No! They hold the advantage!
'Tis a troubling foe!
Strength in numbers, Arisen!
'Tis no ordinary wolf!
Ellers, det begynner å løsne her nå, føler jeg. Tok en kvist hvor jeg skulle toge nordover fra Gran Soren, og bestemte meg like greit for å dytte flaksen såpass at jeg bare gønna på selv om det ble natt. Det viste seg at Assassin av typen fersk var mer enn nok for å holde både billige og dyre ulver, snøfurier og zombier unna, så jeg følte meg forholdsvis barsk da jeg returnerte neste morra etter å ha dinga sånn cirka fem levler og flere Vocation Ranks. Og så møtte jeg denne sjarmerende karen.
På teksten står det "rarities", men jeg kan sverge på at jeg hørte "relatives" i spillet.
Jeg vil vel kanskje beskrive dette litt som en slags miks mellom Dark Souls og Nier, uten at det dermed betyr at historien er noe bra. Den visuelle stilen er veldig Nier, og det at ting er såpass løst og at du bare kan rase rundt som du vil; bredden er mer Souls, og øh at det så klart er litt døllere enn Nier. Det er ikke helt der at du etter hvert får magi som gjør spillet til en bullet-hell-skyter, dessverre.