Men joa, hva med noen
offesiele spille gal klassiker anbefalninger? Gamle greier som lett kan emuleres og som kanskje ikke fikk all verdens oppmerksomhet da det kom ut?
Jeg begynner!
Wario Land-serien (GB, GBC, GBA)
Okay, dette er vel ikke veldig obskure greier, men dæsken smette meg disse spillene fortjener like mye overstrømmende ros som Super Mario-spillene.
Wario Land til GameBoy heter egentlig Super Mario Land 3: Wario Land, og det er en direkte oppfølger til Super Mario Land 2 hvor Wario må se seg slått og tusler hjemover. Ydmyket og fattig er hans største drøm å få seg et slott å bo i (som også var grunnen til at han var en kjip tufs i SML2), så han kvester gjennom en merkelig verden for å skaffe seg pæng sånn at han kan få et slott av en ånd i ei lampe.
Og, vel, dette er et gjennomgående tema. I Wario Land 2 skal du straffe Kaptein Sirup (piratdama som var sistebossen i eneren) fordi hun tok hevn på Wario, i Wario Land 3 skal du rusle gjennom en mystisk, forhekset verden inni ei spilledåse fordi øh Wario blir lovet rikdom av ånden som hersker over landet, ooog i Wario Land 4 drar Wario til en mystisk pyramide dypt inne i jungelen fordi - du gjetta det - han tenker at der er det en skatt.
Det mest unike med Wario Land-serien er hvor ulik Wario er andre plattformhelter. Mario er så lett at han svever (i 2D-spillene, iallfall), men Wario har
tyngde. Standardangrepet hans er et stormløp hvor han smekker til fiender, vegger, hindringer og det som er med knyttneven, rævpressa blir ofte brukt, og når han får opp farten tar det en stund før han får bremset. Dessuten er Wario udødelig i halvparten av spillene (2 og 3), og ekstraliv fra mynter kan du se langt etter; spillene handler kun om å grafse til seg så mye kæsj eller skatter som overhodet mulig. Dette blir brukt for alt det er verdt, med små minispill som gir deg ting du ofte trenger for å komme videre, men som også blør deg for hver siste krone uten å mukke. Det begynner forsiktig med et 50/50-rulettspill i Wario Land
, eskalerer med to ulike minispill i Wario Land II, tar av med et morderisk golfspill i Wario Land 3 (morderisk fordi golfballen er levende), og kulminerer i Wario Land 4 hvor du kan velge mellom tre totalt klin kokos småspill for å tjene medaljer som hjelper deg mot bosser.
Ja, og så klart: Wario trenger ikke fislete supersopper som Mario, han plukker med seg hjelmer som gir unike egenskaper i Wario Land, og i resten kommer serien til sin rett med tanke på at fiendene for det aller meste ikke er der for å hindre deg. Mange av brettene i Wario Land 2-4 kan bare løses hvis du klarer å bruke fiendenes unike egenskaper på riktig måte. Det kan være så enkelt som å plukke opp en fiende og kaste den på en vegg, møysommelig flytte en fiende til rett sted slik at du kan få tak i den, eller å bare bruke egenskapene de gir deg på riktig måte. For: Wario blir most, fryst, skjenka snydens, satt fyr på, forvandlet til en vampyr, zombifisert, sykelig overvektig, osv. Alt har sine positive og negative sider, men ofte må du utsette deg selv for en av disse tilstandene for å knuse en hindring eller komme inn i en hemmelig passasje. For, joa, spillene er spekka med hemmeligheter. Testa Wario Land 2 akkurat for å ta bilde, og jeg talte seks hemmelige avkroker i det andre rommet i spillet. Valutaene i spillene begrenser seg til unike skatter og enorme mengder mynter, men det holder. Mekanikkene er så godt skrudd sammen at selv om ting varierer ganske mye fra spill til spill (Wario er rimelig stiv og klønete i Wario Land, men en fuckings naturkraft i Wario Land 4), er det mye det samme uten at formelen noensinne blir gammal.
Og så er det siste salgspunkt: Wario Land 4 får spesiell omtale fordi det er lett ett av de særeste jævla spillene Nintendo noensinne har produsert. Galskapen som definerte Wario Ware-serien hadde sitt utspring her, og det er ekstremt tydelig at folka som lagde det hadde det artig på jobb. Hvert brett er en portal til et unikt område, og det oppsiktsvekkende i så måte er at nesten hvert eneste brett har et unikt grafikksett; alle ser nesten helt forskjellige ut. Dermed er du på en tropisk øy (komplett med hula-soundtrack
med vokal, på en
GBA, aner ikke hvordan de klarte det) ett øyeblikk, og i et digert fryselager eller en regnskog (med regneffekter på samtlige overflater) det neste. Spillene har også tonnevis av sære fiender; et digert piratspøkelse som bare brukes en gang i Wario Land 4, smultringkokker som slenger kaker i gapet til Wario, en boss som består av ei lita mus som svever rundt på en oppblåsbar teddybjørn... joa. Legg til at en av valutaene du samler i Wario Land 4 (CD-plater) ikke gir deg, som man kanskje skulle tro, musikk fra spillet; du får isteden en diger samling utelukkende bestående av eksperimentelle ambient/støysaker. Det er en låt med melodi i samlinga, mener jeg å huske, men annenhver takt er falsk.
Legg til at alle spillene er pisslange, forøvrig. Mange timer med koselig plattformaction. Wario Land 1 er klart det svakeste, og er et slags midtpunkt mellom Mario og Wario; fra og med Wario Land 2 kommer serien mer til sin rett, med - heldigvis - et formfullendt eksemplar i Wario Land 4. Hvis du bare vil spille ett av dem, ta det. Og med "ta det" så mener jeg så klart "kjøp det factory sealed på eBay og kopier det til PC-en din med en GBA-copier".
100% lovlig.