Så blei det spillkveld igjen i går med folk fra instituttet. Vi spilte en runde
String Railway som tok hele 45 minutter fordi vi lekte for mye med trådene, og vi så vel omtrent ut som katter der vi satt. Gubben var ikke med i går, men da jeg fortalte han om String Railway i dag så sa han "Det høres jo ut som noe han derre som laga Trains kunne funnet på", og jeg har vel aldri blitt stoltere av Jarle, for det er jo Hisashi Hayashi som står bak begge.

.
Siden vi hadde med oss ei som studerer legemiddelkjemi så måtte vi spille
Pandemic. Vi spilte to runder, men tapte begge gangene. Heldigvis så er det nesten like gøy å tape som å vinne i det spillet.
Så stakk jentene hjem, og vi fant frem kveldens piece de resistance -
Euphoria. Jeg hadde allerede forelsket meg i artworken, settingen og mekanikkene (ut fra det lille jeg hadde lest på forhånd). Settingen er...postapokalyptisk/Metropolis/1984 og brettet består av fire områder som hører til hver sin faksjon. Man har Euphorianerene som bor i en gylden by som ser ut som noe Fritz Lang kunne drømt om. Utenfor Euphorias murer bor...ehm...ødemarkingene (Wastelanders, red.anm) som hovedsaklig lever av jordbruk. I grottesystemer under bakken bor Subterranerne som borer brønner. Til slutt, høyt over byene bor Ikarittene i sine zeppelinere. De bryr seg mest om handel og vil helst være lykkelig uvitende om hva som foregår nede på bakken.
Hver faksjon har goder og ressurser knyttet til seg. Euphorianerne har energi og gull, Wastelanderne har frukt og leire, Subterranerne har vann og stein, og Ikarittene bryr seg ikke om noe annet enn glede (ja, det er en ressurs).
Man spiller som en som bestemmer over et lite knippe arbeidere, og målet med spillet er å få så mye autoritet over landområdene som mulig. Hver spiller starter med 10 autoritetsbrikker og den første som greier å bli kvitt alle ved å legge dem ut på brettet er vinneren.
Så dette er en "worker placer" i samme familie som Agricola, Lord of Waterdeep m.fl. bare ikke i det hele tatt siden det snur litt på flisa. Vanligvis i w.p.-spill så er det vanligvis ikke mulig å gjøre en handling som noen andre spillere nettopp har tatt. Her derimot er det fritt frem å gå akkurat der man vil, men om man setter ut en arbeider der det allerede står en arbeider, vil den gamle arbeideren gå tilbake til den spilleren som satte den ut først. Dette gir den andre spilleren en fordel fordi han ikke må bruke en hel runde på å ta arbeideren sin tilbake. Andre områder derimot er det plass til flere arbeidere, og det er ikke sikkert det er en fordel å være først siden godene man får endrer seg etter hvor mange som allere er der. Dette åpner for herlig spekulativt spill.
Men det beste av alt er hvordan arbeiderne faktisk er representert. De er d6-terninger der nummeret på terningen angir hvor smart arbeideren er. I dette spillet er det nemlig bra å ha arbeidere med høy moral (fordi det gir deg mulighet til å holde flere kort på hånden), og at de er så dumme som mulig. Hver gang man tar arbeidere av brettet så ruller man de nemlig, og om kunnskapen til arbeiderene (avgjort med terning) + den totale kunnskapen (som endrer seg når du gjør ting i spillet) noensinne er 16 eller høyere - Ja, da tar den smarteste arbeideren til vettet, gir deg fingeren og stikker av. Og vips så har du en mindre arbeider å hjelpe deg med. Du kan rekruttere nye heldigvis, men det krever selvsagt at du må skaffe de rette ressursene.
I starten av spillet så får man også utdelt fire rekrutter, hvorav man velger to man vil spille med. Den ene aktiv fra start, og den andre kan aktiveres senere hvis visse kriterier oppfylles. Disse rekruttene er et kort der det står noen egenskaper som blir gitt til arbeiderne, og de er igjen knyttet til en faksjon. Så foreksempel om man har en Subterraner-rekrutt vil man kunne hente mer vann eller stein enn hva andre faksjoner kan gjøre på de samme feltene. Noen av egenskapene til rekruttene er passive egenskaper mens andre igjen er aggro-dritt som f.eks. "hver gang noen andre ruller to eller flere like tall på arbeiderne så kan du stjele greier fra dem eller gi dem mer kunnskap (som er en dårlig deal)". Dette gjør at det føler mer personlig enn andre spill i samme sjanger, og spill kan variere fra gang til gang ut i fra hvilke egenskaper du har til rådighet.
Hva mer hva mer hva mer... Jo, man har markeder da som man kan bygge. Men om man ikke deltar på byggingen av et marked så får man heller ikke putte en autoritets-stjerne der (ikke med en gang i allefall), og om man ikke har autoritet på et marked så får man en ulempe som hjemsøker deg helt til du greier å få autoritet der. Han ene jeg spilte med i går manglet autoritet på to markeder og den ene ulempen var at hver gang han trilla 2 måtte han gi fra seg en ressurs, og den andre ulempen var at hver gang han rulla 5 måtte han også gi fra seg en ressurs. Markedene er også tilfeldige fra gang til gang, så man veit aldri hva for noe dritt som måtte dukke opp.
Det er mange detaljer jeg har utelatt, men de som er interessert får lese seg opp på reglene, eventuelt bare SCHÖP den!
Jeg er vanligvis ikke fan av spill med terninger og den flaksen det tilfører, men det passer perfekt i denne type spill! W.p.-spill er ofte veeeeldig tørre og deterministiske men i Euphoria gjør terningene, de tilfeldige markedene og det store utvalget av rekrutter at det faktisk er veldig spennende og spillet kan variere stort fra gang til gang.
Jeg spilte det også med Jarle i dag tidlig, og det funker godt som 2-spiller også, men jeg tror 5 spillere er en sweet spot. Det funker også opp til 6 spillere, noe som passer utmerket siden vi ofte er såpass mange på spillkveld.
Så hva synes jeg? Det eier.
Definitivt det beste worker placement-spillet jeg noensinne har spilt (og jeg har spilt en del).
Det kan være mange regler og mye å ta innover seg med en gang, men nye spillere bør fokusere på å skaffe ressurser og goder knyttet til faksjonen til sin aktive rekrutt. Spillet åpner seg gradvis, og før man veit ordet av det så er alle med på notene og forsøker å dælje autoritet over brettet.