Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Rundet Megaman 2 i dag! Er ganske stolt, fordi det er mitt første. Skal skaffe de andre på VC og. Dessuten fant jeg ut at en nyere bekjent av meg elsker NES/SNES-eraen noe ingen av mine andre venner gjør, så jeg har endelig en å coope skikkelig med. Kom over 100% lengre enn det jeg tidligere har klart på Contra 3.
Grattis, Megaman er ganske hardcore. Når det er sagt så er Megaman 2 det desidert letteste i serien, så... lykke til videre. Jeg vil kanskje anbefale Megaman 4 som neste, så Megaman 3 og så til slutt Megaman 1, hvis du tenker på vanskelighetsgrad. Men, igjen, Megaman 1 er rimelig stusselig å spille nå om dagen (med mindre du spiller Powered Up til PSP, som er helt frickin' sweet) siden det ikke har på langt nær så god brett- og bossdesign og er så brutalt vanskelig. Så da kan det være greit å ta det tidlig sånn at du avslutter med noe bra (Megaman 3).
Grunnen til at jeg ikke nevner Megaman 5 og 6 er at de er noe drit og bare verdt å spille gjennom hvis du er hardbarka fan, siden brettdesignen stort sett er et jævla rot til tross for at det er noen gode ideer ute og går. Bruk heller tid på 9 og 10. Som igjen er de aller mest brutale, så... lykke til, som nevnt.
Grunnen til at jeg ikke nevner Megaman 5 og 6 er at de er noe drit og bare verdt å spille gjennom hvis du er hardbarka fan, siden brettdesignen stort sett er et jævla rot til tross for at det er noen gode ideer ute og går. Bruk heller tid på 9 og 10. Som igjen er de aller mest brutale, så... lykke til, som nevnt.
Vel, jeg hadde veldig lite problemer med toeren, banene var ganske korte og det viktigste var å memorisere og bosser gikk som regel unna på sekunder. Så jeg er klar for vanskeligere spill. Men det var veldig moro, skal nok spille resten~~~~
Uansett, burde jeg droppe å kjøpe eneren og heller gå for den remaken? Har tro på at det er bedre gameplay-messig, men wow så stygt det er.
Uansett, burde jeg droppe å kjøpe eneren og heller gå for den remaken? Har tro på at det er bedre gameplay-messig, men wow så stygt det er.
Hvis det er Megaman Powered Up du tenker på så burde du skaffe det hvis du har en PSP, er lett hundre timer spilletid der siden de har utvida det enormt i alle retninger. Vær obs på at det også finnes en PSP-remake av Megaman X, som heter Maverick Hunter eller noe, og Megaman X er - ifølge min ikke spesielt ydmyke mening - noe drit i forhold til ånkli Megaman, siden de bytta ut god design og straight-up action med teite kamper og gimmicks.
Ser ikke helt det med at Powered Up er så stygt forøvrig, det er mekka i en ganske sjarmerende chibi-stil som passer veldig bra. Synes jeg.
En trailer passer vel:
Ser ikke helt det med at Powered Up er så stygt forøvrig, det er mekka i en ganske sjarmerende chibi-stil som passer veldig bra. Synes jeg.
En trailer passer vel:
Jeg er kanskje litt late to the party, men jeg driver på med Red Dead Redemption for tiden og det er ganske gøy. På tross av alle grininga om bugs og annet rask har det fungert feilfritt hos meg (kanskje noe patchings, kanskje overdreven grining?) og jeg har holdt helvete med banditter, duellert med kjeltringer, skutt fugler og bedrevet diverse cowboyaktiviteter. Er i ferd med å
, hvor mye har jeg igjen? Virker som jeg har spilt jævlig mye, så jeg er litt overrasket over hvor langt det er. Uansett er dette allerede mye bedre enn GTA4.
krysse elva over til Mexico
Ruller Fallout 3 + masse mods, det er ganske så kos. Slår meg at det er jævlig brukket, men den gamle PC-RPGern i meg orgasmer litt hele tiden, en slags sense of discovery. Jeg børna gjennom det på første gjennomspill, så nå tar jeg det rimelig rolig og sjekker ut alt. Har alle DLC pakkene så tror nok jeg kommer til å holde på med det en stund.
Ihvertfall til jeg får sånn internett hjemme og poopsocker WoW i vente på expansion (patch 4.0.1 kommer vel snart!), også må jo Civ 5 testes i multi, tror det kan bli episkt med litt tålmodige samspillere.
Ihvertfall til jeg får sånn internett hjemme og poopsocker WoW i vente på expansion (patch 4.0.1 kommer vel snart!), også må jo Civ 5 testes i multi, tror det kan bli episkt med litt tålmodige samspillere.
Foruten Dead Rising 2 og Planescape Torment som alle allerede vet at eier har det gått i to spill på Wiien i det siste. Et grisevanskelig og et latterlig enkelt.
Batman: The Brave & The Bold er basert på den fornøyelige Cartoon Network serien. Det inneholder 4 separate eventyr som er formet som episoder av serien ned til at det starter med en litt tullete frittstående historie før introen fra serien ruller og så kommer aftenens hovedatraksjon. Som i serien slår Batman seg sammen med forskjellige folk i hver episode og disse blir det da player 2 sin jobb å styre. Det er såklart og forskjellige skurker man skal hamle opp med hver gang. I første oppdrag teamer man fek.s opp med Robin og bekjemper Cat Man og Catwoman som har slått seg sammen og med en magisk krystall gjør om Gothams borgere til katter. Selvfølgelig blir og Bats og Robin gjort om til katter underveis. Katter som beholder hver sin maske og kappe.
Som man skjønner er ikke dette den samme Batman som i Arkham Asylum. Om noe minner det mer om en blanding av seriene fra sølvalderen (fra 50 til 70-tallet) og den klassiske TV-serien med Adam West. Som tegnefilmen er det såklart mynta på unger, men alikevel smart nok til å ha med referanser for oss voksne nerdene. Når de greier å få med Uncle Sam plakaten som brukes til å promotere Arkham City så vet du at de ikke leker.
Det gjør man derimot med gameplayet. Det er en rimlig standard 2D platformer hvor man får leke seg med alt dillet til Bats og co. Man plukker opp mynter fra døde skurker som man så oppgraderer bataranger og lignende med. Akkurat som i Lego spilla som dette minner om kan man ikke dø, man bare mister litt mynter når man går tom for energi. Ergo er spillet altfor lett, men om man liker den gudsforbannede flaggermusmannen så er det grei skuring. Og pluss for at det har veldig lekker grafikk og animasjoner tatt rett ut fra serien. Det merkes at de har samarbeida med Cartoon Network sine folk. Såklart de samme folka som har stemmene og så Batman er den samme som i Arkham. Billig er det også med veiledende pris på 300 spenn.
Robox ble sluppet på Wiiware forrige fredag og får meg til å ræge. Ikke fordi det er dårlig, men fordi vansklighetsgraden er på NES nivå. Man spiller en liten Wall-E'ete robot som blir sendt ned på en planet for å utforske. Det går galt og han kræsjer så de fleste systemene blir slått ut. Heldigvis for roboten havner noen små dyr inni ham og disse er av en eller annen grunn smarte nok til å kunne reparere ham. Hver gang et av dyra gjør noe inni roboten brukes det opp så derfor må roboten ut å finne blokker med rav som inneholder fler av dem.
Som roboten er spillet en 2D platformer med ganske Machinariumete grafikk. Til å begynne med kan man bare hoppe og dukke, men etterhvert som man finner fler dyr åpnes det for fler egenskaper. Det foregår i en åpen metroidvaniaete verden så backtracking er en del av spillets navn. Problemet er som sagt vanskligheten. Roboten tåler bare tre treff og så blir man dumpa tilbake til siste checkpoint. Noen av fiendene i spillet (fluene
) får meg til å ræge hardere enn på lenge. Det er ikke urettferdig, men jævla frustrerende, omtrent som Blaster Master. Vistnok er mere liv en av power upene man kan score og det trengs.
Når man så finner litt av denne mytiske raven vrir man Wiimoten i pekemodus og trer inn i roboten. Da blir spillet mer som Lost Vikings hvor man må prøve seg fram med de små rakkerne for å se hvem som kan gjøre hva. Her er en ledning som er blitt kappet over, løsninga er såklart å bruke et dyr som leder elektrisitet. Der er det noen klosser som blokker veien, bruk den store streke til å slå dem vekk. Foreløpig er det ikke særlig utfordrende, men koselig å slappe av med når man har ræga seg forbi enda en forferdelig hoppeseksjon som roboten.
Alt i alt et merkelig spill, men jeg liker det jeg ser.
Batman: The Brave & The Bold er basert på den fornøyelige Cartoon Network serien. Det inneholder 4 separate eventyr som er formet som episoder av serien ned til at det starter med en litt tullete frittstående historie før introen fra serien ruller og så kommer aftenens hovedatraksjon. Som i serien slår Batman seg sammen med forskjellige folk i hver episode og disse blir det da player 2 sin jobb å styre. Det er såklart og forskjellige skurker man skal hamle opp med hver gang. I første oppdrag teamer man fek.s opp med Robin og bekjemper Cat Man og Catwoman som har slått seg sammen og med en magisk krystall gjør om Gothams borgere til katter. Selvfølgelig blir og Bats og Robin gjort om til katter underveis. Katter som beholder hver sin maske og kappe.
Som man skjønner er ikke dette den samme Batman som i Arkham Asylum. Om noe minner det mer om en blanding av seriene fra sølvalderen (fra 50 til 70-tallet) og den klassiske TV-serien med Adam West. Som tegnefilmen er det såklart mynta på unger, men alikevel smart nok til å ha med referanser for oss voksne nerdene. Når de greier å få med Uncle Sam plakaten som brukes til å promotere Arkham City så vet du at de ikke leker.
Det gjør man derimot med gameplayet. Det er en rimlig standard 2D platformer hvor man får leke seg med alt dillet til Bats og co. Man plukker opp mynter fra døde skurker som man så oppgraderer bataranger og lignende med. Akkurat som i Lego spilla som dette minner om kan man ikke dø, man bare mister litt mynter når man går tom for energi. Ergo er spillet altfor lett, men om man liker den gudsforbannede flaggermusmannen så er det grei skuring. Og pluss for at det har veldig lekker grafikk og animasjoner tatt rett ut fra serien. Det merkes at de har samarbeida med Cartoon Network sine folk. Såklart de samme folka som har stemmene og så Batman er den samme som i Arkham. Billig er det også med veiledende pris på 300 spenn.
Robox ble sluppet på Wiiware forrige fredag og får meg til å ræge. Ikke fordi det er dårlig, men fordi vansklighetsgraden er på NES nivå. Man spiller en liten Wall-E'ete robot som blir sendt ned på en planet for å utforske. Det går galt og han kræsjer så de fleste systemene blir slått ut. Heldigvis for roboten havner noen små dyr inni ham og disse er av en eller annen grunn smarte nok til å kunne reparere ham. Hver gang et av dyra gjør noe inni roboten brukes det opp så derfor må roboten ut å finne blokker med rav som inneholder fler av dem.
Som roboten er spillet en 2D platformer med ganske Machinariumete grafikk. Til å begynne med kan man bare hoppe og dukke, men etterhvert som man finner fler dyr åpnes det for fler egenskaper. Det foregår i en åpen metroidvaniaete verden så backtracking er en del av spillets navn. Problemet er som sagt vanskligheten. Roboten tåler bare tre treff og så blir man dumpa tilbake til siste checkpoint. Noen av fiendene i spillet (fluene
) får meg til å ræge hardere enn på lenge. Det er ikke urettferdig, men jævla frustrerende, omtrent som Blaster Master. Vistnok er mere liv en av power upene man kan score og det trengs. Når man så finner litt av denne mytiske raven vrir man Wiimoten i pekemodus og trer inn i roboten. Da blir spillet mer som Lost Vikings hvor man må prøve seg fram med de små rakkerne for å se hvem som kan gjøre hva. Her er en ledning som er blitt kappet over, løsninga er såklart å bruke et dyr som leder elektrisitet. Der er det noen klosser som blokker veien, bruk den store streke til å slå dem vekk. Foreløpig er det ikke særlig utfordrende, men koselig å slappe av med når man har ræga seg forbi enda en forferdelig hoppeseksjon som roboten.
Alt i alt et merkelig spill, men jeg liker det jeg ser.
Hah, ikke hørt om Robox engang så det var et nyttig tips.
Her i går'n går det i Professor Layton and the Unwound Future, eller Professor Layton and the Time Fuckers som det sikkert kommer til å hete i Norge siden de bytter navn på spillene i Europa uten noen tydelig grunn. For å si det sånn så er det ikke så vanvittig mye nytt siden sist, bortsett fra at historien er enda mer komplisert og usammenhengende enn i begge de to tidligere spillene til sammen. Begynner å nærme meg siste akt og jeg har enda ikke fått se skurken, for eksempel. Uansett, plottet er sånn at Layton og Luke får et brev fra Luke bare at han er ti år eldre og så reiser de framover i tida til framtidas London og der er det skumle saker på gang og så må de løse gåter for å redde verden.
Ja. Det er en ting jeg liker veldig godt, og det er at gåtene jevnt over er bedre enn i det forrige spillet. Med det mener jeg at de aller fleste gåtene er enten visuelle, logiske eller en kombinasjon av de to, og det er de gåtene jeg er best på. Det betyr ikke at det er greit at de for tredje faens gang inkluderer sånne sliding tile-oppgaver som du er pukka nødt til å løse hvis du vil komme videre i spillet. Gåten hvor du skal sage opp en plankebit og så kombinere bitene du får til et kvadrat dukker også opp igjen, to ganger. Og jeg husker ikke akkurat hva de handla om, men det var to gåter rett etter hverandre ganske tidlig i spillet som var helt like. Hrm.
Uansett er det mest gode gåter, grafikken er fortsatt flott, musikken er fortsatt blikkboks-trekkspill, historien får fortsatt en ny twist hvert kvarter og stemmen til Luke er fortsatt irriterende. Høres ut som Layton, dette her. Plukk det opp hvis du ikke ble lei etter Diabolical Box.
Ja, og så har jeg endelig begynt å spille litt Puzzle Quest 2 i ledige stunder. Det er fortsatt Bejeweled bare med RPG-lite pakka rundt, men alt er strømlinjeforma. Istedenfor et verdenskart har du nå et mye mer omfattende kart som fokuserer på ett enkelt sted, en liten landsby og en diger donjon som ligger under den (iallfall foreløpig). Det renner hele tiden inn ærender du må gjøre, noe som uten unntak innebærer å gå et sted og denge en kis ved å spille Bejeweled. Hvis du først kommer inn i det, er dette heroin siden Bejeweled-delen gir fordeler i rollespillet og omvendt.
Puslinga er litt endret slik at du nå ikke samler XP eller gull på brettet (enda godt, siden det var en teit distraksjon i eneren), alt du gjør på brettet har bare noe å si for akkurat den ene kampen du spiller. Noe jeg liker veldig godt er at du får mange flere spesial- og magiske angrep enn i eneren, slik at du har flere muligheter til å variere taktikkene dine avhengig av hva slags motstander du møter. Det er ingen straff for å tape en kamp (tvert imot får du litt XP for det), så hvis du feiler er det bare å prøve igjen. Flere av kampene har også noen små twists, som for eksempel kampen mot isbjørnbossen som starter med noen støpte brikker i nederste rad som må sprenges for å forsvinne, og en hel bunke med +5-hodeskaller. Alt av spesielle handlinger du foretar deg har også et pusle-minispill du må gjennom, sånt som låsdirking, skattesanking og å mekke magiske greier. Resultatet er et mye mer variert spill enn eneren, som føles mindre som en meningsløs grind.
Problemet er bare at det fortsatt føles meningsløst. Jeg aner fortsatt ikke hva poenget med historien er; riktignok var det en video på starten som forklarte et par ting, men det var dølt og ga ingen mening så øynene mine gled i kryss mesteparten av tida. Uansett går du bare mellom masse småoppdrag uten at det føles som om du jobber mot noe mer enn å sanke XP og gear. Grafikken kunne også vært litt bedre, selv om de håndtegnede figurene har en del sjarm. Forøvrig er heltinna mi - Bacon-Guri - Assassin siden hun viser mest kløft og er ganske sexylubben. Ja, og på menyskjermen er det en glassmosaikk av en kvinnelig Paladin som minst har downs syndrom. Observe:
Uansett: Dette er fortsatt Puslekvist, bare mindre irriterende i lengden. Færre mongo kamper hvor fienden har superangrep som brukes hele jævla tida, flere counters når superangrepene først dukker opp, og den samme avhengighetsskapende kjernen som tidligere. Ikke helt top notch men helt kurant tidtrøyte.
Her i går'n går det i Professor Layton and the Unwound Future, eller Professor Layton and the Time Fuckers som det sikkert kommer til å hete i Norge siden de bytter navn på spillene i Europa uten noen tydelig grunn. For å si det sånn så er det ikke så vanvittig mye nytt siden sist, bortsett fra at historien er enda mer komplisert og usammenhengende enn i begge de to tidligere spillene til sammen. Begynner å nærme meg siste akt og jeg har enda ikke fått se skurken, for eksempel. Uansett, plottet er sånn at Layton og Luke får et brev fra Luke bare at han er ti år eldre og så reiser de framover i tida til framtidas London og der er det skumle saker på gang og så må de løse gåter for å redde verden.
Ja. Det er en ting jeg liker veldig godt, og det er at gåtene jevnt over er bedre enn i det forrige spillet. Med det mener jeg at de aller fleste gåtene er enten visuelle, logiske eller en kombinasjon av de to, og det er de gåtene jeg er best på. Det betyr ikke at det er greit at de for tredje faens gang inkluderer sånne sliding tile-oppgaver som du er pukka nødt til å løse hvis du vil komme videre i spillet. Gåten hvor du skal sage opp en plankebit og så kombinere bitene du får til et kvadrat dukker også opp igjen, to ganger. Og jeg husker ikke akkurat hva de handla om, men det var to gåter rett etter hverandre ganske tidlig i spillet som var helt like. Hrm.
Uansett er det mest gode gåter, grafikken er fortsatt flott, musikken er fortsatt blikkboks-trekkspill, historien får fortsatt en ny twist hvert kvarter og stemmen til Luke er fortsatt irriterende. Høres ut som Layton, dette her. Plukk det opp hvis du ikke ble lei etter Diabolical Box.
Ja, og så har jeg endelig begynt å spille litt Puzzle Quest 2 i ledige stunder. Det er fortsatt Bejeweled bare med RPG-lite pakka rundt, men alt er strømlinjeforma. Istedenfor et verdenskart har du nå et mye mer omfattende kart som fokuserer på ett enkelt sted, en liten landsby og en diger donjon som ligger under den (iallfall foreløpig). Det renner hele tiden inn ærender du må gjøre, noe som uten unntak innebærer å gå et sted og denge en kis ved å spille Bejeweled. Hvis du først kommer inn i det, er dette heroin siden Bejeweled-delen gir fordeler i rollespillet og omvendt.
Puslinga er litt endret slik at du nå ikke samler XP eller gull på brettet (enda godt, siden det var en teit distraksjon i eneren), alt du gjør på brettet har bare noe å si for akkurat den ene kampen du spiller. Noe jeg liker veldig godt er at du får mange flere spesial- og magiske angrep enn i eneren, slik at du har flere muligheter til å variere taktikkene dine avhengig av hva slags motstander du møter. Det er ingen straff for å tape en kamp (tvert imot får du litt XP for det), så hvis du feiler er det bare å prøve igjen. Flere av kampene har også noen små twists, som for eksempel kampen mot isbjørnbossen som starter med noen støpte brikker i nederste rad som må sprenges for å forsvinne, og en hel bunke med +5-hodeskaller. Alt av spesielle handlinger du foretar deg har også et pusle-minispill du må gjennom, sånt som låsdirking, skattesanking og å mekke magiske greier. Resultatet er et mye mer variert spill enn eneren, som føles mindre som en meningsløs grind.
Problemet er bare at det fortsatt føles meningsløst. Jeg aner fortsatt ikke hva poenget med historien er; riktignok var det en video på starten som forklarte et par ting, men det var dølt og ga ingen mening så øynene mine gled i kryss mesteparten av tida. Uansett går du bare mellom masse småoppdrag uten at det føles som om du jobber mot noe mer enn å sanke XP og gear. Grafikken kunne også vært litt bedre, selv om de håndtegnede figurene har en del sjarm. Forøvrig er heltinna mi - Bacon-Guri - Assassin siden hun viser mest kløft og er ganske sexylubben. Ja, og på menyskjermen er det en glassmosaikk av en kvinnelig Paladin som minst har downs syndrom. Observe:
Uansett: Dette er fortsatt Puslekvist, bare mindre irriterende i lengden. Færre mongo kamper hvor fienden har superangrep som brukes hele jævla tida, flere counters når superangrepene først dukker opp, og den samme avhengighetsskapende kjernen som tidligere. Ikke helt top notch men helt kurant tidtrøyte.
Burde også nevne at Puzzle Quest 2 har MP, som, for meg ihvertfall - spesielt nå som jeg ikke har internett - var ett stort trekkplaster. Ettersom det er ca. 100 ganger morsommere å spille mot ekte mannfolk.
Men ja, sinpleplayeren holder ikke så veldig lenge, nettopp fordi du må ha downs for å fortsette etter at "TEH SHINE" renner av. Presentasjonen er også veldig, veldig, veldig stygg, nesten verre enn det første.
Men ja, sinpleplayeren holder ikke så veldig lenge, nettopp fordi du må ha downs for å fortsette etter at "TEH SHINE" renner av. Presentasjonen er også veldig, veldig, veldig stygg, nesten verre enn det første.
Lasta ned gratis L4D2-DLC siden jeg er en del av mesterrasen og testa The Sacrifice. Alt i alt må jeg si det var en veldig solid campaign, ikke like bra som de vanlige fem men usammenliknbart med den kjedelige mølja som var Crash course. Varierte omgivelser, og jeg kan se at de prøvde å variere crescendo eventsa også.
Selvfølgelig er jo de andre spillerne en stor faktor for opplevelsen. Laget mitt besto av en god fyr, en middels fyr som dessverre likte å kaste for mange ubrukelige bile bombs og en som likte å få seg selv drept ved å løpe en mil unna oss. Helt i slutten da en av oss må ofre oss så nevnte jeg at noen måtte ned for å gjøre det. Til tross for at jeg var den som hadde tatt meg av mesteparten av drittarbeidet sa han middels gode "you." Siden jeg er for kul til å nekte stakk jeg en sprøyte adrenalin i armen min, hoppet ned og startet generatoren fordi jeg er kul sånn
Forresten så var det litt laber slutt, fikk ingen scene som viste døden eller noe, skjermen fadet vekk med en gang jeg hadde skrudd på generatoren.
Selvfølgelig er jo de andre spillerne en stor faktor for opplevelsen. Laget mitt besto av en god fyr, en middels fyr som dessverre likte å kaste for mange ubrukelige bile bombs og en som likte å få seg selv drept ved å løpe en mil unna oss. Helt i slutten da en av oss må ofre oss så nevnte jeg at noen måtte ned for å gjøre det. Til tross for at jeg var den som hadde tatt meg av mesteparten av drittarbeidet sa han middels gode "you." Siden jeg er for kul til å nekte stakk jeg en sprøyte adrenalin i armen min, hoppet ned og startet generatoren fordi jeg er kul sånn
Forresten så var det litt laber slutt, fikk ingen scene som viste døden eller noe, skjermen fadet vekk med en gang jeg hadde skrudd på generatoren.
Men vi venter på Jim Sterling sin anmeldelse, så har jeg spilt gjennom Castlevania: Lords of Shadow. Det der spillet som bare het Lords of Shadow ganske lenge fordi ingen ville gjettet at det var et Castlevania-spill.
For å starte med navnet; bortsett fra at hovedpersonen kaller seg Belmont (etter fjellene hvor han vokste opp) og at han bruker en pisk, så kunne dette vært et hvilket som helst fantasyspill, for settingen er så generisk som du får den. Du slåss mot varulver, warger, gobliner, troll, edderkopper, og skjeletter. Musikken høres ut som noe Howard Shore kunne laget, og det er kun en Castlevania-låt i hele spillet, og da kun som en homage. Gameplayet går ut på å God of War-e det opp, speil- og lyspuzzles som ikke har vært interessante siden Zelda på N64, braintwisters ala 7th Guest, og klatring hvor den eneste utfordringen ligger i å posisjonere deg hvor designerne tillater deg å hoppe videre (ikke så godt å vite alltid).
Det er flust med dårlige designavgjørelser og irritasjonsmomenter som og PRESS X NOT TO DIE-sekvenser. Tilogmed en enkel ting som å åpne en dør krever fire-fem QTE-er.
Slåssinga er ikke så ille. Det er passe gowete men går mer på timing enn på button mashing og combomemorisering. Skal likevel sies at jeg ikke sjelden prøvde en standard firkant-firkant-trekant-combo, som er Kratos sitt blockbreaker-angrep. Omtrent alle fiendene i spillet kan blokkere angrep, og da er det heller uhendig at alle de sterkeste angrepene dine er så treige at fiendene enten får tid til å komme seg ut av veien eller avbryte deg. Og siden Gabriel bruker en pisk og ikke et våpen som gjør skade, tar det veldig lang tid å drepe mange fiender. Du blir aldri sterkere men er stuck med de samme standardangrepene gjennom hele spillet, men du kan kjøpe nye comboer og angrep med EXP. En spesiell kamp mot en rustning og tre skjeletter tok meg nesten ti minutter, men du vil etterhvert få spesialangrep som lar deg cheese mange kamper. Min favoritt for å avslutte en kamp fort var å få alle fiendene på en side, for så å ta fram Holy Cross og grille dem. Det koster mesteparten av lysmagien din men er verdt det. Jepp, Gabriel kan bruke både lys og mørk magi, og du fyller disse ved å absorbere "nøytral magi" fiender dropper ved å holde inne venstre thumbstick for lys, eller høyre for mørk. Å bruke magi gjør kampene mer levelige; har du lys magi aktivert vil du regenerere liv for hvert slag du får inn, mens mørk øker skaden du gjør (men ikke nevneverdig mye). Magien du har aktivert modifiserer også sub-våpnene dine. F.eks gjør lys magi+holy water at du blir usårlig i en stund, mens mørk+silver daggers lar deg kaste eksplosive kniver. Spillet har også noe kalt Focus, som gjør at hvis du slår fiender uten å ta skade på en stund vil de begynne å droppe nøytral magi per slag istedenfor per kill. Veldig hendig med tanke på hvor lange mange kamper er. (Og hvis jeg kan klage på en ting til, hvorfor må alle fiender som er klassifisert som "Big" ha ground pound-angrep som slår deg på ræva? Det blir virkelig old etterhvert)
Storyen er så som så. Fryktelig banal og klisjé, men tar av helt på slutten, og epilogen gjorde meg faktisk interessert i en oppfølger. Stemmeskuespillet er det ingenting å si på, med en knallgod Robert Carlyle og Patrick Stewart i hovedrollene gjør at du nesten glemmer at manuset er ultraklisje. Men når jeg har nevnt stemmene må jeg også nevne et annet irritasjonsmoment. Hvis det er en annen person i nærheten av deg kan du ta deg faen på at de vil loope de samme tre catchphrasene igjen og igjen hvert 30. sekund og det er til å bli spik spenna gærn av. Når jeg holder på å slåss mot tre greater lycantrophes trenger jeg virkelig ikke å bli konstant minnet på at jeg har to av fire krystaller igjen å hente. Bosser taunter deg hele tida, og når Chupacabraen har stjelt alle kreftene dine for ennte gang roper ARE YOU BLIND? og CAN YOU SEEEEE MEEEE??? mens du gjør spillets tyvende speil/lys-puzzle få dem tilbake vil du spørre deg selv om det faktisk var noen som playtestet dette.
Grafikken er avsindig lekker og er noe av det beste jeg har sett, og enkelte bosskamper er skikkelig fete, men alt i alt er spillet ekstremt derivativt, middelmådig, og absolutt ikke noe jeg kan anbefale eksisterende Castlevania-fans.
For å starte med navnet; bortsett fra at hovedpersonen kaller seg Belmont (etter fjellene hvor han vokste opp) og at han bruker en pisk, så kunne dette vært et hvilket som helst fantasyspill, for settingen er så generisk som du får den. Du slåss mot varulver, warger, gobliner, troll, edderkopper, og skjeletter. Musikken høres ut som noe Howard Shore kunne laget, og det er kun en Castlevania-låt i hele spillet, og da kun som en homage. Gameplayet går ut på å God of War-e det opp, speil- og lyspuzzles som ikke har vært interessante siden Zelda på N64, braintwisters ala 7th Guest, og klatring hvor den eneste utfordringen ligger i å posisjonere deg hvor designerne tillater deg å hoppe videre (ikke så godt å vite alltid).
Det er flust med dårlige designavgjørelser og irritasjonsmomenter som og PRESS X NOT TO DIE-sekvenser. Tilogmed en enkel ting som å åpne en dør krever fire-fem QTE-er.
Slåssinga er ikke så ille. Det er passe gowete men går mer på timing enn på button mashing og combomemorisering. Skal likevel sies at jeg ikke sjelden prøvde en standard firkant-firkant-trekant-combo, som er Kratos sitt blockbreaker-angrep. Omtrent alle fiendene i spillet kan blokkere angrep, og da er det heller uhendig at alle de sterkeste angrepene dine er så treige at fiendene enten får tid til å komme seg ut av veien eller avbryte deg. Og siden Gabriel bruker en pisk og ikke et våpen som gjør skade, tar det veldig lang tid å drepe mange fiender. Du blir aldri sterkere men er stuck med de samme standardangrepene gjennom hele spillet, men du kan kjøpe nye comboer og angrep med EXP. En spesiell kamp mot en rustning og tre skjeletter tok meg nesten ti minutter, men du vil etterhvert få spesialangrep som lar deg cheese mange kamper. Min favoritt for å avslutte en kamp fort var å få alle fiendene på en side, for så å ta fram Holy Cross og grille dem. Det koster mesteparten av lysmagien din men er verdt det. Jepp, Gabriel kan bruke både lys og mørk magi, og du fyller disse ved å absorbere "nøytral magi" fiender dropper ved å holde inne venstre thumbstick for lys, eller høyre for mørk. Å bruke magi gjør kampene mer levelige; har du lys magi aktivert vil du regenerere liv for hvert slag du får inn, mens mørk øker skaden du gjør (men ikke nevneverdig mye). Magien du har aktivert modifiserer også sub-våpnene dine. F.eks gjør lys magi+holy water at du blir usårlig i en stund, mens mørk+silver daggers lar deg kaste eksplosive kniver. Spillet har også noe kalt Focus, som gjør at hvis du slår fiender uten å ta skade på en stund vil de begynne å droppe nøytral magi per slag istedenfor per kill. Veldig hendig med tanke på hvor lange mange kamper er. (Og hvis jeg kan klage på en ting til, hvorfor må alle fiender som er klassifisert som "Big" ha ground pound-angrep som slår deg på ræva? Det blir virkelig old etterhvert)
Storyen er så som så. Fryktelig banal og klisjé, men tar av helt på slutten, og epilogen gjorde meg faktisk interessert i en oppfølger. Stemmeskuespillet er det ingenting å si på, med en knallgod Robert Carlyle og Patrick Stewart i hovedrollene gjør at du nesten glemmer at manuset er ultraklisje. Men når jeg har nevnt stemmene må jeg også nevne et annet irritasjonsmoment. Hvis det er en annen person i nærheten av deg kan du ta deg faen på at de vil loope de samme tre catchphrasene igjen og igjen hvert 30. sekund og det er til å bli spik spenna gærn av. Når jeg holder på å slåss mot tre greater lycantrophes trenger jeg virkelig ikke å bli konstant minnet på at jeg har to av fire krystaller igjen å hente. Bosser taunter deg hele tida, og når Chupacabraen har stjelt alle kreftene dine for ennte gang roper ARE YOU BLIND? og CAN YOU SEEEEE MEEEE??? mens du gjør spillets tyvende speil/lys-puzzle få dem tilbake vil du spørre deg selv om det faktisk var noen som playtestet dette.
Grafikken er avsindig lekker og er noe av det beste jeg har sett, og enkelte bosskamper er skikkelig fete, men alt i alt er spillet ekstremt derivativt, middelmådig, og absolutt ikke noe jeg kan anbefale eksisterende Castlevania-fans.