Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Invisible War var ganske kult, og samtidig helt sprøtt – de prøvde å gjøre all lyskasting dynamisk på en Xbox, og selv på PC var og er ytelsen fullstendig vilkårlig. Selv på moderne PC-er hender det jeg får en uspillbar opplevelse.
Det største problemet var, som i Thief 3, at omgivelsene var preget av Xboxens 64 MB RAM. Dernest var spillet enklere å maxe enn Deus Ex, slik at beslutningene du tok om hvordan du ville utvikle figuren din ble litt mindre avgjørende. Men det var også mye å like med spillet, historien og settingen var ganske ballefjern, slutten var tilfredsstillende for min del, og en del av oppgraderingene var tøffe. Jeg mener å huske du hadde en fjernkontrollert drone blant annet.
As luck would have it har jeg også begynt på nytt på Deus Ex 3. Elsker stemningen og lyddesignen, og synes stort sett det er gjort fornuftige beslutninger i de fleste ledd. Liker også godt kunstregien (Blade Runner + Ghost in a Shell 2 + Metal Gear + en dæsj Hunger Games, kanskje), selv om det hadde vært enda tøffere om ikke menneskene og ansiktene så ut som de var plukket ut av et Ubisoft-spill. Dialogmessig kunne man godt tittet litt over gjerdet til Alpha Protocol som vanlig, men jeg gleder meg til å spille videre. Det føles ... mer enn bare litt 90-talls, egentlig, og det føles definitivt som et Deus Ex-spill.
En ting jeg setter stor pris pris på at de har tatt med videre er den erketeite hovedpersonen, i dette tilfellet gitt navnet Adam Jensen. Han setter en spiss på begivenhetene stort sett hele veien. Det er vel delvis derfor dette føles så ... tradisjonelt – det tør å være teit, på samme måte som Half-Life og Deus Ex gjorde det for ti-femten år siden.
Kan forresten anbefale å spille dette side-om-side med Gemini Rue. En god kombo.
Det største problemet var, som i Thief 3, at omgivelsene var preget av Xboxens 64 MB RAM. Dernest var spillet enklere å maxe enn Deus Ex, slik at beslutningene du tok om hvordan du ville utvikle figuren din ble litt mindre avgjørende. Men det var også mye å like med spillet, historien og settingen var ganske ballefjern, slutten var tilfredsstillende for min del, og en del av oppgraderingene var tøffe. Jeg mener å huske du hadde en fjernkontrollert drone blant annet.
As luck would have it har jeg også begynt på nytt på Deus Ex 3. Elsker stemningen og lyddesignen, og synes stort sett det er gjort fornuftige beslutninger i de fleste ledd. Liker også godt kunstregien (Blade Runner + Ghost in a Shell 2 + Metal Gear + en dæsj Hunger Games, kanskje), selv om det hadde vært enda tøffere om ikke menneskene og ansiktene så ut som de var plukket ut av et Ubisoft-spill. Dialogmessig kunne man godt tittet litt over gjerdet til Alpha Protocol som vanlig, men jeg gleder meg til å spille videre. Det føles ... mer enn bare litt 90-talls, egentlig, og det føles definitivt som et Deus Ex-spill.
En ting jeg setter stor pris pris på at de har tatt med videre er den erketeite hovedpersonen, i dette tilfellet gitt navnet Adam Jensen. Han setter en spiss på begivenhetene stort sett hele veien. Det er vel delvis derfor dette føles så ... tradisjonelt – det tør å være teit, på samme måte som Half-Life og Deus Ex gjorde det for ti-femten år siden.
Kan forresten anbefale å spille dette side-om-side med Gemini Rue. En god kombo.
Fullført Zelda 3. Igjen. Fekk alle hjertebiter og tok alle brett uten å daue. Win! Deilig retrotripp gitt!
Så var spørsmålet: Kva blir det neste spelet? Vurderer Chrono Trigger igjen, men det er ikkje lenge nok siden eg spelte det sist. Sliter med motivasjonen på Spirit Tracks på grunn av kontrollen, dumt men sånn er det. Inntil eg finner eit anna alternativ blir det altså den.
Evt Final Fantasy IV som eg har hørt masse bra om.
Så var spørsmålet: Kva blir det neste spelet? Vurderer Chrono Trigger igjen, men det er ikkje lenge nok siden eg spelte det sist. Sliter med motivasjonen på Spirit Tracks på grunn av kontrollen, dumt men sånn er det. Inntil eg finner eit anna alternativ blir det altså den.
Evt Final Fantasy IV som eg har hørt masse bra om.
40 timer inn i Dragon's Dogma og jeg har møtt min første drage. Bortsett fra den som åt hjertet mitt på starten da. 
Det vil si, jeg hadde sett den før, men da var jeg lav level og ville ikke røre den med en ti fots pinne. Nå er jeg 44 eller no og jaggu er jeg og folka mine fortsatt ikke rustet til å ta den. Jeg greide å ta ut en life bar av sju eller no og resten av partyet ble wipa så det var lite annet å gjøre enn å stikke vekk. Jeg tror dog jeg vet hva man skal gjøre så det blir å levle opp litt, finne ut hva den er svak mot og hyre riktige magikere så blir den nok knerta.
Årets bpste RPG uten tvil.
Det vil si, jeg hadde sett den før, men da var jeg lav level og ville ikke røre den med en ti fots pinne. Nå er jeg 44 eller no og jaggu er jeg og folka mine fortsatt ikke rustet til å ta den. Jeg greide å ta ut en life bar av sju eller no og resten av partyet ble wipa så det var lite annet å gjøre enn å stikke vekk. Jeg tror dog jeg vet hva man skal gjøre så det blir å levle opp litt, finne ut hva den er svak mot og hyre riktige magikere så blir den nok knerta.
Årets bpste RPG uten tvil.
Ble ferdig med MGS3 HD for andre gang idag, og nå skal jeg sannsynligvis sove. Ferdig med det for andre gang idag som i det kan være at jeg har kommet gjennom det flere ganger enn det tilsammen, men at jeg akkurat idag har kommet gjennom det to ganger. Det er liksom ikke noe jeg vanligvis gjør eller noe. Men jeg ble ferdig med spillet, og jeg manglet veldig få troféer til å få Platinum. Blant annet trodde jeg det var nok å ha med seg den mytologiske slangen til slutten, men den måtte visst også faktisk være i live for at jeg skulle få den siste ansiktsmalingen. Så ble det til at jeg med det samme løp gjennom spillet enda en gang, nå i smoking. MGS3 blir ganske rart uten alle filmklippene, og når ingenting egentlig stopper meg. Men det blir vel alle spill. Forøvrig litt sykt at vi gikk rundt og spilte dette med låste kameravinkler en gang.
Jeg tror det er noe som heter seg at Hideo Kojima konsekvent overvurderer seg selv som historieforteller. Jeg synes det er motsatt. Han undervurderer seg. Alle de pop-kulturelle referansene og de sære, stemningsbrytende vitsene gjør ikke at jeg har lettere for å godta at han noen ganger forsøker å fortelle oss hva vi skal gjøre med livene våre. Jeg tror det bare gjør det vanskeligere å sette pris på akkurat det. For fortellingen i seg selv er bra nok. Og måten den fortelles på, også. Hele den der ... Drar ut på reise for å redde verden, møter noen, vedkommende bruker en halvtime på å fortelle meg sin livsfilosofi, og hvordan den ble inspirert av en eller annen historisk hendelse de tilfeldigvis var involvert i, før det så kobles sammen med min fortellingen og jeg sendes videre på min ferd. (Jeg tror jeg tuller, at spillet egentlig fortelles ganske forskjellig, men tror ikke det er morsomt, så jeg vet ikke hva den forrige setningen er for noe.) Selv om jeg personlig hadde gjort noen endringer på historien likevel. For eksempel synes jeg at både det at Snake må hoppe ned en foss, og The Sorrow er veldig fantastiske motiver, men jeg synes de hadde virket bedre om sistnevnte ikke hadde kommet i en drømmesekvens som følge av førstnevnte. Men ok. Hvis det var slik, så hadde det ikke vært Kojimas uttrykk, og kanskje det også er litt sånn med vitsene jeg synes får for mye plass. Det er en sted hvor Paramedic sier hun virkelig digger når hun ser en skikkelig seriøs film, og en vits helt uventet kommer. Så kanskje spillet er perfekt, bare at jeg har feil idealer. Men det gjelder muligens alle ting ... Jeg vet ikke.
Poenget mitt er at jeg ikke synes MGS3 er perfekt. Men når jeg spiller det så kan jeg finne på å tenke på et perfekt spill. Et som tar seg selv mer seriøst, og gjerne et hvor Paramedic har like mye å si om gamle filmer i midten av spillet som de første par gangene når man lagrer. Og det er selvfølgelig ikke ingenting. Det er mer som et av de beste spillene jeg noensinne har spilt. Tror uansett jeg skal gjennom MGS-serien kronologisk før Revengeance, så kan være jeg går rett på Portable Ops nå. På den andre siden skulle jeg også gjennom Silent Hill-serien igjen før Downpour, men jeg har fortsatt bare fullført eneren siden da. Kan hende jeg også finner frem Chrono Trigger igjen heller. Jeg kom bare sånn ti timer inn i det sist jeg spilte. Eller at jeg skaffer Max Payne 3, men jeg vet ikke helt. Så mange folk som skal drepes. Jeg liker virkelig når et actionspill lar deg velge hvorvidt du vil drepe deg gjennom det forresten. Sånn som MGS3. Først og fremst innebærer som regel at det også ellers er ganske mye rom for hvordan man vil gjøre ting, som alltid er kult. Dernest føles det bra. Og til slutt, så betyr på en måte alt mye mer. Jeg mener, til kontrast, jeg aner nesten ikke lenger hva som måtte hendt Nathan Drake for at jeg skulle føle noe som helst om det.
Jeg tror det er noe som heter seg at Hideo Kojima konsekvent overvurderer seg selv som historieforteller. Jeg synes det er motsatt. Han undervurderer seg. Alle de pop-kulturelle referansene og de sære, stemningsbrytende vitsene gjør ikke at jeg har lettere for å godta at han noen ganger forsøker å fortelle oss hva vi skal gjøre med livene våre. Jeg tror det bare gjør det vanskeligere å sette pris på akkurat det. For fortellingen i seg selv er bra nok. Og måten den fortelles på, også. Hele den der ... Drar ut på reise for å redde verden, møter noen, vedkommende bruker en halvtime på å fortelle meg sin livsfilosofi, og hvordan den ble inspirert av en eller annen historisk hendelse de tilfeldigvis var involvert i, før det så kobles sammen med min fortellingen og jeg sendes videre på min ferd. (Jeg tror jeg tuller, at spillet egentlig fortelles ganske forskjellig, men tror ikke det er morsomt, så jeg vet ikke hva den forrige setningen er for noe.) Selv om jeg personlig hadde gjort noen endringer på historien likevel. For eksempel synes jeg at både det at Snake må hoppe ned en foss, og The Sorrow er veldig fantastiske motiver, men jeg synes de hadde virket bedre om sistnevnte ikke hadde kommet i en drømmesekvens som følge av førstnevnte. Men ok. Hvis det var slik, så hadde det ikke vært Kojimas uttrykk, og kanskje det også er litt sånn med vitsene jeg synes får for mye plass. Det er en sted hvor Paramedic sier hun virkelig digger når hun ser en skikkelig seriøs film, og en vits helt uventet kommer. Så kanskje spillet er perfekt, bare at jeg har feil idealer. Men det gjelder muligens alle ting ... Jeg vet ikke.
Poenget mitt er at jeg ikke synes MGS3 er perfekt. Men når jeg spiller det så kan jeg finne på å tenke på et perfekt spill. Et som tar seg selv mer seriøst, og gjerne et hvor Paramedic har like mye å si om gamle filmer i midten av spillet som de første par gangene når man lagrer. Og det er selvfølgelig ikke ingenting. Det er mer som et av de beste spillene jeg noensinne har spilt. Tror uansett jeg skal gjennom MGS-serien kronologisk før Revengeance, så kan være jeg går rett på Portable Ops nå. På den andre siden skulle jeg også gjennom Silent Hill-serien igjen før Downpour, men jeg har fortsatt bare fullført eneren siden da. Kan hende jeg også finner frem Chrono Trigger igjen heller. Jeg kom bare sånn ti timer inn i det sist jeg spilte. Eller at jeg skaffer Max Payne 3, men jeg vet ikke helt. Så mange folk som skal drepes. Jeg liker virkelig når et actionspill lar deg velge hvorvidt du vil drepe deg gjennom det forresten. Sånn som MGS3. Først og fremst innebærer som regel at det også ellers er ganske mye rom for hvordan man vil gjøre ting, som alltid er kult. Dernest føles det bra. Og til slutt, så betyr på en måte alt mye mer. Jeg mener, til kontrast, jeg aner nesten ikke lenger hva som måtte hendt Nathan Drake for at jeg skulle føle noe som helst om det.
Coppa Sniper Elite V2 nå siden det er på tilbud på Steam, det har sinnsykt fet kulefysikk med X-ray av at man skyter folk i ballene og Fartzee likte det sånn passe. Vurderte egentlig å vente med det, men de slapp samtidig den tidligere preorder DLCen hvor man skal skyte Hitler og da kunne jeg ikke hoppe over. Desverre er det en bugg som gjør at man ikke får kjøpe DLCen ennå, men jeg regner med å knerte Adolf til helga.
Og så var jeg ferdig med Portable Ops også.
Er definitivt i en spillfase nå. Det er skikkelig merkelig. Hvis jeg først spiller noe har jeg sannsynligvis spilt noe før det ganske aktivt, og kommer til å spille noe like aktivt etterpå. Samme med bøker, og til og med filmer. Jeg ser gjerne bare film en periode, ikke sant? Kan være det er litt sånn selvoppfyllende profesi ... Men sånn går i hvert fall dagene. Jeg begynte faktisk på Chrono Trigger etter MGS3, og det gir meg sehnsucht og alt det der, men jeg kom ikke engang til byen før jeg kjente jeg egentlig ville spille Portable Ops, så jeg er spent på hva jeg kommer til å spille nå. Peace Walker så fort jeg har skrevet ferdig dette innlegget? Den andre halvdelen av Catherine i kveld? Fortsette dit jeg kom på Xenoblade, eller ta de siste skrittene inn til byen på Chrono Trigger, se hvor jeg ender opp?
Portable Ops er sikkert det svakeste spillet i serien, og det er kanskje ikke så rart med tanke på at det ble utviklet samtidig med Metal Gear Solid 4, og Hideo Kojima visstnok ikke hadde så mye å gjøre med det. Han produserte, og han var innblandet i historieskrivingen, men de leide likevel en en light novel-forfatter til manuset, så jeg vil tro han ikke var så veldig involvert i den heller, egentlig. Fortellingen er ganske spennende og god Metal Gear, men det er egentlig ikke så mye som skjer, og det er grusomt nærme Metal Gears grunnformular, hvis det er et. Snake skal stoppe Metal Gear, og for å gjøre det må han blant annet hanskes med en telepat, og en slags robotninja. På veien får han gjennom radio hjelp fra noen som ikke vil avsløre sin identitet, og i slutten viser det seg at CIA planla alt skurkene gjorde hele tiden. (Imidlertid må det også legges til at skurken planla at CIA planla alt de gjorde, og at Ocelot planla at skurken planla at CIA planla alt.)
Er likevel noen interessante ting som foregår. Robotninjaen er faktisk Gray Fox i sin ungdom, her under kodenavnet Null. Vi får vite at han egentlig var en barnesoldat, og at det var Big Boss som reddet ham fra det, før han etterpå av regjeringen ble brukt til supersoldateksperimenter. Hvis jeg visste hvem som var president på den tiden ville jeg sagt vedkommende måtte gå av nå osv. Noe forteller meg uansett at dette ikke helt passer sammen med hva vi får høre i Metal Gear Solid, så jeg er spent på å komme frem til det, og se om det likevel gjør det. Spillet virker i alle fall veldig preget av å være et slags kompanjongspill til MGS4. Jeg kan ikke se noen annen grunn til denne utvidelsen av Gray Fox' bakgrunnshistorie enn for å gjøre ham likere Raiden. Som egentlig er ganske poetisk gjort. Det kuleste av referansene til fremtidige spill er imidlertid den synske figuren som mesteparten av spillet er delt i to. Den ene delen mener Snake vil ødelegge verden og forsøker derfor å ta ham, den andre hjelper ham fordi hun i syner har sett Snake redde verden fra Metal Gear igjen. I slutten, når de to blir ett, innser hun at begge deler stemmer. Den ene av Snakes sønner vil ødelegge verden, den andre vil redde den. Frysninger osv.
Favorittøyeblikket mitt er kanskje likevel når Pentagon-muldvarpen Cunningham forteller Snake at oppdraget han ble lurt til å gjøre er fullført, og at han kan dra hjem nå. Skurken vil takket være Snakes sabotasjoner bli tvunget til å avfyre Metal Gear, ødelegge CIAs rykte, og gi Pentagon større budsjett. Snake tar bare frem pistolen, til Cunninghams sjokk, og annonserer at han ikke har noen planer om å bli som The Boss. Han er lojal først og fremst til seg selv, ikke til sitt land. Noe veldig interessant er forøvrig at det er så mange forskjellige tolkninger av The Boss' siste ønske ute og går. Jeg forstod hennes tale i slutten av treeren, om drømmen om en samlet verden, som en mer sofistikert gjengivelse av Volgins ønsker for å lure Snake til å drepe henne, og på den måten fullbyrde oppdraget hennes. Når vi imidlertid vet at Snake senere faktisk kommer til å forsøke å virkeliggjøre hennes "siste ønsker" med Outer Heaven ... Jeg mener, hvis det egentlig ikke var noe læremesteren hans bevisst gav videre til ham, slik Snake gir sine greier videre til Raiden i slutten av toeren, så kommer Big Boss' idealer i virkeligheten fra en sinnsyk, stormannsgal, sadistisk russer. Jeg ble forresten faktisk ganske sjokkert over hvor creepy Volgin egentlig er da jeg spilte gjennom treeren nå nylig. Det er ingenting i spillet som setter ham i et godt lys. Han er en fullstendig todimensjonal skurk. Tilsynelatende fører altså ironisk nok Snakes kjærlighet for The Boss til at han overtar Volgins idealer. Føkk osv.
Big Boss er forresten ikke den eneste som baserer sine handlinger på The Boss' siste utsagn. Også Major Zero vil jo senere være en del av en konspirasjonsforening som styrer hele verden for å på den måten gjøre hele verden hel ... Så her er det veldig sånn ... Det er folk som misforstår hverandre, og folk som forstår viktige situasjoner annerledes, og selv jeg, som spiller, forstår situasjoner jeg har spilt gjennom som de involverte figurene på grunnleggende annerledes måter enn disse figurene nødvendigvis selv gjør. For å ikke snakke om disse potensielle motsigelsene med Gray Fox som jeg nevnte, altså alle disse tilleggene som motsier tidligere spill, og slutten til Metal Gear Solid 2: At alle i i The Philosophers har vært døde i over 100 år er tydeligvis en misforståelse hvis man følger med, i hvert fall etter senere spill, på tross av at det er den forvirrende avsløringen Sons of Liberty likevel slutter med ... På nesten utfordrende vis. Hva jeg vil frem til er at all denne mengden inkonklusiv informasjon man får, og den merkelige rekkefølgen serien blir fortalt på og så videre ... Jeg tror ikke dette ville blitt tolerert i en film eller en bok. Det jeg altså vil frem til er at historiefortellingen i Metal Gear-spillene kanskje ikke er så filmaktig som man vanligvis tenker. Snarere minner den for eksempel om lydklippene man finner rundt i Bioshock. Den er interaktiv, den krever at du deltar som trådknytter.
Man kan selvfølgelig si at det bare er dårlig skriving, men det er åpenbart at de fleste er enige om at Metal Gear Solid har en god historie, for å ikke snakke om at jeg selv virkelig liker den ... Så spørsmålet er hvorfor, og her er kanskje en grunn. Hvordan jeg plutselig skrev så mye som dette vet jeg på den andre siden ikke, men jeg tenkte jeg ville skrive litt om, og så ... Hm!
Det siste jeg syntes var interessant med Portable Ops' historie er hovedskurken Gene. Han er trent opp til å bli den ultimate lederen, og har til og med en overnaturlig kraft som gjør at han kan snakke folk til nesten hva som helst – noe som er veldig poetisk i lys av hele dette opplegget med at Snake må rekruttere og skape Foxhound i dette spillet. Skurken er liksom allerede det Snake i denne fasen av sitt liv forsøker å bli. Noe annet kult er at Gene også regner seg selv som en som tror på det samme som The Boss, og hans løsning på det er faktisk Outer Heaven, bare at han kaller det Army's Heaven. Snake disser først og fremst intergriteten hans og ikke idealene, men det er noe veldig poetisk i dette med at vi ser en yngre Big Boss konfrontere en versjon av det han selv en dag vil bli.
Ellers er dette et spill som seriøst forventer at du skal utføre presisjonsskyting i førsteperson med den lille plaststikken til PSP-en, men som allerede på tegnebordet har gitt opp enhver ambisjon om å være som Metal Gear Solid på konsoll. Istedet kan man rekruttere soldater og utvikle utstyr og andre slike rollespillelementer, men det er egentlig ganske triste greier, spesielt siden jeg har spilt en del Peace Walker. (Har imidlertid ikke fullført det ... Jeg trodde faktisk spillet var ferdig etter akt 4, så da har jeg i hvert fall noe foran meg jeg aldri har sett før i neste spill!) Peace Walker tilbyr nemlig ikke bare noe tilnærmet Metal Gear Solid-opplevelsen på konsoll, hele Pokémon-greien er utrolig mye bedre gjort. Jeg mener, her er bare én liten, men fantastisk forandring: I Portable Ops må du slå ned en vakt, og så slepe motherfuckeren eller motherfuckerinnen gjennom hele føkkings banen, og bort til lastebilen din der du begynte. I Peace Walker fester du en ballong til ditt bevisstløse offer, det kommer en morsom lyd, og ødipusen er din til odel og eie. Men det verste med Portable Ops var den siste banen før bossene. Plutselig står det vakter gjemt bak hjørner og bare veeeeenter på at du skal runde det. For å ikke bli sett må du nesten vite om de, banke på veggen, og så ta de når de kommer. Pluss at alle plutselig blir helt sånn, Huh? Footsteps? HQ WE ARE UNDER ATTACK!! Og bossene, man, ikke la meg begynne om bossene. Det var litt min feil fordi jeg ikke gadd få tak i skuddsikkervest og sånne greier, men jeg husker ikke sist jeg måtte pugge angrepsmønstrene til en boss for å vinne. De siste forsøkene mot Gene føltes som et dansespill.
#dagbokgal
Portable Ops er sikkert det svakeste spillet i serien, og det er kanskje ikke så rart med tanke på at det ble utviklet samtidig med Metal Gear Solid 4, og Hideo Kojima visstnok ikke hadde så mye å gjøre med det. Han produserte, og han var innblandet i historieskrivingen, men de leide likevel en en light novel-forfatter til manuset, så jeg vil tro han ikke var så veldig involvert i den heller, egentlig. Fortellingen er ganske spennende og god Metal Gear, men det er egentlig ikke så mye som skjer, og det er grusomt nærme Metal Gears grunnformular, hvis det er et. Snake skal stoppe Metal Gear, og for å gjøre det må han blant annet hanskes med en telepat, og en slags robotninja. På veien får han gjennom radio hjelp fra noen som ikke vil avsløre sin identitet, og i slutten viser det seg at CIA planla alt skurkene gjorde hele tiden. (Imidlertid må det også legges til at skurken planla at CIA planla alt de gjorde, og at Ocelot planla at skurken planla at CIA planla alt.)
Er likevel noen interessante ting som foregår. Robotninjaen er faktisk Gray Fox i sin ungdom, her under kodenavnet Null. Vi får vite at han egentlig var en barnesoldat, og at det var Big Boss som reddet ham fra det, før han etterpå av regjeringen ble brukt til supersoldateksperimenter. Hvis jeg visste hvem som var president på den tiden ville jeg sagt vedkommende måtte gå av nå osv. Noe forteller meg uansett at dette ikke helt passer sammen med hva vi får høre i Metal Gear Solid, så jeg er spent på å komme frem til det, og se om det likevel gjør det. Spillet virker i alle fall veldig preget av å være et slags kompanjongspill til MGS4. Jeg kan ikke se noen annen grunn til denne utvidelsen av Gray Fox' bakgrunnshistorie enn for å gjøre ham likere Raiden. Som egentlig er ganske poetisk gjort. Det kuleste av referansene til fremtidige spill er imidlertid den synske figuren som mesteparten av spillet er delt i to. Den ene delen mener Snake vil ødelegge verden og forsøker derfor å ta ham, den andre hjelper ham fordi hun i syner har sett Snake redde verden fra Metal Gear igjen. I slutten, når de to blir ett, innser hun at begge deler stemmer. Den ene av Snakes sønner vil ødelegge verden, den andre vil redde den. Frysninger osv.
Favorittøyeblikket mitt er kanskje likevel når Pentagon-muldvarpen Cunningham forteller Snake at oppdraget han ble lurt til å gjøre er fullført, og at han kan dra hjem nå. Skurken vil takket være Snakes sabotasjoner bli tvunget til å avfyre Metal Gear, ødelegge CIAs rykte, og gi Pentagon større budsjett. Snake tar bare frem pistolen, til Cunninghams sjokk, og annonserer at han ikke har noen planer om å bli som The Boss. Han er lojal først og fremst til seg selv, ikke til sitt land. Noe veldig interessant er forøvrig at det er så mange forskjellige tolkninger av The Boss' siste ønske ute og går. Jeg forstod hennes tale i slutten av treeren, om drømmen om en samlet verden, som en mer sofistikert gjengivelse av Volgins ønsker for å lure Snake til å drepe henne, og på den måten fullbyrde oppdraget hennes. Når vi imidlertid vet at Snake senere faktisk kommer til å forsøke å virkeliggjøre hennes "siste ønsker" med Outer Heaven ... Jeg mener, hvis det egentlig ikke var noe læremesteren hans bevisst gav videre til ham, slik Snake gir sine greier videre til Raiden i slutten av toeren, så kommer Big Boss' idealer i virkeligheten fra en sinnsyk, stormannsgal, sadistisk russer. Jeg ble forresten faktisk ganske sjokkert over hvor creepy Volgin egentlig er da jeg spilte gjennom treeren nå nylig. Det er ingenting i spillet som setter ham i et godt lys. Han er en fullstendig todimensjonal skurk. Tilsynelatende fører altså ironisk nok Snakes kjærlighet for The Boss til at han overtar Volgins idealer. Føkk osv.
Big Boss er forresten ikke den eneste som baserer sine handlinger på The Boss' siste utsagn. Også Major Zero vil jo senere være en del av en konspirasjonsforening som styrer hele verden for å på den måten gjøre hele verden hel ... Så her er det veldig sånn ... Det er folk som misforstår hverandre, og folk som forstår viktige situasjoner annerledes, og selv jeg, som spiller, forstår situasjoner jeg har spilt gjennom som de involverte figurene på grunnleggende annerledes måter enn disse figurene nødvendigvis selv gjør. For å ikke snakke om disse potensielle motsigelsene med Gray Fox som jeg nevnte, altså alle disse tilleggene som motsier tidligere spill, og slutten til Metal Gear Solid 2: At alle i i The Philosophers har vært døde i over 100 år er tydeligvis en misforståelse hvis man følger med, i hvert fall etter senere spill, på tross av at det er den forvirrende avsløringen Sons of Liberty likevel slutter med ... På nesten utfordrende vis. Hva jeg vil frem til er at all denne mengden inkonklusiv informasjon man får, og den merkelige rekkefølgen serien blir fortalt på og så videre ... Jeg tror ikke dette ville blitt tolerert i en film eller en bok. Det jeg altså vil frem til er at historiefortellingen i Metal Gear-spillene kanskje ikke er så filmaktig som man vanligvis tenker. Snarere minner den for eksempel om lydklippene man finner rundt i Bioshock. Den er interaktiv, den krever at du deltar som trådknytter.
Man kan selvfølgelig si at det bare er dårlig skriving, men det er åpenbart at de fleste er enige om at Metal Gear Solid har en god historie, for å ikke snakke om at jeg selv virkelig liker den ... Så spørsmålet er hvorfor, og her er kanskje en grunn. Hvordan jeg plutselig skrev så mye som dette vet jeg på den andre siden ikke, men jeg tenkte jeg ville skrive litt om, og så ... Hm!
Det siste jeg syntes var interessant med Portable Ops' historie er hovedskurken Gene. Han er trent opp til å bli den ultimate lederen, og har til og med en overnaturlig kraft som gjør at han kan snakke folk til nesten hva som helst – noe som er veldig poetisk i lys av hele dette opplegget med at Snake må rekruttere og skape Foxhound i dette spillet. Skurken er liksom allerede det Snake i denne fasen av sitt liv forsøker å bli. Noe annet kult er at Gene også regner seg selv som en som tror på det samme som The Boss, og hans løsning på det er faktisk Outer Heaven, bare at han kaller det Army's Heaven. Snake disser først og fremst intergriteten hans og ikke idealene, men det er noe veldig poetisk i dette med at vi ser en yngre Big Boss konfrontere en versjon av det han selv en dag vil bli.
Ellers er dette et spill som seriøst forventer at du skal utføre presisjonsskyting i førsteperson med den lille plaststikken til PSP-en, men som allerede på tegnebordet har gitt opp enhver ambisjon om å være som Metal Gear Solid på konsoll. Istedet kan man rekruttere soldater og utvikle utstyr og andre slike rollespillelementer, men det er egentlig ganske triste greier, spesielt siden jeg har spilt en del Peace Walker. (Har imidlertid ikke fullført det ... Jeg trodde faktisk spillet var ferdig etter akt 4, så da har jeg i hvert fall noe foran meg jeg aldri har sett før i neste spill!) Peace Walker tilbyr nemlig ikke bare noe tilnærmet Metal Gear Solid-opplevelsen på konsoll, hele Pokémon-greien er utrolig mye bedre gjort. Jeg mener, her er bare én liten, men fantastisk forandring: I Portable Ops må du slå ned en vakt, og så slepe motherfuckeren eller motherfuckerinnen gjennom hele føkkings banen, og bort til lastebilen din der du begynte. I Peace Walker fester du en ballong til ditt bevisstløse offer, det kommer en morsom lyd, og ødipusen er din til odel og eie. Men det verste med Portable Ops var den siste banen før bossene. Plutselig står det vakter gjemt bak hjørner og bare veeeeenter på at du skal runde det. For å ikke bli sett må du nesten vite om de, banke på veggen, og så ta de når de kommer. Pluss at alle plutselig blir helt sånn, Huh? Footsteps? HQ WE ARE UNDER ATTACK!! Og bossene, man, ikke la meg begynne om bossene. Det var litt min feil fordi jeg ikke gadd få tak i skuddsikkervest og sånne greier, men jeg husker ikke sist jeg måtte pugge angrepsmønstrene til en boss for å vinne. De siste forsøkene mot Gene føltes som et dansespill.
#dagbokgal
Spilte gjennom episode 1 av The Walking Dead på Xbox 360 i dag. Farg meg meget imponert. Historien er godt skrevet, karakterene har personlighet (Mye takket være godt stemmeskuespill) og spillmekanikken sitter mye bedre enn i Jurassic Park. Dette vil nok være en elsk/hat-opplevelse for mange, i og med at spillet stort sett baserer seg på QT-events, men så lenge de er så godt gjennomført som her, så har jeg ingen problem med å anbefale spillet.
For skarve 40 kr er dette et røverkjøp. Episode 2 skal komme senere denne måneden.
For skarve 40 kr er dette et røverkjøp. Episode 2 skal komme senere denne måneden.
Se der ja, fikk knerta dragen og dagen var redda og alle elsker meg. Nei vent,
GOATSE!
Jo også prøvde jeg meg på Adolf i Snipespillet, men det gikk åt skogen. Traff ham en gang i hofta og to i armen, men han kom seg ombord på toget sitt. They saved Hitler's train!
istedet gikk alt til helvete. Verden er dekt av askeskyer, halve hovedstaden har detti ned i et digert høl og villmarken er plutselig full av nye drager og faenskap. Enda fler og mer enn vanlig. Spillet har tatt en fullstendig 180 og innformert meg om at the real Dragon's Dogma starts here. 
Jo også prøvde jeg meg på Adolf i Snipespillet, men det gikk åt skogen. Traff ham en gang i hofta og to i armen, men han kom seg ombord på toget sitt. They saved Hitler's train!
(min elendige rank
)Plutselig fikk jeg lyst til å spille gjennom Resident Evil-serien. Tenkte jeg skulle ta det kronologisk, så starta med Resident Evil Zer0null. På hard
Et interessant innslag i serien fordi man hele veien gjennom må kontrollere en av to karakterer: Politibetjenten Rebecca Chambers som er ute på sitt første oppdrag for STARS og den dødsdømte fangen Billy Coen. Dette foregår ved at man kan veksle mellom hvem av de man ønsker å styre mens den andre dilter etter, pluss at det er situasjoner hvor de blir adskilt og du er tvunget til å kontrollere en av dem alene. Fordi Billy tåler sånn ca tre ganger så mye som Rebecca før han dævver og han på magisk vis gjør litt mer skade med alle gevær, er det alltid lurest å be Rebecca vente utenfor uutforskede rom mens man som Billy går inn og plaffer ned hva enn som skulle være bak døren/løpe forbi det og plukke opp eventuelle gjenstander (som man ofte burde gjøre når man spiller på hard for å konservere kuler). Dette betyr ikke at Rebecca er heeelt ubrukelig, hun er den eneste som kan kombinere sammen de helende urtene som er dyrket overalt rundt Raccoon City. Også er det naturligvis noen puzzles som spiller på hele partner-opplegget.Historien er typisk Resident Evil: Politi-team som etterforsker noe, alt går til helvete og et par utvalgte blir fanget i et gigantisk, labyrintisk herskapshus (de to første timene i spillet foregår på et tog som er ganske stilig) hvor de nesten tilfeldig avdekker hemmelighetene herskapshuset holder. Dette spillet har seriens svakeste skurk, en langhåret fyr i hvit kjole som står på fjellhyller og synger i lys jentestemme for å kontrollere sine zombievirus-bærende igler. De fleste scenene han er i får deg til å le fordi han høres så cheesy ut ("I WILL GET MY REVENGE AAHAHAHAHAH"). Bossene i spillet er helt ok, men den som gir det mest truende inntrykket av alle er kanskje den letteste. Om man har samlet nok hagleskudd er det bare å stille seg helt oppi trynet hans og fyre av for å fange han i en stunlock og drepe han på veldig kort tid. Ellers er spillet helt topp på atmosfære som rivaliserer remaken av eneren og min favoritt Resident Evil 2. For meg ble det aldri kjedelig å traske fram og tilbake i de forskjellige lokasjonene spillet byr på, på grunn av hvor voldsomt pent spillet ser ut og den brilliante bruken av ambient musikk og lydeffekter. Zero har også noen cameos fra andre spill i serien som får de nostalgiske juicene til å renne over. Det er i grunn få serier som jeg klarer å leve meg så mye inn i som denne (bortsett fra femmeren)
Ville spilt igjen/10
Mine åtte neste spill:
Tales of Graces f, Skyrim, Kingdoms of Amalur, Dragon's Dogma, Tales of Graces f igjen for sidequests, Mass Effect 3, The Witcher 2, Dark Souls: Prepare to Die Edition.
Jeg har dødd og dratt til RPG himmelen.
Tales of Graces f, Skyrim, Kingdoms of Amalur, Dragon's Dogma, Tales of Graces f igjen for sidequests, Mass Effect 3, The Witcher 2, Dark Souls: Prepare to Die Edition.
Jeg har dødd og dratt til RPG himmelen.
ZACKUUUUUUUUU!
Warhammer 40K: Space Marines
Jaggu... Actionfest uten like. En 3.persons skyter ispedd mer enn bare litt hack'n'slash. Er nok ca en tredjedels ferdig med spillet utifra antall våpen, fiendetyper og hvordan historiefortellinga har utvikla seg.
Detta er storyen;
En by blir invadert av orker som er på jakt etter noe eksperimentelle våpen. Redningsflåta er for langt unna, men man har Ultramarines. Fyren du spiller, Captain Titus, ser kliss lik ut som Sam Neil. Du skal stoppe orkene.
That's it
Men man stopper orkene jævlig hardt!
Ingen regenererende helse; istedet må du slakte orker med et melee-våpen (favoritten er Chainsword; en kombinasjon av et sverd og motorsag). Det man regenererer er da skjold som fjernes først, så går det på helsa løs.
Kan nok minne en del om andre tredjepersonspangpanger som Gears of War og Vanquish (uten hurtigheta til Vanquish, såklart), men det faktum at det ikke er hendige set-pieces å gjemme seg bak, og at spillet sier "veit du... Du tåler jævla mye her. Gå å lek deg, du!" og sender ca 40 orker på deg i et lite rom. Det føles jævlig bra.
Godt lyddesign der ting føles tungt; alt fra lyden av rustningen som beveger seg til lyden av riflene. Alt veier mer enn et gjennomsnitlig doom-orkester.
Spillet leverer godt visuelt, selv med en ganske begrensa fargepalett; det går i blått, grønt, brunt og litt rødt. Designmessig ser spillet bra ut, spesielt arkitekturen som er plotta inn ser knallfett ut. Alt er majestetisk og episk, overdådig på en god måte.
Gir denne spillen en god 7'er hittil
Fikk forøvrig også kingdoms of Amalur i posten idag. Blir stas
Jaggu... Actionfest uten like. En 3.persons skyter ispedd mer enn bare litt hack'n'slash. Er nok ca en tredjedels ferdig med spillet utifra antall våpen, fiendetyper og hvordan historiefortellinga har utvikla seg.
Detta er storyen;
En by blir invadert av orker som er på jakt etter noe eksperimentelle våpen. Redningsflåta er for langt unna, men man har Ultramarines. Fyren du spiller, Captain Titus, ser kliss lik ut som Sam Neil. Du skal stoppe orkene.
That's it
Men man stopper orkene jævlig hardt!
Ingen regenererende helse; istedet må du slakte orker med et melee-våpen (favoritten er Chainsword; en kombinasjon av et sverd og motorsag). Det man regenererer er da skjold som fjernes først, så går det på helsa løs.
Kan nok minne en del om andre tredjepersonspangpanger som Gears of War og Vanquish (uten hurtigheta til Vanquish, såklart), men det faktum at det ikke er hendige set-pieces å gjemme seg bak, og at spillet sier "veit du... Du tåler jævla mye her. Gå å lek deg, du!" og sender ca 40 orker på deg i et lite rom. Det føles jævlig bra.
Godt lyddesign der ting føles tungt; alt fra lyden av rustningen som beveger seg til lyden av riflene. Alt veier mer enn et gjennomsnitlig doom-orkester.
Spillet leverer godt visuelt, selv med en ganske begrensa fargepalett; det går i blått, grønt, brunt og litt rødt. Designmessig ser spillet bra ut, spesielt arkitekturen som er plotta inn ser knallfett ut. Alt er majestetisk og episk, overdådig på en god måte.
Gir denne spillen en god 7'er hittil
Fikk forøvrig også kingdoms of Amalur i posten idag. Blir stas