Er definitivt i en spillfase nå. Det er skikkelig merkelig. Hvis jeg først spiller noe har jeg sannsynligvis spilt noe før det ganske aktivt, og kommer til å spille noe like aktivt etterpå. Samme med bøker, og til og med filmer. Jeg ser gjerne bare film en periode, ikke sant? Kan være det er litt sånn selvoppfyllende profesi ... Men sånn går i hvert fall dagene. Jeg begynte faktisk på Chrono Trigger etter MGS3, og det gir meg sehnsucht og alt det der, men jeg kom ikke engang til byen før jeg kjente jeg egentlig ville spille Portable Ops, så jeg er spent på hva jeg kommer til å spille nå. Peace Walker så fort jeg har skrevet ferdig dette innlegget? Den andre halvdelen av Catherine i kveld? Fortsette dit jeg kom på Xenoblade, eller ta de siste skrittene inn til byen på Chrono Trigger, se hvor jeg ender opp?
Portable Ops er sikkert det svakeste spillet i serien, og det er kanskje ikke så rart med tanke på at det ble utviklet samtidig med Metal Gear Solid 4, og Hideo Kojima visstnok ikke hadde så mye å gjøre med det. Han produserte, og han var innblandet i historieskrivingen, men de leide likevel en en light novel-forfatter til manuset, så jeg vil tro han ikke var så veldig involvert i den heller, egentlig. Fortellingen er ganske spennende og god Metal Gear, men det er egentlig ikke så mye som skjer, og det er grusomt nærme Metal Gears grunnformular, hvis det er et. Snake skal stoppe Metal Gear, og for å gjøre det må han blant annet hanskes med en telepat, og en slags robotninja. På veien får han gjennom radio hjelp fra noen som ikke vil avsløre sin identitet, og i slutten viser det seg at CIA planla alt skurkene gjorde hele tiden. (Imidlertid må det også legges til at skurken planla at CIA planla alt de gjorde, og at Ocelot planla at skurken planla at CIA planla alt.)
Er likevel noen interessante ting som foregår. Robotninjaen er faktisk Gray Fox i sin ungdom, her under kodenavnet Null. Vi får vite at han egentlig var en barnesoldat, og at det var Big Boss som reddet ham fra det, før han etterpå av regjeringen ble brukt til supersoldateksperimenter. Hvis jeg visste hvem som var president på den tiden ville jeg sagt vedkommende måtte gå av nå osv. Noe forteller meg uansett at dette ikke helt passer sammen med hva vi får høre i Metal Gear Solid, så jeg er spent på å komme frem til det, og se om det likevel gjør det. Spillet virker i alle fall veldig preget av å være et slags kompanjongspill til MGS4. Jeg kan ikke se noen annen grunn til denne utvidelsen av Gray Fox' bakgrunnshistorie enn for å gjøre ham likere Raiden. Som egentlig er ganske poetisk gjort. Det kuleste av referansene til fremtidige spill er imidlertid den synske figuren som mesteparten av spillet er delt i to. Den ene delen mener Snake vil ødelegge verden og forsøker derfor å ta ham, den andre hjelper ham fordi hun i syner har sett Snake redde verden fra Metal Gear igjen. I slutten, når de to blir ett, innser hun at begge deler stemmer. Den ene av Snakes sønner vil ødelegge verden, den andre vil redde den. Frysninger osv.
Favorittøyeblikket mitt er kanskje likevel når Pentagon-muldvarpen Cunningham forteller Snake at oppdraget han ble lurt til å gjøre er fullført, og at han kan dra hjem nå. Skurken vil takket være Snakes sabotasjoner bli tvunget til å avfyre Metal Gear, ødelegge CIAs rykte, og gi Pentagon større budsjett. Snake tar bare frem pistolen, til Cunninghams sjokk, og annonserer at han ikke har noen planer om å bli som The Boss. Han er lojal først og fremst til seg selv, ikke til sitt land. Noe veldig interessant er forøvrig at det er så mange forskjellige tolkninger av The Boss' siste ønske ute og går. Jeg forstod hennes tale i slutten av treeren, om drømmen om en samlet verden, som en mer sofistikert gjengivelse av Volgins ønsker for å lure Snake til å drepe henne, og på den måten fullbyrde oppdraget hennes. Når vi imidlertid vet at Snake senere faktisk kommer til å forsøke å virkeliggjøre hennes "siste ønsker" med Outer Heaven ... Jeg mener, hvis det egentlig ikke var noe læremesteren hans bevisst gav videre til ham, slik Snake gir sine greier videre til Raiden i slutten av toeren, så kommer Big Boss' idealer i virkeligheten fra en sinnsyk, stormannsgal, sadistisk russer. Jeg ble forresten faktisk ganske sjokkert over hvor creepy Volgin egentlig er da jeg spilte gjennom treeren nå nylig. Det er ingenting i spillet som setter ham i et godt lys. Han er en fullstendig todimensjonal skurk. Tilsynelatende fører altså ironisk nok Snakes kjærlighet for The Boss til at han overtar Volgins idealer. Føkk osv.
Big Boss er forresten ikke den eneste som baserer sine handlinger på The Boss' siste utsagn. Også Major Zero vil jo senere være en del av en konspirasjonsforening som styrer hele verden for å på den måten gjøre hele verden hel ... Så her er det veldig sånn ... Det er folk som misforstår hverandre, og folk som forstår viktige situasjoner annerledes, og selv jeg, som spiller, forstår situasjoner jeg har spilt gjennom som de involverte figurene på grunnleggende annerledes måter enn disse figurene nødvendigvis selv gjør. For å ikke snakke om disse potensielle motsigelsene med Gray Fox som jeg nevnte, altså alle disse tilleggene som motsier tidligere spill, og slutten til Metal Gear Solid 2: At alle i i The Philosophers har vært døde i over 100 år er tydeligvis en misforståelse hvis man følger med, i hvert fall etter senere spill, på tross av at det er den forvirrende avsløringen Sons of Liberty likevel slutter med ... På nesten utfordrende vis. Hva jeg vil frem til er at all denne mengden inkonklusiv informasjon man får, og den merkelige rekkefølgen serien blir fortalt på og så videre ... Jeg tror ikke dette ville blitt tolerert i en film eller en bok. Det jeg altså vil frem til er at historiefortellingen i Metal Gear-spillene kanskje ikke er så filmaktig som man vanligvis tenker. Snarere minner den for eksempel om lydklippene man finner rundt i Bioshock. Den er interaktiv, den krever at du deltar som trådknytter.
Man kan selvfølgelig si at det bare er dårlig skriving, men det er åpenbart at de fleste er enige om at Metal Gear Solid har en god historie, for å ikke snakke om at jeg selv virkelig liker den ... Så spørsmålet er hvorfor, og her er kanskje en grunn. Hvordan jeg plutselig skrev så mye som dette vet jeg på den andre siden ikke, men jeg tenkte jeg ville skrive litt om, og så ... Hm!
Det siste jeg syntes var interessant med Portable Ops' historie er hovedskurken Gene. Han er trent opp til å bli den ultimate lederen, og har til og med en overnaturlig kraft som gjør at han kan snakke folk til nesten hva som helst – noe som er veldig poetisk i lys av hele dette opplegget med at Snake må rekruttere og skape Foxhound i dette spillet. Skurken er liksom allerede det Snake i denne fasen av sitt liv forsøker å bli. Noe annet kult er at Gene også regner seg selv som en som tror på det samme som The Boss, og hans løsning på det er faktisk Outer Heaven, bare at han kaller det Army's Heaven. Snake disser først og fremst intergriteten hans og ikke idealene, men det er noe veldig poetisk i dette med at vi ser en yngre Big Boss konfrontere en versjon av det han selv en dag vil bli.
Ellers er dette et spill som seriøst forventer at du skal utføre presisjonsskyting i førsteperson med den lille plaststikken til PSP-en, men som allerede på tegnebordet har gitt opp enhver ambisjon om å være som Metal Gear Solid på konsoll. Istedet kan man rekruttere soldater og utvikle utstyr og andre slike rollespillelementer, men det er egentlig ganske triste greier, spesielt siden jeg har spilt en del Peace Walker. (Har imidlertid ikke fullført det ... Jeg trodde faktisk spillet var ferdig etter akt 4, så da har jeg i hvert fall noe foran meg jeg aldri har sett før i neste spill!) Peace Walker tilbyr nemlig ikke bare noe tilnærmet Metal Gear Solid-opplevelsen på konsoll, hele Pokémon-greien er utrolig mye bedre gjort. Jeg mener, her er bare én liten, men fantastisk forandring: I Portable Ops må du slå ned en vakt, og så slepe motherfuckeren eller motherfuckerinnen gjennom hele føkkings banen, og bort til lastebilen din der du begynte. I Peace Walker fester du en ballong til ditt bevisstløse offer, det kommer en morsom lyd, og ødipusen er din til odel og eie. Men det verste med Portable Ops var den siste banen før bossene. Plutselig står det vakter gjemt bak hjørner og bare veeeeenter på at du skal runde det. For å ikke bli sett må du nesten vite om de, banke på veggen, og så ta de når de kommer. Pluss at alle plutselig blir helt sånn, Huh? Footsteps? HQ WE ARE UNDER ATTACK!! Og bossene, man, ikke la meg begynne om bossene. Det var litt min feil fordi jeg ikke gadd få tak i skuddsikkervest og sånne greier, men jeg husker ikke sist jeg måtte pugge angrepsmønstrene til en boss for å vinne. De siste forsøkene mot Gene føltes som et dansespill.
#dagbokgal