kommer ingenting av dette i veien for at jeg likevel synes at det er et kult spill. Spill av denne fasongen, enten du ser på det som et sånt moderne eventyrspill eller survival horror, blir det ikke laget så mange av, og da lærer man jo å verdsette dem som blir. Når det er sagt synes jeg foreløpig Shattered Memories er et bedre spill. På den andre siden har jeg fremdeles over halve Alan Wake igjen, så det kan jo være jeg endrer mening underveis.
Jeg synes i grunn en sammenligning med Max Payne er veldig naturlig, og ikke bare fordi det er Remedy som har laget det. I likhet med Max Payne er historien en eneste stor pastisje til sin respektive sjanger, og i likhet med Max Payne løper du fra punkt A til B mens du blir angrepet av noelunde de samme fiendene på noelunde samme måte. Samtidig minner det om Max Payne på den måten at, det kan være dette bare gjelder meg, det er veldig gøy når man først setter i gang, men at det blir mer og mer monotont etter hvert som man spiller, før det tilslutt føles som arbeid, og man vet man burde ta en pause for å ikke rushe gjennom spillet slik, uten at man klarer å gjøre så. Det Alan Wake på den andre siden har for seg selv er en sjelden kjøresekvens her og der, samt at det i blant åpner seg for at du kan gå til høyre istedenfor venstre eller venstre istedenfor høyre og ende opp med en manusskriptside ekstra eller noen lommelyktbatterier, ammunisjon også videre.
Jeg synes Morbos sammenligning med Resident Evil 4 er ganske bra når det kommer til selve slåssingen; forskjellen er at man i Alan Wake, i motsetning til Resident Evil 4, er i forsvar. Å drepe alle fiendene er ofte unødvendig, og noen ganger fullstendig uaktuelt. I hvert fall på Hard. Kjøringen er videre merkelig bra laget til å spille en så liten rolle som den gjør. Jeg vet ikke om dette kommer av at spillet på et eller annet tidspunkt faktisk har vært et sandkassespill eller om det er resultatet av at en gruppe utviklere har køddet rundt med en idé i seks år før utgiveren deres en dag har satt foten ned, og sagt, "hei karer, nå får dere nesten se å gjøre dette om til noe vi kan selge," før de så etter beste evne har skrudd og spikret sammen det de har hatt liggende.
Det er likevel mye jeg synes skurrer med spillet. Det er en del sekvenser i spillet hvor du vandrer rundt i en trailerpark mens du bare snakker med folk eller kanskje utforsker en politistasjon, og det er jo for så vidt greit. Problemet er at kameraet fremdeles befinner seg over skulderen til Alan, og at kontrollen og det hele fremdeles er tilpasset et skytespill noe som fører til samtalene får en veldig unaturlig, uncanny look som igjen drar meg ut av historien og minner meg på at jeg spiller et spill. Noe av det samme går igjen når du finner en TV ute i skogen og du liksom må stå ved siden av den uten at du har noen som helst mulighet til å fokusere skikkelig på skjermen slik som du ofte blir oppfordret til å gjøre når et eller annet kult skjer rundt deg.
Så er det dette utforskningselementet. Med termoser, manusskripter og annet gjemt stæsj i skogen oppfordrer spillet deg til å gå av veien, men når du på alle kanter blir møtt av veldig kunstige blokkeringer når jeg nettopp forsøker å gjøre dette blir jeg igjen stadig minnet på at jeg spiller et spill noe som igjen river meg ut av opplevelsen. For eksempel begynner man et sted i den tredje episoden på en vei. Setter man seg inn i bilen og kjører tilbake istedenfor fremover ender man opp ved en ødelagt bro. Spørsmålet er da hvordan Alan kom seg over denne broen. Det er fullt dagslys så det kan ikke ha vært noe skyggemonster på gang, og den ligger altfor nærme til at noen kan ha sprengt den helt uten videre mens Alan gikk ut av bilen for å sjekke utsikten og snakke mer med seg selv.
Dette fører videre inn i den tredje tingen som plager meg, og det er at du med denne samlingen blir oppfordret til å ikke spille en rolle, men å leke med et system. Holder du på å bli jaget av et skyggemonster mens dama di er i livsfare går du ikke i motsatt retning av dit du skal fordi det kaaaaanskje ligger noe digg der. Men når spillet forteller delen av historien sin ved å gjemme ting på obskure plasser føler jeg en obligasjon til å gjøre det, og når du gjør noe du føler Alan aldri ville gjort skiller du selve historien fra det spilleren gjør, man mister eierskapsfølelse for Alan, og det hele går dermed utover både skummelheten i spillingen, og engasjementet for fortellingen.
Og apropos historien. Hva skjer med hovedpersonen. Enten han skal demonstrere for dama si at hun er masete eller våse om hvor plagsomme fans han har, er det syting fra den ene enden til den andre. At han har banket opp noen fotografer før spillet starter, og fortsetter å komme med blærete bemerkninger om folk selv når de ikke er der, gjør ikke akkurat at jeg får lyst til å se ham lykkes.
Likevel kommer ingenting av dette i veien for at jeg likevel synes at det er et kult spill. Spill av denne fasongen, enten du ser på det som et sånt moderne eventyrspill eller survival horror, blir det ikke laget så mange av, og da lærer man jo å verdsette dem som blir. Når det er sagt synes jeg foreløpig Shattered Memories er et bedre spill. På den andre siden har jeg fremdeles over halve Alan Wake igjen, så det kan jo være jeg endrer mening underveis.
For eksempel om det skulle vise seg at det bildet på soverommet ditt i første episode er en slik, og det er noe romvesning på gang.