Det åpenbare svaret da er så klart Advance Wars 1 og 2 (Black Hole Rising, ell o ell) hvis du liker de to siste der og ikke har testa dem. Mario & Luigi: Superstar Saga er også artig, og krever ikke mye presisjon (ut over timing). Hvis puzzlere er din pose, så Polarium Advance. Øh, Pokemon? Fire Red og Leaf Green er remakes av de to første og god sort.
[Multi] Den 100% lovlige emuleringstråden
- Trådstarter sheriffen
- Startdato
Bare sånn by the by så er Dolphin 4.0 nå ute. Dette er da en Gamecube/Wii-emu, man trenger litt krutt i kassa for å kjøre den smooth så hoder opp på det. Sjekk FAQ-en hvis du lurer på noe.
Jeg har satt opp Hyperspin med Mame i det siste, og kan gi veiledning hvis noen har lyst til å teste det ut. Jeg fant ingen bra guide som beskrev lettfattelig hvordan man setter det opp når jeg prøvde - så det tok nærmere et halvt år før jeg orket å sette meg ned et par timer for å få det til. Jeg skal prøve å få skrevet en enklere guide snart og legge ut her.
Hyperspin er da en arcadefrontend for å velge spill, sette opp kategorier, ha videointro på spill etc som gjør at man bytter spill mye smidigere enn å måtte fiske opp mus/tastatur hver gang man skal bytte. Veldig mange jalla themes, men det er enkelt å gjøre det mer minimalistisk enn 70-talls maksimalismen som 35 år+ garden ser ut til å elske.
Driver så smått med planlegging av en komplett emuleringsmaskin. Har allerede skaffet en stikke, men ser muligens ut til at jeg må ha en som gjør seg bedre for 2-player-løsning.
Kjøpte en gammel 19" 5:4-skjerm på loppemarked som jeg bruker som placeholder inntil jeg får plass nok til en CRT. Evt. vurderer jeg også en kjapp LCD med høy oppløsning. Da HLSL faktisk emulerer CRT tålelig greit hvis man går bort fra standard-innstillingene og tilpasser det til skjermen man har.
Kjører sånn ca dette med mindre fargemetning og mindre vignettering.
Kjører på 2550x1440 på hovedmaskinen, og jeg tror at det kan holde i et kabinett hvis skjermen er plassert litt bak i kabinettet og med plexi foran. Da slipper man også høyfrekvent piping og å bli sliten i øynene som man kan bli av CRT.
Hyperspin er da en arcadefrontend for å velge spill, sette opp kategorier, ha videointro på spill etc som gjør at man bytter spill mye smidigere enn å måtte fiske opp mus/tastatur hver gang man skal bytte. Veldig mange jalla themes, men det er enkelt å gjøre det mer minimalistisk enn 70-talls maksimalismen som 35 år+ garden ser ut til å elske.
Driver så smått med planlegging av en komplett emuleringsmaskin. Har allerede skaffet en stikke, men ser muligens ut til at jeg må ha en som gjør seg bedre for 2-player-løsning.
Kjøpte en gammel 19" 5:4-skjerm på loppemarked som jeg bruker som placeholder inntil jeg får plass nok til en CRT. Evt. vurderer jeg også en kjapp LCD med høy oppløsning. Da HLSL faktisk emulerer CRT tålelig greit hvis man går bort fra standard-innstillingene og tilpasser det til skjermen man har.
Kjører sånn ca dette med mindre fargemetning og mindre vignettering.
Kjører på 2550x1440 på hovedmaskinen, og jeg tror at det kan holde i et kabinett hvis skjermen er plassert litt bak i kabinettet og med plexi foran. Da slipper man også høyfrekvent piping og å bli sliten i øynene som man kan bli av CRT.
Ble denne da det var den eneste "ordentlige" stikka som jeg fant i norske nettbutikker
http://www.proshop.no/Spill-tilbeho...r-X-Tekken-Arcade-Fightstick-Pro-2413199.html
Syntes den var ulidelig harry når jeg kjøpte den, men den har vokst på meg.
Spillmessig er den perfekt. Sanwa-deler, bra størrelse og behagelig.
Det finnes en "V.S."-versjon som kan skrus sammen til 2 player-stikke, så vurderer å se om det går ann å få denne eller noe lignende:
http://www.proshop.no/Spill-tilbeho...r-X-Tekken-Arcade-Fightstick-Pro-2413199.html
Syntes den var ulidelig harry når jeg kjøpte den, men den har vokst på meg.
Spillmessig er den perfekt. Sanwa-deler, bra størrelse og behagelig.
Det finnes en "V.S."-versjon som kan skrus sammen til 2 player-stikke, så vurderer å se om det går ann å få denne eller noe lignende:
Ikke testa, men jeg ville tippe at du får større suksess ved å spille det med mus og tastatur. Og nå fikk jeg lyst til å teste det selv.
Uansett: PCSX2 var visst det eneste som var dugandes i følge Zophar, og da er det en lettelse å kunne si at det er myyyye smoothere enn før. Nå har det seg sånn at jeg ikke kødda da jeg sa jeg hadde masse originalt PS2 å spille, så jeg testa Gradius V fra DVD og det er ikke å anbefale. DVD-ROM-en min klarte ikke å snurre skiva konstant så hvert minutt eller så var det to sekunders pause mens den snurra opp igjen.
ISO fikser den biffen, dog. God Hand i HD på g nå straks, forøvrig. 
Uansett: PCSX2 var visst det eneste som var dugandes i følge Zophar, og da er det en lettelse å kunne si at det er myyyye smoothere enn før. Nå har det seg sånn at jeg ikke kødda da jeg sa jeg hadde masse originalt PS2 å spille, så jeg testa Gradius V fra DVD og det er ikke å anbefale. DVD-ROM-en min klarte ikke å snurre skiva konstant så hvert minutt eller så var det to sekunders pause mens den snurra opp igjen.
ISO fikser den biffen, dog. God Hand i HD på g nå straks, forøvrig. Bah, ifølge lista over kompatible spill er fortsatt ikke Transformers oppe å kjøre skikkelig på PCSX2. Det vil si, NTSC-versjonen funker fint, men ikke PAL. Enda en disk PS2en ikke gidder lese lenger. 
Blir vel å myse på Dolphin og se om Killer Seven funker der. Har hatt det en stund, men finner faen ikke freeloaderen.
Blir vel å myse på Dolphin og se om Killer Seven funker der. Har hatt det en stund, men finner faen ikke freeloaderen.
Men joa, hva med noen offesiele spille gal klassiker anbefalninger? Gamle greier som lett kan emuleres og som kanskje ikke fikk all verdens oppmerksomhet da det kom ut?
Jeg begynner!
Wario Land-serien (GB, GBC, GBA)
Okay, dette er vel ikke veldig obskure greier, men dæsken smette meg disse spillene fortjener like mye overstrømmende ros som Super Mario-spillene.
Wario Land til GameBoy heter egentlig Super Mario Land 3: Wario Land, og det er en direkte oppfølger til Super Mario Land 2 hvor Wario må se seg slått og tusler hjemover. Ydmyket og fattig er hans største drøm å få seg et slott å bo i (som også var grunnen til at han var en kjip tufs i SML2), så han kvester gjennom en merkelig verden for å skaffe seg pæng sånn at han kan få et slott av en ånd i ei lampe.
Og, vel, dette er et gjennomgående tema. I Wario Land 2 skal du straffe Kaptein Sirup (piratdama som var sistebossen i eneren) fordi hun tok hevn på Wario, i Wario Land 3 skal du rusle gjennom en mystisk, forhekset verden inni ei spilledåse fordi øh Wario blir lovet rikdom av ånden som hersker over landet, ooog i Wario Land 4 drar Wario til en mystisk pyramide dypt inne i jungelen fordi - du gjetta det - han tenker at der er det en skatt.
Det mest unike med Wario Land-serien er hvor ulik Wario er andre plattformhelter. Mario er så lett at han svever (i 2D-spillene, iallfall), men Wario har tyngde. Standardangrepet hans er et stormløp hvor han smekker til fiender, vegger, hindringer og det som er med knyttneven, rævpressa blir ofte brukt, og når han får opp farten tar det en stund før han får bremset. Dessuten er Wario udødelig i halvparten av spillene (2 og 3), og ekstraliv fra mynter kan du se langt etter; spillene handler kun om å grafse til seg så mye kæsj eller skatter som overhodet mulig. Dette blir brukt for alt det er verdt, med små minispill som gir deg ting du ofte trenger for å komme videre, men som også blør deg for hver siste krone uten å mukke. Det begynner forsiktig med et 50/50-rulettspill i Wario Land, eskalerer med to ulike minispill i Wario Land II, tar av med et morderisk golfspill i Wario Land 3 (morderisk fordi golfballen er levende), og kulminerer i Wario Land 4 hvor du kan velge mellom tre totalt klin kokos småspill for å tjene medaljer som hjelper deg mot bosser.
Ja, og så klart: Wario trenger ikke fislete supersopper som Mario, han plukker med seg hjelmer som gir unike egenskaper i Wario Land, og i resten kommer serien til sin rett med tanke på at fiendene for det aller meste ikke er der for å hindre deg. Mange av brettene i Wario Land 2-4 kan bare løses hvis du klarer å bruke fiendenes unike egenskaper på riktig måte. Det kan være så enkelt som å plukke opp en fiende og kaste den på en vegg, møysommelig flytte en fiende til rett sted slik at du kan få tak i den, eller å bare bruke egenskapene de gir deg på riktig måte. For: Wario blir most, fryst, skjenka snydens, satt fyr på, forvandlet til en vampyr, zombifisert, sykelig overvektig, osv. Alt har sine positive og negative sider, men ofte må du utsette deg selv for en av disse tilstandene for å knuse en hindring eller komme inn i en hemmelig passasje. For, joa, spillene er spekka med hemmeligheter. Testa Wario Land 2 akkurat for å ta bilde, og jeg talte seks hemmelige avkroker i det andre rommet i spillet. Valutaene i spillene begrenser seg til unike skatter og enorme mengder mynter, men det holder. Mekanikkene er så godt skrudd sammen at selv om ting varierer ganske mye fra spill til spill (Wario er rimelig stiv og klønete i Wario Land, men en fuckings naturkraft i Wario Land 4), er det mye det samme uten at formelen noensinne blir gammal.
Og så er det siste salgspunkt: Wario Land 4 får spesiell omtale fordi det er lett ett av de særeste jævla spillene Nintendo noensinne har produsert. Galskapen som definerte Wario Ware-serien hadde sitt utspring her, og det er ekstremt tydelig at folka som lagde det hadde det artig på jobb. Hvert brett er en portal til et unikt område, og det oppsiktsvekkende i så måte er at nesten hvert eneste brett har et unikt grafikksett; alle ser nesten helt forskjellige ut. Dermed er du på en tropisk øy (komplett med hula-soundtrack med vokal, på en GBA, aner ikke hvordan de klarte det) ett øyeblikk, og i et digert fryselager eller en regnskog (med regneffekter på samtlige overflater) det neste. Spillene har også tonnevis av sære fiender; et digert piratspøkelse som bare brukes en gang i Wario Land 4, smultringkokker som slenger kaker i gapet til Wario, en boss som består av ei lita mus som svever rundt på en oppblåsbar teddybjørn... joa. Legg til at en av valutaene du samler i Wario Land 4 (CD-plater) ikke gir deg, som man kanskje skulle tro, musikk fra spillet; du får isteden en diger samling utelukkende bestående av eksperimentelle ambient/støysaker. Det er en låt med melodi i samlinga, mener jeg å huske, men annenhver takt er falsk.
Legg til at alle spillene er pisslange, forøvrig. Mange timer med koselig plattformaction. Wario Land 1 er klart det svakeste, og er et slags midtpunkt mellom Mario og Wario; fra og med Wario Land 2 kommer serien mer til sin rett, med - heldigvis - et formfullendt eksemplar i Wario Land 4. Hvis du bare vil spille ett av dem, ta det. Og med "ta det" så mener jeg så klart "kjøp det factory sealed på eBay og kopier det til PC-en din med en GBA-copier". 100% lovlig.
Jeg begynner!
Wario Land-serien (GB, GBC, GBA)
Okay, dette er vel ikke veldig obskure greier, men dæsken smette meg disse spillene fortjener like mye overstrømmende ros som Super Mario-spillene.
Wario Land til GameBoy heter egentlig Super Mario Land 3: Wario Land, og det er en direkte oppfølger til Super Mario Land 2 hvor Wario må se seg slått og tusler hjemover. Ydmyket og fattig er hans største drøm å få seg et slott å bo i (som også var grunnen til at han var en kjip tufs i SML2), så han kvester gjennom en merkelig verden for å skaffe seg pæng sånn at han kan få et slott av en ånd i ei lampe.
Og, vel, dette er et gjennomgående tema. I Wario Land 2 skal du straffe Kaptein Sirup (piratdama som var sistebossen i eneren) fordi hun tok hevn på Wario, i Wario Land 3 skal du rusle gjennom en mystisk, forhekset verden inni ei spilledåse fordi øh Wario blir lovet rikdom av ånden som hersker over landet, ooog i Wario Land 4 drar Wario til en mystisk pyramide dypt inne i jungelen fordi - du gjetta det - han tenker at der er det en skatt.
Det mest unike med Wario Land-serien er hvor ulik Wario er andre plattformhelter. Mario er så lett at han svever (i 2D-spillene, iallfall), men Wario har tyngde. Standardangrepet hans er et stormløp hvor han smekker til fiender, vegger, hindringer og det som er med knyttneven, rævpressa blir ofte brukt, og når han får opp farten tar det en stund før han får bremset. Dessuten er Wario udødelig i halvparten av spillene (2 og 3), og ekstraliv fra mynter kan du se langt etter; spillene handler kun om å grafse til seg så mye kæsj eller skatter som overhodet mulig. Dette blir brukt for alt det er verdt, med små minispill som gir deg ting du ofte trenger for å komme videre, men som også blør deg for hver siste krone uten å mukke. Det begynner forsiktig med et 50/50-rulettspill i Wario Land, eskalerer med to ulike minispill i Wario Land II, tar av med et morderisk golfspill i Wario Land 3 (morderisk fordi golfballen er levende), og kulminerer i Wario Land 4 hvor du kan velge mellom tre totalt klin kokos småspill for å tjene medaljer som hjelper deg mot bosser.
Ja, og så klart: Wario trenger ikke fislete supersopper som Mario, han plukker med seg hjelmer som gir unike egenskaper i Wario Land, og i resten kommer serien til sin rett med tanke på at fiendene for det aller meste ikke er der for å hindre deg. Mange av brettene i Wario Land 2-4 kan bare løses hvis du klarer å bruke fiendenes unike egenskaper på riktig måte. Det kan være så enkelt som å plukke opp en fiende og kaste den på en vegg, møysommelig flytte en fiende til rett sted slik at du kan få tak i den, eller å bare bruke egenskapene de gir deg på riktig måte. For: Wario blir most, fryst, skjenka snydens, satt fyr på, forvandlet til en vampyr, zombifisert, sykelig overvektig, osv. Alt har sine positive og negative sider, men ofte må du utsette deg selv for en av disse tilstandene for å knuse en hindring eller komme inn i en hemmelig passasje. For, joa, spillene er spekka med hemmeligheter. Testa Wario Land 2 akkurat for å ta bilde, og jeg talte seks hemmelige avkroker i det andre rommet i spillet. Valutaene i spillene begrenser seg til unike skatter og enorme mengder mynter, men det holder. Mekanikkene er så godt skrudd sammen at selv om ting varierer ganske mye fra spill til spill (Wario er rimelig stiv og klønete i Wario Land, men en fuckings naturkraft i Wario Land 4), er det mye det samme uten at formelen noensinne blir gammal.
Og så er det siste salgspunkt: Wario Land 4 får spesiell omtale fordi det er lett ett av de særeste jævla spillene Nintendo noensinne har produsert. Galskapen som definerte Wario Ware-serien hadde sitt utspring her, og det er ekstremt tydelig at folka som lagde det hadde det artig på jobb. Hvert brett er en portal til et unikt område, og det oppsiktsvekkende i så måte er at nesten hvert eneste brett har et unikt grafikksett; alle ser nesten helt forskjellige ut. Dermed er du på en tropisk øy (komplett med hula-soundtrack med vokal, på en GBA, aner ikke hvordan de klarte det) ett øyeblikk, og i et digert fryselager eller en regnskog (med regneffekter på samtlige overflater) det neste. Spillene har også tonnevis av sære fiender; et digert piratspøkelse som bare brukes en gang i Wario Land 4, smultringkokker som slenger kaker i gapet til Wario, en boss som består av ei lita mus som svever rundt på en oppblåsbar teddybjørn... joa. Legg til at en av valutaene du samler i Wario Land 4 (CD-plater) ikke gir deg, som man kanskje skulle tro, musikk fra spillet; du får isteden en diger samling utelukkende bestående av eksperimentelle ambient/støysaker. Det er en låt med melodi i samlinga, mener jeg å huske, men annenhver takt er falsk.
Legg til at alle spillene er pisslange, forøvrig. Mange timer med koselig plattformaction. Wario Land 1 er klart det svakeste, og er et slags midtpunkt mellom Mario og Wario; fra og med Wario Land 2 kommer serien mer til sin rett, med - heldigvis - et formfullendt eksemplar i Wario Land 4. Hvis du bare vil spille ett av dem, ta det. Og med "ta det" så mener jeg så klart "kjøp det factory sealed på eBay og kopier det til PC-en din med en GBA-copier". 100% lovlig.
D
Eneste emuleringa jeg driver med om dagen er Super Mario 64 på mobilen med N64oid. Kontrollene er ikke helt ideelle på touch-skjerm men det er fortsatt bedre enn det meste andre på Play Store-en. Noen tips om gamle konsollspill som gjør seg ca. OK på touch (dvs. helst ikke krav om å presse for mange knapper samtidig)?
Jeg spilla som sagt Mother 3 nylig og det er veldig bra. Historien er relativt mørk og man spiller en far og to sønner som skal hevne drapet på kjerringa\mora si. Så må man slåss mot fetemus og 
så det beholder seriens fete bisarre sjarm. Funker veldig bra å spille dette på mobil siden JRPGer ikke krever reaksjonsevne. Det er da oversatt av fans så du må patche ROMen, men det er lett nok. Ett av de spilla man kan forsvare å laste ned siden Nintendo er dumme og ikke vil gi det ut i vesten.
så det beholder seriens fete bisarre sjarm. Funker veldig bra å spille dette på mobil siden JRPGer ikke krever reaksjonsevne. Det er da oversatt av fans så du må patche ROMen, men det er lett nok. Ett av de spilla man kan forsvare å laste ned siden Nintendo er dumme og ikke vil gi det ut i vesten.