Hva gjør det verdt å hate?
Er det rett og slett bare det at man ikke klarer å legge fra seg det faktum at spillet var i produksjon en mannsalder?
Svak trolling ohoi. Det er ikke verdt å hate Duke Nukem Forever, men det er derimot verdt å spille det for å se hvordan et spill blir når det stiftes sammen av et knippe ideer ingen egentlig helt veit hvorfor ble realisert ut over at sjefen så det i et annet spill for noen år siden og syntes det var stilig. DNF benytter seg av samtlige FPS-triks som ble fasa ut rundt årtusenskiftet; "bosskamper" hvor bossen er en større utgave av en vanlig fiende bare med tre tusen ganger mer HP, faens plattformsekvenser hvor du enten ikke kan se skikkelig når du må hoppe, eller så bare spretter du rundt siden den skitkule hinderløypa utviklerne laget var for vanskelig å navigere ved egen maskin, og øyeblikket hvor jeg nesten begynte å gråte: Bilsekvensen hvor kjerra stopper etter fem minutter sånn at du må ut og finne mer bensin.
Mer da: Flere av brettene bærer synlig preg av at de måtte klippes til for å få spillet til å henge sammen, våpnene føles av en eller annen grunn mindre kraftige enn i Duke 3D, og - vel - flere av sekvensene i spillet er kopiert og limt flere ganger, inklusive den siste bosskampen. Og, så klart, spillet demonstrerer et kvinnesyn som går ganske mange mil forbi det man så i Duke 3D og over i usminka kvinneforakt. For meg føltes det omtrent like elegant og gjennomtenkt som det ville gjort hvis f.eks. Marcus Fenix i Gears of War hadde referert til Cole som "fuckin' nigger", eller noe.
Og, igjen, at du velger deg ut faens Duke Nukem Forever som noe verdt å forsvare er litt gåtefullt. Spill Bulletstorm for noe som er faktisk artig, en milliard ganger bedre designet og ikke sier at livet til kjerringer ikke er verdt noe.
Og hvis du kommer med "eh men mye prating i Bulletstorm a" så skal jeg spille sekvensen fra starten av Hive-brettet i DNF for deg konstant neste gang du kommer på besøk.