Martin, alltid sent ute med nye kule spill, har nå lekt seg nok med Walo til å kunne tvinge sitt inntrykk på verden.
Etter å ha ditcha heroic som var så latterlig at jeg ikke skjønte at jeg hadde spilt meg gjennom hele spillet en gang, så gikk jeg for legendary, noe som er balle helvetes vanskelig til tider. Faktisk så vanskelig at jeg blir pissur. Når jeg spiller med en kompis, derimot, er det helt greit. Jeg mener, greit nok, legendary skal være nettopp det; men skal det være på grensen til umulig hver gang det er mer enn 5 brutes? Riktignok går det greiere etter å ha spilt det intenst en stund, men den kan være riktig så straffende. Især hvis du skulle rote deg borti en litt dårlig checkpoint.
Brutes er ganske flotte å spille imot, de er passe harde og taktiske nok til at det er litt utfordring å banke dem, og man føler seg litt kul etter man har drept et kompani av dem. Gruntene har blitt litt mer kjekkas enn i tidligere spill hvor man bare slo dem ned som en ren ettertanke, og klarer faktisk å ta livet av deg om du er litt uoppmerksom. Skjønt, mesteparten av tida er de bare granatføde. Sniperne i de tidlige brettene er helt helt HELT homo, og dreper mye av flyten. Det hadde hjulpet å ha dem med i såpass lav grad som i 2-ern, hvor de var en litt vrien fiende, men ikke så til de grader at du bruker all tida di på å kikke forsiktig rundt neste hjørne. Dronene er totalt malplasserte. Mao, de burde nesten holdt seg til skjoldgutta, grunts, og en grei mengde brutes. Flood, derimot, er helt hjelpeløst lett å ta av dage, minus disse nye pure formene som kan velge å klatre opp på vegger og skyte på deg; noe som er helt homo. Forsøket på å hinte mot en høyere kollektiv bevissthet som er sånn passe sofistikert dreper mye av moroa med flood, som egentlig skal være viljeløse parasitter som bare spiser. Når de faktisk joiner deg for å ta seg av profeten, da er løpet kjørt. Then again, den pulserene house/technoen de kjører i bakgrunnen på alle flood-bretta er nydelig. Gjør meg akkurat passe anspent.
Våpna? Plasmapistolen er nærmest ubrukelig, bare slått av magnumen som nå er så elendig at du liksågodt kan hive den på fienden. SMG-en er tona ned til fordel for assaultrifla, men assaultrifla er bare piss på avstander større enn en halv meter uansett. Til tross for at spikeren har blitt beefa opp, føles den litt hjelpeløs. Plasmarifla har, om mulig, blitt enda mer genial, det er bare grisesynd at man ser så lite til den i campaignen. Kanskje litt urettferdig sterk, men den står i større grad som kontrast til battlerifla fremfor assault. Battlerifla er battlerifla, den får jobben gjort. Bittelitt større maxammo hadde gjort seg, men da hadde den kanskje blitt litt vel slem også. Spikern er i og for seg et greit nytt våpen, men funker best i tandem med plasmarifla. Mauleren er litt kul, men igjen, best i tandem med enten spker eller plasmarifle. Carbinen føles i stor grad uforandret bortsett fra at den er litt mer puslete enn battlerifla. Brute shot er grei nok, men litt vel ineffektiv mot kjøretøy (især når enkelte baner er så innmari kjøretøytunge). Rakettkasteren er fortsatt kul, men hvor faen har lock-onen blitt av? Alien-laungern er grei nok, men virker uferdig og mest en del av å ha alienvarianter av alle menneskevåpna. Samme med snipern. Menneskevarianten er grei og fin, men kanskje litt vel kraftig. Hammeren er kjekk, men milevis unna sverdet i håndterlighet. Spartan laser? Mjææææææ. Jeg er ikke helt overbevist om at den er funksjonell i det hele tatt. Brute-granatene er kule, selv om de er enda tyngre enn plasmagranatene å hive, og syklinga mellom de tre forskjellige granatene er litt vel tungvint. Maks to av hver-grensa er forståelig, men irriterende. Hadde foretrukket 2x3. Jeg orker ikke å telle med branngranatene som er beyond udugelige. Bobleskjoldene føler jeg er ubrukelige til noe som helst annet enn å gjøre deg til et lett melée-bytte, med mindre du er veldig flink til å storme frem og tilbake. De vanlige skjolda er i og for seg greie nok, og jeg ser absolutt potensialet. Regeneration-field beveger jeg meg for mye rundt til å dra noen nytte av, flare virker for treig til å gjøre noen reell nytte, minene har igjen bevegelsesproblemet og åpner for en mye mer puslete forsvarstaktikk enn den tradisjonelle raidinga walo liksom skal være all about. Dritkul er deirmot den som stjeler all energien din og sprenger på slutten. Låter som en ny kombo med battlerifla...
Jeg liker økt fokus på kjøretøy, selv om mongoosen er ræva for alt annet enn kjappe angrep (som gjør deg forferdelig åpen for angrep samtidig) og jeg har til gode å finne ut av hva fordelen med elefanten er. Chopperen er ålreit, ghosten har rett og slett blitt for bra. Skuddene skal være litt mer puslete enn som så. Eller i det minste fyre av litt treigere, som chopperen. Horneten er grei nok, men igjen bare et teit balansesuplement til bansheen, som er kul. Scorpionen er dritkul, men kan enkelt transformeres til en brennende grav. Warthogen er warthogen, og vil alltid være å-så-beinkul. Wraithen funker greit, men er litt vel anonym. Akkurat som to-seteren til brutes. Kjøretøy er liksom festlige nok, men man mangler raketter med lock-on og i det hele tatt en litt bedre sjanse mot dem om man er til fots.
Selve historien er grei nok, men jeg klarer ikke helt å bli engasjert, og ihvertfall ikke når Gravemind og Cortana avbryter HELE TIDA! Å nei, han er i hodet mitt! Jeg gir da faen, jeg fortsetter å drepe slemminger? Sentrale karer som Johnson, Hood, Keyes; sågar Arbiter og Master Chief – de føles uutviklet og uten noen historie knyttet til seg. Man aner konturene av en bakhistorie til Johnson etter det Truth sier til ham før Keyes avgår med døden (en scene som for øvrig var så intetsigende og påklistra at jeg fikk litt vondt – Master Chief er to korridorer ned, og Keyes bestemmer seg bare for å kræsje inn en pelikan og så bare stå og bli skutt?), men det skjer ikke noe mer (lol, må ha materiale til en Walo 4, ikke sant!), og Master Chief virker om mulig enda mer distansert til alt utenom et slags sykelig forhold til Cortana. Det er nesten så det ikke er ”Finish the Fight”, men heller ”The Hunt for Cortana”. Truths endelikt er ganske patetisk, meeen det blir litt spennende i og med at han også blir assimilert i Gravemind (går jeg ut ifra), og dermed enda mer moro for Walo 4. Jeg savner derimot såpass god historieutvikling som for eksempel i Walo 2, når eliten som ledet invasjonen av jorda blir stemplet som syndebukk og derfra gjort til Arbiter. En prima scene, spør du meg.
Det jeg derimot har hengt meg litt opp i er disse ”øynene” som er rundt omkring i The Ark (jeg har funnet rundt sju, ihvertfall) som tilsynelatende er tekster fra Forerunnerene som først skapte/utviklet flood (de kaller dem et eller annet festlig på H), gir meg litt samme følelsen som Cho’Arrim-tekstene rundt omkring i Metroid, en stygg nysgjerrighet etter å vite mye, mye mer. Clevar concept, men igjen bare underbyggende for en eventuell Walo 4.
Så ja, sammenraska historie, men god campaign, og leder mot en Walo 4, men ifølge diverse uttalelser spøker det jo for et spill til i serien. Spørsmålet er derfor, hvorfor ikke sørge for en god historie i dette spillet fremfor et fremtidig potensielt ikke-eksisterende spill? Og før noen foreslår det: fuck bøkene.
Dog, det sentrale med Walo er jo multien, og det har jeg faktisk ikke gått løs på enda, siden jeg ikke får internett på ei uke enda. Men jeg går egentlig ut ifra at det blir skamkult og at jeg kaster bort fire kvelder i uka i et år på det igjen. Så ja, klipp ut deler av veggen av tekst og diskuter, eller fortell meg at jeg er helt på jordet.