Jeg har lenge påstått at Achievements er fine saker fordi de ofte oppmuntrer til å spille spill på måter du kanskje ikke hadde tenkt på selv i tillegg til å gi en pekepinn på hvordan folk på vennelista di liker spella sine, men nå blir jeg litt usikker igjen.
Handla forholdsvis mye billig rask i Tromsø denne helga, var noe snadder i billigkorvene rundt omkring. Fikk endelig tak i Flower, Sun and Rain til DS, Blastworks til Wii, White Knight Chronicles til PS3 og - jepp - Ninja Blade til 360. Gler mæ.
Uansett, jeg vil skrive litt om Alan Wake siden det ikke har fått nok oppmerksomhet føler jeg. Handla det billig for en tid tilbake, og settingen er god som gull: Dette er Twin Peaks bare med et annet navn. Ja, og hovedpersonen er en kriminelt ræva forfatter og han har med seg kjerringa som øyeblikkelig blir kidnappet. Bare sånn for å påpeke hvor Twin Peaks dette er så besøker du kafeen fra TV-serien med en gang, og på den kafeen møter du også Log Lady (bare at hun har en oljelampe i spillet). Det var litt koselig, og jeg gledet meg til å se hvilken retning spillet tok deretter. Nå har jeg bare spilt første episode, men jeg er ikke så fryktelig fornøyd med retningen kan du si.
Før spillet begynner må du spille gjennom en opplæringsbit som forteller deg det du trenger å vite for å klare deg gjennom første episode (ikke at du ikke får påminnelser mens du spiller også, da, bevares), og mer enn noe annet ødela den biten mer enn den hjalp. Den avslørte fiendene du møter, og det er en setpiece der som er hundre ganger mer dramatisk og spennende enn noe i første episode - selv om første episode har en slags boss-showdown. Dermed er opplæringa mer spennende enn spillet så langt. Videre er gameplayet slik at du må lyse med lommelykta di på fiendene før du kan skade dem, og jeg tenkte meg at det kom til å bli en del løping og noe hektisk opplegg basert på at jeg måtte komme meg videre med lite batteri på lykta og lite ammunisjon til revolveren. Vel, jeg spiller på Hard, og jeg hadde alltid maks av begge deler. Fiendene er det bare å kneppe ned før du loffer bort til et lyst område hvor du gjenvinner liv og ikke kan bli angrepet. Likevel er det ganske artig å lyse og skyte, og det er noen lette puzzles innimellom som sørger for litt avveksling. Underveis finner du også skjulte lagre med hjelpemidler, for å tilfredsstille oss som liker å utforske litt.
Likevel er det et par grep som er gjort i Alan Wake som fullstendig undergraver hele poenget med spillet. Meninga er at det skal være skummelt, men jeg aner fortsatt ikke hva som skal være skummelt. Det er noen folk som er besatt av mørke krefter ute og går, og i første episode var det en kis som stadig kom og trua meg, men han drepte jeg på slutten. Fiendene dukker opp hele tida og den eneste gangen det var skummelt var da de plutselig dukka opp bak meg uten forvarsel. Ellers? Jo, du plukker hele tida opp sider av en roman, angivelig skrevet av Alan Wake selv, som forespeiler hva som kommer til å skje; dette inkluderer hvilke fiender du kommer til å møte. Hva er poenget? Enda verre blir det når man tar inn over seg at det er Alan Wake som har skrevet dette, og at han er en kriseræva forfatter. Dermed får du dritprosa på videregåendenivå som den røde tråden gjennom handlingen. Jeg veit ærlig talt ikke hva Remedy tenkte på da de gjorde dette til en grunnleggende del av opplevelsen.
Så, ja. Jeg liker settingen, og Alan Wake virker som en interessant figur med tanke på at han rett og slett er en kuknisse som tror han er hot shit og er nedlatende mot alle andre. Problemet er bare at han legger premissene for hele spillopplevelsen, noe som funker bra når kampene blir hektiske på grunn av at han ikke er noen supermann, men det faller sammen hele tida ellers når alt som skal bygge opp atmosfæren og verdenen forøvrig kjøres gjennom Wakes synspunkt og han er en insufferable cock. Det er forsåvidt akkurat samme triks som i Max Payne bare i en annen sjanger, men i Max Payne var grunnmekanikkene så bunnsolide at den tilsiktet haltende pastisjen fungerte som et morsomt motstykke; her er brytningen mye skarpere. Skrekksjangeren forutsetter et visst nivå av sympati med hovedpersonen, og jeg vil gjerne se den som orker å synes synd på Alan Wake. Makan.
Så, ja. Jeg er villig til å gi dette en sjanse til, men ting bør helst få litt fart på seg i episode to for å si det sånn.